Forsøk på alternativt fiske...

[Gronnvbx]

På Sørlandet har døgnfluene har gjort sitt på denne siden av sommeren. Nymfer klamrer seg til steiner og krabber i mudderet mens vi fluefiskere lurer på om det blir noen høstklekkinger etter hvert.

 

Pauserommet fylles med fotball-VM, familieferie og varianter av fluefiske over temaet landinsekter, vårfluer og kanskje til og med nymfer. Noen av oss tar turen opp i høyden og forsøker å henge med på døgnflueklekkinger med vekslende hell.

 

Mens Nederland og Cost-Rica flyttet ballen rundt på midtbanen begynte en ide å ta form. Jeg ville forsøke meg på laks. Kanskje jeg kunne få innblikk i en hobby jeg så langt ikke har hatt forståelse for. Kanskje ville også jeg finne ut hva andre ser i sporten?

 

Fiskeravgift:

240

Døgnkort Mandalselva Sone 3:

300

2 stk tubefluer og 3 stk andre fluer:

305

Veldig tykk fortom:

95

Tippet 0.33:

175

Sum:

1.115

 

Døgnkortet startet klokken 00:00, og klokken 00:10 labbet jeg mot fossen på Øyslebø mens noen hegrer skrålte i natten. Fuglesang er gjerne noe som kan krydre den naturopplevelsen det er å fiske med flue i elv, men hegresang/skrik/skrål sorterer på ingen måter inn under «krydder». Den er bent fram skummelt når de uten forvarsel, gjerne mens jeg er innhyllet i tåke og nattemørke, skriker til som om himmelen revner. Men ingenting er uten nytte. De bidro til at jeg holdt meg våken. Veldig våken.

 

Min kjære Winston GVX 9’ #8 var konvertert fra sjøørret- til laksefiske, dvs satt opp for større og tyngre fisk. Stangen rigget jeg ved bilen og en svart, langhåret tubeflue dekorerte snellen med et lite gullfarget anker i enden. Kraftig skyts dette. Bare tippeten fortonet seg som en trosse, mens tre mothaker på kroken vitnet om liten mulighet for en eventuell fisk å komme seg løs.

 

Vannstanden i elven var visstnok bra. Siden dette var første gang jeg forsøkte å fiske i elven, hadde jeg ingen forutsetning for å mene det ene eller det andre, så jeg nikket på hodet og tenkte «Ja, dette er sikkert OK vannføring.»

Nedenfor hytten/gapahuken kastet jeg over fossen og lot fluen drifte litt nedstrøms før jeg stoppet snøret og fluen hakket seg gjennom elveløpet. Jeg har lært at man skal kaste nedstrøms, ca 45 grader, få kontakt med fluen og la den krysse strømmen for deretter å trekke inn. Man kan gjerne «pilke» litt over kulper og mens inntrekket skjer. Deretter er det bare å gjenta. Flytte seg en meter lengre nedstrøms, og gjenta. Når man står med en liten foss foran seg, er det å flytte seg nedstrøms ikke en opsjon. Konsekvensen innbefatter gjerne dykkere, negativ medieoppmerksomhet og et hodegjerde i utsøkt granitt. Så jeg flyttet meg sakte men sikkert rundt bakevjen men fluen gang på gang ble plassert i vannet.

 

Selv om fiskekortet var noe dyrt i forhold til hva jeg er vant til å betale, er ikke prisen spesielt høy når man tar en kikk rundt seg.

Langs elven er det opparbeidet gangveier, trapper, gapahuker, toaletter og grillplasser som gir selv den mest ukondisjonerte fiskeren tilgang til en av Norges mest populære lakseelver. Jeg vil gå så langt i hevde at til og med rullestolbrukere vil kunne nyte godt av arbeidet som er lagt ned. Veldig positivt med andre ord.

Men en snikende, ukomfortabel følelse begynte å feste seg. Det hele virket for enkelt. Ikke den delen som handler om å få laksen til å glefse til blingen på enden av tippeten, men tilkomsten, mulighetene.

 

Klokken bikket fire idet jeg plukket opp ryggsekken og gikk mot bilen. En tykk og kjølig tåke hadde lagt seg over elven som for å skjule nattens aktiviteter. Det sammenfalt med behov for å hvile kastearmen og inntak av kaffe.

I bilen studerte jeg kartet for sone 3 og bestemte meg for å krysse broen og kjøre til enden av veien på østsiden av elven.

 

Etter å ha lagt femti kroner i en konvolutt med bilens registreringsnummer og tidspunkt for passering, kjørte jeg oppover langs elven mens jeg tenkte på om skattemyndighetene fikk sin del av kaka. Det lå mange konvolutter i stålkassen. Kanskje pengene går med til vedlikehold?

 

Jeg parkerte ved hyttene i enden av veien og kikket utover elven mens kaffetermosen ble hentet frem sammen med brødskiver med salami og potetsalat. Det skal ikke mye til for å løfte humøret og fiskelysten, så etterhvert byttet jeg til en mer oransje blingflue siden det begynte å lysne og pælmet i vei.

 

Det er noe dissens om hvordan man skal gå til verks for å avfiske kulper og renner. Noen mener at man skal fiske seg metodisk nedstrøms, mens andre mener at «Rett-På-Sak» strategien er best. Sistnevnte begrunnes med at da har ikke laksen sett flua så mange ganger at den er lei av den når du til sist plasserer den foran snuten dens. Så jeg varierte litt mens jeg stadig forflyttet meg oppover elven.

I rennene fisket jeg meg nedstrøms. I kulpene gikk jeg rett på sak. Siden jeg hverken kjente en eneste antydning til noe annet enn bunnen i ny og ne, byttet jeg fluer litt dann og vann, og lot det stå til. Jeg forserte til og med skogen i enden av veien for å komme meg til en odde som gav meg mulighet til å kaste over til en renne pluss en stor bakevje rett nedenfor. Ingenting.

Tre hundre kroner hadde gitt meg rett til å fiske i elven. Ikke garanti for å få fisk. Men det hele føltes mer og mer ukomfortabelt.

 

Når jeg fisker etter ørret er vakene avslørende. Jeg kan se hvor fisken står og jeg kan observere hva den tar. Det kan du ikke med laksen. Blindfiske er hva man driver på med, og jeg er ikke spesielt begeistret for metoden. Joda, jeg fisker gjerne med nymfe fra tid til annen, men da på fisk jeg har sett, men som ikke stiger nevneverdig i vannsøylen. Men i en humusfarget elv med god vannføring kan du glemme å se laksen. Ergo fisker du i blinde, og det er forstyrrende for en ørretfokusert fluefisker.

 

Solen hadde gitt liv til knotten og klokken ni gikk jeg mot bilen med en ny samling knottbitt. Jeg ville se om det var en annen plass jeg kunne forsøke meg på, selv om trøtte og tunge øyelokk truet med å stenge utsikten.

Tre menn med 12’ to-håndsstenger hadde stilt seg opp som en eksekusjonspelotong nedenfor hyttene.

Det var imponerende å se hvordan tunge skyteklumper ble speyet selvsikkert og klokkerent utover kulper og renner. Så jeg bestemte meg for å skremme livet av vedkommende som stod nærmest.

Gresset på elvebredden var nyklippet som den fineste plenen, så han hørte ikke at jeg tok oppstilling fire meter bak ryggen hans. Jeg ventet til han slo en snakeroll og idet stangen gikk bak for å ankre snøret utbrøt jeg høyt og tydelig: «FÅR DU NOE?»

 

At han ikke kastet stangen og seg selv i elven var mildt sagt meget imponerende. Men sørlendinger er herlig ydmyke, så etter å ha trukket inn snøret som lå litt foran og bak ham og summet seg litt, svarte han; «Nei, nå satte du en støkk i meg. Det er en vanskelig elv dette. Jeg har ikke kjent noe så langt.»

De to andre som stod litt lengre ned langs elven rettet oppmerksomheten i min retning, og den nærmeste av dem lurte på hva jeg hadde i enden av tippeten og om jeg hadde fått noe.

«Ikke annet enn kontakt med bunnen. Har fisket siden midnatt når fiskekortet slo inn, men uten reslutat». Han vadet til land og tok en kikk på fluen som var festet til snellen.

«M….joooda, det er riktig flue dette,» sa han og viste meg sin flue, en perfekt kopi. Han hadde altså fasiten.

 

Vi ble stående og prate litt, og jeg fikk noen tips om et par andre steder kombinert med en advarsel om at det var ferietid og at mange andre hadde funnet veien til elven. Deretter vadet han ut og synkronspeyet med de to andre. 

 

Jeg kjørte oppover mot Laudal mens jeg kikket utover elven og spredte klynger av fiskestenger. Biler med danske og tyske skilt, vitnet om at også andre nasjoner var representert. Jeg fikk øye på to menn ikledd tweed og gummivadere med alvorlige ansikt og bambusstenger. For tre hundre kroner hadde jeg også fått litt teater. Artig.

 

På vei hjem fikk jeg god tid til å tenke over hva laksefiske dreier seg om. Én dag i elv på jakt etter laks, kvalifiserer neppe til annet enn en kjapp sammenligning, og kanskje en uhildet konklusjon.

 

Jeg vil ikke si at laksefisket er en rikmannssport, til det er prisene overkommelige for de fleste. Og jeg kan forstå at det må være en stor opplevelse å få en kampvillig laks på kroken. Men for meg handler fiske om så mye mer.

 

Jeg liker å være alene når jeg fisker sammen med tankene mine og lyden av naturen. Jeg er nok en sær fyr, men det er slik jeg er. Jeg vil lure meg innpå ørreten og tyvtitte på den uten at den vet at jeg er der. Jeg vil se hva den spiser og forsøke å lure den til å tro at det jeg presenterer foran den, er i samme gate. Og jeg vil sette fisken tilbake med unntak av en og annen matfisk. Jeg vil også ha en følelse av at jeg har jobbet for å komme til akkurat dette stedet. Gått et stykke. Svettet en del. Bannet litt. Gjort meg fortjent til å være der.

 

Jeg blir nok ingen laksefisker, men det var interessant å gjøre et lite forsøk.  jeg kommer kanskje til å forsøke en annen gang, et annet år. Hvem vet?

 

Avslutningsvis kunne det vært av interesse å høre om din erfaring med forsøksfiske etter laks, så skriv gjerne noen i ord hvis også du har vært litt ‘alternativ’ en gang.

[Torben Berg-Sørensen]

Fin og morsom historie - tak for den ! (som altid)

/Torben

[Mack10]

Fantastisk lesning! Veldig lett å se for seg bilder i hodet, så godt skildret som det var. Imponerende skriving :-)

[Emil]

Jeg prøver meg på laksen én gang i året jeg og. Får aldri fisk og blir dermed heller ikke hekta. Kjenner meg meget godt igjen i mye av det du skriver. Bra vi er flere som ikke er i stand til å rusle ned til elva og «hente» oss en laks.