Gå til innhold

Noe har gått tapt


Lillevann

Anbefalte innlegg

Tidligere elsket jeg å fiske med flue.  Jeg brukte en hver anledning til å stikke en tur ut med stanga, gjerne bare en times ettermiddagstur til den lokale elva.  Forventningene var aldri store, og dersom det ble fisk var det som ren bonus å regne.  Kastingen var så som så, men desto større var gleden over de få fine kastene en slik økt kunne frembringe.  Fluevalg var det også så som så med, så det ble gjerne å stripe en Caddy eller håndtwiste en nymfe.  Jeg kunne stå utrolig lenge på samme sted og bare blindfiske.  Spenningen var tilstede i hvert kast, og når sant skal sies - det ble faktisk en god del fisk. Sprutplasket etter caddyen eller hugget i nymfa var som adrenalinkick å regne, og stoltheten etter å ha landet en fisk var stor.  Jeg fisket mye.  Veldig mye. Og jeg hadde glede av hver tur.  Jeg oppsøkte vann jeg visste det var mye fisk, og under heldige forhold kunne det hende jeg klarte å lure noen pinner på tørt.  Det var stort.  Jeg var ikke opptatt av vær eller temperatur, og hvorvidt det var klekkinger eller ei brydde jeg meg mindre om.  Caddy'en og nymfa dugde under alle forhold.  Jeg kjente til vann med stor fisk, men disse interesserte meg mindre.  Som regel ble det ikke fisk i det hele tatt ved slike vann.

På den tiden hadde jeg veldig mange flotte fisketurer i løpet av en sesong, og jammen ble det også en god del fisk.

 

Nå er det annerledes.  Den lokale elva interesserer meg ikke mer, og timesturene på ettermiddagen til overbefolkede småvann har jeg sluttet med.  Jeg står ikke lenger og blindfisker, og caddyen tas kun frem når det faktisk er vårfluer på vannet.  Nymfa er parkert for godt.  Det er tørt som gjelder.  Og vak.  Resultatet er at det blir mindre fisking.  Mye mindre.  Og det blir mindre fisk.  Mye av fisketiden går med til venting.  Venting på klekkinger.  Og fisketuren bedømmes ut i fra hvor vidt man i så henseende var heldig eller ei.  Det er storfiskevannene som oppsøkes.  Der hvor man kan ende opp med kilosfisk, men hvor sannsynligheten for at man faktisk opplever noe som helst er liten.  Så bomturene blir mange.  Jeg kan mer om fluevalg nå, og bruker mye tid på å velge det riktige.  Det heter seg at man skal studere hva fisken tar, og deretter kartlegge vakbanen til storørreten - før man plasserer den riktige flue i passe avstand til der hvor man vet ørreten kommer til å gå opp neste gang.  Dette høres fint ut, og det er for så vidt riktig nok. For nybegynnere må det være frustrerende å høre slikt som dette.  For sannheten er at det er så ytterst sjelden man opplever å være herre over slike forhold.  På 49 av 50 turer vil man ikke oppleve det.

 

Så hva har skjedd?  Jo, jeg har fått mer kunnskap.  Blitt en bedre fluefisker.  En mer bevisst fluefisker.  Men jeg får mindre fisk, og i sum har jeg vesentlig mindre fiskeglede.  Visst gjør det godt å oppleve suksess med en døgnflue som lurer en kilosfisk, det skal ikke stikkes under en stol, men jeg hadde mange flere fantastiske opplevelser tidligere.

 

Så meldingen til alle dere nybegynnere får være:  Kos dere mens dere kan, og føl glede over hver en 200-grammer som dere lurer.  Etter hvert vil dere nemlig oppleve at en 200-grammer kun blir til irritasjon, og at det blir vesentlig lengre mellom gledesstundene.

  • Lik 18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt å lese Lillevann. Selv om historien din virker noe dyster!

Men jeg kjenner meg veldig godt igjen. Noe jeg har gjort for min egen del for å I det hele tatt gidde og bli med nybegynnere på fluefiske er at jeg har kjøpt meg en #2 stang. nybegynnere av nære venner tar jeg med dit det er enkelt å lure fisk. men her er ofte fisken som du nevner 200 g. etter jeg gikk til innkjøp av lettere utstyr så kom plutselig litt av gleden tilbake med å kjøre mindre fisk.

Har jeg gjort dette mange nok ganger så blir det sikkert kjedelig og normalisert inni hodet mitt, men enn så lenge så er dette faktisk gøy :)

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må begynne å fiske sjøørret så du fra tid til annet kan få deg noen skikkelige utfordringer og en og snittet på fisken er vesentlig bedre. Ørreten er mye penere som speilblank også :-p

 

Fra spøk til alvor, så kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver, og veldig vemodig er det.

Jeg har en liten elv noen hundre meter unna meg som huser mye fisk opp til 250-300g. Elva er stedvis veldig flott, og utfordrende.

Som guttunge hadde jeg bodd i denne elva.

Nå frister den meg ikke nevneverdig. Tragisk egentlig!

 

Men når det er sagt, så finner jeg en helt annen glede i å trave langs kysten.

Når det blåser, er surt og guffent, så er det ikke noe sted jeg heller ville vært enn et eller annet sted langs kysten.

Så gleden er der enda for min del. Den er annerledes, men den er der. Jeg måtte bare finne den et annet sted.

Nå har jeg også andre ting jeg setter pris på med årene, så forutsetningene er annerledes.

For meg er kysten stedet.

Endret av THJ
  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok din rake motsats der, Lillevann. Jeg fisker mindre og mindre etter stor ørret som vaker og mer og mer på steder hvor det er flere og mindre størrelse. Jeg venter ikke. Jeg fisker og elsker det selv om jeg har fisket med flue siden før mange av nybegynnerne ble født. Jeg koser meg med naturen og nyter det å være ute i fulle drag. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ødelegge alt med å sitte og vente på at en spesiell fisk skulle finne på å vake. Den er ikke verdt det! Men det er derimot friheten og opplevelsen ved å stå i et vann eller i elv og utfordre mine og andres teorier og idéer på fisk som alltid er der, men som ikke alltid avslører seg.

  • Lik 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle tro vi var en og samme person Lillevann!  ;D 

 

I år er det første året siden 2002 jeg ikke har sesongkort i OFA. Hadde fine vann i nærheten før og de er der fortsatt, men overbefolket. Etter at jeg traff på OFA i det ene vannet for to år siden har nok kjeften godt om utsetting av fisk og nå er det knapt mulig å finne plass. Det ble med en tur i år. Trolig den aller siste. Marka gidder jeg ikke mer, men jeg fisker litt på fjellet og stikker oppover noen dager nå. Hemsila gidder jeg heller ikke mer. Det er altfor dyrt for å stå å fiske på ørret med ødelagt leppe. Jeg er i området med jevne mellomrom, og det er andre elver og vann i nærheten som frister mer, selv om fisken, i hvert fall i snitt, er noe mindre. Det gjør ikke noe, men det er desto viktigere at jeg får noen timer litt for meg selv.  

  • Lik 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjennner igjen mønsteret ditt Lillevann. Godt beskrevet!
Jeg har fisket med flue i over 50 år og i perioder også med all mulig annen redskap, men det som gleder meg mest er turene i seg selv.

Mange ganger fisker jeg ikke i det hele tatt hvis det ikke klekker noe eller er annen vakaktivitet. 

Bruker marka flittig og har et 20-tall vann i forskjellig størrelse og høyde over havet. På denne måten følger jeg klekkingene utover forsommeren og jeg går aldri lei av turene. Dog så fisker jeg nok også mindre enn tidligere men gløden er der fortsatt og jeg legger mye mer merke til naturen og alt som lever der, modning kalles det kanskje.

 

Hvert år opplever jeg gode klekkinger i marka og da fisker man kontinuerlig og timene bare renner avgårde. Dette vil jeg ikke være foruten  og det er nok akkurat dette som holder "gutsen" oppe for min del.

Marka og stillheten er herlig:-)

 

  • Lik 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Misforstå ikke.  Jeg elsker fremdeles å pusle rundt med stanga, og det blir mange flotte turer - både i skogen og på vidda.  Naturopplevelsen er og blir det viktigste.  Mitt poeng er likevel at jeg som naiv og relativt uerfaren nok hadde større glede av selve fisket, og at noe av den gleden paradoksalt nok har gått tapt etter hvert som kunnskap og erfaring har ført til et mer kresent fiskemønster.  Og jeg må innrømme at jeg savner det litt.

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen i veldig mye her, og det tror jeg mange som har fisket i en årrekke gjør.

For min del er jeg minst like glad i å fiske som jeg har vært tidligere, men fokus har endret seg mye med årene.

Nå jakter jeg opplevelser/situasjoner der hvor fokus tidligere gikk på å få fisk, for enhver pris . . . Størrelse var underordnet, bare det ble mange.

Det var kjempegøy det også, og ikke noe jeg ville vært foruten.

Hva som defineres som opplevelser er individuelt, og jeg tror ikke jeg konkret kan beskrive akkurat hva disse opplevelsene er, annet enn at det er situasjoner som gir økende puls.

Det er fullt oppnåelig . . . Ei skikkelig klekking, spinnerfall eller bibiosverming over ei elv/vann som huser voksen fisk får fart på pumpa :-)

Jeg vet også at jeg er avhengig av å fiske på steder hvor jeg syntes det er vakkert for å stortrives.

Men jeg er ikke så verst til å omstille meg etter hvor og når jeg fisker, så jeg kan ha det fint med å fiske småfisk også, men det er ikke det som driver meg akkurat.

Enn så lenge har jeg ikke gjort meg noen erfaringer som har påvirket gleden over det å fiske i negativ retning, heller tvert imot, så motivasjonen er det ingenting å si på :-)

  • Lik 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok din rake motsats der, Lillevann. Jeg fisker mindre og mindre etter stor ørret som vaker og mer og mer på steder hvor det er flere og mindre størrelse. Jeg venter ikke. Jeg fisker og elsker det selv om jeg har fisket med flue siden før mange av nybegynnerne ble født. Jeg koser meg med naturen og nyter det å være ute i fulle drag. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ødelegge alt med å sitte og vente på at en spesiell fisk skulle finne på å vake. Den er ikke verdt det! Men det er derimot friheten og opplevelsen ved å stå i et vann eller i elv og utfordre mine og andres teorier og idéer på fisk som alltid er der, men som ikke alltid avslører seg.

Jeg er mestsannsynlig en av de som ble ikke født, men følger samme strategien ikke å fokusere bare på fiske, men på hele natur opplevelse. Man blir aldri full av den og jeg håper at en dag jeg skal kose meg like mye ute som nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Misforstå ikke.  Jeg elsker fremdeles å pusle rundt med stanga, og det blir mange flotte turer - både i skogen og på vidda.  Naturopplevelsen er og blir det viktigste.  Mitt poeng er likevel at jeg som naiv og relativt uerfaren nok hadde større glede av selve fisket, og at noe av den gleden paradoksalt nok har gått tapt etter hvert som kunnskap og erfaring har ført til et mer kresent fiskemønster.  Og jeg må innrømme at jeg savner det litt.

Lillevann,

Du er like picky som en stor ørret som vaket på alt når den var små og nå gidder ikke hvis det ikke skjer noe klekkefest av hamburgere på overflaten. Ønsker du at stor fisk vaker på tørfluer, kos deg også med alle situasjoner ttongue     (beklager for litt provoserende innlegg ;) )

Endret av Ondrej
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen i mye av dette. Spes ble det slik ang sjøørretfiske i en periode. Om ikke vindretning, vindstyrke, vannstand, månefase og temperatur var "korrekt", gadd jeg ikke vurdere å fiske engang.

 

Etter brunørret blir det litt anderledes. Jeg får meg nesten aldri til å sitte å se på elva/vannet og vente på vak. Da fisker jeg med noe som synker. Er alt for rastløs til noe annet...

 

Nå må jeg bare utnytte de få fridagene jeg har, og fisker hard og knasker energibar mellom kastene. Det er mest effektivt ;D

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg igjen i mye av dette. Spes ble det slik ang sjøørretfiske i en periode. Om ikke vindretning, vindstyrke, vannstand, månefase og temperatur var "korrekt", gadd jeg ikke vurdere å fiske engang

Huff dette var trist lesning!

for min del gikk jeg trøtt av marka. For mye vind, regnvær, bla bla bla. 'Aldri' de rette/optimale forholdene.

Min lykke ble kysten, hvor jeg nå har plasser for alle værtyper og vindretninger. I tillegg prøver jeg til stadighet å få tatt i hvert fall deler av en tur til nye ukjente plasser.

Trives også best når ingen andre orker å være ute, og langs kysten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Misforstå ikke.  Jeg elsker fremdeles å pusle rundt med stanga, og det blir mange flotte turer - både i skogen og på vidda.  Naturopplevelsen er og blir det viktigste.  Mitt poeng er likevel at jeg som naiv og relativt uerfaren nok hadde større glede av selve fisket, og at noe av den gleden paradoksalt nok har gått tapt etter hvert som kunnskap og erfaring har ført til et mer kresent fiskemønster.  Og jeg må innrømme at jeg savner det litt.

Tygde litt på dette du sier etter en tur i marka i går. Det klekket litt Vulgata langs land men det ble ikke rare klekkingene så jeg lot stanga ligge i sekken. Dette hadde nok ikke skjedd når jeg var ung og uerfaren så jeg kan være enig med deg at fiskegleden og iveren ikke er like fremtredende. Dog så satt jeg helt stille med sola i ryggen og iakttok 3 ørreter som jaktet både Vespertina og Vulgata klekkere og duns. Ble sittende i tre kvarter og lot myggen surre og stikke men brydde meg svært lite om det da det som skjedde rett foran meg ga meg en flott opplevelse. Antagelig hadde akkurat denne seansen gått hus forbi da jeg var yngre og uerfaren.    

  • Lik 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Ærlig talt. Her var det mye korrekt politikk.

Dette er fiske, ikke mindfullness og meditasjon.

Er vi fiskere eller engleskole-elever?

Jeg fisker også mer og mer på storfiskplasser, dropper Oslomarka og er mye mer selektiv generelt når det gjelder mine fisketurer.

Mest fordi jeg har mindre tid til fiske; med tre barn og hus og greier er det knallhard prioritering.

Det betyr færre men "større" turer til steder der det er litt mer sjanse for fisk på 700+ gram i ferskvann eller 1,1 kg i saltvann. Det er mine mål på stor fisk.

Og joda, jeg nyter stunden, turen, naturen osv osv.

Men. Jeg blir like frustrert av å ikke få fisk som alltid.

Det er GØY å fiske..

Det er tross alt mer gøy å FÅ fisk.

Og mest gøy å få STOR fisk.

  • Lik 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

For min del er det viktigste å kunne fiske, og være ute i naturen, helst ved rennende vann. Utfordringene med å få til bedre kast og presentasjoner gir alltid en viss spenning - og glede, når ting lykkes. Men jeg må innrømme at jeg avstår fra dau-grunn elv, eller flom..

Er det som normalt -  null klekking og vaking knyter jeg på ting som synker. Fisk er ren bonus. Lykken er naturligvis å treffe klekking med vak. Høydepunktet hittil i sommer var noen få opplevelser med litt vulgataklekking, litt vaking og noen riktig pene ørreter i håven.

Men så har jeg ikke begynt sommerens fiske etter laksen enda...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, fiske blir annerledes med tiden og man får andre krav. Men på disse turene etter kilosørreten treffer vi ihvertfall 1 av 3. Tror ikke jeg traff stort oftere på jakten etter småørreten i starten. Det var bare at hver eneste fisk va så veldig spessiell. Kunne klare meg i mange dager etter å ha fanget 1 eller 2 småørret. 

Jeg klarer fortsatt å motivere meg for å fiske på småfisk. Dette gjør jeg ofte ved å prøve nye teknikker eller teknikker jeg ikke føler jeg mestrer særlig godt. Kortlinefiske, buzzerfiske, nymfe med opphenger, streamer osv. Prøver også ofte nye fluer jeg ikke har klart å fått troen på tidligere. Det varierer veldig hvor mye dette lykkes. Husker i vår, hvor jeg prøvde noen nye nymfe/larve imitasjoner av diverste vanninsekter i et overbefolket vann, ingen respons. Mistet litt trua på disse fluene. Neste gang jeg prøvde en av disse fluene hadde jeg på stor fisk på første kastet, den glapp. Få minutter senere fikk jeg en ørret på 1,5 kg. 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

×
×
  • Opprett ny...