Eg saknar fjella...
Akkurat nå sitter jeg småbøyd over tastaturet. Litt lei, egentlig.
Før, så syntes jeg det var usedvanlig moro med snø og vinter. Du veit, full fart nedover superbratte lier og sånn.
Men nå, etter lang tids sykdom, så kjenner jeg bare et eneste savn.
Jeg savner fjella!
Og selvfølgelig savner jeg den lokkende og altoppslukende elva som renner der nede i juvet...
Jeg har så altfor mange ganger vært på tur hvor hele fokuset har vært på å ta mest mulig fisk.
Men noe må forandres litt. Det er trist. Men sant.
For, i samme øyeblikk som buddien spyttet ut eder og galle over at det ikke klekket, så jeg plutselig en begynnende regnbue der over fjellet.
Og plutselig kom svalene. Stupendes ned fra himmelen, umulig å fange med kameraet, og egentlig en utrolig opplevelse å se.
Det hender jeg tar blikket bort fra elva.
Da ser jeg gjerne oppover fjella.
Jeg ser på de utemmelige bekkene og fossene som stuper ned. Ingen kan stoppe de.
De ender gjerne i småkoselige bekker som renner ut i elva.
Elva mi.
Når ingen ser, så stikker jeg hodet helt under i en av de, altså -bekkene, og drikker.
Det er mulig at noen hadde ristet på hodet og forkynt at "Fy faen, Kenneth, du ække god!" om de hadde sett meg i fri flyt.
Jeg bryr meg litt om slikt. Ikke så mye, og stadig mindre. Egentlig gir jeg nå F.
Men, om jeg synes livet er noget for strengt, så lukker jeg øya, ser oppover, og ser vannet som renner ned i elva:
Jeg sitter nå på mitt faste utkikkspunkt, kaffen koker bak meg, en venn jeg ikke husker navnet på tapper meg på skulderen og spør om en kaffesmak, vi setter oss ved siden av hverandre og småsludrer en stund før alvoret og Livet blir tema.
For; Har du noengang sluppet deg selv som du gjør når du møter en sjelefrend langs en elv?
Trur ikke det.
Akkurat nå har jeg og kameraten nytt en kokekaffe og en go`cognac. Jeg liker egentlig ikke cognac, men i et drammeglass av tre, langs en elv, så er det helt greit.
Utpå der begynner det å seile insekter med vinga til værs.
Bak meg, sånn litt over jordet og oppover i fjellsiden, skriker en eller annen fuggel.
Og løfter jeg blikket rett frem og oppover, så har regnbuen pokker meg doblet seg!
Fjella stuper fortsatt nedover.