Vinnerliste

”Du da, Åke? Fikk du noe der nede i dag?” ”Jo, fikk et par på litt over to kilo.” ”Så du noen store da?” ”Nei, jeg har ikke sett noen store i hele dag.” ”Nei vel. Vi får ta dem i morgen.” ”Ja. Vi får prøve på det.” Det har blitt kveld ved bredden av Varzina-elva i Russland. En lettere sliten, men oppglødd samling av fiskere har funnet veien til matteltet i campen. Et par dager tidligere lettet vi fra Murmansk. Helikopterturen utover tundraen tok om lag ei time. Og her sitter vi, overveldet av inntrykk etter møtet med det som minst er ei av verdens beste ørretelver. Fra det øyeblikket høyblokkene forsvant i horisonten bak oss, kom den første følelsen snikende: Vissheten om total isolasjon. At vi plutselig er overgitt den russiske ødemarka. En satellitt-telefon er eneste kontakt med verden utenfor, et samfunn som fra nå ikke eksisterer. Om det ikke hadde gått opp for oss tidligere, skjedde det til gangs da helikopteret ble til en prikk og forsvant tilbake over horisonten. Deretter var det å reise campen, mens lange blikk sveipet ned mot elva et par hundre meter bortenfor. Russeren Denis fikk det fornøyelige oppdraget med å skaffe middag. Det tar ham presis femten minutter å lande to ørreter og miste tre, der de to førstnevnte drar vekta til 2,2 og 2,4 kilo. Fisker som de fleste steder ville fått noen og enhver til å sperre opp øynene litt ekstra. Men sjelden her inne ved Varzina. De øvre delene av denne elva er bedre enn det meste. Og med oss har vi den trolig viktigste faktoren for at den skal forbli akkurat det, nemlig fiskebiolog og naturforvalter Anatoly Lukin. - Jeg er privilegert, konstaterer Anatoly til oss på stødig engelsk. Det vennlige ansiktet klarer ikke å skjule et bredt smil. Det er tydelig at han elsker jobben sin. Anatoly er en høyreist kar med bustete mørkt hår. Furene ved øynene og nesa passer til personligheten, en naturens mann, klok av alt tundraen har lært og fortalt ham. Anatoly snakker rolig. Alt han foretar seg gjøres uten noen som helst form for stress. Akkurat som livet her ute. Den tidlige interessen for biologi har i dag blitt en livsstil. - Å få tilbringe uker i strekk her ute, mens jeg driver med det jeg virkelig liker… Anatoly drar litt på det, leter etter riktige ord. - Det er både personlig frihet og et viktig oppdrag. Her ute føler jeg meg hel. Jeg ønsker også å forstå og bevare naturen. Derfor er denne jobben fantastisk for meg, det er et givende arbeid, forklarer Anatoly. MEMBERONLYSTARTJobben går ut på å kartlegge forurensningen på Kola-halvøya, noe som er med på å regulere fisket i dette området. Ingen kjenner Varzina bedre enn Anatoly, og hvert år trekker han nye konklusjoner basert på forskningen her. Testene har pågått siden 1983, mens det fra 1992 ble et internasjonalt prosjekt, der blant andre Norsk Institutt for Naturforvaltning (NINA) deltar. Men skal man dissekere og forske på ørret, trenger man noen til å fiske den. Og det er her vi kommer inn i bildet. Som et ledd i forskningsarbeidet, har det svenske firmaet Kolaresor AB fått æren av å delta. Dette er et testfiske som knapt markedsføres, og kun noen få heldige får være med. Sammen med fem russere og sju svensker har jeg fått audiens i villmarka i ei uke. Her finnes ikke Internett, bar eller dusj, heller ikke fancy guider i moderne fluefiskehabitt. Kun en provisorisk camp med egne telt for å sove i, og ei fiskestrekning som ennå ikke er åpen for rike utlendinger sommeren gjennom. Fisket på Kola ble som kjent ”oppdaget” utover 1990-tallet, og etter hvert har flere gode elver blitt kommersialisert. Også Varzina har sin egen ”lodge” lenger ned i systemet, men den bærer et langt mer kommersielt preg. Det beste fisket er dessuten helt her oppe ved den mektige innsjøen Enozero. Og her fiskes det bare et par uker i året, bortsett fra en og annen tyvfisker. For noen kan fristelsen bli for stor til ikke å prøve seg, og også mer eller mindre kjente TV-personligheter fra Norge har sneket seg hit uten de nødvendige løyvene… Tilbake til inntrykkene. Første kvelden ble ei russisk og norsk-svensk forbrødring i matteltet. Anatolys kone serverte gjeddesuppe med tilhørende russisk vodka. For hvert ”na zdravje” som ble utvekslet over bordet, var det nok ikke bare beruselsen over villmarka som fylte alle og enhver. Det er mulig våre russiske brødre overvurderte gjestenes evne til å fordøye den edle drikken, og det var kanskje like greit at fluestengene ble montert like etter. Og snart fikk mange av oss vårt første møte med selveste Varzina. En fisker hadde hellet med seg allerede denne første kvelden. Det var selvsagt Magnus, minken i menneskeham. Han landet tre pene ørreter i de sene kveldstimene. Den minste veide 3,4 kilo, mens de to siste dro vekta til 3,7 og 4,1 kilogram. På Kolahalvøya er det tundraen som regjerer. Den er de treløse områdene som ligger nord for den polare skoggrensa. Mesteparten av tundraen ligger i Russland, Canada og Alaska. Landskapet her kan virke kaldt og ugjestmildt. De karrige heiene ruller bortetter horisonten i brunt og grønt, kun kjærtegnet av den evigvarende vinden. Nede i dalsøkkene blinker det ofte i tjern, elver og vann. Tundraen har permafrost, og bare de øverste jordlagene tiner om sommeren. Dette gjør at jorda mettes av vann, selv om nedbøren er liten. Det er mye stein her, men de dekkes ofte av tett krattskog av vier og bjørk. Dyrelivet er kanskje litt begrenset, men man finner stort sett de artene som lever inne i den norske fjellheimen, som for eksempel rype, rein, rev og mink. På grunn av artsfattigdommen regnes tundraen som et av de økosystemene som er mest sårbart for menneskelig aktivitet. Nettopp derfor er arbeidet til Anatoly så viktig. Økt kunnskap gjør det lettere å forvalte dette karrige, men verdifulle området. Pelle og Inge er to behagelige mennesker å fiske med. Pelle er en snekker fra Motala. En rolig og sympatisk kar som er god til å fiske. Inge driver på sin side en sportsfiskebutikk i Linköping. Også en god fluefisker, som virker like glad om det er han selv eller oss andre som lykkes. De to har vært venner i mange år, og er begge like rolige i væremåtene sine. De tar seg tid til å nyte naturen, og stresser aldri når de kommer fram til en ny fiskeplass. Da er det heller å studere elva i ro og mak, før stengene etter hvert tas fram. Og noen minutter etter hører man ofte Inges rop nedover elva: ”Härligt Pelle!” Og Pelle lander på sin side nok en tokilosørret, eller kanskje en på tre, før han behersket setter den tilbake i elva. De første par dagene har jeg ikke hatt den store suksessen selv. Likedan som Esko, fisker jeg helst med små imitasjoner, selv om de aller fleste ørretene blir tatt på store, svarte streamere. Men verken jeg eller Esko gir oss, vi skal ha storørret på våre fluer i størrelse 14 og der omkring. Vi fisker i to grupper, der noen drar nedstrøms langs selve elva. De andre tar gummibåten opp til ”Sundet”, en svak strøm i et lite sund oppe i selve innsjøen. Nedenfor Sundet ligger det som er et passe stort vann, mens ovenfor brer Enozero seg utover i all sin prakt. I dag bærer det derimot nedover elva for meg, Inge og Pelle. Det er et par-tre kilometer til grensa, og derfra fisker vi oss oppover elveløpet. ”Härligt Pelle!” Det er som om Inge nesten synger ordene ut, de gir en deilig bekreftelse på at Pelle har kroket nok en fisk. Det er derfor vi er her, og hans fangst på streameren lover godt også for oss andre. I en rolig kulp vaker det litt, og snart kommer også min March Brown til nytte. Jeg mistenker at det er en stim røyer som står og vaker, og snart lander jeg tre av dem på rundt halvkiloet. De gir en god kamp på stanga. Jeg skifter så taktikk, og bestemmer meg for å følge ”oppskrifta”, som er en stor, mørk streamer. Et stykke oppe i elva passerer jeg Pelle, og når et fint parti med vekslende strøm. Elva er kanskje tjue meter bred, og nesten på andre sida ser jeg en interessant stein. Ved siden av den dannes ei rolig lomme, og der bør det stå en ørret. Jeg vader meg ut til kasteposisjon, og plasserer flua foran lomma. Ganske riktig. Når flua glir forbi steinen kjenner jeg et herlig sug i stanga. Kort etter lander jeg min første Kola-ørret, en pen kilosfisk. Deilig. Jeg rusler oppover og tar igjen de andre. Pelle er i full gang med å kjøre fisk i utløpet til en litt større høl, mens Inge foreviger seansen på video. Selv går jeg opp til innløpet, der et raskt stryk temmes og blir til den rolige kulpen. Ett kast. To, tre og fire. Så kjenner jeg det igjen, suget, som starter i magen og fyller hele brystet med pur glede. Den tok akkurat der strømmen roet seg, og tauer meg et lite stykke nedstrøms før den ligger i håven. 2,3 kilo og ny Kola-pers. Det hjalp visst med streamer. Lenger nede har også Pelle landet sin fisk, iallfall hundre meter nedenfor der den tok. Også Inge får et par fisker før økta er over. Selv mister jeg etterpå en halvkilos, en sprek fisk som til slutt kjemper seg løs. Så er det middag i leiren. Vennskapet i campen er kanskje det beste med hele turen. Samtlige i gruppa er jordnære og trivelige folk, som fiskere ofte er, og spøkene sitter løst rundt matbordet. På teltveggen er en stor plakat av glamour-modell Aylar snudd, og i dag er det Farmen-Barbro som smiler heller lettkledd mot oss. Vodkaglassene fylles ivrig opp av vertskapet, og det skåles for både det ene og det andre. Og når man ikke har mer å skåle for, ja da skåles det for Barbro. Svenskene er lettere skeptisk til om det vil dukke opp nye norske fjes hver dag, og at plakatene ikke klarer å holde nivået. De gir uttrykk for at frokost til Marve Fleksnes eller Jahn Teigen ikke er scenarioet de ønsker seg aller mest. Det blir derfor til at Barbro fredes som turens maskot, og får henge i fred. Russerne er hjertens enige. I tillegg til Anatoly og kona, er det også et par russiske oppsynsmenn med på turen. Tross de fredelige omgivelsene, er det mye byråkrati som skal overvinnes for å få lov til å fiske her. Og reglene overholdes strengt. Eventuelle tyvfiskere får med vårt medbrakte fiskepoliti å gjøre, den ene av dem Victor. Han er en mørkhåret, blid kar på kanskje rundt femti. Victor snakker ikke et ord engelsk, men gliser og ler nesten uansett hva vi sier. Han gliser vel egentlig uansett. I tillegg til å være fiske-politi, så mistenker jeg ham for å være vodka-politi også, for han er resolutt på pletten hver eneste gang et glass er tomt. Fra Kolaresor AB sin side er Kent Lindvall hovedeier og grunnlegger, men han er i år hjemme i Sverige. Han har lagt ned en ukuelig innsats for å opprettholde samarbeidet med russerne. Landet er som kjent litt mer byråkratisk innfløkt enn Norge, og man må stå på for å få ting slik man vil. Også innstillingen til fisket er en smule annerledes her enn i Norge. En ting er at russerne setter langt mer pris på gjedda enn ørreten, som regnes som bifangst. Mer snedig er opplevelsen som Kents bror visstnok hadde for ikke så altfor mange år siden. I en høl lenger ned i elva kroker mannen en laks på nesten ti kilo, som han fighter med lenge og vel. Til sin forskrekkelse oppdager han at han mangler håv, og innser at storfisken kan mistes under landinga. Han roper det han er kar om etter hjelp, og snart kommer nevnte Victor spankulerende bort. ”Problem, problem”, roper svensken til russeren, og håper at Victor innser alvoret. Victor er på sin side like rolig som alltid, og spaserer ned til bredden mens han kikker uengasjert på det som skjer. Laksen blir etter hvert sliten, og viser seg stadig oftere i overflata. I neste øyeblikk drar Victor plutselig fram en .22 Magnum revolver, og plaffer hodet av den stakkars fisken nede i vannet. Deretter gløtter han bedagelig bort på Kents bror, som nå har haka ned på knærne. Victor trekker lett på skuldrene. ”No problem. No probem.” Så rusler han bare videre. Neste formiddag gir flere røyer på flua, nå en newzealandsk streamer ved navn Mrs. Simpson. I tillegg biter en halvkilos ørret. I de nederste partiene av elva mister Inge en grov ørret, etter at den hopper helt fri av vannmassene. Været har vært vekslende siden vi kom, men nå virker det som om vinden løyer og temperaturen stiger litt. Himmelen over oss skifter farge til dypt lilla, og hele tilværelsen føles som å være i en drøm. Og ute i elva begynner fisken å vake skikkelig for første gang. Vi ser tydelig hodet og halen på de digre fiskene. Dette er forhold for meg og Esko, som nok har det like fint oppe i Sundet. Jeg prøver meg litt fram, men fisken er i det selektive hjørnet. Det eneste som napper først er ei lita røye. I det sola senker seg litt mer, speiler den seg i et vindstille og gyldent belte nedover elva. Og i dette gjenskinnet stiger fisk etter fisk i rolige og tydelige vak. Jeg stopper praktisk talt å fiske et øyeblikk, jeg blir bare stående og nyte dette fantastiske synet. Det er ei naturopplevelse av de sjeldne. Jeg prøver ei flymfe, som fiskes like under overflata. Og da kjenner jeg et par sterke rykk, før snøret slakkes. Så er jeg iallfall på rett spor. Jeg venter til en ny fisk viser seg, deretter vader jeg i god kasteposisjon. Beregner så flua driver inn rett foran ørretkjeften. Og så biter den. Et langt herlig utras som tauer meg nedstrøms. Så går fisken til bunns, og praktiserer flere minutters stillingskrig. Etter hvert får jeg den inn i ei lita vik, der Pelle kommer til unnsetning med håven. 2,4 kilo og på et lite dun av ei flue. Jeg fortsetter fisket, mens Pelle vader ut igjen noen titalls meter ovenfor meg. Det føles alltid godt når man nettopp har landet en fin ørret, og etterpå stiller seg tilbake i elva. Man blir litt ”mett” på opplevelser, og føler ikke lenger det samme jaget etter å få fisk. Fangsten etterpå blir som en bonus å regne. Man legger om mulig enda litt mer merke til omgivelsene, og bare nyter tilværelsen til fulle. Og slik har jeg det akkurat nå. Legger myke fluekast nedover elva, og kjenner av og til små napp mellom rullevakene i strømmen nedenfor. Helt til... Phiiiip… Høy plystring! Det er Pelle. Jeg kikker oppover. Phiiiiiiiipp… Lyden skjærer gjennom lufta, mens en gestikulerende Pelle vader inn mot land. Det er sikkert noen andre i gruppa som har dukket opp, som Pelle ønsker kontakt med. Jeg fortsetter kastinga. Det går kanskje ti sekunder før Pelle setter i et brøl. I huleste. Han nærmest løper opp på tørt land mens han gjentar utbruddet. Jeg sneller inn og vader på land. Løper en smule bekymret oppover til Pelle for å finne ut hva som står på. Der oppe finner jeg sekken min vidåpen, og flueeskene spredd utover terrenget. Et par poser ligger viklet inn i et kjerr like ved. - Så du reven, spør Pelle engasjert. Det aner meg hvor det bærer hen. - Han rotet rundt i tingene dine, det var plent umulig å skremme den. Da jeg nådde land løp den over haugen her, muligens med noe i kjeften. Savner du noe, spør den storøyde svensken. Eh, savner noe? Jeg samler sammen eiendelene mine, de er sikkert spredt i en ti meter bred radius. Flueboks, en caps, en genser, enda en flueboks. Posene. Reven kjente sikkert lukta av fisk fra den ene. Jeg teller gjennom i hodet det jeg tror var med i sekken. Svarte! Jeg kjenner ei frysning ile gjennom kroppen, idet det går opp for meg hva som har skjedd. Mitt digitale fotoapparat jeg betalte tretten tusen kroner for har nettopp blitt stjålet av en russisk rødrev! Det blir nok noe å fortelle forsikringsselskapet! Foran oss ligger ei stor og forrædersk vidde, med tett vokst av små kjerr, som lett skjuler et sort fotoetui. Vidda har ikke tenkt å sladre. Verdien er en ting, men på kameraet ligger også gode minner fra både New Zealand, Norge og her på Kola. Bilder jeg ennå ikke har lagt inn på dataen hjemme. Glimrende, og selvsagt veldig amatørmessig. Jeg kjenner fortvilelsen vokse i hodet, den går fra pur tomhet til å bli en tung stein som trykker mot hodeskallen og vil ut. - Det er håp. Vi begynner å lete! Pelle prøver å redde situasjonen, og satser på at kjeltringen har sluppet kameraet i lynget like ved. Reven hadde visstnok dukket opp igjen under minuttet etter at den forsvant. Da var kjeften tom. Vi gjør det eneste vi kan, nemlig systematisk å gå over området med falkeblikk. En halvtime senere har vi ikke sett annet enn kjerr, gjørmedammer og reveskit. Kameraet er borte, hvor langt vet bare tyven. Jeg kjenner en sterk lyst på revejakt. Vi rusler de få kilometerne opp til leiren, med mer folk kan det hende vi finner kameraet i morgen. Eller ikke. Det blir ei tung natt. I drømme kroker jeg sterke røyer som ruller i vannskorpa. Åke tar bilder av fangsten. Med mitt kamera. Svarte! Jeg våkner med et rykk. Det slår meg at jeg ikke har peiling på hvilken dag det er, eller hva klokka viser. Her ute ved Varzina eksisterer ikke tiden. Det føles som om denne leiren er det eneste sted på jord, for øvrig også det beste. Kanskje er det det også. Jeg slapper av til jeg hører prating fra naboteltet. Etter frokosten rusler jeg, Anatoly, Eska og Åke ned til enden av strekket. Jeg håper virkelig vi finner igjen kameraet. Vi går manngard. Fram og tilbake i det nærmeste området. Kikker nøye innunder små og forræderske busker. Ingenting. Bare enda mer reveskit. Helt til… Jeg ser noe svart ligge for seg selv på en gjørmete liten sti. Jeg småløper bort og kan snart konstatere at det er mitt kjære kamera. Hvilken lettelse! Den tunge steinen i hodet forsvinner som morgendugget på bakken. Det er nesten rart vi ikke oppdaget det tidligere. Det er som en bør forsvinner fra skuldrene, og endelig kan vi igjen konsentrere oss om det vi er her for; ørretfiske. Vi rusler oppover elva og fisker litt her og der. Merker at man begynner å kjenne elva litt mer etter hvert. Det napper litt et par plasser, og en furten ørret på halvannet kilo ender på land etter å ha gapet over ei Mrs. Simpson streamer. Lenger oppe står Åke og kjører fisk. Åke har den gode egenskapen at han alltid er smørblid, iallfall virker det sånn. Han er norgesvenn så det holder, iallfall når det gjelder lakseelvene våre. Hvert år svinger han stanga tålmodig etter elvas sølv, og ofte er Gaula målet. ”Laksefiske er ikke en hobby, det er et arbeid som må gjøres.” Det er noe man ofte hører fra Åke. Selvsagt mener han det humoristisk, men man skjønner raskt at det å fiske laks er en viktig del av tilværelsen om sommeren. Nå lander han en fisk der jeg fikk min på 2,3 forleden dag. Jeg stiller meg opp ved innløpet og fisker min Mrs. Simpson rolig gjennom strømmen. Som nevnt er det store streamere som fungerer best, og helst mørke. Så napper det igjen. Den kommer hurtig mot meg, stangtuppen blir nesten rett idet jeg løper innover land. Like etter renner den ned i kulpen i et 70 meter langt utras. Jeg kjører den litt til før den tar nok et kjempeutras tvers over strømmen. Nedenfor står også Åke med stanga i spenn, det er et herlig syn. Han lander sin fisk og kommer over til meg. Ørreten har nå skiftet taktikk, og er nærmest umulig å rikke. Den holder seg nær bunnen, går noen få meter av og til. Jeg vader så langt ut jeg kan og plasker i vannet med håven. Det hjelper litt, og ørreten beveger på seg igjen. Men så står den bom fast mens tida går. Etter mange minutter hopper den plutselig ut av vannet, den er trolig mellom tre og fire kilo. Så er det tilbake til stillingskrigen. Åke rister lett på hodet, vi mistenker russerfisken for å gå på steroider. Minuttene kommer og går. Så gjør den et nytt hopp, før den siger inn på tre-fire meter igjen. Åke gjør klar håven, men fisken svarer med et langt utras. Så går minuttene i en ny tålmodig krig. Nå er det min tur til å riste lett på hodet. Etter et par mindre utras og en ny kort stillingskrig er fisken derimot kjørt, og Åke legger rolig håven innunder den. Fisken er mørk, med tette prikker langs sidene. Buken er dyp gul, med en fasong som røper den perfekte kondisjonen. Ørreten veies til nesten tre og et halvt kilo. før den slippes varsomt tilbake i kulpen. Oppe i leiren råder den samme lette og behagelige stemningen. Dagens opplevelser utveksles med både innlevelse og nysgjerrighet. Om den store som forsvant, om de ufattelig store rypekullene som lettet, om minken som ruslet rett forbi føttene, om det kraftige uværet som pløyde forbi, om ørretene som ble landet og satt ut igjen… Her trengs ingen fiskeskrøner for å imponere andre. Inne i teltet smaker russernes fiskesuppe og ferske kaviar like godt som alltid. Og selvsagt dukker Victor opp med et stort glis og ei vodkaflaske klar. Snart skåles det for både det ene og det andre, og når man ikke har mer å skåle for, ja da skåler man for Barbro igjen. I en halvsliten campingstol sitter Anatoly med hendene bak nakken. Han har tilbrakt dagen med gjeddefiske og dissekering av ørret. Få kjenner Kolahalvøya og fisket her like godt som ham. Deler av Kola har blitt utsatt for industrialisering, og testene rundt omkring viser konsekvensene den har på naturen. Resultatene brukes som eksempel for andre områder i verden. For eksempel er ørreten nærmere Nikel full av tungmetaller, noe som selvsagt ikke er bra for verken fisk eller den som vil spise den. Varzina har derimot sluppet disse problemene, mest fordi vinden normalt blåser fra sør i stedet for øst. Anatoly måler lengde, vekt og alder på ørretene, samt hvor de ble tatt. I tillegg sjekker han kvaliteten på rogna, forskjeller på hann- og hunnfisk, og ellers ting som gjeller, innmat og parasitter på fiskene. Om vinteren analyserer han resultatene og skriver rapporter. - Dette stedet er balsam for sjelen min. Jeg får være ute i naturen og gjøre det jeg liker aller best. Samtidig er jeg glad for det internasjonale samarbeidet. Gjennom konferanser møter jeg utenlandske kolleger, noe som er veldig sosialt. Jeg har fått møte mange fantastiske mennesker, forklarer Anatoly. Han har vært flere ganger i Norge, og hevder det er hans favorittland etter hjemlandet. Det negative med jobben, er derimot det tungrodde byråkratiet han jobber under. Han legger ned mye tid for å skaffe penger til prosjektene. Trenger han en ny PC, kan det være ganske håpløst å skaffe en. Samtidig er lønna lav. Men Anatoly klager ikke. Når våren kommer kjenner han alltid lengselen etter Varzina. Det er her han hører hjemme. Ifølge arbeidet til Anatoly er Varzina et stabilt elvesystem. Ørreten gyter normalt når den er mellom seks og 15 år, og da ligger vekta mellom 1,2 og 1,4 kilo. Grunnet det harde klimaet gyter den normalt annethvert år. Snittvekta på fisken har derimot økt med årene. I 1992 lå den på 1,2 kilo, mens den i dag (2005) ligger på litt over to kilo. Hvert år tas det ørret mellom fire og seks kilo på stang, med muligheter for langt større fisk. Og det finnes mye fisk her. Svært mye. Kilden til fiskerikdommen er innsjøen Enozero, som er Europas nest største. Også sjørøye er det nok av. Den største Anatoly har fått opp var ei garnfanget sjørøye i Enozero på hele 10,5 kilo. Lenger ned i elva er det dessuten et godt laksefiske. For en del år tilbake fikk Anatoly fjorten lakser på fjorten kast. Alle var mellom ni og 18 kilo. Da var han så sliten at han sluttet å fiske. Ørreten som tas her i Varzina, har vandret ned i elva fra Enozero. Spesielt sensommeren er fin, da kommer mang en storørret sigende nedover elva for å gyte. Derfor er fisket også bedre jo nærmere Enozero man prøver. Ifølge Anatoly og andre har denne strekningen det beste ørretfisket noe sted i Russland, og er følgelig i verdensklasse. Og dette området er reservert for Anatoly og svenskene. Det nevnte Sundet er aller best, som er en kort strøm som renner en liten båttur ovenfor elveinnløpet. Her lander vi flere storfisk i løpet av uka. Etter hvert finner vi godplassene i elva, og lærer hvor ørreten står. Som utenfor ”blodiga stenen”, som fikk navn etter de gode fangstene der. Blodiga stenen ligger like utenfor campen, og ble favorittplassen til Tomas, som er god venn med reisearrangør Kent. Da Kent ble hjemme i år, takket Tomas ja til å dra i stedet. Tomas er gruppas eldste deltager, en kar som er både smørblid og laidback. Han vet å nyte hvert eneste sekund av turen, der han alltid går rundt med capsen bak fram. Jeg husker med glede den kvelden han hadde landet ”sitt livs øring” utenfor nettopp blodiga stenen. Med innlevelse som en guttunge som akkurat har åpnet verdens beste julegave, skildret han kampen og gjenutsettinga av drømmefisken. Nå kunne han visst bare legge fiskestanga på hylla. Vi skjønte alle hva han mente. Dagene i paradis går, selv om ingen egentlig har oversikten over tida. Vi besøker Chillijokk, ei rask og smal elv som er full av store kampesteiner. Men fisket er nesten like godt her. Elva ligger en times båttur unna med zodiaken. Jeg, Pelle og Inge fisker hele natta. En gang overfalles streameren av en ørret som ploger vannet i flere meter før den når flua. Vekta lå på rundt to og et halvt. En annen fisk smatter så vidt i seg ei sakteflytende nymfe, som svinger forførende inn mellom to steiner. Men den største ørreten tar utenfor utløpet. Etter et langt utras slipper dessverre nymfa taket. Inne ved Chillijokk ser jeg de mest tallrike rypekullene jeg noen gang har opplevd, og det er mange av dem. Vi hører steggene på alle kanter, som et tundraens kor til ære for oss gjestene. Ofte synger det til like i nærheten av der vi står. Himmelen farges etter hvert dyp rød, som om noen plutselig kom og dro en pensel over horisonten. Det var en annen dimensjon. Pelle og Inge forstår. Jeg og Esko fisker et stykke nede i Varzina. Det er et sakteflytende og nydelig parti. Esko er litt lik meg, vi prøver helst med imitasjoner. Ikke alltid like effektivt som streamerne, men fisket får kanskje en dimensjon ekstra. Vi har fått både røyer og bra ørret. Jeg med Pheasant Tail, og Esko med Superpuppan. Horisonten er igjen malt rosa, og speiler seg ubeskjedent i den vindstille overflaten. Det er et flott syn. Etter hvert begynner ørreten å vake mer. Jeg setter på ei hareørenymfe. En fisk har vært oppe bak en stein, men strømmen er ganske sterk. Det får bli fastfood. Jeg serverer agnet, og litt etter lander jeg en halvkilos brunørret. Esko følger opp med en på nesten to. Så bryter en annen ørret overflata, den velter framkroppen ut av vannmassene. Den er veldig stor, og står på nøyaktig samme plass som der Magnus fikk sin på 4,1 den første kvelden. Jeg finner en posisjon, og lar nymfa drive inn bak steinen der fisken står. Den tar med en gang. Ørreten trekker ut fra steinen og nedover. Esko går først, for å sjekke bunnforholdene. Så kommer jeg og stanga etter ham. Fisken er tung, og har ikke tenkt å overgi seg med det første. Etter hvert dukker også Tomas opp, og alle er like spente på utviklingen. Med ett hopper fisken plutselig helt fri av vannet. Høyt der oppe henger den i en mørk og krystallklar silhuett mot den rosa himmelen, et øyeblikk som brenner seg inn på netthinna til evig tid. Alle gisper over størrelsen, dette er nok definitivt ørreten på 4,1 kilo. Etter mer kjemping begynner den omsider å trøtne, men jeg er ennå redd for å miste den. Vi plukker ut en egnet plass for håving. Fisken kommer litt nærmere. Så rykker den hardt og ujevnt i snøret, og jeg får ei uggen følelse gjennom kroppen. Like etter er snøret slapt… Tomhet… Ingen sier noe. Tomas trøster med at den iallfall tok flua, og at jeg har fått ei sjelden fiskeopplevelse. Det er mager trøst der og da. Med til historien hører at jeg dagen etter fristet den med en streamer. Den tok på ny, men etter noen rykk var den borte igjen. Det var vel skjebnen… Siste natta fisker jeg, Pelle og Inge uten stopp. Oppe i Sundet er det blikkstille, nå har godværet kommet for alvor. Det blir et par ørreter på ei nymfe. Kastene går på refleks, mens tankene flyr mellom opplevelsene fra uka i paradis. De blide svenskene, som for eksempel minken Magnus fra Boden. Så har du Martin fra Jönköping. Et år tidligere landet han en ørret på 3,4 kilo på ei tørrflue her oppe i Sundet. Sistemann i gruppa er Denis, den rike russeren. Han er med hver sommer, og vi ble etter hvert godt kjent. Denis er stinn av penger, og noen av dem har han brukt på de 22 Sage fluestengene han eier. Han ga meg dessuten et lokalt innblikk i livet i Russland, og lærte meg mye nytt. Denis hjelper til med det praktiske på turen, men fisker like mye som oss andre. To år tidligere landet han en ørret på nesten seks kilo på fluestanga. Ikke rart han kommer tilbake år etter år. Fiskepolitiet er Victor og lærlingen Konstantin. Bortsett fra å drikke vodka ser de som sagt til at det ikke tyvfiskes i området. Russerne fisker også litt, men med helt annen redskap enn oss. Men de får faktisk ut spinnerne sine ved hjelp av de korte stengene og de store snellene. Langt mer primitiv var fiskeredskapen som Tomas en dag kom over. Anatoly forklarte at gummistrikket bindes rundt foten, mens en stein festes i andre enden av strikket. Ut fra steinen henger et snøre med en krok. Steinen og snøret kastes på innsjøen, før alt sammen dras inn igjen. Jeg, Pelle og Inge finner båten og setter kurs for leiren. Om få timer vil helikopteret som skal ta oss til Murmansk ankomme. Det er blikkstille. Den eneste lyden er brumminga fra motoren. Vi er i ett med villmarka. Lenger framme blir campen mer og mer synlig, teltene er på vei ned. Snart vil bare matteltet stå igjen. Og selvsagt ”huset på prærien”, det som har vært utedoen vår gjennom uka. Jeg kjenner en dyp følelse av lykke. Øvre Varzina har overgått alt av forventninger. Det gjelder for oss alle. Også ”gjengangerne” blant oss lovpriser turen. Det er bare å håpe at et slikt paradis får bestå. Forsikringen heter Anatoly Lukin. Men han kjemper en hard kamp. Ikke bare mot industrialisering og forurensning. Men også mot krefter som vil overta retten til fiskeområdene. De vet selvsagt det samme som Anatoly, det er her man finner det beste fisket. Og rike amerikanere er villige til å betale hva det skulle være for å fiske her, sommeren gjennom. Zodiaken legger til land ovenfor campen. Vi plukker med oss fiskeutstyret for siste gang. I leiren er stemninga lett og sliten. Vi pakker ned det siste, og lar bare inntrykkene sige inn en siste gang. Helikopteret i det fjerne gir bud om at verden venter. Jeg kjenner en ørliten klump i halsen, og jeg er ikke alene. Den økende lyden av motordur er som ei vekkerklokke som river oss ut av en god drøm. ”Dere da, Åke? Fått bra fangster i natt?” ”Jo, det ble da noe. Hva med Chillijokk og Sundet?” ”Litt action ble det da. Men jeg mistet den største.” ”Synd det da. Så du den?” ”Nei, men den virket sterk. Kanskje tre kilo, om jeg skal tippe.” ”Ja vel. Du får ta den til neste år.” ”Ja. Jeg tar den til neste år.” En ting er sikkert. Anatoly hadde rett. Øvre Varzina er balsam for sjelen. MEMBERONLYEND