Vinnerliste

Januar 2016 «I år skal jeg fokusere på laksefiske,» sa jeg og sprettet en ny boks med CB pils. «Ikke noe ørretfiske?» spurte JK «Ikke annet enn eventuell bifangst jeg måtte få i Otra og Tovdalselva,» svarte jeg Juni 2016 «Hva er det du tenker på? Hvor gammel tror du at du er?» spurte kirurgen på klingende Bodødialekt. Jeg hadde nettopp fortalt om fjorårets treningsregime. Ettervirkningene av narkosen rotet fortsatt rundt i hodet og tøyset fælt med ærligheten. Kirurgen lente seg tilbake i stolen og la armene i kors over brystet. Han fortsatt; «Planen var at jeg skulle bruke tretti minutter på kneet ditt. Vet du hvor lenge du har vært under kniven?» «Nei» svarte jeg og frosøkte å holde en alvorlig mine. «Tre timer! Den ytre menisken var helt fin den, men den indre var klyvd inn til beinet. Jeg vurderte å sy den sammen, men endte opp med å runde den av. Hele medialmenisken måtte fikses på. Hvis du kommer tilbake med mensiken ødelagt en gang til og jeg finner ut at du har hoppet rundt med en ryggsekk full av sand og stein kan du glemme at jeg opererer på deg. Skjønner du?» Selv om også jeg er nordlending og har innebygd filter mot snarsinte sambygdinger, følte jeg meg litt som en syvåring som fikk kjeft av pappan sin. Flau, men andre ord. «Jeg legger om treningen til kun å gå rolige turer uten belastning» sa jeg og kikket på det store svarte krysset på høyrekneet. Lett å skjære i feil kne hvis man ikke lager et kryss som hinter om at det er DETTE kneet. Noen uker senere Jeg knep øynene sammen i smerte og bannet lavt på innpust. Det føltes som elektriske støt hver gang jeg satte høyrefoten ned. Ryggsekken gjorde det ikke bedre. Selv om ryggsekken kun var fylt med to ekstra spoler, en flueboks, to Red Bull, en flaske vann og en matpakke, var smertene på grensen til uutholdelige. I tillegg til å kunne ta med litt ekstra på turen har ryggsekken hva Microsoft ville kalt «An Added Feature». Selve bæremeisen kan vippes ut slik at den blir en klappstol. Herlig! Jeg ramlet ned på stolen og tørket svetten vekk fra pannen. Klokken var halv fem og jeg myste utover morgendisen som steg opp fra elven. «Faen så dårlig form jeg er i!» tenkte jeg og åpnet en brystlomme på vadejakka. ‘Tramadol’ og en rød varseltrekant prydet esken jeg lette etter og fant. Mens jeg ventet på at tabletten skulle gjøre jobben sin, nemlig å viske ut etthvert spor av smerte, rigget jeg stangen. Jeg kjøpte den for tre år siden og har så langt tatt to laks på den. Zpey Inspire Classig Style er navnet. Den er tolv fot og seks tommer lang i henhold til det imperiale målesystemet. Ja, og så er den en åtterstang. Det holder det. Klokka var snart fire på morgenen og disen begynte å stige opp fra elven i en stille protest mot solens ankomst. Fortommen fikk en ny tippet og i enden festet jeg en Allys Shrimp. Noen dager tidligere hadde jeg fått litt opplæring av Trond Teigen i hvor det kunne være lurt å fiske. Jeg lyttet til hvert eneste ord som ble sagt og la meg på minne merker i terrenget som jeg kunne søke tilbake til uansett vannstand. Erfarne laksefiskere som Trond skal man høre på. Selv om laksefiske på ingen måte kan sies å være en eksakt vitenskap, vil nok sjansene for å kroke en laks eller to øke hvis man følger råd og tips fra dem som vet hva de snakker om. Jeg reiste meg og vadet forsiktig ut inntil jeg stod med vann sånn ca til knærne. Tabletten sløret smertene i høyrekneet og jeg følte meg fantastisk heldig som får leve i et slikt land som dette. Godfølelsene var veldig påvirket av virkestoffene i tabletten. Det første kastet lot jeg gå nitti grader på strømmen siden elven rant litt sakte og jeg ville ha fart på flua når den gikk inn mot kulpen foran brekket nedenfor meg. Den kjente følelsen av ingenting gjorde at jeg plottet ut et nytt kast. Jeg stabbet meg forsiktig et par meter lengre nedstrøms og gjorde min tolkning av kasteteknikken ‘Spey’. Snøret rettet seg ut og svingte inn mot strømskillet. «Godt kast» mumlet jeg. Raske vibrasjonen i snøret. Jeg slapp snørebukten. Så kom utraset. «Ådæven!» tenkte jeg og la på litt mer brems. «Det er laks...det er jo faensprettemeg laks!» Noe tungt beveget hodet fra side til side. Deretter raste den ut i strømmen for så å ta strake veien oppover. Jeg løftet stanga og rygget så raskt jeg turte mot land. «Må ikke få slakk på snøret!» tenkte jeg og spolte inn snøre så fort jeg kunne. En lang, kileformet laks skar gjennom vannflaten. Jeg så den krystallklart der den hoppet oppstrøms opp av vannet. Hele laksen var i lufta. Sølv og mørkeblå. Nygått. Jeg senket stanga og lot snøret forlate snellen. Den stanset, snudde og pilte nedstrøms mot kulpen hvor den stanset i strømskillet. «Den må ikke få hvile, må ikke komme til hektene igjen» tenkte jeg og løftet opp stanga. Den fulgte mostridig et par meter før den igjen tok fart oppstrøms. Igjen måtte stanga til værs mens jeg forsøkte å få inn snøret på snella for å forhindre kontakt med bunnen. Jeg kikket bak meg og tok de siste stegene opp på tørt land. Jeg måtte finne et sted å lande den. Rett nedenfor meg var det en liten sandflekk som så ut som et egnet sted å dra i land en laks på kanskje fem-seks kilo. Vekten var ren gjetning, men det føltes som om jeg var i riktig område med tanke på vekt. Laksen var lei av å stå i strømmen og tok turen nedover igjen. Idet den entret strømskillet mot kulpen vendte den bredsiden til. «Ikke faen!» mumlet jeg og løftet stanga. Den fulgte etter mot land. Så kom den opp av vannet igjen, men denne gangen formet den en S med kroppen. Jeg løftet stanga for å spenne opp snøret. Den landet med et plask og kom i høy fart rett mot meg før den skar oppstrøms. Denne gangen hadde jeg ikke noe sted å gjøre av stanga, og jeg rakk ikke å spole inn snøre. Jeg kjente steinene hugge mot fortommen. Så kom snøret opp av vannet. Jeg hadde mistet laksen. Normalt ville følelsene ha utløst en ordflom av styggeste bannskap en nordlending kan tenke seg og et raseriutbrudd et neshorn ville misunt. Men ikke denne gangen. Jeg stod helt stille og kikket utover elven. Foran meg løftet disen seg, jaget på flukt av solen, men alt jeg så var en laks som kom seilende gjennom luften. Om og om igjen lagde den et perfekt snitt i vannflaten og viste seg i all sin prakt og skjønnhet et brøkdels sekund før den forsvant i vannmassene. Det var stille. Jeg var lammet. Jeg var kvalm. «Det var kanskje knuten?» tenkte jeg og trakk til meg snøret. Tippeten var lysegrønn unntatt de siste femten centimeterne. Kontakt meg steinene hadde farget tippeten hvit, som om noen hadde pusset den med sandpapir. «Jeg skulle ikke rygget på land. IDIOT! Tulling!». Tanken på at en utkjørt laks nå svømte rundt med en flue i munnen gjorde meg enda kvalmere. Jeg harket og spyttet et par ganger. Det føltes som om jeg holdt på å kaste opp. Igjen og igjen hoppet laksen. Igjen og igjen. September 2016 Jævla laksefiske! Det er min kortfattede konklusjon etter å ha mistet seks laks etter et enormt antall timer på jakt etter en fisk som ikke tar til seg føde. Jeg har gitt opp. Jeg hater å gi opp. Hater! Men denne gangen har jeg altså gitt opp. Jeg har prøvd det meste. Hurtig synk (3D), sakte synk, hover og flyt. Store fluer, mellomstore og små fluer. Grønne, oransje, blå, brune, sølv. Riffling Hitch, aktivt inntrekk, la flua flyte med strømmen. Seks laks mistet! Den første mistet jeg på fordi fortommen kom i kontakt med steiner og ble slitt av. De andre fem var rett og slett ikke kroket skikkelig og jeg berget flua . Tre ganger så jeg laksene jeg mistet. Det er nok til å viske ut enhver form for fiskeglede og tilintetgjøre lysten til å forsøke igjen. Jævla laksefiske! I sommerferien besøkte kona mi foreldre og vennene sine, mens guttungen og jeg dro nordover for å besøke min mor. Om jeg fisket? Selvsagt. Jeg kommer fra en øyrik kommune og jeg kan fiske stort sett hvor jeg vil. Det er svært få innbyggere der oppe som sperrer av tilgangen til havet. Skilt med ”Adgang forbudt!” og ”Privat!” er mangelvare i motsetning til der jeg nå bor. Videre finner man ikke benker og bord langs havet plassert der for å få det til å se ut som om man er i ferd med å ta seg inn på et privat område. Det finnes her på Sørlandet. I mangfold. Jeg kan ikke tenke meg mindre gjestfrie mennesker enn hytteeiere her på Sørlandet. Jeg satte personlig rekord på stangfiske fra land mens jeg var der. En sei på seks kilo bet på kroken og ble med hjem. Samme dag landet jeg et par torsk rett under fem kilo hver og et par makrell. Sistnevnte brukte jeg som agn. Fisket i Nord-Norge var rett og slett fantastisk. Dessverre landet jeg ikke en eneste sjøørret, men jeg så dem følge etter. Store, blanke fisk som mistet lysten da makrellen kom pilende for å ta kroken. Jeg visste at jeg kom til å få fisk, og jeg fikk fisk. Torsk, sei, lyr og agn. Det var fire år siden sist jeg besøkte hjemstedet mitt og denne gangen tok jeg med meg et enormt savn på turen sørover. Jeg vekket til live fiskeren i meg. Fiskeren som ønsker å sette line, garn og snik etter flyndre, brosme, torsk og kanskje uer. Fiskeren som mener det er OK å fiske etter laks, men gjør det fra dorgende fra båt. Denne høsten og vinteren kommer jeg til å bruke mye tid til å tenke på hva jeg vil drive med av hobbyer i tiden fremover. Det eneste jeg vet er at laksefiske ikke kommer til å få like mye fokus som det fikk i år.

Herlig Dette her er jo laksefiske i all sin sjarm! Traff en herremann i Gaule for noen år siden som fikk en laks på ca 10 kg. Ikke hverdagskost for de fleste, men heller ikke uvanlig om man skulle være heldig i åpningsuka i Gaula. Etter å ha fått fisken på land satte han seg ned å begynte å grine. Jeg ble noe paff og lurte på hva som hadde skjedd, da fortalte han at han hadde fiska der i 10 år, samme uka, samme valdet uten å få et eneste napp... Det var siste turen min i Gaula Jan

Her har du en annen løsning som også er bra (SF Blend er jo genialt mht å unngå hekt i krokbøyen og med et særdeles delikat fargeutvalg): https://www.youtube.com/watch?v=d5z1JgyPBjc#t=589.856506

Bindesesongens første treff på Holmendammen blir onsdag 19.10 klokken 1900. Det går buss og det er mulig å avtale kjøring fra sentrum! Håper vi sees! Sent from my iPhone using Tapatalk

Laksefisek er rett og slett en uting! Er vel ingen med vettet i behold som krangler på det Skjønner godt at han måtte sette seg nedpå jeg. Det er ikke rent lite man rekker å gruble over slikt i løpet av 10 år. Tipper det har kvernet rundt i hodet hans både i og utenfor sesong. Slikt kan gjøre noe med både selvtillit og det som verre er. Uten sammenligning forøvrig skjøt jeg min første fugl i stand for bikkja nå i høst. Av ulike årsaker rakk han og bli drøyt 3 år før det skjedde. Minst 2 år på overtid mao. Dette har gått fryktelig innpå meg og det har vært ordentlig trasig. Da fuglen gikk i bakken gjorde jeg det samme. Det ble et mentalt sammenbrudd uten sidestykke. Lå i lyngen og holdt rundt bikkja mens jeg gråt som et barn, haha! Men det er kanskje derfor vi driver med jakt og fiske? Jakter disse vanvittig følelsesladde øyeblikkene. Kanskje først og fremst oppturene, men nedturene er så absolutt med på å forme oss og våre fremtidige opplevelser de også.

Denne metoden fungerer:

Liker måten du tenker på når det gjelder fluer Truls! Har aldri hatt tid til å fordype meg i fluebinding så enkle og effektive mønstre er bra saker. Har også brukt en variant av den lysebrune som har funket godt. Også enlitt tykkere dresset mørkebrun/svart variant har gitt fisk i farget vann/skumring. Gir sikkert en god siluett.

Det koster å være kar. Men det skal være sagt at detta noe av det bedre. Sterk krok som tåler godt med juling.

Hare's ear & copper nymph Partridge CZ #14 http://flyhooks.org/partridge/csz-patriot-czech-nymph

Jeg lytter når dere sier vekk med reka og frem med fisken. Får prøve noe annet enn lopper og reker for en gangs skyld, kanskje det blir en pinne på denna.

Her er bilder av den serien med fluer jeg bruker som er superforenklet. De er ikke nødvendigvis fluer som ikke imiterer noe som helst (skal legge ut en ny post med de fluene) Disse fluene tegner en tydelig profil av et byttedyr, og sammen med inntrekket så virker de som de er effektive. Karikaturen fremhever noen karaktertrekk hos de byttedyrene jeg mener å etterligne, og sammen med inntrekk som etterligner bevegelsesmønsteret, og særlig fluktrefleksen, så kan det virke som de trigger godt til hugg. Felles for disse er at de er enkle, superraske å binde, har få og billige materialer og er effektive fiskefangere. Jiggyvarianten, ensfarget hvit med kulehode, ikke noe med epoxy osv... Kutling, to grizzly minimarabou, kulehode, eller kulelenkeøyne. Lopper, dubbingdott surret rundt en krok. Reker, kulelenkeøyne oppå kroken, tapert dubbingkropp og craftfur i løkke. Den lysebrune, en tynn craftfur-bunt med fortynging foran. (Har brukt gull, fordi jeg fant en pose med sånne i en restekurv) her er også med en litt mørkere brun som jeg bruker i helt klart vann) Alle disse er utrolig effektive, og spesielt den lysebrune! Og rekene! Vel... Og de andre også!

Jaggu! Plutselig var man bosatt i Terråk, Bindal, og med ørsmå marginer på min side kan jeg kalle meg nordlending. Her er det tidevannsstrømmer, fjorder, havgap, bukter, odder og marbakker så langt øyet kan se. Likevel har fiske i søtt vann, jakt og jobb holdt meg borte fra saltvannet de første to månedene. En passe luftetur med bikkja tar meg fra stuedøra og bort til en diger tidevannsstrøm. Det har derfor ligget en tur etter sjøørreten i lufta, særlig nå som det begynner å bli kaldt og guffent ute. I dag tok jeg noen ekstra timer på jobb og dagslyset var allerede historie innen jeg hadde kommet meg hjem, spist middag og lest noen nitriste artikler om potensielle arvtagere etter Høgmo. Sukk! Av en eller annen grunn fikk jeg for meg at min forakt for fiske i mørket og bunnsolide statistikk på 0 nattfangede sjøørret skulle utfordres. Jeg regelrett hater å fiske i mørket. Får aldri fisk og det til tross for at jeg faktisk har klokket inn langt flere timer i stappmørket enn hva det gjennomsnittlig går mellom hver fisk på dagtid. Jeg fatter ikke hvorfor noen i det hele tatt fant på at det liksom er greit å fiske i mørket? Halve gleden med fluefiske er jo det visuelle, om ikke mer! Det å en sjelden gang få oppleve gleden av ha satt ei strøken bukt, for deretter se at den ruller lydløst gjennom lufta og legge flua akkurat der hvor du har tenkt. Eller det å se ørret rulle selvsikkert over tørrflua. For ikke å snakke om strømvirvelen som bryter opp overflata i det nervesystemet ditt akkurat har rukket å formidle noe til hjernen om å gjøre tilslag eller noe i den duren. Dette ender jo som regel opp med noe midt imellom et tørrfluetilslag og et «strip-set», og man snur seg rundt for å se om noen fikk med seg det som på avstand måtte se ut som et jævlig dårlig dansetrinn. Uansett – det var i kveld mørkefiskefobien min skulle til pers. Yr meldte 5ms i fra sør, noe som skulle tilsi at jeg kunne kose meg i lesiden av en fjellknaus, og det var jo slettes ikke så kaldt da jeg tuslet hjem fra jobb. Dessuten skulle jeg reise lett i kveld. Ingen vadere. Bare stanga i hånden, to fluer i lomma og fjellsko på beina. Kjapt inn, kjapt ut, lav innsats og lave forventninger. Det pleier jo å gi positive overraskelser. Rett utenfor døra får jeg den første overraskelsen og den var slettes ikke positiv. Naboen står og skraper is på bilen. Kaldt! I det jeg runder gatehjørnet legger jeg merke til at vinden på langt nær kommer i fra sør men snarere øst/nordøst. Faen! Og det er i hvert fall ikke 5m/s. Kanskje 50?! Dette betyr, mine damer og herrer, at jeg ble tvunget til å stå og kaste baklengs inn i motvind og mørkehelvete. Akkurat slik fluefiske hverken bør eller skal være. I det jeg og bikkja rusler bortover veien under en smellvakker stjernehimmel og nordlys som blafrer, tenker jeg at i kveld skal det skapes magi på tross av ugunstige forutsetninger. Det er jo derfor man trosser gruff og gufs for å fiske sjøørret, er det ikke? Det føles ekstra godt å lykkes når man jobber under kjipe vilkår. Dersom du bare ofrer deg litt får du til slutt betalt i form av en stor slump sølv. Ettersom jeg starter på et nytt avsnitt tipper jeg at dere nå tenker «ah… endelig kommer han til poenget», og at jeg skal fortelle om hvordan motgangen ble snudd til lykkerus i det en smellfeit sjøørret på 3.6 kilo tar flua og gjør noen heftige utras ut i mørket, i motvinden, under stjernehimmelen, med nordlyset som vitne, før den omsider siger inn i håven og jeg danser en seiersdans med bikkja som har stått klar til å dra hjem etter kast nummer 50, selv om jeg lovet han at jeg bare skulle ta ti. Men vet dere hva? Slik gikk det ikke. Jeg hater fortsatt å fiske i mørket og er hellig overbevist om at alle dere som påstår at dere får mye SØ på natta er noen løgnaktige psykopater. Kjente ikke så mye som et lugg. Fikk heller ikke sett snurten av ei bukt, og jeg har slettes ingen formening om hvor flua landet. Jeg er faen ikke sikker på om jeg nådde ut forbi tangbeltet med et eneste kast. Kanskje jeg rett og slett ikke har fisket i kveld? Det vil jeg heller aldri få svaret på. Det er vel kanskje slik det skal være med dette nattfisket? Man vet rett og slett ingen verdens ting før man plutselig står der med en fisk i håven eller flua i fjeset? Nei takk som byr. Jaja. Siden bikkja fikk tømt ryggen fikk vi da noe ut av turen. Det er vel mer enn hva dere kan skilte med etter å ha lest dette innlegget, si? Sorry!