Ronny Bjørklund Pettersen

Hei igjen Truls. Med tanke på fiske på skauen, ville jeg satt opp en boks med følgende: Tørrfluer: "Rena-myggen" ( 14-18), cdc- myggen (16-20), Griffith`s paraloop (14-20), foam maur (10-16), noen svært tynt dressede døgnfluer i lys gråbrunt (14-18), spent spinnere 14-16) Vulgata imitasjoner, daddy`s (10-16) Og noen vårfluer i gråbrunt (10-16) Klekkere: Mygg (14-18) Døgnflue (14-16) Vulgata. Nymfer/ pupper: Buzzere (12-18) Døgnfluer (10-16) Libeller (robban style) og Vannymfer a`la Hedenstad. Streamere: Wolly bugger i mørk brun/sort og Mini/midi zonkere. Mine favoritter som jeg ikke ville vert foruten? Rena myggen, buzzere!, foam maur, libella, brun døgnfluenymfe (10 og 12), tørr døgnflue, Vulgata og midi zonker.

Snakker du først og fremst skogsvann Truls?

På skæv vanna, er jeg som regel på leit etter visuelle opplevelser. Dette fordrer forhold. Og som regel styres forholdene av mengde vind i forhold til vanna sine beliggenhet. Med mindre jeg vet om vann som ligger mer i le under de forholdene jeg møter, så har jeg en tendens til å vente ut at vinden løyer, der jeg er.. Noe den selvfølgelig gjør altfor sjeldent.... Så da blir det alternativt fiske den siste halvtimen før man slukøret rusler hjem igjen.

Hadde nesten fortrengt denne tråden.... For litt siden hadde jeg kontakt med Roger Enger Lie, anngående cdc fra Benecchi. Han har fra denne leverandøren. Og fra gamle dager har jeg igjen litt av denne kvaliteten. For kvalitet er det! Kanskje den aller beste cdc`n til vinger på døgnfluer.Bruker ikke annet i vinger på No- hackel og BP-Duns`s. Bestilt litt og ser at dette er det jeg ser etter til denne bruken. Blir å sette opp en vesentlig bestilling.... Annbefales (Til vinger...)

Olav. Hvordan får man tak i Per Holm?

Dette er stort sett ett Vepsebol av et tema å diskutere. Og ikke uten grunn! Uansett hvilke ståsted man har, blir man umiddelbart plassert i enten eller båsen. Om man er for å bestands regulere, og samtidig er jeger, er man i alle fall på tynn is. Og desverre vil jeg si. For jeg kjenner personlig ganske mye folk fra forskjellige miljøer, og vet ingen, som generelt er såvidt opptatt av naturen og dens mangfold sitt beste, som nettopp jegeren på bakgrunn av kunnskap, erfaringer og generasjons beriket historie. Noe som likevel er rimelig betimelig å stille kritiske spørsmål ved i denne saken, er hvorfor Østsiden av Glomma i form av Hedmark og Akershus, skal stå for mer enn 75% av en Ulve stamme, som resten av Norge har så lyst til å ha. Personlig er jeg for Ulv i Norsk natur. Og jeg mener vi i dag har relativt få i forhold til hva Norge som land, burde kunne ha. Men som sagt å ha stort sett hele den etablerte Ulve stammen fordelt på et minimalt areale av Norsk natur, kommer det utrolig lite nyttig og godt ut av. Det finnes store arealer å ta av. Og i den forbindelsen, ville det vært vesentlig mer naturlig å redusere stammen innenfor "sona" til kanskje bare 50 inndivider. Men samtidig la stammen etablere seg med 50 nye i f. eks Oppland og Buskerud. Det burde være rom for f. eks 100 inndivider fordelt på 10 etablerte revirer på Vestlandet. Tilsvarende antall i Nordland/Finnmark. Trøndelag burde jo absolutt kunne hatt en stamme på 50 dyr... På denne måten får alle gleden av å ha Ulv i sine relativt nære områder. Man fordeler opplevelsen og gleden av å ha Ulv til flere enn de som i dag har alt. På denne måten kan man unngå å regulere stammen rundt 100 inndivider innenfor "sona", til kanskje så mange som 4-500 individer, eller enda flere. Og i tillegg berike flere enn bare Hedmarkingene og oss fra Akershus med dette balanserte mangfoldet. Finnmark burde egentlig være et spesielt interessant område. De som er etablerte der med nærings interesser i beitedyr i utmark, er allerede godt forberedt i form av "gjeting" og gode rutiner for å "passe" på dyra sine. Kort oppsummert. Hvorfor ikke se alternative løsninger i en vanskelig debatt? Hvorfor må det handle om en økning/reduksjon innenfor et lite areal, når man kan få i pose og sekk, ved å engasjere landets hele areal?

Tulletråd!?!? Fa**n i kølbrente hæ**vete. Da skjønner jeg helt plutselig, hva det er som er feil. Jeg har for svarte basert alt mitt fiske etter lærdommen fra denne tråden.. Og jeg som hadde så langt igjen...(Mye motivasjon) Pokker heller. Er jeg lurt? Eller bare usedvanlig naiv?

Flott artikkel og bra skrevet Jon Anders! Godt bidrag. Hva man mener og ikke mener om dette, skal hver og en få gjøre som de vil. Selv har jeg frontet flere saker om utsetting av fisk rundt om, og har relativt tydelige meninger om dette. Men, og det er et men her. Jeg har ingenting mot dette som Svenskene driver med. De setter altså ut fisk i områder uten noen vesentlig betydning for fisket ellers og skaper et miljø, man kan velge selv om man vil oppsøke eller ikke. Jeg ser definitivt at dette ikke kan måles opp mot det man aller helst vil drive med. Men en slik tur på våren, for å fiske uten å måtte sette alt i perspektiv, kan jeg godt tenke meg fremover...tror jeg. Det er markedsført som akkurat det det er, og det kan jeg forholde meg til. Enig med Jon Anders, i at dette nok ikke er helt på høyde med mye annet. Men tidlig på våren, så kjenner jeg at jeg lett, kan bytte ei helg med myggsippere i et skau vann med fisken f. eks Andre Brun viste til etter sin tur på noe tilsvarende. Jeg sier ikke i steden for, men i tillegg til. Og om dette er utsatt fisk, og fisk av værste slag, så er jeg i alle fall klar over det og kan ta bevisste valg. Ser ikke bort fra at det blir ei helg på tur med kompiser, god mat og drikke til våren. Robban...? ;-)

Første gangen jeg bandt denne, var den definitivt inspirert av Staffan sin "Renaflua". Den gangen med smeltelim. Klippet av en liten bit smeltelim, stakk den fast på spissen av dubbingnåla, varmet den og la den strategisk i vingerota.. Mye enklere med UV og neppe noen forringelse av flyteegenskapene i noen praktisk grad. Selv liker jeg denne enkle bindeteknikken på alt som har vinger som skal ligge bakover og benytter meg av den både på "daddy`s" og vingemaur. Og selvfølgelig vårfluer.. Personlig, binder jeg myggen med litt stort hackel, og litt kort ving.. Og sørger for at hackelet vender litt nedover. Men dette er nok av minimal betydning. Eneste utfordringen med mønstret, er at det er vanskelig å se, da den ligger dypt i filmen. Derfor binder jeg også noen, med bittelitt fluo orange materiale, som jeg lar stikke opp i vingerota. Ikke mer enn maks 2 mm. Hjelper voldsomt i forhold til synskontakten. Kult mønster å binde og en fantastisk fiskeflue. Og ikke minst artig at den fortsatt er i sving. :-)

Fint at slike saker blir luftet i så mange plenum som mulig. Dette er en utvikling som utføres fordi mange tror at dette er veien til lykken. Håper at man en dag kan få folk flest til å innse at vi har en helt unik natur. Og at tukling med den slik som dette, fort kan skape en ubalanse som ingen er tjent med på sikt. Ligger godt over grensen for faunakriminalitet, og sakene burde blitt anmeldt, om ikke for annet å se hvordan slike saker behandles...

Som Robert nevner høyere oppe, evner også jeg, jevnt over å tilpasse meg det meste av stenger og liner. Og om nødvendig, både kaste og fiske med kombinasjoner, selv om de ikke nødvendigvis er optimale hver for seg, eller sammen. Men tross dette, er det likevel visse kriterier som skal til for at enkelte kombinasjoner faller bedre på plass med hva man ønsker seg enn andre. Og slik er vi vel alle sammen når det kommer til stykket. Og heldigvis..

Sage One 9" #5 : ERN/6,75 - AA/70 - MOI/61,6 Ikke rart denne oppleves som en rask stang i klasse 5.... Jeg hevder at Sage, ved i det hele tatt å merke stanga slik, spekulerer i begrepet "rask/fast action".. Om man fullstendig blottlagt for kunnskap, likevel skulle ta sjansen på å vurdere slik innformasjon, så er altså Sage sin egne merking av denne stanga basert på hva? Skjønner veldig godt at det hevdes at merkingen "ikke er så farlig/viktig", da de så til de grader avviker fra sin egen "annbefaling"..... Til sammenlikning, er ERN fra 6- 6,5 vanlig på relativt kvikke modeller fra andre produsenter i #6.....

Mulig flere av oss ikke har de rette faglige uttrykkene til rådighet, men det skal vel ikke skape grunnlag for at man ikke kan få vurdere utfra det grunnlaget man har? Som det blir nevnt her, krever forskjellige #5 stenger, forskjellige typer liner i samme klasse. Og grunnlaget er basert på vekten i snøret. Det er forskjellige lengder på snørene og det er forskjellige vekter. En vektklasse på ei line graderes ut fra de første 9.15 m. Så kan man velge å vri dette så fint man kan med rette ordlag og faglige velvalgte ord. Så leser jeg at man evner å påstå at enkelte #5 stenger er tiltenkt liner med lange klumper og med vekter opp mot 18-19 gram! Og i tillegg syntes det er rart at enkelte hevder at de må gå opp en klasse eller to, for å få den "rette" følelsen og betegner stengene som i overkant stive til å bære en #5 klassifisering? Hvorfor i alle dager velger Sage å sette på denne klassifiseringen, om den er så "ubrukelig" og ikke skal ha noen som helst form for betydning? Beregner man dette andre veien basert på de første 9,15 metrene, så tilsvarer 18 gram lineklasse 10.... Også er det vi som opplever stengene som stive og relativt livløse, basert på et behov for en stang til ei 5`er line og som prøver en high end Sage merket med #5, som er helt på "jordet"? Javel, det kan jeg absolutt leve med. Det finnes andre produsenter, med merkinger man kan forholde seg til, så det går helt fint....

Hei Simen Corneliussen. Dette blir jo igjen et svar basert på hva man selv mener om begrepet rask. Jeg skal forsøke å svare så godt jeg kan utfra hva jeg mener. Ei stiv stang, genererer ikke nødvendig hvis mer krefter, om man ikke evner å utnytte den. Da kan ei noe dypere stang gi mer respons og yte mer. Slik jeg ser det, handler en stangs raskhet, om hva den presterer utfra hva den tilføres av energi. Og ofte opplever jeg at en stang som er stiv, ikke nødvendigvis gir den responsen på energien jeg tilfører på lik linje som den som er bittelitt dypere.(Vanskeligere å lade klinga) Alternativt, kan man overline, med følgende resultat, at man ikke sitter igjen med en rask stang i den klassen man ønsket, men en noe dypere stang i en eller to klasser over.... Med andre ord, et(overdrevent) eksempel: To stenger i klasse 4. En er stiv og en annen litt mindre stiv. Den stive, er på grensen til underklassifisert og den litt roligere er rimelig presist klassifisert. Om man blir nødt for å benytte ei tung line i klasse 5 på den stive, for å oppnå den responsen man ønsker i stanga og man får tilsvarende respons med ei normal line i klasse 4 på den andre. Hvem er den raskeste 4`er stanga? Kanskje ikke den mest presise forklaringen, men forhåpentlig vis god nok til å gjøre rede for hva jeg mener..

Jeg er helt overbevist om at Method med riktig snøre er en knallgod stang til finfiske på kort hold. Men hva er en riktig line på en i f. eks #3 om fortommen er 6 meter og holdet ikke er mer enn 10? Kan man forvente å kunne strekke den fortommen som følge av egenskaper fra stanga i samarbeid med lina, eller krever dette en noe mer fysisk anstrengelse/teknikk av kasteren? Jeg prøver virkelig ikke å være vanskelig. Men begynner å innse, at jeg som tidligere nevnt, kanskje ikke er så god til å kaste som jeg selv har innbildt meg... For personlig ender jeg opp med å måtte gjøre mer av jobben selv, enn jeg ønsker etter å ha betalt 1/3 del av min utbetalte mnd. lønn for en stang.... (om jeg ikke overliner ganske kraftig).