I femten lange og femten breie har jeg fisket i dette vannet.
Ikke lenger enn 1 Km vekk fra inngangsdøren min, ligger det. Et langt skogsvann
med grunner, øyer, gytebekk, berg og dype høler. Perfekt for stor ørret. Etter historiene og bedømme er de også der!
De flotte historiene er vel også det som har gjort at jeg i 15 år har holdt ut. Håpet om å treffe på kilosfisken har alltid hvert tilstede.
Etter mye regn i år, har vannstanden her hvert godt over normalen. Takket være bedre vær i en uke, ble alt normalt igjen i helgen. Som så mange ganger før om årene kjente jeg rastløsheten bite i kastearmen. Med håpet liggende aller fremst i hodet, raste jeg den korte turen inn "for å ta`n".
Det startet som så mange ganger før, lite vak og skuffende mange små abborpinner.
Tankene i hodet begynte og male rundt.. Hva vil den ha? Hvor er den? Var det et vak? Er forholdene de rette? Hva med temperaturen? Hmm..
Etter et oppfriskende bad, var tankene borte. Håpet var der igjen. "Jeg har jo spart fjellskrenten" Gromplassen. Der hvor det bratte fjellet stuper rett ned i vannet. Stedet hvor det alltid hugger!
Med halvvåt kropp hoppet jeg ned i vaderen og tredde på meg flyteringen. Nå skulle den til pers.
Valget av flue blei med et lett igjen. "Daddy longlegg skal den ta, hvist ikke kan det være samme F".
Med en overraskende rolig følelse, jobbet jeg meg nedover siden. Et par små abbor ville igjen smake på den langbeinte fjærkladden i enden av snøret mitt, men ikke noe utover det.
Begynnelsen på fjellet var rett inne ved land. Fra tidligere turer viste jeg hva det ville si, og la derfor flua i et perfekt kast tett inntil der jeg trodde den måtte stå. Så var det med et, helt stille et par sekunder. Så kom den rolige bevegelsen rundt flua mi. Noe løftet seg over og forsvant ned igjen. (En kort seanse, som jeg husker som 10 sekuner... ) Mothugget var ikke langt unna. Helspent som jeg var i kroppen min løftet jeg den myke #4 stanga mi, kun for å kjenne at jeg var sjanseløs.
Så bar det utover.
Lykkelig fisker i fiskerus