Håvard Stubø

Min eneste oppfinnelse:

Det er fisk der.

Blir en filmetur på Nordkalotten med J&FF, ni dager, ganske mye marsj. Også blir det to eller tre andre lengre fjellturer med litt forskjellige folk. Mye nærfiske, både høyt og lavt. Sesongen her i traktene starter vanligvis tidlig i mai og varer til ca 10. oktober.

Som Rune sier er det fullt mulig og ganske praktisk å filme alt i for eksempel 60 b/s. Da kan man dra ned tempoet som man vil. Veldig lurt hvis man for eksempel tenker å lage en musikkvideo med mye sakte film. Ulempen er at det gir et noe mere TV-aktig bilde når man spiller det av i originaltempo. Da mister man litt av det kinofilmpreget som 24/25 b/s kan gi. Men som Rune sier, redigeringsprogrammer som Premiere og Fcpx har funksjoner som kan manipulere billedraten frem og tilbake.

Hei magnan1, Har bare brukt GoPro et par ganger, så jeg har ikke så mye greie på akkurat det kameraet, men jeg kan prøve å svare på noe av dette likevel: - Narrow på GoPro tilsvarer såvidt jeg kan se 28mm på fullformat. Det er vidvinkel det og, så det skulle ikke være noe problem å filme håndholdt med det hvis man er litt konsentrert. Ellers kan det ofte være fint å bruke litt forskjellige brennvidder i filminga - det gir fin variasjon. - 120 b/s er fint for å lage skikkelig sakte film, for eksempel av et vak. Men å filme i 120b/s gir ofte redusert billedkvalitet kontra f.eks. 25 b/s. I tillegg tar videoen fryktelig mye plass. Så jeg tror det er lurt å velge ut akkurat det motivet du ønsker å ha i sakte film, og filme resten med normal billedrate. 60 b/s gir forøvrig fin sakte film det også, selv om det ikke blir like ekstremt som f.eks 120 b/s. - Absolutt en god idé å filme i 4K hvis du planlegger å beskjære/zoome i bildet. Til det meste annet funker vanlig HD (1080p) utmerket.

Vårflueavdelinga mi ser omtrent slik ut: Ismopuppan, Streaking Caddis (8-14), Elk Hair Caddis m/ CDC-hackle (10-14), noen små Rackelhanan (14-18), div. varianter av stigende vårfluepupper, + en masse fluer som veldig sjelden blir brukt.

Fine tips her. Engerdal er jo virkelig flott, og lenger opp i Østerdalen er det jo også nydelig. Traktene rundt Røros, for eksempel. Som Olav og Fredrik sier er timinga helt avgjørende. Midt i Juni er mange av de beste elvene ofte håpløst flomstore. Og oppe på Børgefjell kan vannene godt være islagt da. I andre halvdel av juli kan mange steder være helt "stekt bort", med lunkent vann, null klekkinger og veldig lav vannstand. Også var det det med været, da... Enormt mange variabler i dette gamet, men det er jo nettopp det som gjør det så fascinerende. Mitt beste tips blir å kikke på kart og flyfoto, lete etter områder og steder som ser fristende ut, og så google litt rundt med "ørret + fiske + stedsnavn". Da kan du finne ut ganske mye. Et annet triks er å ringe den lokale sportsbutikken i området og spørre hvordan fisket er, hvor man kan kjøpe fiskekort osv. Da ender man ofte opp med noen skikkelig gode tips. Og Ruffen har jo også et veldig godt poeng. Det er alvorlig mange gode ørretvann i Norge, og hvis man leter, så finner man. Og det gjelder hele landet.

Tiltredes. Og lurt å kappe den i front, ja - den er litt vel lang i front etter min smak. PS! Vet at noen hevder at Barrio-linene er mindre holdbare enn dyrere liner, men jeg er ikke sikker på at det stemmer - har aldri flytesnørene mer enn maks én sesong uansett, siden jeg bruker det samme flytesnøret til så og si alt mitt fiske, og bruker det til det er helt utslitt. Har ikke merket særlig forskjell kontra dyrere snører, egentlig.

Ja, det setter ting i perpektiv.

Orvis-knarr. CFO III. Produsert av Abel, mener jeg å ha hørt. PS! Fikk den i posten fra Orvis, så dette er vel strengt tatt en slags snikreklame. Er usikker på hvordan dette med bransjetilknytning funker, men jeg har altså ikke betalt for den, så er det sagt.

God formiddag! Her kommer det en liten video.

NRK: http://www.nrk.no/ostlandssendingen/kan-sprenge-oslofjorden-full-av-gift-1.12789839 Ser virkelig ikke bra ut.

Aiai. Dette ser ikke bra ut. De sprenger altså i et område som beskrives slik: "samtlige grunner mellom Nesodden og Oslo havn har høyeste forurensningsgrad av en eller flere av miljøgiftene TBT, kvikksølv, kadmium, bly og benzoperylen, sier Dammann." Triste greier.

Gode poenger! Selv oppsøker jeg aller helst elver og vann der man har sjangs til å se fisken i vannet. Og selv om det nok må se ganske merkelig ut, bruker jeg mye tid på å gå frem og tilbake langs bredden og stirre ned i vannet, spesielt når det ikke vaker. Jeg tar dessuten ofte en spotterunde selv om det skulle vake sporadisk. Hvis man bare er tålmodig, vil man før eller senere få øye på fisk - gitt at vannet er klart nok til at det er mulig å spotte (og at det er bra nok lys og lite nok vind). Dette fisket synes jeg er utrolig spennende og lærerikt. Det å se byttet gir definitivt fisket en ekstra dimensjon for meg. Man får ikke mer fisk på denne måten. Trolig er systematisk blindfiske med nymfer, våtfluer og streamere den mest effektive formen for fluefiske, jevnt over. Men snittvekta på fisken man får øker muligens noe. Og viktigst: jeg synes visuell "jakt" på sky, beitende fisk på grunt vann er utrolig spennende, særlig når det er litt størrelse på fisken. Dette fisket kan forøvrig bedrives mange flere steder enn de fleste fluefiskere virker å være klar over, både i elver, tjern og større vann. Alt man trenger er klart vann, brukbart lys og fravær av kuling. Det handler bare om å være tålmodig og ha trua på det man gjør (som i fisket og livet generelt, altså. Også lærer man litt om fiskens adferd, for eksempel at den strandnære fisken i innsjøer ofte, men ikke alltid, er territorial.

Godt poeng. Min generelle erfaring er at fisken er mer utpreget territorial i vann med definerte standplasser (odder/viker/dype hull/rotvelt osv), særlig de større individene. Og i større, langgrunne vann med mer monoton bredde og slett sandbunn, og i luobbaler, cruiser fisken mere rundt og endrer ofte standplass/territorium med vannstanden. Men ingen regel uten unntak: fisket flere sesonger på rad på ei diger røye som gikk utenfor den samme sandstranda, fire meter fra land, akkurat i marbakken i et nokså stort, grunt og temmelig monotont fjellvann. Hadde den på kroken én gang, men fikk den aldri. Virket som den fisken rett og slett bodde der.

Min første fluestang var en gammel 8 fots glassfiberstang, grå på farge og av ukjent merke, som jeg fikk av min far da jeg var seks. Husker fortsatt at jeg satt i trappa hjemme og testet ut hvor mye den kunne bøyes på før den knakk. Pang! Da var jeg veldig lei meg. Heldigvis tok min far stangbruddet med stor ro, uten antydning til sinnsbevegelse:) Min første helt egne, nykjøpte fluestang var en 84-modell ABU, 8 fot for AFTM 4-5. Det tror jeg var en av ABUs første carbonstenger, og den veide 84 gram (det stod trykt rett over håndtaket;) Knakk tuppen på den også etterhvert, men har fortsatt bunndelen stående i roteboden på hytta, og kikker på den iblant, med kraftig nostalgi...

Herlige bilder fra kjente trakter, Andreas!

Helt enig med deg og Robban i at ørreten (og røya, særlig i rene røyevann), er stasjonær/territorial. Spesielt de større individene. Selv fisker jeg mye i små og store vann i og over tregrensen. Har lagt merke til noen fenomener som kan få fisken til å forlate sine faste territorier: - Temperaturvandringer kan få store deler av bestanden til å samles på et lite område i en kortere periode. For eksempel står det ofte svært mye fisk over grunne partier (særlig steingrunner) på solrike dager i tida rundt isgang. Og kalde bekker/elveinnos gir store konsentrasjoner av fisk under varmeperioder. - Spesielt store klekkinger og fall av insekter som f.eks. Bibio el. bjørkemålere kan samle svært mye fisk. - Ved stabil østavind over flere dager samler vindgater/wind lanes ofte mye fisk. Dette er etter min erfaring ganske vanlig forekommende i litt større vann over tregrensen. - I august trekker den større fisken generelt mot inn- og utos, selv i ganske små vann.

Herlig!

Fin flue, oginteressante refleksjoner, Robban! Har selv hatt hell med noen digre, kjøpte stankelbeinimitasjoner når fisken har vært vrien under større Vulgataklekkinger. Masse lange bein, stort brunt hackel og generelt en masse stygt rot. Ikke ueffent på vrien vulgata-fisk, har det vist seg.

Nei, det funker her i gården (Mac/Safari).

Det er et veldig godt råd. Skal meget godt gjøres å gå bom hvis man gjør bittelitt research. Det er latterlig mye bra fiske i Finnmark.

Veldig dyktige kastere, som gjør alt helt rett, kan sikkert kaste på samme måte uansett utstyr. Jeg vet ikke. Selv har jeg en usedvanlig rotete og hjemmelagd kasteteknikk, så jeg skal ikke våge meg på de dypeste analysene her. Men jeg kaster uansett best når jeg får kaste med ganske store bevegelser og mye håndledd, og derfor kaster jeg både penest og lengst med relativt myke og dype stenger. Med stive, toppede stenger funker den hjemmelagde teknikken min temmelig dårlig, og resultatet blir korte, stygge kast. Et eksempel: For et par år siden lagde Lars Nilssen og jeg en VGTV-episode fra NM i fluekasting. Jarle Strandberg, som er en av landets beste fluekastere, var så hyggelig at han lånte meg konkurranseutstyret sitt og gav meg litt instruksjon. Det oppsettet var det utrolig vanskelig for meg å kaste med: stanga var så stiv i forhold til snøret at den knapt bøyde seg med 15 m + i lufta, så man måtte være utrolig kjapp og presis i kastinga for å få kastet i det hele tatt. Selv små kastefeil resulterte i totalt kollaps. Jeg deltok bare i flue presisjon, og det gikk vel sånn helt greit, såvidt jeg husker. Veldig vanskelig å treffe blinkene når det nesten ikke er bøy i stanga. Men jeg prøvde meg på noen makskast med det utstyret, og jeg er overbevist om at jeg skulle kastet lengre med helt vanlig fiskeutstyr. Så mitt inntrykk er at hvis jeg skulle klart å kaste langt med sånt utstyr som konkurransekasterene bruker, måtte jeg: 1) Ha øvd veldig, veldig mye, sånn at jeg ble en vesentlig bedre fluekaster, og 2) Ha endret kastestilen min ganske betydelig (mye mindre bevegelser, mindre håndleddsbruk).

Enig. Det er veldig sjelden jeg fryser ørret/røye. Min erfaring er at fisken kan tape seg ganske mye ved frysing, særlig hvis man ikke har fått ut dødsstivheten/rigor mortis før innfrysing. Da blir det masse iskrystaller i kjøttet og uggen konstistens. Og sånn "frysebokssmak" som fisken får ved lang frysing er ikke noe godt. Unntaket for min del er at jeg pleier å grave en brukbar fisk i august og fortære den til til jul. Det går faktisk fint hvis man blokkfryser fisken, antagelig fordi den er såpass hardt saltet i utgangspunktet. Hender dog at jeg fryser torsk og sei som skal brukes til fiskegrateng/fiskekaker o.l., det funker mye bedre, sikkert fordi disse fiskeslagene er såpass magre. Som nevnt i en tidligere tråd kakker jeg en god del fisk, men jeg er veldig nøye med hvor jeg kakker. Har mange steder der jeg aldri kakker fisk i det hele tatt, og andre steder der jeg kakker av hjertens lyst. F.eks. tar jeg ut litt fisk i et fint lite røyevann der fisken er av veldig bra kvalitet - feit, rød i kjøttet og veldig velsmakende. Men bestanden er litt i tetteste laget for storfiskproduksjon, med veldig mye fisk på 3-9 hg. Så der tar jeg det meste. Rett i nærheten ligger det et nydelig vann som holder en tynn bestand av røye med snittvekt på over 1kg for fluefanget fisk, og innslag av skikkelig storfisk. Der setter jeg tilbake alt jeg får (og det er ikke mange fiskene;). Samme gjør jeg i hardt fiskede ørretelver, som f.eks. den mest kjente ørretelva i Troms. Det er egentlig jo ikke verre enn at man bruker hodet litegrann.

Nei, fluefiske handler ikke først og fremst om mat. Men for meg handler det faktisk litt om mat også, og det skjemmes jeg ikke for: Fisk er jo tross alt spiselig, og personlig er jeg veldig glad i å tilberede og spise fisk, både på fjellet og hjemme. Min lille familie spiser ganske mye fisk året rundt, både selvfanget fisk og fisk fra den lokale fiskehandleren. Ettersom jeg bor sånn til at jeg har tilgang på et utall vann og vassdrag med fin fjellfisk og ikke minst en fjord full av prima saltvannsfisk, blir det til at jeg tar livet av ganske mange fisk i løpet av et år. Mange steder slår jeg ikke i hjel fisk i det hele tatt, andre steder tar jeg rubbel og bit. Jeg prøver å vurdere bestand/produktivitet/fisketrykk, slik at jeg høster på en forsvarlig måte og gjerne av bestander som har godt av litt desimering.