Lillevann

Fin. Hvilken krokstørrelse er det?

Takk for det! God oppsummering.

Det er ingen her som husker Lillevann.

Han kaster på ingen måte bra. Det er upresist og vinglete, i tillegg til at han lar stanga vandre langt før han starter fremkastet. Der taper han masse arbeidsvei, og de tilsynelatende lange kastene forutsetter da sannsynligvis betydelig overlining. Han burde hatt litt kyndig kasteinstruksjon, så kunne han blitt bra.

Kul fisk!

Det at man oppfatter at det skal være en menneskerett å slippe dyra sine ut i villmark uten at de skal være utsatt for fare representerer en merkelig mentalitet. Jeg disponerer en seter hvor det finnes opptegnelser og beskrivelser fra seterlivet langt tilbake i tid. På 1800-tallet var det relativt mye bjørn i det aktuelle området, men det skal ikke ha vært en eneste episode i setras historie hvor bjørnen tok husdyr. Det er beskrevet en episode som opplevdes som truende, men hvor bjørnen trakk seg bort. På den tiden levde bufe og seterjenter relativt tett på villdyr, uten at det ble oppfattet som spesielt traumatisk. Forskjellen fra nå var at man passet på dyra sine. Man fotfulgte de ikke, men det var alltid mennesker i nærheten av beiteområdene. Med dagens sauehold blir det helt annerledes. De bys jo fram som både mat og underholdning. Har forøvrig 2 episoder hvor jeg har støtt på sau mens jeg har gått på ski helt på slutten av året. Da jeg sa i fra til sauebonden ble han egentlig bare sur. Han hadde nok for lengst innkassert erstatning for sauene, og det at han måtte ut og hente ned avmagret sau på snøskuter var nok et ekstraarbeide han godt kunne vært foruten. Jeg vet ikke engang om han gjorde det.

Jeg har alltid brukt vesentlig av min tid i skog og fjell. Jeg har respekt for jakt som nødvendig forvaltning. Det jeg imidlertid aldri vil forstå er at jegere kan føle glede og tilfredshet over å felle et dyr. Jeg begriper det ikke. Det å sitte å posere ved siden av en død gaupe, som de færreste får anledning til å møte gjennom et langt liv, må jo bare være trist. Likevel ser de glade, fornøyde og stolte ut. Ikke er det mat, og ikke er det vanskelig. Sporjakt på gaupe med store jaktlag, hunder og kommunikasjonsutstyr gir jo ikke gaupa noen sjans i det hele tatt. Så hvorfor synes man det er gøy? Det begriper jeg ikke. Takke meg til de som jakter med kamera og zoom-linser. De kan jeg virkelig forstå.

En myk stang vil ikke oppleves rask, men det er mulig å se for seg en stang som er relativt stiv i topp og midt, men med dyp aksjon. I praksis vil dette oppleves som en myk stang, som også fremstår rask dersom den ikke lades fullt ut. Altså - aksjonen har en betydning.

De fleste moderne stenger kan man både underline og overline. Da forandres imidlertid egenskapene, og man skulle kanskje ha valgt en annen stang i utgangspunktet. For meg blir dette litt som å kjøpe en sportsbil, for deretter å legge i sandsekker for å gjøre den mindre direkte og følsom på styringen. Da har man kanskje valgt feil bil. Method med riktig snøre funker som fy til finfiske på kort hold, av den enkle grunn at høy følsomhet muliggjør høy presisjon.

Method 590. Glimrende allroundstang etter mitt syn. Den er jo rask, og ikke veldig tilgivende, så litt kasteerfaring er nok ingen ulempe.

Jeg har Method 590, og bruker SA ED #5. Vet at jeg kunne brukt høyere snøreklasser, men synes jeg mister litt finfølelsen dersom stanga lades for mye. Komboen er kjapp og presis, med umiddelbar respons på justeringer.

Jeg har aldri prøvd Sage X, men jeg ser at Sage Method stadig trekkes frem som en stang som få liker. Det benyttes uttrykk som kosteskaft, stiv, kjepp, etc. Det synes jeg er veldig rart. Method har gjennom 2 år vært en av mine allround favorittstenger, og jeg opplever den som en fiskestang - ikke en kastekjepp. Jeg synes jeg har utrolig kontakt med snøret, og kan med små justeringer av håndledd og vinkler forme og leke meg med buktene som om jeg skulle tegnet de med tusj. Med Method får jeg veldig god kontroll, noe som ikke er noen ulempe også ved finfiske.

Jeg tror at liner med tynn skyteline er mer utsatt enn liner med tykkere skyteline. Flere her snakker om SØ, og da vil det vel ofte være synkeliner som er forholdsvis tynne som benyttes. I tillegg trekkes fluene gjennom vannmassene, og er nok mer utsatt for rotering enn ved annet fluefiske. Kombinert med tykt spissmateriale som lettere overfører tvinn til selve lina. Jeg fisker ikke så mye SØ lenger, men benyttet mye SA Wet Cell (som siden har byttet navn) i synk 3. Det var en glimrende line, men jeg var mer utsatt for tvinn enn jeg er ved innlandsfiske.

Dersom man oppfatter fluefiske kun ut i fra tekniske termer, og søker å kompensere fluekastets begrensninger mot slukkasting gjennom frontvekt og skyting av line, er jeg for så vidt enig dine betraktninger. Det er imidlertid enklere å kjøpe seg en slukstang. Eventuelt med kastedupp og fluefortom. For de som vektlegger de estetiske sidene ved et fluekast, og mener at det handler om noe mer enn å fange fisk, ja, så anbefaler jeg å prøve en DT line.

Det er vel mest korrekt å si til "lengre vannkast" - hvor du har en del line ute. En DT-line vil i praksis alltid ha mest vekt bak, som du skriver, og stangtuppen vil være i kontakt med en forholdsvis tykk line som overfører energien bedre. Dersom du har hele klumpen på utsiden av et WF-snøre vil du ikke lenger ha mest vekt bak, og stangtuppen vil måtte jobbe med en tynn skyteline. Da blir timing veldig viktig. Dersom man er for treg vil klumpen legge seg for mye nedpå, og det blir umulig å løfte den. Et DT-snøre vil være litt mer tilgivende i forhold til timing. På korte kast med lite snøre ute er det naturlig å tenke seg at WF-snøret er bedre.

Min teori er at når WF-linene kom så fikk de gjennom nyhetens interesse og massiv omtale umiddelbart en sterk posisjon. Jeg vil anta at "alle" skulle ha WF-line, og produsentene innstilte produksjon og markedsføring på å pushe mer av dette. Etter hvert har det etablert seg en sannhet om at de er bedre - jevnt over. Det er imidlertid ikke alle enig i. En DT-line fungerer bedre til kontrollerte overhodekast, det funker jevnt over bedre til vannkast og mending, det ruller ut og slår over meget godt, og er stabilt i lufta. En WF line har et fortrinn når det kommer til vind, fordi skytelina er tynn og lina er fortung, men jeg vil anta at det viktigste fortrinnet med WF-linene når de kom var den forbedrede muligheten til å skyte - og således få lengre og mer agressive kast. Muligheten til å kaste langt har alltid vært en viktig faktor ved fluefiske - naturlig nok. Det er imidlertid få som finner oppsett med reine skyteklumper særlig egnet til tørrfluefiske, selv om det i prinsippet er å ta de viktigste egenskapene til en WF-line helt ut. Etter min oppfatning burde det vært produsert langt mer DT-liner. Det bør ikke være noe enten eller, men heller et både og. Begge linetyper har sine fortrinn - avhengig av bruksområde. Jeg fisker 90% på stille vann, fortrinnsvis når det er lite vind. Jeg har blitt ordentlig glad i DT-lina.

Siden Syvert nå har meldt pass kan jeg videreformidle hans meninger og teorier. Syvert mener at sagging er et utslag av for lav linehastighet i forhold til den lengden og tyngden man har i lufta. Det er riktig. Det som er på utsiden av stangtuppen på en DT-line er ikke lettere i vekt enn hva som er tilfelle med en WF-line, snarere tvert i mot, da DT-lina ikke har noen tynn og lett skytedel. Isolert sett skulle derfor DT-lina være like utsatt for sagging, og kanskje mer utsatt, enn WF-lina. WF-lina har imidlertid mer tyngde konsentrert i tuppen av lina, og så lenge det er tuppen av lina som har lengst linebane - og som mellom 2 kastebevegelser vil være mest utsatt for både luftmotstand og gravitasjon - så er det naturlig å tenke seg at wf-lina likevel er mer utsatt for sagging en DT-lina. Dette er i tråd med hva Syvert mener, bare så det er sagt. Ergo er det lettere å holde en DT-line i lufta enn en WF-line. For som Syvert ville sagt det: på Holmendammen er alle liner like - det er kasteren det står på, skjønt noen liner er likere enn andre, og det står definitivt ikke på gutta i impotentes forbund. De er helt avhengig av lina. Og da er en DT-line et godt valg.

Det er det imidlertid mange andre som gjør, og det er litt sørgelig at DT-snørene nesten har forsvunnet ut av markedet. Et WF snøre har 2 fordeler: Det er enklere å kaste langt med og det klarer seg bedre i vind. Førstnevnte tror jeg er hovedårsaken til at WF dominerer.

Den heter SA Mastery Trout DT, men jeg vet ikke om den er mulig å få tak i lenger i DT-versjon. Har nå kjøpt meg en Loomis Streamdance Trout DT - som jeg tilfeldigvis kom over. Aner ikke noe om den lina, da jeg ikke har prøvd den ennå. Er det stanga, lina eller komboen du ikke er venn med?

En DT line ruller ut penere enn en WF line - som følge av den jevne taperingen som i sin helhet går fra tykkere til tynnere. Her finnes ikke noen vinglete klump. En DT-line er etter min mening i utgangspunktet en line som ikke skal skytes (selv om det selvfølgelig går an), men legges ned pent og pyntelig. Derfor er DT-liner perfekte til delikate overhode presentasjonskast med små tørrfluer. Dersom dere er ute etter liner for å denge tunge fluer ville jeg valgt noe helt annet. Når det er sagt - det ruller godt over med en DT-line, og jeg bruker den i kombinasjon med 450 Hends Camou i 3x. Synes det fungerer glimrende til kosefiske med ZXL'en min. En DT-line vil videre være bedre til lengre vannkast og kontrollert mending da det er lettere å overføre energien fra stangtuppen til den tykkere DT-lina sammenlignet med skytedelen av en WF-line.

Fisker mye med DT line. Synes den er fantastisk å presentere med, ruller ut snorrett og legger seg pent ned. Kaster greit ut hele snøret, så det er heller ikke noe problem med lengde. Har brukt Sa Trout DT, men har også kjøpt Cortland snøret. Det har jeg ikke forsøkt ennå. Det er DT som er klassisk fluefiske. Hadde ikke Wf i gamle dager.

Hvor har du koie hen, Ruff?

Jeg er nesten på dine trakter, Ruff, Austheiene.

Jeg har hytte ved et vann langt inne på heia, i ca 700 meters høyde. Vannet er ca 700 ganger 400 meter. Jeg har aldri sett et vak, og jeg har aldri fått fisk der. Strengt tatt har jeg aldri forsøkt så mye heller, da det virker som om det er livløst. Det rare er at fra tid til annen settes det garn i vannet og da blir det ofte fangst. Den flotteste ørret fra 400 gram opp til 2,5 kilo - med en eventyrlig k faktor. Det ble satt fisk i vannet i 1991, men siden har det aldri vært satt noe. Jeg forutsetter derfor at det foregår en viss gyting i gode sesonger. Som sagt har jeg aldri sett vak, til tross for mye insektsliv med både store vårfluer, maur sverming, døgnfluer etc. Kan det være slik at vannet er så næringsrikt, og fiskebestandene så beskjeden, at den aldri er oppe og tar noe fra vannflaten?

Ikke hør på Ruff. Han er ikke helt god, vet du. Jeg har gjennom mange år spesialisert meg på caddisene av cdc. Favoritten lager jeg som følger: ta en 14 krok som passer til caddis, dubb kroppen i passende farge ca halveis opp krokskaftet, ta en liten bunt cdc fiber som bindes fast pekende bakover langs krokskaftet, deretter splitter du tråden og spinner cdc fiber fremover mot krokøyet mens du trekker de bakover for hver turn. Fest tråden. Deretter klipper du den under, og formklipper caddis profilen. Skråklipp enden av de første fibrene du bandt på slik at bakenden blir markant. Jeg skal love deg at den flyter, også etter noen fisk. Fikk nylig 8 på samme flue. Den ble litt rufsete, men fløt hele tiden. Dypper i Drydip mellom hver fisk.