Ble en Harrytur i dag, som var snikfsiklamisert allerede under planleggingen. OK, det var jeg som foreslo turen til Øst-Europa for Damen og Moderen min. Og jeg la inn krav om litt fluedenging om det hele skulle gjennomføres med min deltagelse. I utgangspunktet så jeg for meg en liten piknick i sjøkanten, med sola skinnende i deilig vær. Har funnet noen virkelige perler hos søta bror som jeg ville vise frem. Innom ei sjappe og handle ferdige spearribs, loff, etc.
Men å si at det blåste litt, er nok å underdrive noget. Og, fy flater som to kvinnfolk kan hutre... Enda en ting jeg ikke kan skjønne, er dette maset om at jeg hadde glemt tørkerull og sånt. Det er mulig sånne honningglaserte grillbeingreier er bittelitt klinete, men som jeg sa, -Her er´e måsa og alt jo! Og DER er sjøen og greier. Fint vøtt! Vel, jeg fikk anbefalt dem litt le bak noen knauser og slikt, og vadet ut til et skjær jeg har sansen for. -Vel, da henter jeg en, jeg! Skal vi si sånn halvannenkilos, passer det?, meldte man kjekt. Av en eller annet grunn har jeg hatt stor aure etter en glinsende deciever-sak hver gang jeg har vært der. Fått opp noen helt greie på den og. Men andre fluer har vært lite suksess. Så selvfølgelig bandt jeg på en slik en. Klok av skade gjemte jeg meg bak skjæret, da jeg nok har skremt litt fisk ved å stige opp på skjæret med en gang tidligere. Jeg hadde knapt fått dratt snøret av snella og lagt ut noen få prøvekast før jeg i bakslengen så to stk. kvinner hustre seg mot bilen der inne. Ingen har noen gang anklaget meg for å være videre intelligent, men selv jeg skjønte raskt at turen straks var over. Så her hastet ting! Vinden var som nevnt ganske så heftig, og selv om jeg synes den utfordringen er skikkelig morsom, så måtte det til litt kraft. Noen ganger kan dette sjøfisket virke usedvanlig enkelt. På kast nr. 5 eller no sånt smekket det til. En blank sak sprutet og plasket i enden av snøret, den var sprek som fy, stanga stod tidvis i en riktig så fjong bue, jeg kjørte litt hardt, håven ble hentet fra ryggen, fisk oppi der, knyttneve i hode på aura, og vandret bort mot bilen og fortalte at -jeg holder jo det jeg lover! . Så i kjøleskapet ligger nå en halvannen-ish blank og feit(!!!) aure, pepret med fire forskjellige pepperslag, skikkelig salt, sitronskiver, litt fersk dill og persille, en tanke sykt god olivenolje og bittelitt balsamico, innpakket i folie. Denne glir nok på grillen i morgen samtidig som Damen for ordre om å åpne ei flaske av den overraskendes gode Nero D´avola fra Barone Montalto(Noen ynder å kalle den "billig-Amarone"). Plutselig ble både påsken og Livet akk så meget bedre!