Gå til innhold
  • Pål Hedenstad
    Pål Hedenstad

    Hans Lidman – Vannkalver

       (0 omtaler)

    Så snart jeg lærte å lese på 70-tallet, ble jeg en ivrig bruker av biblioteket hjemme i Solbergelva. Der lå det årgang på årgang med «Villmarksliv». De ble saumfart to ganger i uka hele vinterhalvåret. Den gang var ikke magasinet forsøplet med utstyrstest på utstyrstest og glorete reklame, men i stedet en fin kilde for sportsfiske.

    I tillegg til «Villmarksliv» var det en hyllemeter med sportsfiskelitteratur. Hans Lindman’s bøker var populære i Norge og mange av bøkene var oversatt fra svensk og spredt rundt til landets biblioteker. I tillegg til bøker av Lindman var det bøker av Tufte, Waldemar Hakkelberg og et par av Even Rise. Men det var noe spesielt med Lindman, og han ble favoritten.

    For noen år siden tok jeg opp igjen bøkene til Lidman, og jeg forstår hvorfor jeg satte så pris på ham som barn. Og som voksen  – etter å pløyd meg gjennom diverste tekniske bøker om fluefiske og fluebinding, Youtube og Vimeo – setter jeg kanskje ennå mer pris på forfatterskapet.

    Svenskene har vært flinke til å ivareta minnet om Hans Lidman. Hans Lidman Sällskapet (http://www.hanslidman.se/) er vel verdt et besøk om du vil vite mer om forfatterskapet. Biografien er også presentert her (http://www.hanslidman.se/sidor/nyheter.html) «Längs stigarna med Hans Lidman. Från en tid då allt tycktes möjligt».

    I novellen «Vannkalver» tar Lidman oss med på en reise som går over flere år. Fra det blir satt yngel i et fisketomt vann til vannet igjen er fisketomt. Leser en mellom linjene finner en mye interessant både mht hyppighet, størrelse på settefisken, overlevelsen og ikke minst hvordan ørreten på sikt utrydder vannkalen – som ikke her helt uten verdi. God lesning. Novellen og Lidman må gjerne drøftes her; https://www.fluefiskesiden.no/forum/index.php?/topic/28637-ny-artikkel-p%C3%A5-forsiden-novellen-vannkalver-av-hans-lidman/ 

    Novellen er oversatt av Nils Johan Rud, Gyldendal Norsk Forlag, «Det biter i Svartelva» 1962. Språket vil for mange fortone seg gammeldags og kanskje ville det vært mer riktig å gjengitt den svenske originalutgaven. Men Lidman jobbet mye med språket sitt og korrigerte seg selv mange ganger. Jeg har derfor gjort det litt enkelt å benyttet denne utgaven.

    VANNKALVER

    Noen karer satt sammen rundt et lite bål i skogbrynet. I lyset fra bålet glinset det i våte skinnvester og skitne ansikter. Halvåpne ryggsekker og kaffekopper lå i strødd sammen med grove fetttlærstøvler og en og annen gummistøvel. Lukten av skosmørning, snus, og svette klær blandet seg med bålrøyken og piperøyken. «Vi tar en attpåtår, så kjem dom vel» sa Svartbo-Lars og skjøv den svarte kaffekjelen nærmere varmen. Så inntrådte igjen den dype tausheten. En gjespet, en annen rapte. Søvnige øyne stirret inn i de små slikkende flammene, mens Lars la på ved og fikk fart på bålet.

    «Dom skulle væri her for snart en time sea» sa Lars og kikket på klokka. Flere klokker kom opp av vestlomene og ble sjekket i bållyset.  «Dom har kanskje fått en punktering» – mente en. «Eller så har dom kjørt ned tel Tvärån. Brua er jo så dårlig» – gjettet en annen. «Da får nok’n Tvär-Johan en fin fangst i ålekjærret sitt» sa Lars med en skjelm i øynene. Det lo omkring ham, og de søvnige blikkene livnet opp. Pipene ble stappet på ny, og så snart kaffen hadde gått rundt for tredje gangen, blusset det i fyrstikker over pipehodene.

    Mainattmørket vek langsomt unna, og i stedet kom en grå, ubestemmelig dis. En fin dugg silte ned og la seg som en tett, småprikkete loddenhet på karenes vidbremmede hatter. Granbaret glinste i morgenlysningen. En svartmeis plystret, så lett og mykt at bare de yngste i laget oppfattet det. I en enslig bjørk skrattet en gråtrost. Svartbo-Lars tittet igjen på klokka, klødde seg under hatten og sa «Tenk om dom setter livet tel? Da har vi sitti oppe hele natta tel ingen nytte». Det ble taust igjen. Ingen var pratelysten, stemningen ble mer og mer uggen. Og duggregnet falt tettere, det begynte å dryppe av hattene. Det gikk enda en halvtime. Ulysten grep om seg. Jeg begynte å fryste, jeg var ikke så godt kledd som de andre. Og så kunne jeg ikke la være å ergre meg over å måtte forsake en hel nattesøvn. Slik som været nå tedde seg, hadde den forestående ekspedisjonen gått like bra ved dagstider. Så hadde vi alle vært utsovet, og det ville ikke blitt halvt så slitsomt.

    . . .

    For å lese hele artikkelen må du være medlem av Norske Fluefiskere.
    Medlemskontingent må til for å kunne drifte siden rent teknisk og produsere innhold, samt ha forskjellige medlemsaktiviteter. Kontingenten er svært lav sammenlignet med hva man får igjen. Klikk her for å lese om medlemsskap.
    Om du allerede er medlem, så må du logge på forumet før du leser artikkelen. Klikk her for å logge på

    Endret av Eirik Rusten




Brukertilbakemelding

Det er ingen omtaler å se.


×
×
  • Opprett ny...