Håvard Stubø

Nydelig!

Spanande prosjekt! Et tips: Hvis man skal på fisketur og planlegger å komme hjem for eksempel tirsdag ettermiddag, er det lurt å si til livsledsageren at man kommer hjem seint på onsdag. Da blir det topp stemning når man kommer hjem seint tirsdag kveld, samt at man har et døgn å gå på. Dette lille knepet har jeg hatt stor glede av i en årrekke.

Gode poenger. Her jeg bor er det en svært bra fiskehall, og i tillegg meget god tilgang på fersk, villfisket fisk av absolutt førsteklasses kvalitet hos et par andre forhandlere. Billig er det også. Tilbudet kan ikke sammenlignes med det jeg opplevde i hovedstaden mtp pris/kvalitet. I tillegg er det omtrent bare å slenge en hyssing i havet og dra opp så mye fersk fisk man vil, året rundt. Likevel selger o-laksen som hakka møkk her også. Det har vel sannsynligvis med tilgjengelighet og tidsklemma å gjøre - o-laks har de jo ferdig vakumpakket på hver eneste matbutikk. Men jeg prøver ihvertfall å spre budskapet så godt jeg kan, og mener også å kunne merke en økt bevissthet blant folk. Samtidig skjønner jeg godt at folk synes det er vanskelig å navigere i dette villnisset. Kyllingproduksjon er sikkert minst like ille som lakseoppdrett på mange måter. Og hvem vil egentlig vite hvordan pølser blir til?

Herlig, thh!

Min erfaring er at det absolutt kan være lurt å ha noen døgnflueimitasjoner med vertikalt hackel i flueboksen. Fallskjermhackle funker jo jevnt over svært bra, men vertikalt hackle kan være vel så effektivt i litt raskere og mer turbulent vann. I tillegg har jeg noen positive opplevelser med vertikalt hacklede fluer på spesielt kresen, dun-spisende fisk i glassklar, helt sakteflytende elv i solskinn. Har opplevd det samme flere ganger under akkurat sånne forhold: fisk refuserer/tar halvhjertet på fallskjemhacklede imitasjoner, for så å nærmest kaste seg over en med vertikalt hackle. Kanskje er det det at disse fluene flyter så høyt som gjorde susen i disse situasjonene?

Fin laks!

Spennede... Fortell! Kjenner en ivrig, systematisk anlagt isfisker som mener månefasene har innvirkning på bettet. Han har ganske mye statistikk på dette, og mener at skikkelig fiskebett på isen (sånt bett som gjør at stor røye og ørret i fjellvann angriper det meste, og tar på f.eks balansepilk, noe den etter min begrensede isfiskeerfaring svært sjelden gjør) veldig ofte kommer rett før og etter fullmåne.

Godt poeng. Helt enig, Bjørnar.

Enig! Jeg mener altså at man bør skille mellom selektiv og krokvant fisk. Dette fordi jeg så ofte opplever at fisk som det omtrent aldri fiskes på likevel blir ekstremt selektiv under gitte forhold. Et eksempel fra litteraturen: I boka "Streamer mot strömmen" (Nils Färnström, 1965) har forfatteren med seg den engelske kalkstrømlegenden Oliver Kite til et jomfruelig område dypt inne i svensk Lapplands fjelltrakter. Oliver Kite uttrykker forbauselse når han oppdager at røya i det svært avsidesliggende og uberørte fjellvannet der de fisker blir totalt selektiv under en massiv Bibio-sverming. Färnström skriver: Rödingarna vakade ivrigt efter Bibio pomonae, som blåste utöver sjön, og när rödingarna var som mest selektiva fann vi att en torrfluga som imiterade Bibio var det enda, som gav hugg. "Jag skulle tro at det här är et av de få tilfällen när rödingen i ett sådant här nordligt vatten blir utpräglad selektiv - urvalsinriktad", sa Oliver då fisken vakade som värst efter Bibio. "Jag har provat nymf og sländimitasjoner, men idag vill de bara ha en svart fluga". Interssante greier, synes jeg. Min erfaring er imidlertid at det slett ikke er uvanlig at fisken blir svært selektiv i sånne "nordliga vatten". Tvert imot, jeg synes jeg oftere opplever skikkelig selektiv fisk i lite fiskede høyfjellstrakter enn i lavlandsvassdrag som kan ha langt høyere fiskepress. Min teori er at det skyldes at det som regel er betydelig færre forskjellige byttedyr tilgjengelige på én gang i det relativt artsfattige høyfjellet. Klekkingene kan være store i høyfjellet, men multiklekkinger med mange forskjellige insekter på en gang intreffer langt sjeldnere enn i et vanlig lavlandsvassdrag. Følgelig blir fisken i høyfjellet oftere "preget" på et bestemt byttedyr, altså oftere selektiv. Men det er for all del my two cents, dette her, altså - jeg synes dette er like vanskelig som det er fascinerende, og har selvsagt ikke noe svar, bare mer eller mindre løse teorier. Jeg undres;) Samtidig er jeg helt enig i at fisk på steder med virkelig høyt fiskepress er mer mistenksomme overfor folk på bredden, lettere å skremme med dårlig kasting osv. Dette gjelder kanskje i særlig grad fisk som har vært på krok mange ganger. Kanskje har de lært av erfaring at mennesker betyr fare, og blir mer forsiktige og sky når de merker menneskelig nærvær? Men jeg mener som sagt at dette ikke har med selektivitet i streng forstand å gjøre, sånn som jeg forstår og bruker begrepet. Du har helt rett, for å diskutere dette er det helt avgjørende at man har avklart begrepene godt nok, ellers blir det lett til at man tror man er uenige når man egentlig er enige, og omvendt. Akkurat som i de fleste andre diskusjoner;)

Spørsmål 1: Dette mener jeg André og flere andre svarte veldig godt på tidligere i tråden: selektiv fisk og krokvant (skremt) fisk er to forskjellige ting. Fisken kan fint bli superselektiv selv om den sjelden eller aldri fiskes på. For eksempel kan fisk i svært avsidesliggende fjellvann helt uten fiskepress være akkurat like selektiv som fisk i hardt fiskede C&R-elver som for eksempel Hemsila. Selektivitet oppstår når forholdene ligger til rette for det (store mengder av et bestemt byttedyr). Med andre ord: fisk kan godt være både krokvant og selektiv, men fisken må ikke være krokvant for å bli selektiv. Spørsmål 2: Det er godt mulig at det er fancy og kult. Men jeg mener likevel det er et faktum at fisken blir virkelig selektiv når forholdene ligger til rette for det. Og at det er nødvendig med imitasjoner som har de riktige triggerne (størrelse, form, farge, rett bevegelse osv.) for å fange skikkelig selektiv fisk. Spørsmål 3: Godt spørsmål! Min erfaring er at fisken ikke nødvendigvis biter. Tvert imot hender det ganske ofte at jeg ikke får noen verdens ting, på tross av at jeg gjør så godt jeg bare kan. Heldigvis!

Toppstoff, Frithjof!

Først en begrepsavklaring: "Selektivitet" forstår jeg som at fisken retter seg inn mot et bestemt insekt (noen ganger også et bestemt stadium av dette insektet), typisk et som forekommer i store mengder akkurat der og da, og ignorerer alt annet (i større eller mindre grad). Legenden Iakob D. Sømme, forfatteren av Ørretboka, var en skarp fyr som gjorde seg mange interessante tanker om selektivitet og fluevalg. Han fisket svært mye, særlig på Hardangervidda, og som ørretforsker var han også veldig vitenskapelig i sin tilnærming til fluefiske. Når det gjelder fluevalg endte han opp med å avvise imitasjonslæren helt. Han fisket etterhvert utelukkende med én eneste flue, nemlig March Brown Silver på dobbeltkrok 10. Hans tese var at presentasjonen, og særlig måten man beveger flua på, er det som betyr noe, og at fluemønsteret er helt underordnet. Han snakker om "bevegelsens imitasjon". Han fikk fryktelig mye fisk. Så at fisken i mange tilfeller er opportunistisk (altså tar omtrent like godt på de fleste generelle insektrepresentasjoner, som f.eks. Adams eller March Brown, bare de er godt presentert) er vel ganske sannsynlig. På fisk som ikke er selektiv er en generell flue som March Brown Silver på dobbeltkrok 10 veldig effektiv - den kan jo fremstå som alt fra fiskeyngel til stigende vårfluepuppe, alt etter hvordan man fisker den. Konsekvensen av dette blir jo at vi som er imitasjonsorienterte fluefiskere ofte gjør ting unødig komplisert, gitt at målet bare er å få mest mulig fisk. Men med dette som utgangspunkt blir fluefiske etter min mening en ganske fattig hobby. Hvis målet bare er å få mest mulig fisk, er "makk og skjei" overlegent det meste, for ikke å snakke om garn og dynamitt... Måten man får fisken på er en helt sentral del av fluefisket, ihvertfall for meg. Jeg ønsker å føle at jeg deltar i det som skjer i naturen, og at jeg ihvertfall forstår deler av det. Derfor er mitt fiske i bunn og grunn imitasjonsorientert, på tross av at jeg vet at jeg i en del situasjoner kunne få vel så mye fisk på Montana eller Wolly Bugger, uansett hva som måtte befinne seg på overflata. Samtidig mener jeg, som jeg skrev i innlegget ovenfor, at det finnes nokså mange situasjoner der fisken virkelig blir selektiv. I disse situasjonene mener jeg (og mange med meg) å ha erfart at det er helt nødvendig å ha en god imitasjon, med de nødvendige triggerne innebygd, for å få mer enn en og annen sporadisk fisk til å fatte interesse for flua. I tillegg til de eksemplene på streng selektivitet som jeg gav i inlegget ovenfor, vil jeg trekke frem vårfluepupper (både stigende og svømmende), store spinnerfall av døgnfluer (særlig mindre arter), store Leptoklekkinger (særlig Vespertina) m.m. Selektiviteten er sjelden total. Ofte gir det mer mening å snakke om preferanse, altså at fisken foretrekker en flue som ligner på den maten det er mest av den dagen. Altså vil en god Aurivilliimitasjon fungere godt under en vanlig Aurivilliklekking, som oftest bedre enn en Montananymfe. Men under mange Aurivilliklekkinger, kanskje de fleste, vil både Montana og Telemarkskongen fange fisk i varierende grad. Og når det ikke klekker noe spesielt, men mere sånn "litt av alt", og fisken er i bettet, vil kanskje en generell attraktorflue som Royal Coachman, Telemarkskongen eller Montana fiske bedre enn en typisk imitasjon. Dette med selektivitet har fascinert meg i mange år. Og som nevnt står de store fjærmyggklekkingene på forsommeren i fjellet i en særstilling for meg. Kanskje er det noe med at fjærmyggene er så små og så enormt tallrike som gjør at fisken blir så ekstremt selektiv. Fisketrykk har ihvertfall ingenting med saken å gjøre - de fleste av disse stedene fiskes svært lite, og rett etter isgang har fisken ikke sett redskap på 7-8 måneder. På gode fjærmyggdager, etter å ha landet et par pene fisk, har jeg flere ganger eksperimentert med ulike fluer. Rett og slett for å se om det er mulig å få fisken til å ta på for eksempel en Streaking Caddis, en stankelbeinimitasjon eller en Heggeli. Det er helt umulig, ihvertfall for meg.

For meg er det ingen som helst tvil om at fisken blir selektiv under spesielt store klekkinger/sverminger av et bestemt insekt. Til og med sei blir selektiv under de enorme rødåtesvermingene i fjordene på våren. Da kan det være helt umulig å få seien til å ta på sluk, selv om havet koker av hundretusenvis av beitende fisk. Når det gjelder ørret og røye, som jeg kjenner best, er Bibiosverminger og fall av bjørkemålerlarver to åpenbare eksempler. Har man ikke en svart flue av noenlunde rett størrelse under en skikkelig tett Bibiosverming, vil man slite med å få noe som helst. Og uten grønne fluer med noenlunde rett fasong og størrelse blir det veldig dårlig med fisk når bjørkemålerlarvene herjer som verst, og blir liggende på vannet i hopetall. Den mest ekstreme selektiviteten jeg kjenner til inntreffer hvert eneste år under de store fjærmyggklekkingene på forsommeren, særlig i høyfjellet. Det eneste insektet som er aktivt i nevneverdige mengder på denne tida er fjærmyggen. Og fjærmygg er det til gjengjeld svært store mengder av, noen ganger så store mengder at overflata kan bli nærmest grøtaktig. Disse klekkingene starter rett etter at isen er gått, og dominerer fiskens spisekart totalt, helt til Marginataen og Baetisen begynner å røre på seg et par uker senere. Mens disse klekkingene er på sitt tetteste er det så og si helt umulig å få fisken til å ta f.eks. en Aurivilli-imitasjon, en Streaking Caddis, en March Brown Silver våtflue på krok 10 (Sømme), eller en Wolly Bugger, for den saks skyld. Tro meg, jeg har prøvd. Det virker rett og slett som om fisken ikke ser flua (og det er kanskje nettopp det som faktisk skjer). Den ser ihvertfall ikke på flua som et spiselig objekt. Men med en brukbar imitasjon i rett størrelse kan man ofte gjøre gode fangster under disse klekkingene. Under disse klekkingene opplever man også ganske ofte at fisken retter seg inn mot enten a) pupper rett under overflata eller b ) voksne mygg som sitter på overflata. Dette kan variere fra dag til dag, eller til og med i løpet av dagen, for eksempel ved at fisken tar tørre fjærmygg fremfor pupper på formiddagen, og går helt over til å spise pupper på kveld og natt. Igjen, dette har jeg opplevd mange ganger. Litt utpå sommeren, etter at klekkingene av diverse døgnfluer, vårfluer, stankelbein etc er kommet skikkelig i gang, er min erfaring at fisken blir langt mer opportunistisk, og ofte lar seg fange med de fleste generelle tørrfluemønstre. Da kan Streaking Caddis eller Royal Coachman fungere utmerket under f.eks. en relativt moderat Aurivilliklekking. Men fisken kan fortsatt bli selektiv under særlig store klekkinger/sverminger av f.eks vårfluer, døgnfluer, Bibio, etc. Fascinerende greier. Det er akkurat sånne ting som gjør fluefiske så interessant, synes jeg.

Utrolig artig og interessant klipp! Ved fjærmyggfiske etter stor røye på forsommeren opplever jeg akkurat dette ganske ofte, spesielt når klekkingene har pågått i noen dager. Tilslaget vil liksom ikke sitte, uansett hva man gjør. Og tapsprosenten på kroket fisk er ofte skyhøy under sånne forhold. Andre ganger, når fisken er hissigere og mer glupsk, for eksempel når det står vårfluer på menyen (men noen ganger også under fjærmyggfiske, særlig tidlig i klekkingene), går det jo omtrent ikke an å bomme på tilslaget, og man mister nesten ikke fisk.

Ypperlig! Takk for tips. Fikk en vårflue inn i kamerahuset under bytte av objektiv midt i en opphetet selvskuddsituasjon i sommer. Filmklippet ble ganske merkelig.

Et klassisk dilemma, dette. Å oppdage nye steder synes jeg er noe av det aller artigste med fluefiske. Samtidig er det jo alltid fristende å dra til steder der man vet det er bra når det endelig er godt føre. Her oppe er det så mange muligheter innenfor en viss radius at det er helt umulig å ha full oversikt. I år var jeg som vanlig på en rekke turer til (for meg) helt nye steder. Med vekslende hell - noen steder som ser fantastiske ut på kart og flyfoto viser seg å være ganske middelmådige, mens andre steder overrasker andre veien. Etter en skuffende utforskningstur til et nytt sted tar jeg meg ofte i å tenke "Faen, hvorfor dro jeg ikke til X eller Y i stedet, der var det garantert panserføre i dag". Men sånn er det, det blir nødvendigvis noen bomturer. Når man endelig treffer, og finner seg et helt nytt jordbærsted, angrer man ikke på bomturene. Så målsetninga for 2015 er å dra på enda flere turer inn det ukjente. Det blir alltids nok fiske på de gode gamle stedene uansett.

Dette med at rumpetaska blir våt når det må vades dypt er jo et problem. Jeg pleier å henge taska rundt nakken i sånne tilfeller (dette høres litt pikant ut, ser den;). Definitivt en nødløsning, men det funker overraskende greit. Det skal sies at jeg bruker en veldig liten taske, fra Filson (bestiller fra junaiten).

Enig, har brukt en bukse fra Orvis hele sesongen, og den virker veldig bra så langt. Lett og fin, og bra passform. Har etter beste evne forsøkt å ødelegge den (stygge fall i ura, oppbevaring i varm bil i våt tilstand i flere døgn osv, men enn så lenge er den tett. (PS! Fikk den i posten fra Orvis, og strengt tatt er det vel ikke lov å skryte av produkter man ikke har betalt for her på FFS. Men jeg lover å si fra hvis/når den begynner å lekke;). Ellers har jeg også en sånn ultra-lettvektsbukse fra Simms (gammel, utgått modell, med goretex-sokker) som jeg fikk av en kompis som kjøpte hele restlageret da modellen gikk ut av produksjon mange år siden. Den er av imponerende kvalitet. Har også hatt billige bukser fra Guideline og Scierra som har tålt flere år med vanskjøtsel. Og jeg har hatt flere bukser fra div. merker som har begynt å lekke nesten umiddelbart, også ganske dyre greier. Mye dårlig kvalitetskontroll rundt omkring. Mitt inntrykk er at forskjellen på de dyrere premium-merkene og de rimeligere merkene først og fremst er (mangelen på) kvalitetskontroll. Billigbukser er forundringspakke, de kan vare i flere år eller lekke rett ut av pakken, mens dyrere bukser som oftest er veldig bra.

Ja, jeg har en superenkel buzzer som jeg har hatt bra hell med. Den består av følgende materialer: litegrann blytråd under thorax, noen organzafjon (e.l.) som stikker ut foran og bak, heldekkende svart bindetråd, og et strøk med blank neglelakk for at den ikke skal gå så lett i stykker. Dette gir en meget slank buzzer som det virker som om fisken setter stor pris på. Jeg trenger egentlig bare denne og en bra tørr mygg til mitt fjærmyggfiske (men jeg drasser selvsagt rundt på hundrevis av myggvarianter som sjelden eller aldri blir brukt;). Vil jeg ha den til å henge i filmen, så fetter jeg inn fortommen nesten helt frem til flua. Det går utrolig fort å binde opp noen stykker av denne, og jeg har bundet den både på kurvet og rett krok, uten at jeg kan si at jeg har merket noen forskjell mht fiskbarhet. Vanligste størrelse er 16, men 14 og 18 brukes også ofte. Har også noen på krok 12 som brukes under vårfiske i kalkrike jordbrukstrakter, der fjærmyggene kan være nokså store.

Jeg bruker utelukkende gummistøvler som fottøy på fiskturer, også på de lengste marsjene med skikkelig tung sekk (har selvsagt vadere med meg i sekken). Gummistøvler av god kvalitet har mange gode egenskaper som allround fottøy for turbruk: De er helt vanntette, og fine å fiske i siden man kan vade litt ut på langgrunne steder. Videre er de relativt lette, man får ikke gnagsår i dem, og jeg blir ihvertfall langt mindre svett på beina enn med lærstøvler med membran, siden det er god lufting oppover - gummistøvler sitter jo ikke tett inn mot leggen. Og ikke minst tørker de ekstremt fort, noe som jo kan være et stort problem med lærstøvler i felt. Jeg pleier å bytte ut de sålene som følger med med et par innleggssåler av god kvalitet. Da har man behagelig, billig, og vedlikeholdsfritt fottøy til allround turbruk i flere år. De Vikingstøvlene de linkes til ovenfor er veldig bra. Selv bruker jeg en klassiker fra Viking som heter Slagbjørn, som passer min fot noe bedre.

Veldig fin film, Stian L!

Jeg tror du misforstår litt, Skævvens_Mann. Jeg kan ikke snakke for Rune, men det jeg mente med mitt innlegg om snikinnføringen av put & take er følgende: - Selvsagt er det utelukkende positivt at vann rundt omkring kultiveres gjennom utsettinger av ørretyngel/små settefisk. Dette tradisjonsrike og uvurderlige dugnadsarbeidet gjør jo at vi kan bedrive sportsfiske etter ørret på mange steder der det ellers ville vært dårlig ørretfiske, eller ikke vært ørret i det hele tatt. At dette er av svært stor verdi tror jeg alle er enige om. Fisk som settes ut som yngel/små settefisk blir jo dessuten like fin sportsfisk som helt vill fisk, det er ihvertfall min erfaring. - Det jeg ikke liker er at man setter ut voksne oppdrettsfisk (typisk fra ca halvkiloet og oppover) i vann og elver som fint produserer stor og flott ørret helt av seg selv. Disse oppdrettsfiskene, som gjerne har forkrøplede finner og gjellelokk, er dårlige fightere, og er definitivt ikke noen høydare på matbordet heller. De er dessuten svært lettfangede, konkurransesvake, og har så dårlig evne til å ta til seg næring at de få som ikke fiskes opp ender opp som triste "slips" av noen ørreter. Jeg synes ikke vi skal tillate at vassdragene våre forsøples av oppdrettsfisk. Vil man fiske put & take, kan man dra til utlandet - f.eks. til Sverige, Danmark, England eller Balkan. For å oppsummere: jeg har ingenting imot utsetting av yngel/små settefisk, tvert imot. Men jeg liker overhodet ikke den økende trenden med å sette ut stor oppdrettsfisk, enten det er i vassdrag med helt vill bestand, eller i vassdrag der det kultiveres med yngel/små settefisk. Håper dette oppklarer misforståelsen. Se ellers Runes innlegg ovenfor, han skriver veldig godt og balansert om dette, og belyser saken fra begge sider. Med vennlig hilsen Håvard Stubø

Nettopp! Har et par plasser i området rundt her som er akkurat sånn, samt at jeg har fisket noen andre områder der det finns sånn fisk, bl.a. et område i nærheten av det vannet du nevner her, og på den tidligere nevnte Laksefjordvidda. Fisk på trekvart kilo kan det være et helt prosjekt å få opp, og fisk på 1,5 kg + sliter man alvorlig med å lande - de kan fort finne på å tømme snella hvis man ikke har 100m backing, og sliter av tynn fortom tvert. Helt uvirkelig spreke. Må oppleves, ellers tror man at det er en skrøne (det ville ihvertfall jeg gjort;).

Flott kommentar som oppsummerer hele problematikken, Rune. 100% enig.

Blir jo mye OT på meg her (beklager det, trådstarter), men akkurat den utviklinga du nevner der, altså den snikinnføringa av put & take vi ser rundt omkring i landet, synes jeg er forkastelig. Heldigvis er det fortsatt forsvinnende lite av det her jeg bor, men det virker som det blir mer og mer vanlig i hele Norge. I mine øyne er dette nærmest en slags forsøpling av naturen. Det er mulig jeg er ekstrem i mine holdninger og fullstendig på bærtur, men det å sette ut stor oppdrettsfisk i vann som fint produserer bra ørret helt av seg selv representerer en holdning til naturen som jeg synes er skremmende: naturen er liksom ikke "god nok" som den er lenger. Selv fisker jeg mye heller på relativt småvokst, vill fisk (herunder fisk som er satt ut som yngel/ensomrig settefisk, og dermed oppfører seg som helt vill fisk), enn på svær oppdrettsfisk. Dessuten: mange av stedene der det settes ut stor oppdrettsfisk produserer jo stor og flott fisk helt av seg selv, bare ikke i sånne abnorme mengder. Skjønner ingenting av denne trenden.