Fluefiskefabler

[Stian L]

fin-fin lesning !sett på noe SKRILLEX og ha en god helg

[André_Brµn]

Glimrende, Jørn  

Liker det du skriver.

Og du viser jo trygg forståelse også, både for 90-tallscaps, sixpence og trailercaps  

[Andreas L]

Kostelig som alltid Jørn

[.JB]

Redaksjonen takker ydmykt sine lesere. Tvers igjennom teamwork.  

[.JB]

Den korte historien om Arild

T-banevognene fylte seg nærmere opp mot maksimum for hver stasjon. Hver gang dørene ble åpnet var det som om hele vognsettet tok et raskt og anstrengt åndedrag av passasjerer, kulde og eksos, før dørene brått klappet igjen og kapslet alle passasjerene inn i en særegen klamhet med lukter av stress, yttertøy, tobakk, tannpasta og ulike matkulturer. Som en respirerende organisme snirklet Linje 5 seg nedover Groruddalen denne morgenen i februar. På Grønland reiste damen med den store klesposen seg opp. <em>Sikkert noen klær som skal byttes</em>, tenkte Arild, men lot kontorvesken bli værende i fanget, det var likevel bare ett stopp igjen før han skulle av. Det var kortere fra Stortinget, men gåturen fra Sentralstasjonen og opp til departementet var blitt en vane. Da Arild var kommet inn i resepsjonen var planen å beskrive hvordan han trakk kortet, gikk forbi glassportene, hilste på vaktene, tok heisen opp i fjerde, sjekket posthyllen, den som inneholdt lite annet enn fagtidsskrifter han sjelden leste en linje av, hvordan Arild hengte fra seg ytterjakken på en plasthenger fra Follestad, tok på kontorskoene, gikk en tur på toalettet, så i speilet hvor trøtt og sliten han så ut, fylte opp koppen med automatkaffe, rigget opp den bærbare maskinen på kontorplassen og logget seg på. Hvordan tankene om en stadig økende gjeld, meningsløshet i hverdagen og mistrivsel stadig kom sivende. Hvor lenge han apatisk kunne bli sittende å stirre utover i lokalene, drømme seg bort, rive seg løs, ta farvel og bare reise. Men bloggeren orker ikke, det blir for krevende, dessuten er det bare en historie blant mange, om samme tema; drømmen om å være fri. Men urealismen i det er påtrengende, og dessuten bygger den på usympatisk syting. En klagesang over et liv de fleste i verden bare kan drømme om. Bare i Europa er det nok av folk og familier som virkelig sliter. For det skal etter alt å dømme være et snev av lykke i fast jobb, bopel, rent vann, elektrisitet, kone, barn, hverdagens sysler, fotball på tv, morsomme bøker, bøker om noe viktig, en skitur i marka, venner, en film i sofaen eller på kino, noen glass rødvin, god mat, ei skikkelig fyllekule med gamle kompiser? Hvordan skulle Arild klare å bryte opp med alt dette, og hvorfor i all verden skulle han gjøre det? For å reise omflakkende rundt i verden for å fiske ørret med flue? Nei, så forbanna viktig kan da ikke fluefiske være. Det blir for dumt. Livet må da være mer enn det? Ja, livet er mer enn det! Så hvorfor hjemsøker tankene meg om å skrive om fluefiske, om fluefiske som noe verdifullt, en helt særegen aktivitet, er det fordi jeg føler meg brutt ned til et produksjonsverktøy for det kapitalistiske samfunn, at jeg lever et liv fjernt fra naturen, at alle moderne konvensjoner bryter nærheten til elementene, at vi lever et liv med parkett, laminat og asfalt under føttene? Ja, kanskje noe sånt, men det er ikke nok og ikke godt nok. Vi lever tross alt i et privilegert land med høy arbeidsdeltagelse, relativt mye ferie, og om jeg absolutt vil kan jeg selge tomannsboligen i Bærum, kvitte meg med mye gjeld og flytte ut på landet, nærmere ei god elv, kona har jo hest, kanskje kjøpe et lite småbruk, pendle, jobbe hjemmefra litt mer eller finne meg en ny jobb. Kan sikkert brukes til et eller annet i kommuneadministrasjonen.  Hadde jeg villet kjempe for det, så hadde det latt seg gjøre, selv om barna hadde blitt lei seg for en stund, men de har ikke så mye å frykte, for egentlig vil jeg ikke. Jeg har det bra som jeg har det, og selv om fluefiske er en hobby som kan vekke lidenskapelig drømmer om 100 prosent dedikasjon, så er det langt igjen til total forsakelse. Dessuten slår det meg at jeg alltid er mest inspirert til å skrive om fluefiske når jeg ikke fisker, altså på vinteren, på den tiden jeg leser mest av annen litteratur, kanskje får litt skrivekløe og venter på våren. Når jeg først står der og knoter i flueboksen eller sutrer over den friske vinden, så er fluefiskeeuforien veldig langt unna. Klarer man ikke å opphøye noe når man står midt i det, så bør man heller ikke gjøre det på avstand. Mange blodige revolusjoner kunne vært unngått på den måten, vil jeg tro. Nei, jeg må ikke la meg lokke av Utopia, kan gjøre mange dumme valg. Nå gjenstår det bare noen linjer før jeg har fylt opp dette A4-arket, og jeg har tenkt å gi meg nå, i hvert fall for denne gang, og jeg vet ikke en gang om jeg gidder å summere dette opp i et sluttpoeng. Det måtte i så fall være at fluefiske har fanget mer av mine av tanker enn det denne lille og koselige aktiviteten kanskje fortjener. Kanskje er det best bare å la den være det den alltid har vært, en veldig morsom hobby, en fin anledning til å komme seg inn i marka, opp på fjellet og stifte vennskap med likesinnede på tvers av alder, yrker, bakgrunn og tilhørighet. Det er kanskje noe av det fineste med fluefiske, utover det å glede seg over en dag der forholdene ligger til rette for en god klekking, morsomt fiske og kanskje en kubbe i håven.  Hvordan det gikk med Arild? Han reiste til New Zealand, ble skadet i en trafikkulykke 5 kilometer utenfor Wanaka, rakk aldri å få noen ørret, måtte amputere et bein og hadde i et oppgjør mot det moderne trygghetsssamfunnet droppet reiseforsikring. Arild hadde det tross alt bra på Linje 5.     

www.fluefiskefabler.com

[.JB]

Pling i bollen

- Det var det jeg sa. Gullfisk og slørhaler trives ikke i bolle. Har lest det på nettet, akvaforum.

- Men det er mange som har gullfisk i bolle!

- Fiskeplageri er det, og nå har vi tatt livet av to. Det er altfor lite vann i en bolle. Fiskene får ikke nok oksygen. Jeg kverker den siste, den vil garantert mistrives alene stakkar, og har dessuten begynt å få veldig mange sorte flekker. Den er sannsynligvis syk. Bukvattersott etter alt å dømme. Står om det på akvaforum.

- Akvaforum og akvaforum, du får kjøpe avkarium da!

- Nei, nå må du høre. Det var ikke jeg som fant på dette gullfiskgreiene, men du og gutta, helt spontant. Brått stod dere her på kjøkkenet med poser og bolle, og smilte fra øre til øre. Men hvem endte opp med å skifte vann og mate kun to dager etter den familiære begeistringen over våre nye venner? Jo, det var meg.

-Det skulle ikke være nødvendig å skifte vann hver dag.

- Ikke nødvendig? Droppet det i går, og se hva som skjedde. Nå er slørhalen død, og jeg må kverke den sottrammede gullfisken. Og du vet jo at jeg ikke er noe for dette drepegreiene.

- Slutt å tulle. Ikke lag et offernummer av dette. Barnslig er du. Jeg er enig i at bolle ikke er bra, men guttene hadde blitt glade for et akvarium. Dere kan kjøpe et saltvannsakvarium med koraller og greier. Det hadde vært flott!

- Akvarium og akvariefisk er en hobby skjønner du, og man må legge ned litt innsats, skaffe seg kunnskap, følge med. Det tar tid. Dessuten er min interesse for fisk stort sett begrenset til ørret. Hadde det enda vært ørret jeg kunne ha i akvariet så.

- Ørret?

- Jepp, genialt, de er hardføre karer. Tåler saltvann, ferskvann og temmelig surt vann.

- Men ørret ville vel mistrives innestengt i et akvarium, den er jo så smart har du fortalt.

- Smart?

- Ja, den er nøye på maten, bruker alle sanser, skiller fargenyanser fra hverandre og er vanskelig å lure.  

-Joda, men…

- Ja, jeg har forklart dette til alle vennene mine, og på jobben. At ørreten er smart og laksen dum, og at det er derfor du fisker ørret, og ikke er interessert i laks, selv om den er mye større, sterkere og smaker bedre enn småørretene dine, som du ikke engang gidder å ta med hjem. Der laksen går på helt primitive instinkter og hugger til av refleks, så er ørreten veloverveid, på jakt, tidvis utrolig kresen i matveien, sky for bevegelser og svært skeptisk. Du må liste deg på tå som en indianer, gå i duse klær, velge riktig flue, kaste perfekt og i det hele tatt utøve en svært krevende sport for å overliste en nær likeverdig motstander. Jeg har sagt at du har fortalt meg det. At du bedriver sportsfiskets svar på sjakk. Ørreten er åpenbart en altfor intelligent fisk til å leve innestengt i et akvarium.

- Jeg går og kverker den gullfisken jeg, så får vi ta det med akvarium senere. Skal vi ha fisk i huset så må den i hvert fall kle omgivelsene og stemningen.

- Så du holder fast på den intelligente ørreten din?

- Nei, jeg tror vi går for kampfisk.

God helg!

JB

www.fluefiskefabler.com

[Gjest Oliver]

Utrolig bra

[Gjest Brage]

Artig med denne litt klovneaktige humoren din, ispedd litt alvor. Antar den er til glede for store og små!

Fortsatt god helg!

:)

[.JB]

Takk.

@Brage. Stort sett til glede, og noen ganger til irritasjon. 

[Andreas L]

[.JB]

Passiar med Arild over bindestikka

- Synes ikke fluene dine blir så verst jeg.

-Takk. Ganske fornøyd selv også. Har alltid hatt problemer med å feste inn vinger av hjortehår på fallskjermfluer, men det kommer seg. Klipper ut små firkanter fra skinnet, tips fra Dagfinn, fremfor løse hår. Legger deretter en surring rundt håra før jeg strammer over krokskaftet. Se nå. Ikke akkurat fluer som gjør seg på internettet med moderne fototeknologi, men i en lærebok fra 70-tallet kunne de ha glidd ubemerket inn, ikke sant, om bildet var diffust nok.

- Jo, flott, men det lukter misunnelse her?

- Nei, jeg har bare ikke noe sans for alle de sterile fluene som bindes for fotografiets skyld. Mange glemmer at fluene skal ha litt liv for å fiske godt. Bevege seg litt urolig på overflaten, ikke ligge som en plastbåt.

- Ha, ha, du er misunnelig, du! Du er dårlig på å skjule din amperhet og smålighet, forresten.

- Kutt ut. Ok, litt misunnelig da. Mange dyktige fluebindere, men man bør ikke overdrive betydningen av fluene heller, og i hvert fall ikke det som går på at man skal rydde og pynte for at fluene skal se fine ut på bilder. Folk burde konsentrere seg mer om selve fisket i stedet. Kastet, presentasjonen, taktikken.

- Men det er ingen motsetning!

- Nei vel, gir meg. Fluene dine er i hvert fall flotte, og hadde gjort seg bra på bilder også.

- Men jeg får vel aldri fiske med dem. Takket være deg!

- Du skal aldri si aldri, men sånn er det bare å være en idé.

- Men jeg skulle jo være deg.

Resten kan du lese på www.fluefiskefabler.com

PS! Jeg linker dit fordi innlegget er langt, og fordi jeg ikke gidder å sitte her og kursivere annethvert sitat. Håper på forståelse for det.  

EDIT: for ikke å provosere blogghaterne, så poster jeg hele her. Men hold styr på hvem som er hvem sjæl. Arild starter ballet. (Fikk faktisk plass til hele innlegget i en post, det er nemlig maksbegrensning på 20.000 tegn   ).

Passiar med Arild over bindestikka

- Synes ikke fluene dine blir så verst jeg.

-Takk. Ganske fornøyd selv også. Har alltid hatt problemer med å feste inn vinger av hjortehår på fallskjermfluer, men det kommer seg. Klipper ut små firkanter fra skinnet, tips fra Dagfinn, fremfor løse hår. Legger deretter en surring rundt håra før jeg strammer over krokskaftet. Se nå. Ikke akkurat fluer som gjør seg på internettet med moderne fototeknologi, men i en lærebok fra 70-tallet kunne de ha glidd ubemerket inn, ikke sant, om bildet var diffust nok.

- Jo, flott, men det lukter misunnelse her?

- Nei, jeg har bare ikke noe sans for alle de sterile fluene som bindes for fotografiets skyld. Mange glemmer at fluene skal ha litt liv for å fiske godt. Bevege seg litt urolig på overflaten, ikke ligge som en plastbåt.

- Ha, ha, du er misunnelig, du! Du er dårlig på å skjule din amperhet og smålighet, forresten.

- Kutt ut. Ok, litt misunnelig da. Mange dyktige fluebindere, men man bør ikke overdrive betydningen av fluene heller, og i hvert fall ikke det som går på at man skal rydde og pynte for at fluene skal se fine ut på bilder. Folk burde konsentrere seg mer om selve fisket i stedet. Kastet, presentasjonen, taktikken.

- Men det er ingen motsetning!

- Nei vel, gir meg. Fluene dine er i hvert fall flotte, og hadde gjort seg bra på bilder også.

- Men jeg får vel aldri fiske med dem. Takket være deg!

- Du skal aldri si aldri, men sånn er det bare å være en idé.

- Men jeg skulle jo være deg.

- Nei, nei. Det var du som skulle være meg. Akkurat her er dette helt essensielt. Ordenes rekkefølge er ikke uvesentlig. Du kan bare bli «du» og «deg», aldri et eget «jeg».

- Den skjønte jeg ikke.

- Nettopp, og det er svakheten ved ditt såkalte «jeg». Du skjønner ikke noe, jeg må forstå det for deg.

- Så la meg forstå da, hvorfor droppet du meg?

- Du kan ikke trekke konklusjoner heller, i hvert fall ikke så raske konklusjoner. Hele “deg” ble for komplisert, selv om jeg fortsatt er besnæret av ideen. Planen var å la deg rive meg løs. Gjøre ting jeg ikke kan selv, bryte opp, reise bort, fiske med fluer og leve som en såkalt fri mann. Det siste der, om fri mann, er en slitt frase, som jeg aldri hadde tenkt å bruke, bare så det er sagt.

- Men det høres spennende ut, hva er problemet? La meg reise. Vær så snill, jeg lover å finne på noe morsomt.

- Problemet er at jeg da må sette meg i dine sko, og gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort. Det gikk helt fint å sitte på linje 5 ned Groruddalen, det har jeg gjort selv. Jeg har også gått opp Karl Johan hundrevis av ganger, og jeg vet hvilket departement du jobber i. Du skulle gå opp til krysset ved Akersgata ta til høyre, over Lillegrensen og gå inn i Samferdselsdepartementet.

- Det høres kjedelig ut. Blæ.

- Det var jo litt av poenget. Dessuten jobber jeg litt fra den andre siden av bordet, så jeg skulle gi deg en haug av ganske tunge og kompliserte oppgaver også. Ikke akkurat lystbetont arbeid.Tro meg!

- Infantil type du!

- Som jeg sier, du måtte ha nok ammunisjon til å ville rive deg løs. La deg sveve ut, realisere drømmen om å tilbringe dager, uker, måneder og år ved elver og vann. Kjenne duften av morgen, kokke kaffe, la solstrålene trenge gjennom morgentrette øyne, frihet, observere naturen, kjenne sola varme opp en litt hutrete og trett kropp, steke bacon, la deg vente på vak og gode opplevelser. Du skulle få sitte utenfor en spartansk fiskekoie om kvelden med en flaske rødvin og filosofere fritt over verden. Eller foran teltet ved bålet, som du kunne pirke i med en pinne. Trekke deg opp og jekke deg ned. La deg være tydelig, uklar og tvilende. En sammensatt sjel, men på et vis lykkelig. Ikke ubetinget, for det blir utopi, men alt i alt fornøyd. Fornøyd med egne valg.

- Høres fantastisk ut! Og problemet var igjen?

- Problemet mitt, som altså ble ditt, var at oppbruddet fra t-bane og jobb var uproblematisk, men det var når det kom til konsekvenser for familien at det begynte å snøre seg.

- Så du gjør altså dine problemer til mine? Det livet du skisserer høres bra ut. Kan du ikke bare gjøre kona mi til ei sur og slem megge og barna til noen ufyselige og bortskjemte oppsnasigheter, som jeg enkelt kunne rive meg løs fra?

- Joda, men jeg kunne ikke lage et alter ego som var altfor langt unna meg selv. Det ville ikke bli troverdig, det ville gitt meg problemer. Jeg forsøkte derfor bare å la deg være litt annerledes. Du skulle bo på østkanten, et sted jeg selv har bodd, og kjøre den samme t-banen som jeg selv har kjørt, og jobbe med noe av det samme, selv om du skulle representere byråkratiet, mens jeg i virkeligheten representerer motparten. Men jeg kan nok om deg, ditt liv, din jobb, din familie, dine eksistensielle spørsmål, din psyke. Ikke sant, la deg få en tilværelse temmelig lik min egen, men med noen tydelige forskjeller, så du ikke ble helt identisk med meg, eller jeg-formen. Hele løsrivelsesprosjektet kunne uansett ikke skrives i jeg-form, med mindre jeg virkelig gjorde ett oppbrudd og dro avgårde selv.

- Jeg trenger altså ikke frykte for at du tar min rolle?

- He, he, nei. Det får være grenser. Fluefiske er gøy, men jeg kan ikke si opp jobben og reise fra kone og to barn.

- Kan du vel!

- Nei, og det skjønner du vel? Jeg er glad i dem. Så glad i dem at jeg ikke klarer å la deg gjøre det en gang! Distansen fra meg til deg ble for stor, og du hadde blitt ganske usympatisk, uansett hvor ufordragelig din kone og dine barn var. Dessuten har jeg vondt for å skrive deg inn i en slik historie også, selv om du var deg og ikke meg. Hadde kanskje kommet til å mislike deg sterkt, kjørt deg i grøfta, laget et sant helvete for deg. Jeg ville bare være ett med deg når du, eller jeg eller deg eller hvordan det blir, hadde fisket med flue. Bortsett fra at jeg ville latt deg være litt bedre til å fiske, akkurat som du er litt bedre til å binde fluer.

- Snilt gjort!

- Nei, egentlig ikke. Mange ville jo tro at du var meg, så da hadde jeg fått kreditten, ikke du. Ha, ha.

- Faen, tenkte jeg ikke på.

- Ikke rart.

- ?

- Glem det. Et annet problem var det med New Zealand.

- Ikke noe problem for meg, høres fantastisk ut.

- Problemet er at jeg ikke har vært der, og sånn sett måtte la deg oppleve noe jeg ikke selv har opplevd, og da ville det mangle mye i beskrivelser av omgivelser og stemning. Du skulle ta beslutningen om å reise ved et vann på Romeriksåsen, og det er ikke lenger unna enn at jeg skulle tatt turen selv, og beskrevet vannet temmelig nøyaktig. Med New Zealand hadde det blitt verre.

- Du får ta en tur da!

- Har tenkt på det, det må være en forutsetning. New Zealand eller Argentina. Jeg kan ikke la deg miste både jobb og familie for at du skulle traske rundt opp trøndelagen heller, eller la deg bo i telt på en gresslette langs Rena. Eller låne seng i ei koie.

- Hva med Finnmark!

- Joda, det er mange muligheter i Norge og Norden, men sesongen er for kort. Hva skulle du gjort ellers i året?

- Jeg kunne levd som bohem, funnet meg et husrom i utkant-Norge, besøkt barna, skrevet bøker, solgt noe bindemateriell jeg mekka sjæl.

- Skrevet bøker? Nei, nei, nei.

- Hvorfor ikke?

- Hva skulle du skrevet om?

- Om folk som deg, som ikke våger bryte opp og gjøre det de vil, men som er fanget av gjeld, forpliktelser og borgerlige dyder. Trygt og kjedelig i en seilas mot døden, stø kurs mot det evige intet som kommer nærmere og nærmere for hvert jævla sekund.

- Gjør du narr av livet mitt?

- Du er så nærtagende du, jeg sier det bare som det er. Du har en eneste sjanse mann, og den er du i ferd med å blåse bort. Og det kaller du ansvarlighet? Ansvarlighet og handlingsregelen, det er Norge beskrevet i to ord. Tar vi med ett ord til vil jeg velge “gørrkjedelig”. Ser du, jeg kan ordlegge meg jeg.

- Ha, ha, forfatter du. Skrive om sånne som meg. Du er faen meg mer spennende enn jeg trodde. Og du kaller meg infantil. Du er jo en infantil jævel sjæl.

- Men du, en ting, hvorfor heter jeg Arild?

- Du er oppkalt etter Arild Asnes.

- Og hvem faen er det, om jeg må få spørre?

- Arild Asnes er hovedpersonen i Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970. Handler om en ung og urolig sjel, i oppbrudd, i eksistensiell krise, på søken etter mening, med politisk lengsler, drømmer. Arild er for øvrig forfatter.

- Ha, ha, der ser du! Jeg og Arild, Arild og meg. Forfattere begge to. Der har vi’n!

- Joda, det er et godt poeng. Og det er mer skjønner du. Du husker det med linje 5 og kontorvesken din?

- Ja.

- Du skjønner, Arild Asnes kom med toget gjennom Europa og tilbake til Norge. Med koffert. Alle Solstads hovedfigurer drasser rundt på koffert. Du kom med t-banen ned gjennom Groruddalen med kontorveske. Ikke tog, men t-bane, ikke koffert, men kontorveske. En Asnes junior på sett og vis, alt litt mindre. Slik skulle det fortsette. Hele fluefiskeforvirringen skulle gjøres som en parallell til Arild Asnes politiske forvirring, om vi kan tillate oss å kalle dette forvirring, “søken” er kanskje et bedre ord.

- En litterær parallell altså. Ville noen skjønne det?

- Nei, antageligvis svært få, og det er kanskje ikke vesentlig en gang. Bare en intern motivasjon, et slags stimuli. Her snakker vi tross alt om en målgruppe fluefiskere som er interessert i å lese en lang fortelling om en forvirret fluefiskesjel og som attpåtil har lest Dag Solstads roman. Tenker vi snakker om ti-tjue personer i hele Norge. Mulig jeg tar feil, men det var helt uproblematisk å la deg hete Arild i hvert fall. Hadde tenkte å la deg gå igjennom noen selvransakende faser også, og føre deg til ubehagelige konklusjoner.

- Som hva da?

- At du er en latterlig, humoristisk skikkelse, komisk figur.

- Akkurat som Arild Asnes da eller ?

- Nettopp! Akkurat som Arild Asnes. På en prikk, faktisk!

- Men jeg blir altså ikke noe av?

- Vel, du ligger vel tynt an, om jeg kan si det slik.

- Men hva skjer da, med deg mener jeg.

- Med meg? Jeg klarer meg vel fint, har mye å skrive om jeg.

- Hva da for eksempel?

- Ting som ligger meg nærme, noe av det som gleder og provoserer meg, at man hele tiden forsøker å sammenligne opplevelser, for eksempel.

- Hvordan da?

- Du vet, mål og vekt, utstyr, bilder og video på internett, fluer og alt. Det dreier fokuset over på resultater og sammenligninger ikke på kjernen i opplevelsen, ikke på nuet og leken, det som virkelig betyr noe.

- Høres kjedelig ut.

- Slettes ikke. Jeg liker å sammenligne dette med brasiliansk fotball. Vet du hvordan de spiller der?

- Nei, hvordan skulle jeg vite det?

- Nei si det. Men forestill deg. På stranda spiller brasilianere ofte med to pinner som mål i hver ende av en liten bane, kanskje er målene så små som en meter, og banen en kvart fotballbane stor. Gjerne elleve mot elleve, eller flere. Målene får stort sett stå i fred. De er opptatt av leken med ball, det tekniske, pasningene, tunnelene, få frem smilene, latteren, kanskje med en liten ydmykende mobbefinte på toppen. De har det rett og slett gøy med ballen. Med å spille fotball! I Norge hadde det aldri skjedd. Vi hadde smelt ballen oppover og bare vært opptatt av mål, effektivitet, vinne, vinne og sluttresultat. Dette sprer seg i vårt samfunn. Ikke bare gjennom kynisk fotball, men også i næringsliv, samfunnsliv, politikk, på skolen, mellom elever, mellom naboer, hyttenaboer. Største, best, mer enn deg. Og selv i fluefiske ser vi tendenser til dette. Mål, vekt, storørretjegere, bilder, video, vise seg frem. Bedre enn deg, serru. Det er resultatene som teller, teller, teller. Resultatene! Jeg blir gal.

- Plager deg virkelig skjønner jeg!

- Jeg overdriver for å få frem budskapet. Det plager meg ikke kontinuerlig, men det er å fiske med flue som interesserer meg. Forsøke å få til noe som er bra, noe jeg er fornøyd med. Om fisken veier 1,5 kg sier faktisk lite om det, det sier kanskje mer om hvor jeg har vært og hvordan klekkingene var. Jeg fisker på et lite vann som er vanskelig, der er det en sann glede å få en fisk på 400 gram. Ikke pga størrelsen, men for at man faktisk skal gå rimelig stødig fram for i det hele tatt å ha en sjanse på den. Resultatet sier ingenting om prestasjonen, det virker ordinært, men er det ikke. Som Dagfinn sa da vi stod i Hallingdalselva i fjor og faktisk hadde nokså krevende og utfordrende fiske: “Dette er faktisk morsomt fluefiske dette også, om man ikke akkurat må over kiloen”. Og det var sant. Det var krevende og det var morsomt. Det var slik leken skal være for å være gøy.

- Men stor fisk er enda morsommere, det var derfor du ville sende meg til New Zealand?

- Nei, det var først og fremst, som nevnt, for at du skulle få fiske året rundt, og jeg sier ikke at jeg ikke vil ha stor fisk jeg også hvis det er mulig, men jeg synes ikke det fortjener så stor oppmerksomhet som kommer til uttrykk på internettet, i filmer og blader. Det er synd å se yngre fiskere som tror storfisk er vanlig og at det er hele meningen med fluefiske. Det provoserer ikke, jeg blir bare litt trist av det. Jaget, sammenligningene, rekorder og tabeller. Resultater, resultater, resultater! Jeg vet jo ikke om det er sånn utover det som presenteres i eksteriøret, men når jeg tenker på det, så bekymrer det meg, og jeg vil ikke at det skal være sånn. Ikke at jeg kan gjøre noe med det, for folk må jo få gjøre som de vil, som det heter i våre dager, men det er synd om det fratar noen glede av fiske. Akkurat den dimensjonen er jeg litt lei. Fluefiske betyr så mye for mange, og det dreier seg om noe mer, og det er her mine tanker om fluefiske kretser. Det er den eneste røde tråden jeg kan finne, ikke at det betyr noe, men det er likevel det. Gå ut og LEK, kos deg, nyt livet. Det passerer deg nå.

- Men jeg passer ikke her?

- Som nevnt, jeg har noen problemer med deg. Men litt luft har du da fått. Ikke vær så utakknemlig. Det med familien ble altså for tungt. Husk at Arild Asnes er 28, du er rundt 40. Du er for satt og sedat til å sveve fritt.

- Det er tungt å bli lagt død. Du tar livet av meg!

- Ikke overdriv, du er bare en vag litterær figur. Ingen vil savne deg.

- Ikke du en gang?

- Kanskje litt, men neimen om jeg er sikker.

- Faen.

- Der får du igjen. Ikke bann så veldig. Jeg skal tenke på deg.

- Men hvorfor? Jeg kan likevel ikke bli deg.

- Feil. Jeg kan ikke bli deg, slik er det. Du er en utopi, en drøm. På godt, og altså en del på vondt. Det slår meg at hadde du dukket opp før, så hadde kanskje jeg blitt deg, og alt hadde vært annerledes, men vi skiltes før du ble født, og jeg fikk noe annet, valgte en annen vei. Og kanskje nettopp derfor er det jeg tenker på deg.

- Men det var da i hvert fall noe. En tanke, et noe som er meg. Takk.

- Ingen årsak. Bare et noe, et noe jeg kom på.

 

[Stian38]

Haha...fantastisk bra!!  Dette må alle FFS brukere lese 

[Frode G.]

Haha...fantastisk bra!!  Dette må alle FFS brukere lese 

Joda men jeg datt av lasset rimelig fort....

[Stian38]

Du er for fersk på FFS til å skjønne dette 

[.JB]

Frode liker å prate ned seg selv, Stian, opptre som bajas, men jeg vet han er et lesende menneske. 

Denne skribleripiruetten er kanskje ikke folkelig, men det er hyggelig at noen leser det, at noen liker det, men du verden, det morsomste, og som forsåvidt også er et kjernebudskap i dette blogginnlegget, er gleden av å gjøre, av å fiske, av å skrive eller av å spille fotball eller binde fluer. Være og gjøre. Vi hadde det virkelig morsomt, Arild og jeg. I kveld har jeg invitert han på en øl, og vi skal snakke om framtiden. Det er Arild som har fått meg til å skrive "framtiden", jeg foreretrekker "fremtiden", men Arild er mer radikal, det har han fra sin navnebror.   

[Stian38]

Skulle likt å vært der og hørt du og Arild prate sammen 

[André_Brµn]

Jørn.

Jeg må si at jeg liker inderlig godt det du skriver. Du evner å gå litt "uttafor boksen" som vi kan finne på å kalle det her på Toten, og det finner jeg svært fornøyelig  

For oss litt rurale, så er et fugleperspektiv fra en skarp urban penn glimrers  

[.JB]

Jørn.

Jeg må si at jeg liker inderlig godt det du skriver. Du evner å gå litt "uttafor boksen" som vi kan finne på å kalle det her på Toten, og det finner jeg svært fornøyelig  

For oss litt rurale, så er et fugleperspektiv fra en skarp urban penn glimrers  

Takk, André. Sees på Toten. 

[.JB]

15.46,6 og 103 BL

Dere får ha meg unnskyldt den sterke og banale språkbruken, men jeg kan ikke late som jeg ikke har tenkt i akkurat disse baner, og latt tankene ha i seg akkurat disse ordene: Hvorfor i helvete ser folk på skøyteløp?

Kåseriet som sammenligner skøyteløp med fluefiske er publisert på www.fluefiskefabler.com

[Gjest Oliver]

Fantastisk lesning JB

Du er helt rå på dette. Om ikke min "fluefiskehelt", så i hvertfall min "skriblerierhelt"

[.JB]

Fantastisk lesning JB

Du er helt rå på dette. Om ikke min "fluefiskehelt", så i hvertfall min "skriblerierhelt"

Takk, Henning! Du er vel en av de få som fortsatt henger med. Neste gang blir det så sært at målgruppen er redusert til det absolutte minimum. Får vel si som mitt alma mater, Solstad, folkelighet er det verste jeg vet! 

[.JB]

Krype til korset

Snøen smelter på dagtid, men fort går det ikke. Det gjør utvilsomt noe med humøret. Kanskje blir det til og med en lang skitur til denne sesongen. Førstkommende helg. Ikke veldig lyst, men en avtale er en avtale, og når jeg ikke kan skylde på forholdene er det bare å stille opp. Skistøvler, klister, blåbærsaft på flaske og en svoger som leder an oppover de bratte bakkene mot Løvlia. Jeg pesende etter. Men når det er unnagjort, hvilket er behagelig nok i seg selv, så er det jammen meg nok. Nå må da denne fiskesesongen starte snart.

Stillevannsfiske i skauen er ukevis unna. Noen av vannene er vel knapt isfrie til 17. mai, for ikke å si juni. Det er komisk. Særlig når jeg tenker på at Kjetil Andre Aamodt for få år siden stod med bekymret mine i fjernsynet og promoterte idrettens miljøinitiativ, Hvit vinter (www.hvitvinter.no). Frykten var at vinteren skulle bli borte, i hvert fall fra Østlandet. Men du verden som arbeidet har gitt resultater. Det er bare å gratulere, Aamodt er utvilsomt en vinner. Kanskje på tide å trappe ned? La foreningsarbeidet ligge. Ta deg et hvileår du Kjetil Andre. Vel fortjent. For det er greit med hvit vinter, men ikke med en hvit vår. Og i hvert fall ikke en hel vår med et tykt lag av is over alle vann. Selv elvekulpen min er tildekket. Også der kommer isen til å ligge lenge. Det er nesten så jeg må til fastlegen for å be om et brett beroligende.

Sjøen er det eneste som kan berge meg nå. Selv der er det fortsatt mye is, men heldigvis noen åpninger. Så jeg har gravd frem en boks med noen sjøørretfluer. Sjøørreten får stort sett være i fred for meg. Jeg liker å identifisere fisken først. Se motstanderen, snike meg innpå, forsøke å lure den. Når innslaget av blindfiske blir for stort blir jeg lei. Blindfiske kan haspelgjengen drive med. Men sjøørretfiske på sitt beste er visuelt det også. Under børstemarksverming for eksempel. Og det er da noe til trøst. Faktisk den eneste jeg har.

[attachimg=1]

Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Kanskje kan en skranten og lite velpleid sjøørretboks gjøre jobben? 

     

 

[Demir Ligonja]

Fine fluer, JB! 

[.JB]

Fine fluer, JB! 

Den morsomste er den helt til venstre. Toad-fly med Staffans antrongarn. Den har jeg fått torsk på. Tørt. 

[Demir Ligonja]

Fine fluer, JB! 

Den morsomste er den helt til venstre. Toad-fly med Staffans antrongarn. Den har jeg fått torsk på. Tørt. 

Kult, hvor mange ganger bommet den på flua? Hehe   Når jeg tenker meg om, så kunne jeg faktisk trengt noe lignende med lange fibre til shrimpsa mine:)