Gå til innhold

Tre tette på trynet


Espen A

Anbefalte innlegg

Hei.

Mulig noen ikke synes dette innlegget passer her, men jeg må få det ut og FB er ikke stedet. Den som ikke vil lese kan bare la være. Synes moderator att det er upassende så slett det. Men jeg MÅ skrive det. Det er heller ikke et rop på sympati, men heller for meg terapi.

Jeg og dama har hatt litt problemer en stund. Det startet for ett par år siden, omtrent samtidig med att mamma fikk en kreftdignose. Vi kjøpte oss hus i fjor da vi bodde i en liten leilighet med to små barn og dette rett og slett ble for trangt, spesielt for meg. Vi tenkte vel også att det muligens kunne bli en ny start med nytt hus og bedre plass. Det ble det ikke. Jeg hadde så sinnsykt mye å gjøre på jobb at jeg etter arbeid, legging av unger og vasking av klær og rydding hadde jeg rett og slett ikke overskudd til å være kjæreste. Sur ble jeg også av alt stresset. Det hjalp heller ikke att jeg i etterkant av mammas kreftdiagnose pådro meg helseangst. Hadde smerter i samme områdene som hun hadde så jeg var hos legen og tok alle tenkelige tester. Ultralyd av indre organer, avføringsprøve, utvidet blodprøve, ultralyd av testikler og sist men ikke minst colonoskopi. Sistnevnte er nok det vondeste jeg har vært med på og anbefales ikke som pass time! Jeg var faktisk så mye hos fastlegen att jeg begynte å gå til lege hos Aleris også, rett og slett fordi jeg var for skamfull til å gå til fastlegen. Når jeg var hos fastlegen og fikk henvisning til colonoskopien sa fastlegen att dersom den var negativ og jeg fortsatt ikke fikk roet meg så var det psykolog next. Colonoskopien var negativ og jeg fikk omsider fred i sjelen. Men forholdet tok slutt, og dama flyttet ut i begynnelsen av juli. Vi er fortsatt venner, for det viktigste for oss er att ungene skal ha det så bra som mulig. De er 4 og 6 år.

Jobben jeg hadde når jeg var som mest stressa fikk jeg ikke fortsette i pga interne endringer, og jeg var enklest å bli kvitt i og med att jeg jobbet gjennom ett vikarbyrå. Det var takken for att jeg hadde jobbet sinnsykt mye overtid det siste året for å holde oss/meg ajour. Jobbet i bank, og den jobben jeg gjorde var det bare meg som gjorde i det konsernet i hele norge. Dvs att om jeg var borte fra jobb en dag så var det dobbelt så mye å gjøre dagen etter. Når mamma fikk diagnosen var jeg borte fra jobb i 6 arbeidsdager for å støtte henne og fadern, så når jeg kom tilbake på jobb så jeg ikke pulten min en gang. Det fløt over av post og andre papirer. Jeg begynte i ny jobb den 01 januar i år, en privat barnevernsinstitusjon, og har trivdest veldig godt. Har vel hatt i snitt 195 timer i mnd siden jeg startet der, men jeg har ikke følt det som at jeg har vært på jobb i det heletatt. Nå har det flyttet ut 4 ungdommer og flyttet inn bare 1 ny, så det har blitt ett ganske stort overskudd av ansatte siden det på de fleste barna er minimum 1 voksen hele døgnet. Jeg var en av de siste inn, og siden arbeidsgiver visste at dette ville komme fikk jeg ikke kontrakt lengre enn til den 31. juli. I barnevernsinstitusjoner kan ting endre seg kjapt, det kan komme barn på akutte tiltak som flytter inn på dagen, men slik status er nå så er min siste dag som ansatt den 31., altså i overmorra. Og jeg er alene om ett huslån som er mer enn stort nok uten jobb.

Mamma fikk som nevnt en kreftdiagnose i mai for to år siden. Hun har hatt 24 cellegiftbehandlinger og legene har stort sett vært ganske opptimistiske. Det er ihverfall det jeg og brødrene mine har forstått det som. Hun har også fjernet en del av tykktarmen, og 65% av levra. Hun skulle fjerne noen flere flekker på levra på ett senere tidspunkt, men hun hadde så lavt immunforsvar att hun ble heller lagt på isolat på sykehuset i 10 dager. Etter dette føler vi att hun på en måte falt ut av systemet, og det tok veldig lang tid før det skjedde noe som helst. Det gikk faktisk så langt att tante en dag ringte til Radiumhospitalet og spurte hva faan som foregikk. Da begynte ting å skje igjen, men da ble det ikke operasjon. Ble mere cellegift. Og mere. Og mere. Til slutt ble det ikke mere cellegift, men hun skulle få prøve en ny behandling i pilleform som det ikke er så mange som har fått enda. Hun gikk på disse 17 dager av 21 før det var stopp. Pappa, som har vært ved hennes side hver eneste dag, hele dagen siden hun fikk diagnosen, mente att de gjorde henne dårligere, og det ble bestemt att hun skulle hoppe av kuren. Pappa har pleiet henne alene fram til nå, men nå klarte han ikke mer. To dager før hun hoppet av kuren hadde han brukt over 1 time på å hjelpe henne de 4 metrene fra senga til toalettet og tilbake så det ble tatt en avgjørelse på att hun skulle flyttes på sykehjemmet. Dette er nå 6 dager siden. Mamma har alltid vært en om ikke stor, så har hun nå ihvertfall hatt noen kilo ekstra. Men den skapningen som nå ligger i senga ved siden av stolen jeg sitter i og skriver dette innlegget kan umulig være mamma. Hun var blitt veldig tynn før hun kom hit på sykehjemmet, men de siste dagene har hun rett og slett bare smeltet bort forran øynene på oss. Er ingen ting igjen og hun kommer til å dø. Om ikke i dag eller natt, så ihvertfall en av de aller første dagene. Jeg lurer bare på om pappa, brødrene mine og jeg klarer å holde ut, for en slik påkjenning er ikke til å holde ut. Tenker på de stakkars foreldre som sitter ved sine barns dødsleie. Klinke umulig å forstå hvordan de har det.

Så nå sitter jeg her og følger med på pusten. Og en del av meg ønsker att hun skal få slippe mer, mens en annen del ønsker å få bare ett øyeblikk hvor det går an å kommunisere med henne. Men det et nok for sent. Og hjertet mitt knuses.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Detta var tøft altså, og flere vil nok kjenne seg igjen i mye av beskrivelsen av din livssituasjon. Det står stor respekt av deg når du skriver det du gjør, synes jeg. Dere gutta får holde sammen og støtte hverandre, også må du stryke mor di over hånda til det er over. Veldig trist og sikkert en fattig trøst, men man må holde ut og kjempe videre for dem man har kjær.

  • Lik 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er bra og modig av deg å dele dette. Du har min dypeste sympati og håper livet tar en bedre retning for deg så fort som mulig. Ikke gi opp og ros deg selv for at du gjør så godt du kan. Mer enn det kan ikke et menneske gjøre selv om livet kan være ufortjent brutalt. Innstill deg på at livet vil bli bedre etterhvert. Det kan umulig bli verre enn det er for deg akkurat nå. Men tenk litt lengre frem enn akuratt nå i den verste klemma du befinner deg for øyeblikket. Det vil bli bedre. Sender over gode tanker og medfølelse her fra forumet. Du skal få ha denne tråden å bruke til det du måtte føle for å dele.

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var hard kost å lese. Selv om du ikke ber om det, tror jeg de færreste kan lese dette uten å gi deres sympati. Du har i det minste min.

 

I tillegg tror jeg, uansett hvor frekt det enn er, at dette kan brukes til noe positivt for oss som ikke står midt oppi det. Dette var en real oppvekker som både jeg og sikkert mange andre kan ha godt av. Jeg skal iallfall sørge for å tenke på hvor forbanna greit jeg egentlig har det i dagene fremover. Man får et ganske annet perspektiv på sine egne problemer når man leser slikt.

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Livet kan ramme brutalt hardt, ingen tvil om det.

Jeg har selv vært gjennom påkjenninger i flere omganger som er langt mer enn hva et menneske skal trenge å tåle.

På en måte har jeg kommet meg gjennom, men mye kan nok aldri bli skikkelig reparert og bli som det var.

Påkjenningene vil sette sitt spor, men man kommer seg gjennom.

Problemet når ting tårner seg opp, er at man ikke ser de positive tingene, man registrerer de negative tingene som skjer i tillegg til den situasjonen man står midt oppe i, og har langt opp over ørene.

Selv hadde jeg god nytte av å gjøre følgende, og det var å gå gjennom og tenke på tre ting (eller fler) som har vært bra.

Det kan være så lite som en hyggelig kommentar, et smil eller et klapp på skulderen du fikk. Hva det er har mindre betydning bare det er en positiv ting.

De tre positive tingene var det siste jeg sa til meg selv før jeg sovnet og det første jeg sa til meg selv om morgenen.

Det kan være utrolig hardt å få til bare det. Men for meg var det over tid svært viktig.

I tillegg har på mange måter fluefisket også vært en slags redning for meg. En form for terapi.

Det å stå ute på kysten til tross for kuling og regnvær, trosse forholdene, pakke seg inn og komme seg ut på tur har vært uvurderlig.

Selv når ting var som værst, så kunne en opplevelse på tur gi meg de få positive tingene jeg trengte for å ha noe positivt å si til meg selv på kvelden.

Og i det jeg sånt vak ute i bølgene, jaktinstinktet ble tent, kastet gikk og hugget satt. Et lite øyeblikk i det hele så var det akkurat det som skjedde i nuet som hadde fullt fokus.

Jeg er full av medfølelse! Jeg håper omstendighetene endrer seg til det bedre snart. Hold ut, for det vil snu!

En ting skal du vite, og det er at du har en ting jeg ikke hadde.

Du har turt å snakke om det. DET står det virkelig respekt av, og det er bra!

Man har ikke godt av å sitte inne med slike ting. Det er bedre plass på utsiden.

Du har nettopp gjort en av de viktigste tingene du kan gjøre når ting er alt for tøft!

Mvh Truls

Endret av Truls H. Johnsen
  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har det gått ei ny natt, og ingen ting er forandret. Vært på sykehjemmet en uke nå, og vi har vært ganske sikre på att flere av de siste nettene skulle bli den siste. Håper jeg har arvet hjertet hennes, for det må være utrolig sterkt.

Akkuratt hatt noe som kan kalles ett øyeblikk med henne. Vi ser at hun hører oss og da får vi nå fortalt henne att vi er glad i henne og att vi kommer til å klare oss og det gjør litt godt. Men det er veldig vondt å se att hun prøver å si noe uten å klare det. Hun har helt sikkert ting hun skulle sagt for å lette hjertet sitt hun også.

Det vi trøster oss med nå er att hun ikke har smerter. Takker morfinen for det! Hun er også, ifølge sykepleier, veldig rolig. De sier at det er mange i hennes situasjon som blir urolge pga dødsangst. Mens hun fortsatt klarte å kommunisere spurte jeg henne om hun er redd, og da sa hun nei. Hun har vært en del redd tidligere, men tror hun da har vært redd sykdommen og smertene den i mange tilfeller bringer med seg på slutten, og ikke døden i seg selv. Trøster meg med det også!

Føler veldig med alle dem som er i lignende situasjon hvor det i tillegg er smerter. Dette er tøft nok som det er uten smerter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler med deg. Hadde endel slike netter ved min mors seng da hun gikk bort for mange år siden.Hadde heldigvis et par klare stunder,og forsikret oss om at hun ikke var redd.

Alle erfaringer,vonde og gode,gjør livet mer komplett,og det vonde leges alltid etterhvert. Hold ut,og du kommer styrket ut av dette.

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dag 8 på sykehjemmet.

Hadde et nytt øyeblikk med mamma i går. Jeg sa att jeg hadde noe å si som ingen sønn eller datter skal måtte si til sin mor.

Jeg sa at å ligge slik ikke er noe hun vil og att hun må slippe taket. Men hun overlevde denne natta også. Du tror liksom att nå er det kommet så langt att det ikke kan bli så mye verre, men jaggu klarer sjukdommen å klemme til med mere faenskap. Har fått slimdannelse i halsen og lungene, noe som gjør att det høres ut som hun drukner når hun puster. Er vel muligens slimhinnene som kolapser eller noe i den duren. Egentlig ikke så farlig hva det er som forårsaker det. Det er nå som det er. Jeg har store problemer med bare å være på rommet der hun ligger nå, men da blir det jo bare mer tid der inne for fadern og brodern. Og det tar på. Den andre broren min klarer ikke å være på rommet i det hele tatt, og slik har det vært siden hun kom hit. Men alle må takle det på sin egen måte. Hans måte er å være hjemme og trippe rundt og vaske, klippe plen osv.

Så vidt jeg har forstått så er slimdannelsen siste trinnet på den nedadgående stigen, så håper at selv om hun kanskje ikke har tenkt å trekke pusten for siste gang riktig enda, at hun ihvertfall ikke våkner. Da vil hennes verste mareritt bli virkelighet. Hun har alltid vært redd for følelsen av å bli kvalt. Å slik er det vel egentlig for alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakket akkurat med en sykepleier nå, og spurte om mamma kom til å våkne igjen. Hun sa nei, og att det fine ordet på det som skjer nå er slimdannelse, men att det mindre pene ordet er dødsralling. Hadde nok vært hardt å svelge for en uke siden, men nå er det greit att en spade blir kalt en spade.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er veldig trist at høre. Men som du selv er inne på, så er nok tiden inne. Et liv er ved at utrenne. Nye kommer til. Har sittet der 4 ganger selv. Besteforeldre. Svigermor og pappa.

Folk takler det på ulike måter. Min storebror som din Lillebror. Jeg som dig. Har vært ved deres side til det siste. Og det er jeg takknemlig for.

Vært med at stelle de i siste tiden. Og etter det var slutt. Takknemlig for dette også.

Ble den siste tiden sammen og på en måte den siste verdighet og hjelp jeg kunne gi de. Foruten begravelsen.

Det er hardt. Det trist og ubeskrivelig. Det er livets ulykksalige og stygge side. Akkurat nu er det det eneste du tenker på. Men etter en stund vil de gode minner komme frem og være de du husker når du tenker på din mamma.

Du kommer ikke til at glemme disse ukene. Men det vil ikke like tungt som nu.

Vi som barn av våre foreldre har jo liksom tenkt at de er udødelige og at de er de voksne og vi barna. Men etterhvert er de vi som blir de voksne ettersom våre besteforeldre og foreldre faller fra. Vi blir den voksne generasjon. For våre egne barn.

Det er en tung tid. Prat med familien, venner, naboen, venner av de mamma (gode historier kommer gjerne frem da). Og ikke minst. Prat med din lillebror. Selvom han forsøker at takle det på sin måte, så vil han også komme til at miste sin mamma. Kan hende han trenger litt tid. Men bare være der for han. På et tidspunkt er kan klar.

De pappa må få tid. Men støtt han og hjelp han.

Dig selv. Du mister også din mamma. Ta bare på dig selv og ikke lukk dig inne. Du har lov at ta tid til dig selv. Men del dine tanker, drømme og sorg med de omkring dig.

Det er ikke noe som er flaut. Det viser styrke bare det at du tørr dele dette med stort sett ukjente mennesker.

Sender gode tanker til din mamma. Men ikke minst dig og dine og håper dere får en verdig siste tiden sammen.

Mvh

Søren Jokumsen

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da var det over. Mamma trakk pusten for siste gang kl 1545 i dag, og jeg føler meg litt trist men mest letta. Det hele gikk veldig fredelig for seg med meg, mellomste bror og tante ved hennes side.

Så nå sitter vi hjemme og drikker ett glass vin og skåler for henne.

Så skål mamma, og takk for den tiden vi hadde sammen!!!

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da var det over. Mamma trakk pusten for siste gang kl 1545 i dag, og jeg føler meg litt trist men mest letta. Det hele gikk veldig fredelig for seg med meg, mellomste bror og tante ved hennes side.

Så nå sitter vi hjemme og drikker ett glass vin og skåler for henne.

Så skål mamma, og takk for den tiden vi hadde sammen!!!

 

Kondolerer!

Og samtidig håper jeg at tiden hvor du kan se tilbake og huske alle de gode minnene, uten den smerten du står midt oppe i nå, kommer sakte men sikkert i løpet av en sorgprosess som du nå må gå gjennom. 

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer.

Jeg er ingen religiøs mann, men du skal allikevel få med deg noen ord fra en prest:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

Courage to change the things I can,

And wisdom to know the difference.

Mor er død. Sørg over henne, men bruk kreftene dine på noe du kan endre. Lykke til.

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer.

Dette var sterk, men god lesning. Du har perspektiv og du føler ordene dine, og vi føler de sammen med deg. Dette er en ærefull tekstsamling om din mamma, jeg tenker hun ville vært stolt av deg.

Måtte brisen mot ansiktet ditt bli mildere fremover, løft haken så godt du klarer. Smil når du tenker på mamman din og krum nakken. Husk: store gutter gråter også!

Takk for at du deler, fluefiskenorge føler med deg og dine. ❤️

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

×
×
  • Opprett ny...