Kaffe

Jepp. Dette aspektet ved oppdrett av laks er ikke direkte relatert til de anadrome laksefiskenes problemer i sjøen, men den nylige avsløringen og kunnskapen om kadmium i krabber legger mer vekt til argumentet om at industrien for pokker må komme seg inn i lukkede anlegg, aller helst flytende i sjøen så de ikke legger beslag på enorme arealer på land. Blir ikke noe pent kystlandskap av slikt. Fiske av krabbe har lange, gode og sterke tradisjoner her på sørlandet hvor jeg bor; i de varme sommernettene rigger vi oss med kraftige lykter og hjemmelagede håver for å fange de velsmakende krabbene når de klatrer opp på svabergene om natten for å spise rur. Det er en kjempegøy aktivitet for hele familien. Alle vi som bor i kystområder uten lakseoppdrett er nå blitt enda mer priviligerte og heldige viser det seg altså. For vi slipper å tenke på risikoen ved at våre krabber kanskje vil inneholde skyhøye nivåer av kreftfremkallende kadmium (16 ganger høyere enn EU's grenseverdi). Oppdrettsnæringen renser nemlig ikke fòret sitt. Dette urensede fòret (inneholder i tillegg dioksiner, PCB, GMO-mais mm.), havner i oppdrettslaksen du spiser, men fòret havner også på sjøbunnen hvor krabbe og andre bunndyr får dette i seg. Dette ferske kadmiumfunnet ble forsøkt levert inn til mattilsynet for testing av kadmiumnivåene, men mattilsynet nektet å teste krabbene. Mattilsynet nektet med andre ord å passe på din og min helse, og dette tilsynet er satt til å vokte flere aspekter ved oppdrett av laks både for miljøets og folkehelsens beste. Nå kan man spørre seg hvor råttent dette eplet egentlig er. Hvis oppdrett av laks derimot hadde foregått i lukkede anlegg som vil være helt avskjermet fra resten av miljøet og flytende i sjøen så ville altså i det aller minste ikke miljøet i fjordene våre fått lide alle konsekvensene av denne industrien.

Her er en video av lakselusas spredning i Hardangerfjorden i mai måned for årene 2010 og 2011 på en videosimulering produsert av Havforskningsinstituttet og hentet fra SalmonCamera's hjemmeside. SalmonCamera er en norsk organisasjon som aktivt søker å ivareta de anadrome laksefiskene i Norge. Denne organisasjonen har MANGE gode artikler på sin hjemmeside om så og si alle miljøproblemene til anadrom laksefisk, utbygging av infrastruktur og konsekvenser av gårdsbruk langs gytebekker til sø er blant mange faktorer de har undersøkt. Mye interessant og nyanserende arbeid som de får frem i dagslyset. Link til SalmonCameras artikkel med informativ tekst og video av lusespredningen: http://salmoncamera.com/no/hvordan-spres-lakselusa/ Video av lusespredningen på youtube:

Leder i NJFF, Runar Rugtvedt hadde en kronikk i Bergens Tidende i går: http://www.bt.no/meninger/debatt/Takk-for-alt_-villaksen-2903131.html#.UaUgrtj4JW6 Takk for alt, villaksen Av: Runar Rugtvedt Regjeringen kaster kortene og legger de ville laksefiskene i respirator. Regjeringen bevilget i revidert statsbudsjett 40 millioner kroner til bygging av en genbank for villaks og sjøørret i Hardanger. I utgangspunktet høres det ut som en gladmelding, men la deg ikke lure. Varige endringer I realiteten har regjeringen med dette lagt de ville laksefiskene i respirator slik at oppdrettsvirksomheten i Hardangerfjorden kan fortsette som i dag, med dramatisk negative konsekvenser for de ville laksefiskene.Regjeringen har klare nasjonale mål om å ha en bærekraftig og miljøtilpasset oppdrettsvirksomhet som ikke truer de ville bestandene av laksefisk. Målene er klart beskrevet i regjeringens «Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring». Der står det at næringen ikke skal bidra til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfisken, og at sykdom i oppdrett ikke skal ha bestandsregulerende effekter for villfisken. Målene er ikke nådd Riksrevisjonen la i mars 2012 frem en rapport om havbruksforvaltningen som konkluderte med at regjeringens mål om miljømessig bærekraft i mange områder ikke nås. Rømming av oppdrettsfisk utgjør et vesentlig miljøproblem som påvirker villfiskens overlevelsesevne negativt. Målet var et ikke-skadelig-nivå innen 2010.Dette målet er ikke nådd. Undersøkelsen til Riksrevisjonen viser også at bekjempelse av lakselus ikke synes å ha redusert det totale omfanget av lakselus i vesentlig grad. Vi vet at både villaks og sjøørret sliter med overlevelse i de tetteste oppdrettsområdene, blant annet på grunn av lakselusa. Mangedobling Samtidig som vi sliter med disse miljøutfordringene har Regjeringen, med fiskeriministeren i spissen, ved gjentatte anledninger proklamert at Norge skal mangedoble sin produksjon av oppdrettslaks i åra fremover. Det vises blant annet til en Sintef-rapport som sannsynliggjør en seksdobling av produksjonen frem mot år 2050. Klassisk dilemma Her står vi som nasjon overfor et klassisk dilemma, der vi på den ene siden ønsker vekst i oppdrettsnæringen, men på den annen side ikke klarer å nå de krav vi har satt til miljømessig bærekraft. Det arbeides selvsagt kontinuerlig med forsøk på løsninger. Ved hjelp av ny teknologi, et strengere regelverk og bedre overvåking, bedre arealdisponeringer, begrensninger på næringsvirksomhet i enkelte områder, og mye mer, forsøker man å løse utfordringene. Så langt har man ikke lykkes. Evolusjonen frosses Regjeringen hevder at den absolutt ikke har gitt opp villaksen og sjøørreten i Hardangerfjorden. Vi er sterkt uenige i denne påstanden, og mener at regjeringen her betaler avlat for at oppdrettsindustrien skal kunne fortsette en drift i Hardangerfjorden som ikke er miljømessig bærekraftig. En genbank er kun et midlertidig tiltak, laksen og sjøørreten vil ikke overleve med sin genetiske egenart på sikt i en kunstig bank. Evolusjonen er frosset, og den genetiske effekten av å stenge villfisken inne i flere generasjoner er det ingen som kan garantere. Regjeringens ansvarsfraskrivelse Norges Jeger- og fiskeforbund er ikke motstandere av oppdrettsvirksomhet, men vi mener det må være et krav at denne næringen som annen næringsvirksomhet, bedrives miljømessig bærekraftig. Det er et politisk ansvar å påse at så skjer. Regjeringen løper med sitt budsjettgrep vekk fra dette ansvaret i Hardangerfjorden. De gjør et bevisst valg der oppdrettslaksen settes foran de ville laksefiskene. Dersom dette skal bli fremtidens forvaltningsregime i resten av landet, er det all grunn til å være bekymret! Det må være betimelig å stanse opp et øyeblikk og stille seg spørsmålene: Er det moralsk anstendig at vår generasjon i higen etter kortsiktig økonomisk gevinst med fullt overlegg risikerer utryddelse av genetisk unike stammer av vill fisk? Med hvilken rett tar man disse valgene på vegne av de neste generasjoner?

SwedeElvis, det gjør det http://folkevalgtbasen.ivarjohansen.no/ij_db_list.php Vil anbefale alle som føler kallet til å engasjere seg nå i denne tiden frem mot valget til høsten om å logge seg inn på Facebook og sende en PM til Nils Kvisgaard med ønske om deltagelse i dette samfunnsengasjementet. På FB får du prate med og bli del av et stort fellesskap med likesinnede, og du får hjelp med å starte ditt engasjement frem mot valget, og råd om hvor man best vil utgjøre forskjeller til det bedre. Jeg poster videre Dahl Jr's opplevelse av dag 1 på Hardangerfjordseminaret, slik han skrev det på FB i dag: Politikermøte med paneldebatt og diskusjon igår var en påminnelse om at hovedtyngden av politikerne ikke har tatt innover seg hva Riksrevisjonen dokumenterte i sin rapport om norsk havbruksforvaltning som kom i mars ifjor. Når oppdrettsnæringen får tilnærmet slakt på alle bærekraftsområder, så vitner det om manglende bakkekontakt å snakke om en mangedobling frem i tid som bl.a Høyres representant presterte å komme med igår. Å fremheve størrelse og betydning som et argument for og ikke være "hands on" til de problemene man forårsaker for miljøet, fremstår som umusikalsk i 2013. Med størrelse så følger det tilsvarende med forpliktelser, og det kan se ut som om det ikke har gått opp for enkelte at oppdrettsnæringen har blitt en storindustri. Alle partiene var tilstede, bortsett fra Krf. Det kan nok hende at Krf's representant synes det er ubehagelig å bli konfrontert med at norsk oppdrettsnæring omgjør 3,5 kilo fisk til 1 kilo, hvor i bibelen står det? At de samme 3,5 kiloene med fisk fangstes midt i matfatet til fattige mennesker, og havner på tallerkenen som et kilo fisk til velfødde mennesker hovedsaklig i den vestlige verden, bør resultere i søvnløse netter for mange som har sin gudstro i behold. Saksordfører for havbruksrapporten som var oppe til behandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, Jette F. Christensen fra Arbeiderpartiet var tilstede, og hun er en ung dame som har tilegnet seg mye kunnskaper på dette området. Hadde det ikke vært for henne, så hadde Riksrevisjonens rapport sklidd elegant rett igjennom på Stortinget, uten noen som helst debatt. Hun krevde at rapporten skulle opp til behandling i komiteen, og vi skylder henne en stor takk for at dette ble en realitet. Rapporten er viktig fordi det er en uhildet instans som kommer med dokumentasjonen. Vi har jo til stadighet blitt beskyldt for å svartmale situasjonen i oppdrettsnæringen, denne rapporten bekrefter at vi har hatt rett i vår kritikk. Det er viktig å lese denne rapporten, gjerne to ganger. Den gir en meget god oversikt på alle problemområder, men kunne behandlet virussykdommer og fiskehelse noe grundigere.

Det siste som har hendt hvis man ser på "de store linjene" er at et forslag til en forskrift som het Hardangerfjordforskriften nå har blitt vraket av fiskeriministeren. Denne forskriften var det blitt jobbet med å utarbeide siden 2009, og gikk hovedsakelig ut på å nedjustere og sette et endelig tak på 50 000 tonn maksimalt tillatt biomasse i o-næringen som driver på i Hardangerfjorden. Hardangerfjordseminaret skal avholdes denne helgen og Roald Dahl Jr. skal dit; her er hva han skrev om dette på FB i dag: HARDANGERFJORDSEMINARET Da går turen til Øystese og HARDANGERFJORDSEMINARET, hvor det idag skal være et åpent folkemøte med politisk debatt før selve seminaret starter. Det skal bli spennende å se hvor mange stortingspolitikere som stiller her, mange av de har stått fram og sagt at de er glad for at Hardagerfjordforskriften som hadde til hensikt å redusere dagens biomasse, ble kastet over bord av oppdretter Lisbeth Berg-Hansen. I tillegg så er de samme politikerne direkte ansvarlig for at denne fjorden idag er en tapt fjord for villfisken. Hardangerfjorden er et skrekkesempel på hvor galt det kan gå når kunnskapsløse politikere gir en næring carte blanche på en rovdrift som ikke tar hensyn til naturens bæreevne. At de samme politkerne tar til ordet for en ytterligere vekst i oppdrettsnæringen fremover, vil føre til en langt mer polarisert debatt inn mot den valgkampen som nå starter. At flere av aktørene som driver i den svært oppdrettsbelastede fjorden har ytret ønske om å flytte nordover til andre fjorder, illustrerer på en god måte hvordan de tenker. "Nå har vi ødelagt denne fjorden som skaper dårligere produksjonsforhold for vår virksomhet, og da får vi kaste våre øyne på nye fjorder som på sikt vil komme til å føre til samme resultat". Konsekvensen av dette vedtaket er meget alvorlig dersom det blir stående, og vil danne presedens for flere av våre fjorder fremover. Den intensive driften og de vekstambisjonene våre politikere og næringen har for fremtiden, vil åpne for at dersom fjorder blir ødelagt av oppdrettsvirksomhet, så skal man i større grad ta hensyn til synderen, enn alle de som blir skadelidende. Det er nå viktigere enn noen gang at folk engasjerer seg, og begynner å kartlegge hvor de enkelte stortingspolitikere som representerer de respektive fylkene står i oppdrettsspørsmålet. Jeg vet at det er flere som er i gang med denne jobben, og skal vi ha et demokrati som fungerer, så skal disse uansvarlige politikerne stemmes ut av Norges nasjonalforsamling ved kommende stortingsvalg. Politikere som ikke lytter til folket, men istedet velger å ta spesialhensyn til en ikke bærekraftig næring, bør ikke være våre fremste tillittsvalgte.

Vår nasjon, befolkning og fremtidige generasjoner tapte i dag kampen for det marine miljøet i Hardangerfjorden mot noen ganske få mennesker i Norge som gjør storstilt business på grov bekostning av naturen. I dag droppet altså fiskeriminister Berg-Hansen og hennes nærmeste partikolleger Hardangerfjordfjorskriften som det var jobbet med i 5 år med å utforme og som var foreslått som et tiltak for å skåne villfisken i kontroll og konstitusjonskomiteens høring av o-næringen i desember 2012. Denne forskriften ble altså droppet i dag. Av vår fiskeriminister, til jubel fra oppdretterne. Hvor utrolig er ikke dette.. Nå spekuleres det også rundt den siste sjømatmeldingen hvor det ble besluttet å legge størst hensyn til o-næring i miljøspørsmål; var dette en forberedelse på det forventede rekordlave innsiget av villaks som mange lakseforkjempere nå frykter men desverre tror vil bli virkelighet senere i år i Trøndelagsfjordene? Se på det slik: alle indre lag av fåreklær er nå kastet og det skitne, vulgære rovdyret er blottlagt i all sin meningsvulgaritet, i skikkelser av AP, SP, H.. Og SV taper kampen i regjering nok en gang.. http://www.njff.no/portal/page/portal/njff/nyhet?element_id=209788089&displaypage=TRUE http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/pressesenter/pressemeldinger/2013/hardangerfjordforskrifta-ikkje-innfort.html?id=723075

Det er godt skrevet, men "gårsdagens høring om havbruksnæringen" er skrevet av Roald Dahl Jr. og ikke meg. Han skriver veldig treffende og bra, og produserer kronikker som det gnistrer av, og flere vil komme i nærmeste fremtid så det er bare å følge med! Dahl Jr har selv sagt at kronikker og leserinnlegg virkelig skaper en forskjell til det bedre angående kunnskapsopplysning i befolkningen, og jeg er veldig enig med ham i det. Selv så mener jeg at problemområdene som oppdrettsnæringen forårsaker berører hele Norges befolkning, fordi næringen rammer vår flotte og unike natur på en veldig bred og "generell måte". Vi har jo i Norge gamle tradisjoner og gode holdninger ved det å ferdes og være glad i naturen vår, både kyst som innland og i fjellet. "Ut i naturen" har jo rullet over TV-skjermen i de tusen hjem i mange herrens år på NRK, og forståelsen av at naturen har en skjønnhet og egenverdi er liksom litt norsk å være klar over. Det utrolige i denne sammenhengen er jo at vi har en norsk næring som driver sin aktivitet så tett på naturen man kan klare å drive både i innland og utland, men som OVERHODET ikke har interesse av å utvikle seg bort fra miljøpåkjenningene den forårsaker, hovedsakelig pga at det koster penger og forskningsressurser å få dette til. Dette er noe som får passere offentlig i all stillhet, og det er helt utrolig. Når i tillegg presset (som burde kommet for ti år siden) fra sittende regjering uteblir fordi de heller ikke ønsker på noe vis å ramme o-næringen økonomisk så vil det ta veldig lang tid - et par tiår kanskje - før vi får se at disse ytterst få (kun 5300 ansatte) i denne hensynsløse oppdrettsnæringen endelig får tvangspålagt en form for føringer, lover og krav om hvordan man skal oppføre seg ordentlig og naturvennlig, også i sjøen. Før det skjer er jeg redd for at vi som er unge i dag vil bli hjelpeløse vitner til at noen få mennesker fikk berike seg stort og lenge på bekostning av Norges natur, menneskers levesett i elvedaler og langs kysten samt at de fratok oss en stor del av rekreasjonsmulighetene i naturen vår.

Denne uken har det vært to hendelser på høyeste politiske nivå: Kontroll-og konstitusjonskomitèen har lagt ned deres innstilling til riksrevisjonens kritiske undersøkelse av havbruksnæringen: Dette kan sees om igjen på nettvideo (starter 85 min ut i videoen) her: http://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Videoarkiv/Arkiv-TV-sendinger/?mbid=%2F2013%2FH264-full%2FStorting%2F03%2F19%2FStortinget-20130319-095514.mp4&msid=286&meid=9405 Reaksjon på kontroll-og konstitusjonskomitèens innstilling: Se teksten under (Gårsdagens høring om havbruksnæringen, Roald Dahl Jr.) Stortingsmelding om norsk sjømat (pressemelding): http://www.regjeringen.no/mobil/nn/dep/fkd/pressesenter/Pressemeldingar/2013/styrka-akvakulturlov.html?id=720612&ignoredevice=true Reaksjon på stortingsmeldingen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread270130/#post_270130 GÅRSDAGENS HØRINGEN OM HAVBRUKSNÆRINGEN, Av: Roald Dahl Jr. Norsk havbruksnæring er norges nest største og viktigste eksportnæring, og jeg ble overrasket over at høringen gikk for en tilnærmet tom Stortingsal. Våre politikere gjentar til det kjedsommelige at dette er en så viktig næring for Norge, og da blir det direkte oppsiktsvekkende at det satt under 10 personer i salen. Når næringen i tillegg får det jeg vil karakterisere som en totalslakt av Riksrevisjonen på området bærekraft, så blir dette enda mer bemerkelsesverdig. Gårsdagens debatt fremsto som rar, og grunnen til at jeg satt igjen med det inntrykket kan tilskrives debattantenes hukommelsestap. Jeg blir direkte bekymret på våre politikeres vegne når nær sagt alle debattanter tok til ordet for at oppdrettsnæringen var en fremtidsrettet næring med stort vekstpotenial. Det kan virke som om representantene hadde glemt hvorfor de satt der, og det blir mildt sagt friskt å hevde dette når næringen stryker på alle områder iht det bærekraftsbegrepet som er nedfelt i regjeringens bærekraftsstrategi. En næring er kun fremtidsrettet dersom den driver forsvarlig iht bærekraftsbegrepet, og det gjør dokumentert ikke oppdrettsnæringen idag. Det er dette som bør legges til grunn for debatten, og løsningene er tilstede dersom viljen også er der. Lus og rømming var igjen det temaet som ble nevnt hyppigst, noen representanter var innom kloakkutslipp, fiskehelsen og bruk av svært giftige og skadelige avlusningsmidler. Den kommunikasjonsstrategien som næringen har lagt seg på ved å bare fokusere på lakselus og rømming, er åpenbart også dypt forankret i Stortinget. Det blir for dumt og ikke ta med det totale miljømessige fotavtrykket når bærekraft skal vurderes. Skal vi først ha fokus på lakselus og rømming, så var fokuset på ny teknologi tilnærmet fraværende i debatten. Med lukket teknolgi med fysiske smitteskillere så vil rømming og lus være tilnærmet historie. Istedetfor å gi dette området den oppmerksomhet som det fortjener, ble det mye snakk om lakselusvaksine og rømming av fisk som står i sjøen. Smotlrømming, som er den farligste rømmingen, ble ikke nevnt en eneste gang. Dette viser at kunnskapsnivået er for lavt blant være politikere, og villakssiden har en jobb å gjøre fremover med å oppdatere våre politikere på Stortinget med relevant informasjon. Jeg opplever i tillegg at problemene med lus og rømming er sterkt underkommunisert. Når det gjelder de nye 45 grønne konsesjonene, så råder det enda stor usikkerhet på hva dette egentlig er. Det kan virke som om det ikke settes krav til ny teknologi, og da er dette å oppfatte som en ren vekst. Det blir meget umusikalsk når man tar hensyn til Riksrevisjonens rapport, og det er på sin plass å stille spørsmålet om hvilke farge det er på de andre over 1000 konsesjonene. Legger vi Riksrevisjonens rapport til grunn, så er de mørkebrune. Nå må det mobiliseres fremover, Lisbeth Berg Hansen og et stortingsflertall synes å stå for en ytterligere vekst av næringen. Politikere som står for denne retningen bør stemmes ut av vår nasjonalforsamling, de agerer på en måte hvor det kan se ut som om de er innvalgt på Stortinget av oppdrettsnæringen. Tar vi i betraktning hvilken regjeringen vi har hatt de siste 8 årene, og som har stått for en uforsvarlig dobling av produksjonsvolumet, bør nå innsatsen rettes mot representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. SV har vært lanfgt mer skeptisk til næringen, mens de to andre partiene ser ut til å neglisere fullstendig området bærekraft. Det er spesielt våre kystfylker fra Rogaland og opp til Finnmark som bør få hovedfokuset, og jeg oppfordrer dere som er opptatt av dette til å organisere dere fylkesvis. Vi er tross alt ca 100.000 laksefiskere i dette land, hyttefolk som er forbanna, lokalbefolkning, fjord- og kystfiskere, reiselivsbedrifter, grunneiere i lakseelver m.m. Gjør man dette på en riktig måte, så er jeg av den oppfatning av at vi kan bidra til å stemme ut enkelte representanter som sitter på de ulike fylkesbenkene. Det er høyst på tide at våre politikere ansvarliggjøres, mange av dem har et meget merkelig forhold til det å måtte ta ansvar for sine handlinger. Det er i tillegg gode muligheter til å få finasiering til dette arbeidet, og de personene som jeg har vært i kontakt med så langt har stilt seg positiv til å bidra med betydelige midler. Dette kommer til å koste penger, og jeg ber alle som har kontakter med krøsuser som er opptatt av problematikken om å vise initiativ i denne sammenheng. Det bør også være muligheter for å kunne hente inn støtte fra aktører som opplever direkte tap pga av stengte elver og ett redusert fiske. Det som var mest interessant igår, var at flere politikere poengterte det bærende prinsippet om at forurenser skal betale. Dette kommer til å bli en stor sluttregning, vi sitter på en overbevisende god sak hvor dokumentasjonen er overveldene med tanke på hvilke skader oppdrettsnæringen har påført miljøet. Det er bare å se på de mest oppdrettsintensive fjordene og fylkene, det er her skadeomfanget er størst. Det er bare å kjøre på nå, jeg sitter på en god oversikt over hvilke politikere som har stemt for denne uforsvarlige veksten i de ulike fylkene. Skal man nå frem i denne saken, er det imidlertid viktig at man starter å organisere seg nå. Valgkampen vil være i full gang etter påsken, og vi har allerede fått kontaktpersoner i alle våre fylker. Vi tar det videre arbeidet med dette i ett av våre lukkede fora." Det som må stå igjen av denne postingen er følgende ordleggelse fra sjømatmeldingen og den "nye" kursen for Norge AS: «... tiltak for å redusere miljøpåvirkning kan ha store konsekvenser for nærings- og samfunnsinteresser. Selv om målet er at miljøpåvirkningen fra havbruksnæringen skal være så liten som mulig, vil hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet knyttet til denne også måtte vurderes før tiltak iverksettes. I tilfeller hvor hensynet til sjømatproduksjonen og annen samfunnsaktivitet knyttet til denne veier tyngre enn hensynet til ville bestander av anadrome laksefisk, kan det derfor være aktuelt å ikke iverksette tiltak» Sagt med andre ord, men med samme innhold: Anadrome laksefisker og marint fauna, sterke tilknytninger til naturen og det hittil evige nasjonale og internasjonale arvesølvet lempes nå langsomt og i det stille (hvor er media??) over på historiens søppelhaug. Arbeidsplasser på kysten ble viktigere.

Enig Vindi, denne dokumentaren er virkelig severdig! Her er hva Roald Dahl Jr. mener om den nye dokumentaren: DENNE FILMEN BURDE ALLE TA SEG TID TIL Å SE! Systemet er like pill råttent der borte som i Norge. Professor Are Nylund fra Universitetet i Bergen har sendt flere søknader til Norges Forskningsråd og programstyre for havbruk, for å få dokumentert at PD viruset smitter villfisk. Dette er jo enkel biologi, alle virusene som oppdrettsnæringen sliter med har kommet fra villfisken. Da er det opplagt at disse virusene smitter ut, med åpne merder har man kun en felles fiskehelse. Det er helt åpenbart at mye villfisk dør av virussmitte fra næringen, og PD situasjonen på vestlandet er en av årsakene til at flere bestander er utryddet eller i ferd med å bli det. Den ubehagelige sannheten blir altfor farlig for denne miljøødeleggende næringen å forholde seg til, og PD viruset representerer en kjempestor trussel som i tillegg påfører næringen milliardtap. Dersom en ser på hvem som sitter i programstyre for havbruk i Forskningsrådet, så har flertallet av medlemmene en klar slagside for oppdrettsnæringen. Styret finner du her:http://www.forskningsradet.no/prognett-havbruk/Programstyre/1226994216889. Kjell Maroni, som er ansvarlig Fiskeri og Havbruksnæringens Forskningsfond er en gjenganger i mange sammenhenger, og det fremstår som totalt nytteløst å prøve å søke om en eneste krone for å forske på et område som kunne avdekke problemer som går i næringens disfavør. Han strør om seg med små biter rundt omkring, og man kan vel egentlig betegne hans fond som Makaronifondet. Listen over laksesykdommer blir stadig lengre, det begynte med vibrose og furunkolose, senere fikk vi ILA, IPN, PD og VHS. Enda mer bekymringsfullt er det at oppdrettsvirksomheten ser ut til å fremavle hissigere og mer skadelige sykdomsorganismer enn de vi normalt finner i naturen. Sykdomssituasjonen er ikke et internt anliggende problem for næringen - det er en trussel mot det marine økosystemet. I åpne merder kjenner vi ingen troverdige metoder hvor dette problemet kan løses - smitteorganismer transporteres uhindret ut og inn i merdene, og i all sykdomsforskning er det et anerkjent prinsipp at smittehastigheten øker med bestandstørrelsen. Lisbeth Berg Hansen og næringen snakker bare om lakselus og rømmingsproblematikk, hun gidder vel antageligvis ikke se denne filmen. Hennes forslag om hvilke kriterier som skal fastsettes i forbindelse med de nye grønne konsesjonene fremstår som direkte latterlige, de finner du her:http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/pressesenter/pressemeldinger/2013/grone-kriterium-for-nye-laksekonsesjonar.html?id=715986 For de som tror at vi har en Fiskeriminister som besitter kunnskap, så er det bare å se bort fra det. Vi har en Fiskeriminister som sitter og meler sin egen kake, der hennes egen pengepung går foran felleskapet. Dette skal bli litt av ett spetakkel, vi skal ikke ha det sånn i Norge i 2013.

Det har nettopp blitt sluppet en ny dokumentar, "Salmon Confidential". Dette er en mildt sagt sjokkerende dokumentar om villaksekatastrofen i British Columbia, Canada. Og oppdrettsnæringen og canadiske myndigheter har spilt seg inn i hovedrollen som skurk. Det som har skjedd i BC er så alvorlig at dokumentaren er et naturlig anliggende for alle mennesker som finner natur, samfunn og demokrati å være en naturlig del av planeten. Dette er en utrolig viktig film, bare se den rett og slett. (filmen starter automatisk ved åpning av hjemmesiden til Salmon Confidential) http://salmonconfidential.ca/ (Denne kommer mest sannsynlig også til å bli vist på TV2 eller NRK i nærmeste fremtid)

Roald Dahl Jr. er aktuell med ny kronikk, og denne gangen tar han tak i en relativt spesiell kapitalvirksomhet bedrevet av oppdrettsnæringen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread268909/ Oppdrettsindustriens alibi WWF og Bellona mottar årlig betydelige midler fra oppdrettsnæringen, Utenriksdepartementet og Norges Sjømatråd. Giverne har åpenbart et motiv ved sin gavmildhet. I 2010 konkluderte jeg med følgende: Jeg stoler ikke på miljøvernere med krøller! Jeg registrerte med undring at Rasmus Hanson og Frederic Hauge logret altfor mye med halen overfor en oppdrettsnæring som de ideelt skulle passe på. Organisasjonene WWF og Bellona, som for øvrig historisk har gjort mye bra for miljøsaken, var åpenbart tilbøyelige til å gå på akkord med sin egen integritet i vesentlige spørsmål som omhandler problemer forbundet med oppdrettsindustrien. Nå er en av krølltoppene avløst av Nina Jensen i WWF, men det er vanskelig å få øye på noen kursendring. WWF og Bellona mottar årlig betydelige midler fra oppdrettsnæringen, Utenriksdepartementet og Norges Sjømatråd, og dette representerer en klassisk problemstilling i miljøarbeidet. Giverne har åpenbart et motiv ved sin gavmildhet, og mottakerne havner fort i en gisselsituasjon. Denne gisselsituasjonen kan direkte sammenlignes med Stockholmsyndromet, man blir rett og slett forelsket i gisseltakeren. Denne forelskelsen fører til en tvangstrøye, der viktige problemstillinger underkommuniseres på områder som burde fortjent en helt annen oppmerksomhet. Dette råsalget av meninger er et direkte resultat av å ha for mange på lønningslista, og antall ansatte i disse organisasjonene har vokst vesentlig i løpet av de siste årene. I en artikkel som sto på trykk i Aftenposten 24. oktober i fjor gikk Villaksalliansen, som består av Norske Lakseelver, Greenpeace, Norges Skogeierforbund, Friluftlivets Fellesorganisasjon, NJFF, Norges Bondelag, Naturvernforbundet, Reddvillaksen, Bellona og WWF, ut og krevde fullt fokus på en teknologiendring som har vært tilgjengelig i over ett år, der aktører utenfor landets grenser har dokumentert utviklet en teknologi med oppdrett av laks i lukkede systemer fram til slakteferdig fisk. Dagens «steinalderteknologi» med åpne merder er den samme som næringen har benyttet seg av siden den spede begynnelsen for over 40 år siden, og eksemplene er i dag mange på at næringer som driver på samme måten som de gjorde for 40 år siden ikke har livets rett. Å skille oppdrettslaksen fra omgivelsene rundt med fysiske smitteskillere er den eneste farbare vei, dersom denne næringen skal kunne få hånd om de omfattende problemene de står oppe i på nåværende tidspunkt. Artikkelen skapte imidlertid et voldsomt rabalder, der både WWF og Bellona gikk ut med hver sin pressemelding og hevdet at dette var noe de ikke kunne stå inne for. Bellona valgte til og med å melde seg ut av alliansen, og WWF presiserte at ordlyden må stå for Norske Lakseelvers regning. Tidspunktet for payback overfor en ikke bærekraftig oppdrettsnæring var åpenbart til stede, og avslørte til fulle to miljøvernorganisasjoner som er kjøpt og betalt. I denne sammenheng er det på sin plass å poengtere at en næring med et så omfattende fotavtrykk på miljøsiden som det norsk oppdrettsindustri avsetter i dag, ikke kan få lov til å bestemme hvorvidt de skal gå for ny teknologi eller ikke. Næringen er blitt en storindustri, og da bør man forvente at den oppfører seg som nettopp det i 2013, og samtidig får pålegg som harmonerer med dette. Det er imidlertid ikke bare ett hår i denne oppdrettssuppen, det er en hel parykk. WWF har nå fått en av de største laksepusherne i dette land, Arne Hjeltnes, innvalgt i sitt styre, en mann som har sin bakgrunn fra både Marine Harvest og den gang Eksportutvalget for fisk. I fjor kjørte næringen en kampanje i TV-ruta med det formål å prøve å vaske seg Blenda-hvit, og kreatøren var Arne Hjeltnes. Han har i tillegg sluppet ukritisk til i flere redaksjoner opp gjennom årene, der salg av oppdrettslaksen har stått i sentrum. Som om ikke dette var nok, så har fagansvarlig for fiskeri og havbruk i Bellona, Marius Dalen, begynt i Fiskeridepartementet. Stolleken er i de siste årene blitt et godt innarbeidet fenomen i dette land, og er åpenbart også til stede på oppdrettsområdet. Våre myndigheter og næringen fokuserer kun på lakselus og rømming, det samme gjør WWF og Bellona som i tillegg har med fôrforbruk i sin kommunikasjon. Dette er imidlertid kun en liten del av et større område, der også kloakken fra anleggene, fiskehelsen og bruk av svært giftige avlusningsmidler hører med i totalbildet. I nær sagt alle utvalg som nedsettes av vår fiskeriminister eller oppdrettsindustrien, følger enten en, eller begge disse organisasjonene med på lasset som miljøalibi, og det legges ned et stort og omfattende arbeid på å gi en ikke bærekraftig næring kredibilitet. Trenger vi egentlig miljøvernorganisasjoner som råselger meninger?

Det er så man kan begynne å lure her.. Hvordan kan en miljøvernminister i et så velstående, avansert demokrati som Norge gå baklengs inn i fremtiden som ved dette lovforslaget.. Her er NJFF's reaksjon: http://www.njff.no/portal/page/portal/njff/nyhet?element_id=195928086&displaypage=TRUE Svaret på hvorfor et slikt lovforslag nå ser dagens lys finnes kanskje et eller annet sted i vakuumet rød-grønn regjering/kompromisser/lobbyisme, men dette får vi vel aldri vite.. Her er forresten andre motkrefter til vår marine miljøkamp: En professor ved NHH gikk for et par dager siden ut med denne artikkelen i DN: http://e24.no/kommentarer/vrangforestillinger-om-lakseoppdrett/20339985 Høyre vil gi oppdretterne friere tøyler v/ å frata fiskeridirektoratet myndighet (2010): http://www.auraavis.no/lokal_sport/fiske/article5359860.ece To ordførere fra oppdrettsintensive kommuner uttalte dette i 2009: (Den ene ordføreren, Helge Andrè Njåstad, er i disse valgdager aktuell som ny fiskeriminister forresten (!!) http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/velger-oppdrett-foran-villaks-3045428.html Rasket sammen artiklene fra div FB-grupper som er raske kanaler for å holde seg oppdatert på nyheter og forskning.

I dag skjer det viktige hendelser. http://m.db.no/2013/02/12/nyheter/politikk/oppdrettsneringen/oppdrettslaks/innenriks/25703501/ legg merke til hvor vanskelig fiskeriministeren har for å innrømme manglende kontroll. Er det fordi at om hun innrømmer mangelfull innsats og kontroll vil det sende signaler om svakhet? Er det ikke rom for å innrømme at man har gjort dårlige vurderinger og avgjørelser i dagens regjering? Det virker som at fiskeriministeren alltid må etterstrebe å utstråle mest mulig kontroll over situasjoner, samme hvor håpløs politikeren og situasjonen er. "Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen sier at hun er enig i kritikken fra Riksrevisjonen. - De miljøutfordringene som Riksrevisjonen peker på, er sammenfallende med de vurderingene som er gjort i departementet. Men hun mener at mye er gjort allerede. - Det første jeg gjorde da jeg ble statsråd, var å stoppe en varslet vekst i næringa. Lus og rømming er store utfordringer, men vi ser en bedring. Det er lavere rømmetall i år, og jeg håper det er et skifte i trenden. Når det gjelder lus, har Mattilsynet de verktøyene de trenger, og de må bruke dem. I mange områder går det bedre. For villaksen fikk jeg nettopp nye tall fra SSB, som viser det beste villaksfisket på ti år. Havforskingsinstituttet og Mattilsynet har varslet av utviklingen av villsmolt går bra. Men vi er ikke i mål. Det kommer en stortingsmelding denne våren, og der vil jeg ha en gjennomgang av tilsynet med næringa, varsler Berg-Hansen." DETTE ER KRITIKKEN: Riksrevisjonen konkluderer med at «de miljømessige utfordringene i havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst, slik Stortinget har forutsatt», og mener det kreves «vesentlige endringer» i havbruksforvaltningen. INGEN PLAN: Det skulle vært utarbeidet en strategi for havbruksnæringas arealbruk. Den er ikke på plass, likevel er nye konsesjoner delt ut. Søknader behandles enkeltvis uten at helheten blir vurdert. Kommunene mangler gode planer for kystarealene. TRUET VILLAKS: Norge er forpliktet til å bevare villaksen. Påvirkninger som truer villaksens gener, som rømming av oppdrettsfisk, skulle reduseres til ikke-skadelig nivå innen 2010. Men fortsatt rømmer flere hundre tusen fisk hvert år. De sprer også sykdommer og lakselus. Bestanden av villaks er redusert fra 1 million fisk i 1983 til 480 000 fisk i 2010. STORE TAP: En av fem oppdrettslaks dør i fjorden hvert år før de når slakteriet, av blant annet virus, parasitter, sykdom, skader. FORURENSING: Oppdrett gir utslipp av avfallsstoffer. De skal ikke overstige naturens tåleevne. Overvåking viser at miljøtilstanden ved de fleste anlegg er god, men undersøkelsene er ikke tilpasset dagens anlegg, og kan være misvisende. Det mangler kunnskap om miljøeffektene. KJEMIKALIER: Det brukes en rekke giftstoffer mot lakselus. Det er ikke krav om utslippstillatelse, og utslippene har økt. Stoffet kitinhemmere ødelegger skallet på krepsdyr. OVERBESKATNING: Oppdrettsfisk spiser annen fisk. Andre fiskestammer skal ikke overutnyttes. De fleste bestandene forvaltes bærekraftig, men noen av bestandene, som kolmule, er redusert. MANGLENDE STYRING: Fiskeridepartementet har i liten grad sørget for å utvikle indikatorer som kan fortelle om forvaltningen når målene om en bærekraftig havbruksnæring. Skjønnsutøvelsen kan føre til at like saker får ulikt utfall. Tilsyn avdekker ofte regelbrudd. Kilde: Riksrevisjonen, Mattilsynet, Veterinærinstitutettet, Havforskningsinstiuttet.

Helt rett Pål, og her dagens kronikk, fra Aftenbladet; "Når skal de døde vågne", signert Roald Dahl Jr! Nok en velformulert, god og treffsikker kronikk om villaks-og sjøørettens problematikk knyttet til oppdrettsnæringen. Det anbefales på det varmeste å få med seg denne. http://www.aftenbladet.no/meninger/Nar-skal-de-dode-vagne-3120124.html Ny teknologi i oppdrettsnæringen: Når skal de døde vågne? Oppdrettsnæringens paranoide holdning til å skille oppdrettslaksen fra omgivelsene og naturen rundt er mildt sagt er oppsiktsvekkende. DET FINNES LØSNINGER på de fleste problemer, men det krever forskning, ny kunnskap og ikke minst vilje til endring. Nye løsninger kommer aldri av seg selv, det tar tid å bringe de fram – og ikke minst koster de penger. Norsk oppdrettsindustri har opp igjennom årene forsøkt å holde omfattende problemer innenfor akseptable rammer ved en erfaringsbasert tilnærming, på bekostning av en kunnskapsbasert. Vi sitter i dag igjen med nok dokumentasjon på at oppdrettsindustrien ikke har generert nok kunnskap til å fortsette dagens «steinalderteknologi» med åpne merder. Tiden er inne for å finne nye løsninger. PÅ TEKMARS ÅRSKONFERANSE «Innovasjon i havbruk» 4.–5. desember i Trondheim holdt adm. dir. Svein Reppe i Sjømatbedriftenes Landsforening et foredrag under tittelen: "Utaskjærs lakseoppdrett – et nasjonaløkonomisk vådeskudd». Under foredraget avslørte han den vegring og paranoide holdning som ligger dypt forankret i oppdrettsindustrien; de er livende redd for ny teknologi som også inkluderer lukkede anlegg. Hvorfor? Jo, fordi da kan man selvfølgelig produsere langt flere steder enn utenfor kystområdene til de landene som produserer laks i dag. Teknologien omkring et nytt produksjonsregime – enten ved lukket teknologi, eller anlegg som taues langt til havs – er åpenbart egnet til å ta fra Norge alle de komparative fordelene vi i dag har som produsent av oppdrettslaks. Svein Reppe avsluttet sitt foredrag med: «Det er ikke et nasjonalt ansvar å drive frem ny teknologi for oppdrettsnæringen.» DET SENTRALE SPØRSMÅLET BLIR DA: Kan denne teknologiske utviklingen stoppes? Kjenner utvikling av ny teknologi landegrenser? Svaret på det må bli et rungende nei, og norsk oppdrettsindustri er utrolig naiv til dagens raske utvikling. Oppdrett av laks i lukkede systemer er nå på full fart fram i flere land, og produksjonen er allerede i gang i Canada, Kina, Danmark, Frankrike, Irland og Polen. Når det nå kan dokumenteres at utenlandske aktører klarer dette helt fram til slakteferdig fisk, vil storkapitalen komme. Laks som står motstrøms i lukkede anlegg fremstår som et langt bedre kvalitetsmessig produkt, der fettprosenten lett kan reguleres til villaksens 5–6 prosent gjennom fettinnholdet i fiskefôret, mens dagens laks i åpne merder har ca. 20 prosent. Andelen superior kvalitet vil øke vesentlig. Laksen blir blankere og slankere, og den vokser raskere ved en stabil temperatur i hele vekstperioden. Oppdretter vil ha full kontroll over sjøvannet, som vil resultere i store besparelser på områdene fiskehelse, bruk av avlusningsmidler og rømmingsproblematikken ved smoltutsett, for å nevne de viktigste områdene. Får man eventuelt syk fisk i produksjonen, kan denne individbehandles, ikke massebehandles, som er tilfelle i dag. FISK FRA LUKKEDE ANLEGG er egnet til å gi norsk oppdrettslaks et imageproblem i forhold til dagens oppdrettslaks, og det finnes mange historier på at dette kan være starten på en utvikling som på sikt kan skape avsetningsproblemer. Mye av denne laksen vil i tillegg bli «brandet» som en egen merkevare og fremstå som et mer etisk og «grønnere» produkt. Skal norsk oppdrettsnæring kunne følge med i den utviklingen som nå kommer, må de nå gå ut og ta posisjoner i utemarkedene. HORISONTEN MOT ÅR 2050 er benyttet mye i ulike sammenhenger den siste tiden, både fra vår fiskeri- og kystminister og næringen selv, og visjonen om Norge som verdens ledende sjømatnasjon er gjentatt utallige ganger. Det foreligger i dag prognoser om hvordan utviklingen globalt vil fortone seg når det gjelder befolkningsvekst, og de mest sannsynlige prognosene sier følgende: Amerika vil oppleve en stabil befolkning, i Sør-Amerika vil veksten være ca. 300 millioner, Afrika vil få en vekst på 1 milliard mennesker, mens prognosene seier at det i Asia blir 1,7 milliard flere mennesker. Norsk oppdrettsnærings eksportvolum til Europa representerer ca. 65–70 prosent av dagens produksjon, og Europa er det eneste kontinentet som vil oppleve en reduksjon i antall innbyggere. Prognosene sier at vi vil bli 50 millioner færre mennesker, og dette bør oppdrettsnæringen legge seg på minnet. Et annet viktig argument er at EU ønsker å stimulere oppdrett av laks i sine medlemsland, og anlegget som nå produserer 1000 tonn i Danmark, har mottatt et tilskudd på 24 millioner kroner. VÅRE POLITIKERE må nå være «hands on» på dagens situasjon, og blant annet se på avskrivningsmulighetene til et nytt produksjonsregime ved å stimulere næringen til å investere i ny teknologi. En gulrot i forhold til dagens avskrivningsregler bør diskuteres, og man kan eksempelvis lansere en femårs, lineær avskrivningsmulighet. Her finnes det også andre muligheter, og undertegnede gjør lurt i å overlate dette til dem som sitter med kunnskapen. Hvis næringen ikke nå evner å se inn i kula, er det garantert andre aktører som gjør det! Er dette et utslag av å ha vært for stuevarm over lang tid? Jeg synes dette ligner på da en svensk hopper ved navn Bokløw innførte V-stilen i hopp, for ikke å snakke om da amerikaneren Koch begynte å skøyte. Vi kjenner alle hvordan det påvirket resultatlistene i flere år. Ønsker norsk oppdrettsnæring en repetisjon av dette? Undertegnede deler ikke det ønsket for næringen.

Med kronikken til Dahl Jr om "Forskning og fanteri" friskt i minne; her ser man i praksis ett av mange områder hvor feks. NOFIMA jobber mot NINA. Det er godt å se at økokrim følger med på dette. http://www.okokrim.no/miljokrim/nor/tidligere-utgaver/3_desember_2012/artikler/romning-lakselus Rømning Det rømmer oppdrettslaks fra anlegg hvert år, og oppdretteren plikter å straks melde fra om en rømning til Fiskeridirektoratet. Rekordåret 2006 kunne vise til 921 000 rømte laks, etter dette har rømningene i snitt ligget på cirka 250 000 laks i året. NINA publiserte nylig en årlig rapport på oppdrag for Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning der de viser at andelen rømt oppdrettslaks i høstprøvene fra 2011 i 36 vassdrag over hele landet, basert på skjellprøveanalyse, i gjennomsnitt var 12,8 prosent1. Dette er omtrent samme nivå som de siste fem årene (2006–2010), men i 1989, da slike målinger startet, var andelen oppdrettslaks i vassdragene betydelig høyere. Denne oppdrettslaksen har altså ikke bare rømt, men overlevd og startet sin gytevandring opp i vassdragene sammen med villaksen. Populasjonsgenetiske studier utført og publisert av forskere fra blant annet NINA i Imsa på Rogaland og i Burrishole på Irland viser at oppdrettslaks og villaks kan gyte med hverandre i naturen, men hybrider av disse har dårligere overlevelse og reproduksjonsevne i naturen enn villaksen2/3. Forskerne viste også at oppdrettslaksen kan konkurrere med villaksen om gyteplassene i vassdraget, og til og med fortrenge villaksen. Videre har NINA publisert en teoretisk modell der de viser at et årlig innslag av oppdrettslaks på 5 prosent eller mer på lang sikt vil ha negativ effekt på villaksen4. Forskere fra Nofima har kritisert resultatene fra NINA, og skriver i en rapport på Nofimas nettsider at genetiske DNA-forskjeller mellom oppdrettslaks og villaks stort sett bare er påvist i «nøytrale» genmarkører, dvs. gener som ikke har noen påvist effekt på laksens egenskaper5. Feilen i Nofimas påstand er at «ingen påvist effekt» ikke er det samme som «ingen effekt». Villaks og oppdrettslaks er bærere av de samme genene. Genetiske forskjeller mellom individene skyldes at en del av genene opptrer i ulike varianter (alleler), og genetiske forskjeller mellom populasjoner består i at slike alleler forekommer med ulik frekvens i ulike populasjoner. Det er nettopp endret allelfrekvens som er bevist å være forskjellen mellom villaks og oppdrettslaks på DNA-nivå, selv om disse allelene tilhører gener der ingen spesiell funksjon eller egenskap er kjent per i dag6. Dette betyr ikke at nøytrale gener er uten betydning, for det er ikke gitt at gener som er nøytrale i dag, også vil være nøytrale dersom miljøforholdene endrer seg i framtiden. Allelisk variasjon er en type genetisk variasjon som er veldig viktig for det evolusjonære potensialet i en art, slik at arten kan klare å tilpasse seg endringer i miljøet. Lakselus Økt smittepress av lakselus på villaksen er påvist, og skyldes antagelig både at oppdrettslaksen oppholder seg ved kysten året rundt, og at det nå i dag er unaturlig mange verter for lakselusen, tusen ganger flere enn tidligere. I Vest-Norge har vi høyest tetthet av oppdrettsanlegg i landet, og samtidig er det nettopp der målt ekstremt dårlig innsig av laks fra havet som kommer tilbake på gytevandring i vassdragene. Forskere tror at laksesmolt på vandring fra vassdragene på Vestlandet og ut i havet blir smittet av så store mengder lakselus på sin vandring at de ikke overlever, noe som gjenspeiler seg i det påfølgende innsiget av laks fra havet om sommeren og høsten7. En ny studie publisert i november 2012 utført i samarbeid med forskere i Norge (Havforskingsinstituttet og NINA), New Zealand, Canada, Irland og Skottland viser at lakselusinfeksjon medfører 39 prosent ekstra dødelighet hos utvandrende ubehandlet laksesmolt. Studien konkluderer med at det unormalt høye infeksjonstrykket av lakselus i områder med mye oppdrettsnæring sannsynligvis er den viktigste årsaken til den høye dødeligheten.

Ny god kronikk fra Roald Dahl Jr. ute i dag: http://blogg.bt.no/preik/2013/01/29/forskning-og-fanteri/#.UQeTx2cb220 Forskning og fanteri Hvordan forskningen skal finansieres i dette landet er en viktig debatt som fortjener en langt større oppmerksomhet enn det den har fått til nå. På en toppkonferanse i regi av kunnskapsdepartementet 15. januar, uttalte Jens Stoltenberg at forskning er helt avgjørende for verdiskapning, teknologiutvikling og samfunnsutvikling. Det er ikke vanskelig å gi sin tilslutning til denne uttalelsen, men dersom vi tar utgangspunkt i realitetene og ikke retorikken, så er tilstanden på forskningsfronten i Norge langt unna det vi kan karakterisere som god på flere områder. Når han velger å dra frem oppdrettsnæringen og oppdrettslaksen som en suksesshistorie, fortjener det en kommentar som er i sterk disharmoni til hans mantra og hovedbudskap. Innenfor denne næringen ser vi i stadig økende grad forskning som er finansiert av næringen selv, der næringen har fullstendig kontroll over hvilke resultater som publiseres. Blir ikke resultatet som forventet kan oppdragsgiver, avhengig av avtalen som er inngått på forhånd, nekte publisering. Viktige rapporter med uønskede resultater blir liggende og støve ned, eller så vaskes de. I denne sammenheng er det også på sin plass å nevne alle de områdene som det ikke forskes på, man vet at resultatene blir for ubehagelige. Hvordan forskningen skal finansieres i dette landet er en viktig debatt som fortjener en langt større oppmerksomhet enn det den har fått til nå. Solide institusjoner som på flere områder leverer grundig gjennomarbeidet og valid forskning, ser ut til å være tilbøyelige til å gå på akkord med sin faglige integritet når fakta omkring oppdrettsnæringen skal presenteres. Blant disse er Norges forskningsråd, Havforskningsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Nofima, SINTEF Havbruk, Veterinærinstituttet og Mattilsynet for å nevne de viktigste. Eksemplene på at disse institusjonene i mange sammenhenger går ut og desavuerer forskning de ikke liker er mange, og de som kritikken hovedsakelig rettes mot er institusjoner som blir kontinuerlig evaluert i internasjonal sammenheng. Jeg tenker i første rekke på Norsk institutt for Naturforskning, Direktoratet for naturforvaltning og ulike universitetsmiljøer. Felles for disse er at de er frikoblet næringen, og har presentert tallmaterialet i ulike sammenhenger som ikke harmonerer med den vekstfilosofien til oppdrettsnæringen som næringen og våre politikere står i spissen for. Det å vedta at havbruksområdet skal prioriteres uansett er uansvarlig, og resultatet ser vi i dag. Norsk oppdrettsnæring står oppe i omfattende problemer, der det miljømessige fotavtrykket har utviklet seg til et uakseptabelt nivå. Den fragmenterte forvaltningen byr i tillegg på store utfordringer, og resulterer samtidig i en pulverisering av en forsvarlig forvaltning. Med mange departementer og direktorater involvert, kombinert med ulike institusjoner som har et forvaltningsansvar på forskjellige områder, blir det gunstig for en næring å ta seg til rette ved en uforsvarlig vekst. I tillegg er habilitetsspørsmålet mildt sagt uoversiktlig ved at vi har en fiskeriminister og en fiskeridirektør som begge er oppdrettere. Som en naturlig konsekvens av dette burde ansvaret for oppdrettsnæringen bli lagt i et næringsuavhengig departement, uten de lojalitetsbånd som er til stede i dag. Det å produsere mat er noe av det mest krevende en kan gi seg i kast med, og med et produksjonsvolum på over 1. 200.000 millioner tonn for fjoråret, utvikler denne satsingen seg til en risikosport. I dag betaler oppdrettsnæringen en høy pris på bakgrunn av at de har hatt et altfor stort fokus på å oppdrette en fisk som vokser fort for salg i et marked, på bekostning av forskning på mange viktige områder som bl.a. virus og parasitter. Problemene er i dag så store at de representerer en trussel mot et helt marint biologisk mangfold langs hele norskekysten, inkludert våre fjorder og lakseelver. Når man i tillegg opplever at flere av de nevnte institusjonene inklusive fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen tar til orde for en mangedobling av dagens produksjonsvolum uten å ta hensyn til de problemene man står oppe i, vitner dette om uansvarlighet og manglende bakkekontakt. Det kan godt hende at norsk oppdrettsnæring kan vokse i fremtiden, men da må næringen inn i et nytt produksjonsregime hvor de får kontroll over den viktigste produksjonsfaktoren – sjøvannet. Med dagens intensive drift og «steinalderteknologi» med åpne merder, hvor man bl.a. sliter med en dødelighet på 20 % i sjøfasen, kan man aldri bli den verdensledende sjømatnasjon som vi hører til stadighet vår fiskeriminister og andre næringsaktører går ut og sier. En annen viktig faktor i denne sammenheng er at man er helt avhengig av at de forskningsinstitusjonene som i dag gir fødselshjelp til den uforsvarlige volumøkningen vi har vært vitne til i flere år, blir langt mer etterrettelig og samtidig formidle mer presist hvilken situasjon næringen befinner seg i. I år er det stortingsvalg, og mange brukerinteresser som fjord- og kystfiskere, lokalbefolkningen langs norskekysten, hyttefolk, flere reiselivsbedrifter samt andre fritidsfiskere er mildt sagt forbanna, og «blusset på lampen» er tiltakende. Det er på sin plass å rette følgende spørsmål til våre stortingspolitikere, regjering og ikke minst statsminister: Hvem er det dere skal representere og er innvalgt av, er det oppdrettsnæringen eller er det folket? Det kan virke som om flere av dere har problemer med å svare på dette spørsmålet, og da har dere ingenting verken på Stortinget, i regjering eller i en statsministerstol å gjøre. «Norsk oppdrettsnæring skal overta etter oljen» har vår statsminister sagt i mange sammenhenger, en utrolig uttalelse fra en statsminister som synes å fjerne seg mer og mer fra sitt folk. For meg er dette imidlertid ingen overraskelse.

Det er ikke bare i våre farvann det er dårlig med havabbor. Denne havabbor-infoen er hentet fra www.fish2fork.com , som har en rating på restauranters etikk, dømt ut ifra i hvilken grad fisken som serveres er fisket forsvarlig og bærekraftig i havet. Her har de anslått rating for mange ulike arter, inkludert havabbor for 2013: http://www.fish2fork.com/en-GB/news-index/Atlantic-salmon-and-Shetland-crab-among-winners-of-MCS-ratings-changes.aspx Her er 6. avsnitt fra bunnen av siden som linken over fører til: Seabass was one of the most significant losers and with the handline fishery in the North Sea, Celtic Sea, Bay of Biscay, English Channel, having its ‘fish to eat’ status rescinded. A lack of data about the stocks, and the advice from ICES that catches should be reduced by 20 per cent, has prompted the MCS to lower its rating for handline seabass from ‘2’ to ‘3’. The handline fishery suffers from taking from the same stock as the gill or fixed net fishery, which remains a ‘4’, and those taken by pelagic trawlers which are rated ‘5’ and are still considered ‘fish to avoid’. There are particular concerns about the trawl fishery because it catches a high proportion of juveniles. Ser ut som at industrielt overfiske er et problem...

3. desember i fjor var det høring i kontroll og konstitusjonskomitèen av havbruksnæringen. Hele høringen er filmet og kan sees i sin helhet her: http://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Videoarkiv/Arkiv-TV-sendinger/?mbid=%2F2012%2FH264-full%2FHoeringssal1%2F12%2F03%2Fhoeringssal1-20121203-085526.mp4&msid=274&dateid=10003522 Roald Dahl Jr. har skrevet hva han syntes om høringen 3. desember. Her er teksten hans som gir et VELDIG godt bilde på dagens situasjon: STORTINGET I TETT OPPDRETTSTÅKE 3. desember ifjor ble en selsom opplevelse angående høringen i Kontroll - og konsistusjonskomiteen av havbruksnæringen. Rapporten fra Riksrevisjonen som ble offentliggjort 6. mars ifjor var en ramsalt kritikk av en næring som har hatt en ukontrollert vekst i mange år. Det var direkte pinlig å registrere hvor enige alle var på spørsmål om hvor treffsikker rapporten var, samtidig som både aktører fra næringen, oppdretter/Fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen og ikke minst institusjoner med forvaltningsansvar beskrev dagens situasjon som god. NJFF, Norske Lakseelver, DN, NINA samt Klif var ikke delaktig i denne skjønnmalingen. Det har vel aldri skjedd i norsk historie at en næring på denne størrelsen stryker på samtlige områder i forhold til sin egen bærekraftstrategi. Norsk oppdrettsnæring har iløpet av kort tid blitt elefanten i norsk matproduksjon, og for å ha kommet dit de er idag, kunne dette aldri skjedd uten førstehjelp fra nedlobbede politikere som sitter på Stortinget. Bærekraft strategien til regjeringen omfatter 5 hovedområder: Genetisk påvirkning og rømming Forurensing og utslipp Sykdom, medregnet parasitter Arealbruk Forressurser Akvakulturloven sier i klartekst at havbruk skal drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte, der føre-var-prinsippet skal legges til grunn. Prinsippet innebærer at der det er risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å sette inn proposjonale og kostnadseffektive tiltak. Prinsippet om en samlet belastning er meget relevant når de miljømessige sidene av havbruk skal vurderes. Det er mange eksempler på at en liten økning vil ha stor effekt på økosystemet dersom miljøbelastningen befinner seg ved en kritisk grense. Det er det totale miljømessige fotavtrykket til enhver næringsaktør som skal legges til grunn i en vurdering på hvorvidt en næring driver bærekraftig eller ikke. Våre politikere og næring snakker bare om lakselus og rømming som åpenbart er en kommunikasjonsstrategi. Tiden er nå overmoden til å begynne å snakke om det næringen ikke vil snakke om, og det mest alvorlige er områdene fiskehelse og eutrofieringsproblematikken. Det var direkte oppsiktsvekkende at Brit Hjeltnes fra Veterinærinstituttet frikjente oppdrettsfisken for å overføre smitte til villfisken. Med dagens åpne merder så kan vi bare snakke om en felles fiskehelse, man finner ikke en i merden og en utenfor. Det er dagens driftsform som skaper de store problemene, og tapstallet til oppdrettsnæringen i sjøfasen er mildt sagt hinsides. En av fem laks kommer aldri til slaktebenken, og med fjorårets produksjon på over 1.200.000 millioner tonn representerer dette tallet ufattelige 250.000 tonn fisk dersom vi legger slaktevekt til grunn. Dette er en dyremishandling som savner sidestykke, og fisk er underlagt dyrevelferdsloven. Det er vel dokumentert at fisk føler smerte, og i 2012 fikk oppdrettsfisken status som husdyr. Hvem er det som behandler sine husdyr på en slik måte? Problemene med lakselus og virus er idag av et omfang som vi aldri har sett tidligere, og listen over nye sykdommer blir stadig lengre. I begynnelsen var det vibrose og furunkolose som skapte hodebry for næringen, etterfulgt av ILA, IPN,VHS, HSMB, lakselus og PD - virus og bakterisykdommer som alle kan smitte villfisk. Det som imidlertid er mest bekymringsfullt med dagens situasjon er at oppdrettsvirksomheten fremavler hissigere og mer skadelige sykdomsorgansismer enn de vi normalt finner i naturen. Smitteorgansismer transporteres uhindret ut og inn i merdene, og i all sykdomsforskning er det et anerkjent prinsipp at smittehastigheten øker med bestandsstørrelsen. Det blir direkte håpløst når næringen produserer over 1.200.000 millioner tonn, og samtidig ikke har kontroll over den viktigste produksjonsfaktoren som er sjøvannet. Når skal grådige oppdrettere ta sykdomssituasjonen på alvor? Det evige jaget etter volumøkning som forårsaker enda større problemer, burde snarere vært erstattet med en bred forskningsinnsats på området fiskehelse som kunne gitt en bedre bunnlinje uten volumøkning. Forskning på virus og parasitter er tung forskning som krever langsiktige programmer og omfattende finansiering. Det er vasnkelig å se at dette er prioritert i forhold til dagens alvorlige situasjon, og næringen har en tendens til først å reagere når problemene har blitt så store at de ikke er til å leve med. Resultatet av den passive holdningen er at man kommer på etterskudd, der det ene problemet blir avløst av et nytt. Paralellt med dette eksploderer salget av farmaka på bekostning av effektive vaksiner, og det er allment kjent at for den farmasøytiske leverandørindustrien så er det mer interessant å behandle "pasienten" i stedet for å få frem effektive vaksiner som kan løse problemene. Et lysende godt eksempel på dette er det årlige salget av avlusningsmidler i størrelsesorden 1.5 milliard kroner. En ny stor næring har sett dagens lys, og det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det er sterke krefter som jobber mot et nytt produksjonsregime hvor luseproblemet hadde vært historie. En effektiv vaksine mot lus kunne forøvrig vært på markedet for lenge siden dersom viljen hadde vært tilstede. Eutrofieringsproblematikken blir det aldri snakket om, og representerer et kjempeproblem i våre fjorder og kystnære områder. Et anlegg på 3120 tonn biomasse har ifølge Klima og forurensingsdirektoratet et avløpsutslipp tilsvarende en by på 50.000 mennesker. Med en totalproduksjon ifjor på over 1.200.000 tonn representer dette en kloakk fra hele 20 millioner mennesker! Det er ingen forskjell på kloakk fra fisk og mennesker, næringssalter er næringssalter. Store tilførsler av fosfor og nitrogen gir høy algeproduksjon. Når algene brytes ned forbrukes oksygen, med det resultat at sjøbunnen får altfor lavt oksygeninnhold. Når oksygeninnholdet blir for lavt reduseres det biologiske mangfoldet, bunnen blir livløs og livsgrunnlaget for organsismer forsvinner. Resultatet blir en nedslamming av bunnsedimentene, og ved inspeksjon under merdene kan man i flere sammenhenger observere bobler med gass komme som kommer opp fra havbunnen. Dette er hydrogensylfid som er en giftig gass. Nå kan næringen gjerne hevde at lokalitetene ligger mer strømutsatt til, og med det resultat at man ikke får den konsentrasjonen av kloakk under merdene som tidligere. Det som imidlertid er et ubestridt faktum er at dagens lokaliteter er langt større med en mer intensiv produksjon, og som da sprer kloakken over et mye større området. Det som før var små punktutslipp fra merder med en biomasse på noen hundre tonn, representerer idag anlegg som produserer et volum på opp mot 7000 tonn for de største. I Norge har vi terskelfjorder fra Rogaland og opp til Finnmark, med minimal vannutskifting i de nedre lagene. Til overmål er flere av selskapene som godkjenner og overvåker bunnforhold eid av næringen selv, eller aktører som har sterke lojalitetsbånd til oppdretterne. Dette bidrar åpenbart til en underkommunikasjon av problemene på området, og bukken og havresekken er fellesnevneren på mange områder innenfor havbruk. Under et gjennomsnittlig stort oppdrettsanlegg på 3120 tonn står det ifølge Nofima og Sintef havbruk i gjennomsnitt 10 - 15 tonn villfisk som beiter på feces og spillfor. Dette representerer flere problemer, og fisken blir utilgjengelig for fjord- og kydtfiskeren som dessverre er en utdøende rase. Får man tak i denne fisken så er det flere fiskemottak langs norskekysten som ikke vil ha denne fisken, og problemet er stort langs hele norskekysten. Det er på sin plass å stille spørsmålet hvor stor andel av denne fisken er syk og ville ikke klart seg i sitt naturlige element? Hvilken gytesuksess har denne fisken og da spesielt seien når den skal ut av fjordene til gytebankene i havet. For fjord- og kystfiskeren har anlegg i fjordene fått store konsekvenser, og de jeg har kontakt med sier unisont at innsigsfisken(kysttorsken) snur på vei inn i fjordene på sin gytevandring. Dette fenomenet mener de kan relateres til "laksevannet" samt overgjødslingen som avgir luktstoffer, og forskningsprosjekter i kar med forskjellige vanntyper har gitt en klar indikasjon at kysttorsken responderte på dette "laksevannet". Fisk har generelt et svært godt utviklet sanseapparat, spesielt smak og luktesans, og et fåtall molekyler fra organiske komponenter kan være tilstrekkelig for at fisk lukter store ansamlinger av fisk. Slike vannløselige komponenter kan enten virke stimulerende eller frastøtene, i dette tilfelle definitivt frastøtene. De fjord- og kystfiskerne som jeg har hatt kontakt med opplyser at fisket i fjordene har endret seg dramatisk etter etter at oppdrettsanleggene ble etablert i fjordene. I Ulsfjorden i Troms samt Sjånesfjorden i Tana er anleggene fjernet for noen år tilbake, og der har fisket tatt seg vesentlig opp ifølge fiskemottak og fiskere. Motstanden av nye oppdrettsanlegg er idag tiltagene, og bl.a Nordreisa kommune har vedtatt at de ikke ønsker seg anlegg inne i fjorden. Man kan jo stille seg spørsmålet hvorfor det? Brukerinteressene og konfliktene bare øker, og det er ikke rart at næringens omdømme har utviklet seg i negativ retning ved å overkjøre omgivelsene som vi har sett mange steder ved etablering av oppdrettslokaliteter. Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomitee har vært meget godt forberedt i flere høringer det siste året. I høringen av havbruksnæringen utviste alle komiteens medlemmer en særdeles dårlig kunnskap, og langt på vei var kvalitative og kritiske spørsmål fraværende. Dette er ikke tilfeldig, men forstemmende når vår nest største eksportnæring sitter på tiltale benken for en miljøforsømmelse av ufattelige dimensjoner. Vi skal ha en oppdrettsnæring i fremtiden, men dagens produksjonsregime er ikke lenger til å leve med. Næringen må inn i et regime der de stenger sin virksomhet mot naturen og omgivelsene utenfor merdene. Tette lukkede anlegg med fysiske smitteskillere hvor man går under fotosyntesesjiktet og henter vannet er den eneste farbare vei å gå. Det er i Norge idag iferd med å skje et ran på høylys dag, der våre stortingspolitikere prioriterer noen få oppdrettere som sitter og teller sine millioner på bekostning av fellesskapet. Lakseelver, fjorder og kystnære områder er en viktig del av alle nordmenns fellessarv, og mitt budskap er klart. GÅ NÅ INN FOR EN NY TEKNOLOGI - ELLER FORSVINN!

Dagens leserinnlegg i VG, skrevet av Roald Dahl Jr. Han er det verdt å merke seg, da han fører en penn som er både treffsikker og elegant. Han vil bli viktig for oss fremover. "Vil ikke se problemene": http://pluss.vg.no/2013/01/18/1091/1091_20324577

Jaja, sånn går no dagan.. http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/her-kjemper-lusespist-sjoeoerret-for-livet-3779746.html Dette er det verste jeg har sett!

Det har vært stille her en stund, men på sosialt medium eller også populært kalt facebook er det høy fart og temperatur hver dag. I desember 2012 var det dessuten en viktig høring i stortinget direkte relatert til o-næringens miljøproblemer, mer om dette vil komme senere. Her er ihvertfall noen ord som vil gi deg en nyansert og realistisk forståelse av den største utfordringen vi har med o-næringen: å gå videre til ny teknologi, altså inn i lukkede tette merder, aller helst flytende i havet. Les disse ordene, skrevet av herr Roald Dahl Jr: EN PARANOID OPPDRETTSNÆRING Angrepene mot en oppdrettsnæring som har et produksjonsregime med åpne merder som aldri kan bli bærekraftig øker for hver dag som går. Dagens intensive drift kan bare bli bærekraftig dersom den fungerer i harmoni med naturen. Det som er inne i merden skal, og må ikke påvirke det som er utenfor i uheldig retning, og det som er utenfor skal, og må ikke skape problemer for fisken som er inne i merden. Med det omfanget av problemer som næringen står oppe i idag, må vi dessverre fastslå at avstanden til å oppfylle bærekraftsbegrepet er milevis unna. Forurensing, virus og lus flyter uhindret mellom omgivelser og merd, og det har det gjort siden oppstarten til næringen for over 40 år siden. Det finnes løsninger på de fleste problemer, men det krever forskning, ny kunnskap og ikke minst vilje for å få til en endring. Nye løsninger kommer aldri "rekende på en fjøl", det tar tid å bringe de fram - og ikke minst koster de penger. Istedetfor å søke løsninger har næringen bevisst lagt seg på en forvaltningsstrategi for å prøve å holde uløste problemer innenfor akseptable rammer. Det er en strategi som vi kan idag kan fastslå ikke er egnet til å fjerne problemene, de snarere eskalerer. Når strategien i tillegg blir kombinert med et stadig økende produksjonsvolum, har vi idag fått en situasjon hvor de uløste utfordringene ikke er lenger til å leve med. Vi har rett og slett ikke generert nok kunnskap til å fortsette dagens merdeteknologi - tiden er inne for å finne nye løsninger. Den polariserte debatten fortoner seg i mange sammenhenger som håpløs, og jeg er veldig klar på at vi også skal ha en oppdrettsnæring i fremtiden. Næringen har de siste årene sittet på sin egen seddelpresse, og jeg savner en langt større avsetning av en andel av dette overskuddet til forskning. Innsatsen må nå rettes inn mot en forbedret teknologi, der nye løsninger skiller akvakultur fra naturen som kan bidra til at næringen får kontroll over helse- og miljøfaktorene. På Tekmars årskonferanse INNOVASON I HAVBRUK 4.-5. desember 2012 holdt Adm. dir. Svein Reppe i Norske Sjømatbedrifters Landsforening et foredrag under tittelen: "UTASKJÆRS LAKSEOPPDRETT - ET NASJONALØKONOMISK VÅDESKUDD"? Under foredraget avslørte han den vegring og paranoide holdningen som er dypt forankret i norsk oppdrettsnæring, de er livende redd for ny teknologi som også inkluderer lukkede anlegg. Hvorfor? Jo, fordi da kan man selvfølgelig produsere laks langt flere steder enn utenfor kystområdet til de landene som produserer laks idag. Teknologien omkring et nytt produksjonsregime enten ved lukket teknologi, eller anlegg som taues langt til havs er selvfølgelig egnet til å ta fra Norge alle komparative fordeler vi idag har som produsent av oppdrettslaks. Svein Reppe avsluttet sitt foredrag med: "det er ikke et nasjonalt ansvar å drive frem ny teknologi"! Det sentrale spørsmålet blir da: Kan denne teknologien stoppes? Svaret på det er et rungende NEI. En utvikling av ny teknologi kjenner ingen grenser, og norsk oppdrettsnæring er utrolig naive til dagens utvikling. Oppdrett av laks i lukkede anlegg er nå på full fart fremover i flere land, og i Kina og Canada klarer de dette helt frem til slakteferdig fisk i tette flytene anlegg som ligger i sjøen. I Irland, Polen, Danmark og Frankrike er produksjonen allerede igang, og en fransk oppdretter slaktet ut fisk våren 2012 og oppnådde en kilopris på 8 euro! Dokumentasjonen på at dette lar seg gjøre begynner nå å feste seg i markedet, og da kommer storkapitalen. Laks i lukkede anlegg fremstår som et langt bedre kvalitetsmessig produkt i og med at den står i motstrøm. Fettprosenten blir tilnærmet villaksens 5%, mot dagens 20 for laks oppdrettet i åpne merder. Det er med fisk som oss mennesker, å trimme gir en helsemessig gevinst. Det er mange fordeler å hente på å få kontroll over sjøvannet, og andelen superior kvalitet øker vesentlig. Fisken blir også blankere og slankere, og den vokser raskere. Økonomisk er det store gevinster ved en langt bedre fiskehelse ved at de får kontroll over sjøvannet, de slipper å bruke avlusningsmidler, rømmingsproblematikken blir på et helt annet nivå ikke minst for smoltrømmingen for å nevne noen fortrinn. Får de eventuelt syk fisk i produksjonen, så kan denne individbehandles istedetfor for og massebehandle som de gjør idag. Den laksen som nå vil komme fra lukkede anlegg vil gi norsk oppdrettslaks et image problem. Det finnes mange historier på at dette kan være starten på en utvikling som kan skape avsetningsproblemer for et produkt på sikt, og laks fra lukkede anlegg vil åpenbart være egnet til og brandes som en egen merkevare. Stort sett all produksjon av "svømmende maiskolber" selges idag som en råvare etter slakt, et typisk fenomen for en råvareeksportør som Norge. Norske oppdretter har sovet i timen, og burde for 2 år siden gått ut og tatt posisjoner ute nærmere markedene. Transportkostnader utgjør en vesentlig kostnad for næringen spesielt i markedene som ligger langt unna. og for meg fremstår det som totalt ubegripelig at næringen ikke er mer proaktiv til dagens situasjonen. Er dette prisen man må betale for å være for stuevarm? Lisbeth Berg Hansen har stått på Stortingets talerstol og predikert at det må være opp til næringen selv å få bestemme hviorvidt de skal inn i et nytt produksjonsregime eller ikke! Hadde næringen ikke hatt det miljømessige fotavtrykket som de avsetter idag så hadde jeg vært enig, men med dagens produksjonsregime og problemer kan ikke næringen få bestemme dette selv. Lisbeth Berg Hansen har i enhver sammenheng snakket om landbaserte anlegg, en løsning som blir helt feil. Anleggene skal ligge flytene i sjøen, og det er langt mindre energikrevende å flytte vann til vann ved bruk av strømsettere, enn å løfte vann opp til land. Energibruken som går med til å skyve vann til vann representerer energien som brukes til å lysette et anleggg, m.a.o en bagatellmessig kostnad. Investeringskostnaden vil beløpe seg til 2 -3 ganger dagens investering i anlegg, men levetiden vil forbedres vesentlig. Med avskrivingsregler og alt det du sparer i produksjonsprosessen, så står dette regnestykket seg meget godt. Hvordan skal vi så få implementert ny teknologi? Den enkleste løsningen er å gå til Stortinget, der vi nå trenger en politisk beslutning på å utdele nye konsesjoner hvor forutsetningen er lukkede systemer med fysiske smitteskillere som samler opp feces og spillfor. Når man etterhvert får erfaring med et nytt produksjonsregime som fungerer, bør Stortinget sette en frist med en overgangsordning hvor man får en drift som driver i samspill med naturen. De nye 45 "grønne konsesjonene" bør være starten på denne prosessen. I denne sammenheng kan man jo stille seg spørsmålet om hvilken farge det er på de over 1000 andre konsesjonene som finnes langs norskekysten idag. Dersom Norge skal være verdens ledende sjømatnasjon inn i fremtiden Lisbeth, så er valget enkelt. Du bør starte med en gang! Forskning- og kunnskapsinnsats er egnet til å løse problemer - forvaltning holder dem ved like!

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Mye-lakselus-pa-sjoorret-7077594.html "Selv om det er gjennomført tiltak for å redusere infeksjonen av lakselus på vill laksefisk også i år, var infeksjonsnivået på sjøørret høyt, til dels ekstremt høyt, på flere av overvåkingslokalitetene i oppdrettsintensive områder fra Hordaland til Troms. Områdene som var hardt rammet er: Ytre Hardangerfjordsystemet og Herdlafjorden, ytre deler av Sognefjorden, ytre deler av Romsdalsfjordsystemet, ytre deler av Trondheimsfjorden og Hitra, områder utenfor Namsenfjorden og områder av Nordland." Når den dårlige "nyheten" var sagt: God jul alle sammen, og må 2013 bli året hvor vi snur situasjonen for lusebefengt anadrom fisk i havet.

Leste gjennom de første postene til Toggi nå. Steike han var god. Hvil i fred.

http://www.osloby.no/nyheter/Slik-kan-drommeoya-i-fjorden-bli-7062021.html Hva skal man tro og tenke om dette fra et miljøperspektiv?

Flaut nok nå Jan Gunnar!!