For et par uker siden dro en kompis og jeg til Fyresdal, der er det et nydelig fiskeområde, nemlig Valebjørg. Var på telefon med Jørund kvelden før, og fiskekort og bomnøkkel hang på stolpen som avtalt. På vei innover skogsbilveien var fiskefeberen stigende...
Vi hadde bestemt oss for noen vann som ligger et lite stykke inn på heia, så vi lånte en båt for å lette turen litt. Vel over var det pakning på, ut og gå. Det er ikke mer enn ca halvtimen, men forholdsvis mye oppover, så det ble godt og varmt. Da er det godt å leske strupen i bekken som vi krysser et par ganger, kaldt og godt fjellvann. Vi er heldige som kan drikke forholdsvis trygt rett fra vann i naturen, ingen selvfølge alle steder det.
Vi hadde skikkelig troa, og når vi bikka siste kammen og var oppe ved første vannet tok det ikke lang tid før vi så de første døgnfluene og de første vaka. Ille åssen en kan fomle med å sette sammen stanga av og til!
Guttorm gikk ned til den første vi så, og jeg gikk mot andre enden , det hadde vært en oppe der også, i ei vik. Vi hadde som sagt sett døgnfluer, så jeg hadde på en MicroDun. Hadde fiska et par minutter da jeg hører et kraftig plask 10- 15 meter til venstre, og det er store ringer noen få meter ut fra et svaberg. Den må jeg prøve på!
Setter meg ned på fjellet for å se litt først, og den vaker flere ganger. Jeg kan se den er stor, fisken er klar av vannet etpar ganger i iveren etter å få i seg mat. Skjelven kommer, og det fomles fælt med lette kast. Puste med magen nå, sånn ja...
MicroDun vil den ikke ha. Jeg så jo en vårflue også i stad, kan det være det den tar. Det svirrer plenty blå og brune øyenstikkere over vannflata, i vilter parringslek henger de sammen og flyr rett over filmen. Tenker at sånne godbiter kan være grunnen til de voldsomme vaka, og knyter på en blå en. Svær flue, jeg tenker at den proteinbomba vil den ha. Hiver ut og holder meg fast, venter på smellet.
Det uteblir, og vakinga avtar. Tenker at nå er det kjørt, og litt irritert på meg sjøl vipper jeg flua inn. Nei der var den jaggu oppe igjen. Full av nytt pågangsmot setter jeg på en flue som jeg har hatt godt fiske med, X- Caddis. En svart, størrelse 13.
Kaster ut, og der super den flua forsiktig ned! Utrolig hvor forskjell det er på vaka, og utrolig hvor forsiktig stor fisk kan ta! For den er stor, i hvert fall for meg, og den raser utover noen meter før den stanger litt så jeg kjenner det godt i stanga. Så tar den sats og hopper høyt, flere ganger. Jeg står og lirer av meg noen pubertale vræl hver gang, ikke mye fornuftig å få ut av meg nå! Blir som en guttunge igjen:)
Etter hvert blir den trøtt, og tre- fire utras senere er den i håven. Den veier 1,2 kg, og er ny pers for meg. Guttorm er kommet til, og det gratuleres og klaskes hender. Kan se han er glad på mine vegne, og litt letta, han tok nemlig en på 1,250 en drøy uke før og han har fortsatt den største
Vi har en flott dag på heia, men dessverre øker vinden på, og vakfesten som så ut til å komme blir det ikke noe av. Sporadiske vak er det, og vi får noen aurer til, både her og i neste vann.
Dagen var utrolig flott, godt selskap, flott natur og ålreit fiske tross mye vind. For en som sliter med PTSD er slike dager rein terapi, og gull verdt. Uten slike påfyll av glede og mestring hadde livet vært enda tøffere, så for meg er fluefiske en ordentlig livbøye.
Hilsen takknemlig fluefisker.