Endelig fikk jeg prøve litt elvefiske etter ørret igjen. Det er jo det deiligste fluefisket, men der jeg bor er det få gode elver. Vi har gode fjellvann, laks i elver og sjøørret i sjøen. Men det å vandre langs ei lita elv, lese og analysere strømmene, og kaste ei nymfe eller tørrflue utover elva.... Da er livet herlig. Spesielt når det står fisk akkurat der du har lest deg fram til. På bildet kjører jeg en halvkilos ørret, som var det største jeg fikk på fluestanga denne turen. Vel verdt kjøreturen, og deler av den siste ferieuka. Selv om jeg innerst inne håpet å få på nærmere kiloen på fluestanga. Jeg fikk vel en 5-6 fisker på fluestanga. Men... for å banne i kirka, og jeg beklager på det sterkeste allerede, så fikk jeg dog større fisk på sluk og wobbler. 1,1 på førstnevnte, og hele 4 blank på sistnevnte. Visstnok den største ørreten som er tatt i elva på 10 år . Med påfølgende intervju i lokalavisa og heder og ære. En vanvittig opplevelse, selvsagt. Så ber jeg ydmykt om tilgivelse for å vise glede over wobbler-fanget ørret. Jeg trenger nok profesjonell hjelp, og skal legge meg inn for behandling ved første og beste anledning. Jeg er syk. Det skal sies at jeg elsket hele turen da, og fluefiske langs denne elva var som balsam for sjelen. Selv om elva ikke alltid er så fluevennlig i seg selv, med tanke på atkomst. En slik tur gjør godt før høstmørket setter inn. Den fikk meg til å huske og oppleve to viktige ting i livet: Det er herlig å fange stor ørret. Og det er herlig å vandre langs ei ørretelv med fluestanga, selv om fangsten kan være liten. Da kan livet noen ganger føles helt perfekt.