Gå til innhold

Lørdag langs havkanten på Sørlandet


Gronnvbx

Anbefalte innlegg

Den vaker sjelden. Fiske med streamer. Pattegrisen. For god sikt i vannet. For mye vind. Småsei. Lyr. Tang. Tare. Steinbunn.

01:00 – Jeg må forsøke å sove mer. Det er for tidlig.

02:04 – Pokker!

03:26 – Er det mulig?

04:15 – Litt til. Forsøke å sove litt til.

04:49 – Endelig!

Kaffekannen står på kokeplaten mens innholdet i ryggsekken sjekkes. Varme klær ligger på en kjøkkenstol. Ullsokkene…hvor er ullsokkene? Der. Må ha med ekstra skift. Blir fuktig i vaderne etter hvert.

Posen med bjørkeved og tennbriketter ligger i yttergangen sammen med vadebukser og vadestøvler med stålpigger og klappstolen. Lurt å ta med en klappstol. Komfortabel avslapping med kaffe og brødskiver når jeg trenger en pause. Jeg er klar.

Klokken er nesten seks idet jeg rygger ut foran huset. Jeg skal vestover. Lista er målet. Oversiktsbildene virker lovende. Leopardbunn flere steder. Laguner, strender og odder. Vekslende dybder og åpent hav utenfor. Dette blir bra.

Jeg byttet fra VW Passat CC til VW Tiguan i april. Det var et valg jeg ikke har angret på. Ikke i dag heller. Traktorhjulene har gravd dype spor i terrenget, men Tiguanen trekker seg sindig og rolig fremover.

Forbi veggen av siv åpner utsikten seg. De første solstrålene farger havet mørkeblått og bader landet i et dyprødt skjær. Det er vakkert.

Lukten av råtnende tang og tare sender meg tilbake til barndommen da broren min og jeg gikk langs fjærekanten etter høststormene og letter etter «rak». Det vil si alt som kunne se litt nyttig eller spennende ut. Vi fant blåser, kavler, flasker, fiskekasser og en gang en redningsflåte. Uten noen oppi. Heldigvis.

Jeg tar meg god tid når jeg knyter på tippet og en Runars Deceiver. Denne gangen skal knuten holde. Og den holder helt til kroken finner tare. Løkka gir tapt og ny imitasjon blir satt på. Tre ganger gjentar det seg. Selv om det ikke blåser mer enn frisk bris, er det mye svell i sjøen. Bølgene tar rennfart og raser forbi der jeg står og fortsetter flere meter innover land. Jeg må holde meg fast den ene gangen og går tilbake til land når bølgen er på vei ut igjen. Det blir for mye sjø. Snøret treffer bunn i bølgedalene og skal jeg ha nok imitasjoner til senere på dagen, må jeg finne et roligere sted. Retrett til bilen.

Jeg finner et annet sted med roligere forhold. En time går. En liten sei. Ellers ingenting.

Mellom Spangereid og Vigeland er det flere strender som er verdt et forsøk, tenker jeg og kjører østover.

Jeg finner en strand og et lite utstikk hvor jeg har gode muligheter til å avfiske en sektor på ca 90 grader. En rosa pattegris-lookalike er bundet på for anledningen. Tre brødskiver med servelat er spist og skylt ned med svart kokekaffe. Humøret er på vei tilbake.

Etter noen få inntrekk slår noe borti reka. Jeg gjør tilslag, men bare havet svarer. Men…kanskje hvis jeg bytter til en Runars…kanskje? På andre kastet sitter den. En meget aktiv krabat på kanskje seks hekto forsøker sitt beste for å komme seg vekk. Men denne gangen sitter den fast. Og den er blank. Middag!

Presten sender den til fiskehimmelen og jeg er i en annen himmel.

«Den som må sette ut all fisk er like naiv som den som må kakke alt han fisker» leste jeg i en leder i Alt om Fiske en gang, eller noe ganske så tilsvarende. Ja, det gjør litt vondt å kakke en så vakker skapning, men tanken på sprøstekt sjøørret med agurksalat og rømme veier en sjelden gang tyngre. Dette var andre gang på to år, så min samvittighet bør kunne takle det.

Før dagslyset forsvant får jeg en liten sjøørret til, men den er brun og får dermed leve en stund til sammen med en bitteliten lyr og nok en liten sei.

Ikke den helt store uttellingen for en lang dag langs havet, ser man kun på antall fisk. Men fra mitt ståsted er enhver dag ute i naturen et resultat å glede seg over.

Vedkubbene blir med hjem igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

×
×
  • Opprett ny...