Tekst: Luis Meana Baeza/Rune A. Stokkebekk.
Foto: Luis Meana Baeza

[st_space height=»30″]Døgnflueimitasjoner bindes i et stort antall varianter rundt om i verden. Teknikker og materialvalg er påvirket av tradisjoner, tilgjengelighet, lokal tilpasning, erfaring, popularitet og egne preferanser. I noen deler av verden har fluemønstre fått vokse fram uten stor påvirkning av ytre faktorer. Mønsteret du finner i denne artikkelen stammer fra de langt eldre Spanske våtfluene og hovedmaterialet har vært benyttet i over 500 år. Fluemønsteret har vært stadig gjenstand for forbedring og blir garantert videreutviklet i årene som kommer ifølge Luis. Hvis du ikke har fisket sørover i Europa så vil jeg nesten våge påstanden at du ikke har møtt virkelig selektiv fisk. Det skulle borge for at dette mønsteret også er meget godt for Norske forhold.

Luis Meana Baeza er ingeniør av yrke og arbeider i tillegg som fiskeguide med fluefiske etter barbe og sjøørret som spesialfelt. Luis har skrevet flere artikler om fluefiske for bladet Danica siden 2000 og har dessuten hatt flere artikler publisert i internasjonale publikasjoner. Luis har vært sportsfisker hele livet og dedikert fluefisker siden 1985. Besøk hans hjemmeside www.pardondemeana.com.

Luis har også utgitt to bøker om fluefiske. Den ene «Guia de Cotos y Pozos Salmoneros del Principado de Asturias» (2009) omhandler detaljerte beskrivelser av lakseelvene i området Asturias. En skikkelig fiskeguide rett og slett. Hvor du finner all tenkelig informasjon om kulper, elvestrekker, detaljerte kart og hvordan man tar seg dit. Den andre boken var klar i 2007 men ble først publisert i 2011. “The Pardon de Meana and the feather of Gallo de Leon” som boken heter, handler om hans forkjærlighet til de berømte hanefjærene fra León som vi fluefiskere omtaler som Cock de León eller Gallos de León som de heter på Spansk. Og det er fluemønsteret The Pardon de Meana som vakte min interesse og har resultert i denne artikkelen.

Det er lett å bli andektig i blikket når du tar en perfekt Gallo de León (GDL) fjær i nærmere øyesyn. Ikke bare er den en estetisk nytelse, den er også et produkt av hundrevis av år med tradisjon på et meget begrenset geografisk område. Tilgjengeligheten på førsteklasses fjær er svært begrenset og genuine GDL fjær kommer gjerne med et lite sertifikat som en anerkjennelse av opprinnelse og orginalitet. GDL ble behørig omtalt i “Manuscript de Astorga” av Juan de Vergara, publisert i 1624. Det var til og med deltajerte beskrivelser av ulike fargekombinasjoner som er uforandret i dag. Men det var ikke første gangen GDL ble omtalt, i 1539 omtalte Fernando Basurto hvordan det ble bundet lokale fluer med fjær fra en fugl kalt «buñal» som siden har blitt kjent som Gallos de León. Det tidlige fluefisket i Spania kan nok tilskrives det faktum at det er mange attraktive elver som huser ørret som gjerne stiger til overflaten for å fange insekter. En annen årsak er det milde klimaet og den lange sesongen med rikelig med insekter på overflaten. I følge Luis så er ikke fluefiske slik vi bedriver det nå gammelt i Spania. Fram til for bare 60 år siden var en vannfylt dupp og flere fluer på fortommen den vanligste måten å fiske med fluer på.

Oppdrett av disse mytiske hønsefuglene foregår i Curueño dalen der det er en familietradisjon å holde fuglene. Fuglene gjennomgår en nøyaktig utvelgelse for at man skal kunne ivareta de unike fjærene. Det har vært gjort mange forsøk med oppdrett av GDL i andre deler av verden. Men det har ikke lykkes å få til den samme kvaliteten som bøndene i den skjermede spanske dalen. Whiting og bønder i andre deler av Spania avler opp fugler, men resultatet kan ikke sammenliknes med en original GDL fjær. Det sies at ved å fjerne en fullvoksen fugl fra dalen så vil den miste den enestående glansen som er så typisk for det originale. Årsaken er litt uviss, det hevdes at det ved en geologisk undersøkelse ble funnet en åre med uran i dalen. Videre snakkes det om det spesielle microklimaet dalen har med total mangel på nordavind og spesielt jordsmonn.

Fuglene plukkes 4 ganger i året og tar ikke noen skade av dette ifølge oppdretterne da de sitter helt rolig når de plukkes. En plukkerunde kan avgi opptil 100 fjær, 20% av disse blir klassifisert som førsteklasses. Eller grad 1 som det også heter her. Det er to hovedvarianter av GDL fjær: Indio som er de ensfargede og Pardo som betyr spraglete. Under disse finnes det 50 ulike fargevariasjoner som alle er beskrevet i deltalj. Men hva med navnet «Coq de León» tenker du? Joda, det er samme sak og den mest bruke utenfor Spania. Og det kommer av at det var franskmennene som var de første til å bruke disse fjærene utenfor spania og bidro sterkt til popularliseringen av de.

Opprinnelig var GDL mest brukt i de tradisjonelle spanske våtfluene. Senere har de blitt benyttet som vinger på vårflueimitasjoner, halemateriale og unntaksvis som vingemateriale på døgnfluer. For rundt 25 år siden så begynte Luis å bruke GDL som vingemateriale på døgnfluer, utgangspunktet var en gammelt mønster kalt Pardon som imiterte de første døgnfluene som klekket i sesongen. Han brukte ikke lang tid på å oppdage at GDL ga et helt annet utrykk og glans i vingene enn andre materialer han hadde benyttet. Etter flere tusen timer med fisking, prøving og feiling var Luis noenlunde fornøyd med resultatet. Fluen hadde fått en karakteristisk silhuett av insektskropp, lik en nymfe sett fra undersiden. Et tydelig brystparti er viktig sier Luis da både nymfer og voksne har dette. Fluemønsteret er velkjent iblant spanske fluefiskere og ansees for å være det mest effektive til å imitere duns og spinnere. Grunnmønsteret kan brukes til å imitere døgnfluer fra størrelse 12 til de aller minste.

Luis bruker andre typer imitasjoner unntaksvis, mest for å sammenlikne effektiviteten av eget mønster sier han. Men også når han ønsker å imitere døgnfluer på kroker mindre enn størrelse 22.

Krok: Her som i andre mønstre velges krok som et kompromiss mellom styrke, vekt og estetikk. Fluer som bindes for fiske på steder med stor fisk må tåle dette. De letteste tørrfluekrokene er ikke laget for å hale inn ørreter på 2-3kg med tykk fortom i tung elv. Bruk den kroken du er godt vant med og som gjør at flua tar seg godt ut. Det er heller ikke dumt å bruke ulik krok på ulike størrelser. Noen krokmodeller er finest i de mindre størrelsene og andre det motsatte. For min egen del så ville jeg f.eks laget en Aurivillii på TMC 100 #14 og en Vespertina på en 102Y #17. Velg så lett krok du tør uten å gå på kompromiss med styrken. Luis bruker TMC 100 og Kamasan B405 i sine fluer[st_space height=»30″]

Bindetråd: Jeg mener det er viktig å bruke en tråd som bygger lite slik at fluene blir slanke nok. Samtidig som den er sterk nok til de avsluttende momentene i dette mønsteret. Til krokstørrelse 12-14 (16) er det helt ok med Benecchi 12/0, Uni 8/0 og tilsvarende. For krok 16 og nedover vil jeg velge en langt tynnere tråd som f.eks Sheer 14/0, TMC 16/0 etc.[st_space height=»30″]

Halene: Jeg spurte Luis om antallet Fibetts, det er minst 4 dobbel mengde av det vi her på berget vanligvis bruker. Han svarte at dette er helt nødvendig for tilstrekkelig stabilitet i fluen, videre impregnerer han halene med en litt tykkere gel/silikon impregnering slik at de klistrer seg sammen. Denne prosessen gjentar han ofte under fiske, gjerne hvert 20/30de minutt. Han har også blitt forespurt om hvorfor han ikke bruker GDL som haler noe vi gjerne gjør og han svar på dette var at han ser på GDL som viktigst i vinger pga. den unike glansen. Øvrige deler av flua impregnerer han med tynnere silikon/dip. Antall fibetts er som følger i parentes : Krok 12 (18), 14 (18), 16 (16), 18 (14). [st_space height=»30″]

Kroppen: Luis foretrekker silke i kroppen pga. den fine transparensen dette materialet får når det er vått, som en ekte døgnflue/insektsskall. Men du kan også dubbing, floss, biot etc. Men det kan være verdt å ha i bakhodet at du velger et solid materiale. Silke tåler mye og det er slettes ikke dumt når du binder en flue med såpass eksklusive materialer som GDL. Silke i fra Gütermann har lange tradisjoner innen fluebinding i Spania og selges derfor i fiskeutstyrsforretninger der. Alle imitasjonene til Luis bruker den overnevnte silken som fargekoder på kroppene.[st_space height=»30″]

Hackle & Vinge:
Selve vingen lages av GDL og for å lage denne flua fullt ut så finnes det ikke noe substitutt som er meningsfullt i forhold til Luis sine teorier rundt dette mønsteret. Som hackle bruker han hackle fra Indio som er en type GDL. Har du ikke dette så bruk et glissent hanehackle, gjerne indisk. Saddle hackle fra metz, whiting, keough er ikke brukbart til dette. De har for stor tetthet av fibre.