Anatoly og storørretene

”Du da, Åke? Fikk du noe der nede i dag?”
”Jo, fikk et par på litt over to kilo.”
”Så du noen store da?”
”Nei, jeg har ikke sett noen store i hele dag.”
”Nei vel. Vi får ta dem i morgen.”
”Ja. Vi får prøve på det.”

Det har blitt kveld ved bredden av Varzina-elva i Russland. En lettere sliten, men oppglødd samling av fiskere har funnet veien til matteltet i campen. Et par dager tidligere lettet vi fra Murmansk. Helikopterturen utover tundraen tok om lag ei time. Og her sitter vi, overveldet av inntrykk etter møtet med det som minst er ei av verdens beste ørretelver. Fra det øyeblikket høyblokkene forsvant i horisonten bak oss, kom den første følelsen snikende: Vissheten om total isolasjon. At vi plutselig er overgitt den russiske ødemarka. En satellitt-telefon er eneste kontakt med verden utenfor, et samfunn som fra nå ikke eksisterer. Om det ikke hadde gått opp for oss tidligere, skjedde det til gangs da helikopteret ble til en prikk og forsvant tilbake over horisonten. 

Deretter var det å reise campen, mens lange blikk sveipet ned mot elva et par hundre meter bortenfor. Russeren Denis fikk det fornøyelige oppdraget med å skaffe middag. Det tar ham presis femten minutter å lande to ørreter og miste tre, der de to førstnevnte drar vekta til 2,2 og 2,4 kilo. Fisker som de fleste steder ville fått noen og enhver til å sperre opp øynene litt ekstra. Men sjelden her inne ved Varzina. De øvre delene av denne elva er bedre enn det meste. Og med oss har vi den trolig viktigste faktoren for at den skal forbli akkurat det, nemlig fiskebiolog og naturforvalter Anatoly Lukin. 
   
  - Jeg er privilegert, konstaterer Anatoly til oss på stødig engelsk. Det vennlige ansiktet klarer ikke å skjule et bredt smil. Det er tydelig at han elsker jobben sin. Anatoly er en høyreist kar med bustete mørkt hår. Furene ved øynene og nesa passer til personligheten, en naturens mann, klok av alt tundraen har lært og fortalt ham. Anatoly snakker rolig. Alt han foretar seg gjøres uten noen som helst form for stress. Akkurat som livet her ute. Den tidlige interessen for biologi har i dag blitt en livsstil. 
  - Å få tilbringe uker i strekk her ute, mens jeg driver med det jeg virkelig liker… 
Anatoly drar litt på det, leter etter riktige ord. 
- Det er både personlig frihet og et viktig oppdrag. Her ute føler jeg meg hel. Jeg ønsker også å forstå og bevare naturen. Derfor er denne jobben fantastisk for meg, det er et givende arbeid, forklarer Anatoly.