Tekst: Liv
Høsten og halmbleika er over oss, og tur til fjells var planlagt.
En god venn sendte en sms og minnet meg på å ta med bibio-boksen, hvilket (i min samling) ikke var en boks, men tre fluer i et hjørne av vårflue-boksen. Jeg fikk umiddelbart tilbud om å utvide samlingen – noe som skulle vise seg å berge hele turen.
Det er egentlig vanskelig å beskrive forholdene slik jeg møtte dem i forrige uke (33/2016).
Tepper av store svarte fluer, mange med rød-brune ben, andre med sorte ben – lå og fløt i vannskorpen, mens det samtidig svermet hundrevis av fluer rundt hodet mitt. På sekken, caps’en, vaderne, ja selv på stanga og lina – de var over alt.
Og vannet lå helt, helt stille. Som om det var tomt for liv av alt slag.
Skuldrene kjentes høyere og høyere ut, jo mer jeg kastet, jo flere varianter jeg forsøkte – ingen respons.
Nå vet jeg av erfaring at det er bra med fisk i vannet, også til dels bra fisk, men det hersket en beklemmende stillhet over vannet. Ikke ett eneste vak.
Vårfluer av alle slag ble forsøkt, til og med en Tsjernobyl Ant dro jeg over vannet for å øke interessen fra gyteklar fisk, men med samme negative resultat.
Gode råd begynte å bli dyre, og frustrasjonen kom sigende.
. . .
For å lese hele artikkelen må du være medlem av Norske Fluefiskere.
Medlemskontingent må til for å kunne drifte siden rent teknisk og produsere innhold, samt ha forskjellige medlemsaktiviteter. Kontingenten er svært lav sammenlignet med hva man får igjen. Klikk her for å lese om medlemsskap.
Om du allerede er medlem, så må du logge på forumet før du leser artikkelen. Klikk her for å logge på