Å måle fiskeglede

[-Lars-]

Jeg syntes å ha sett en utvikling i de senere år av at gleden over fiske mer og mer handler om hva man kan dokumentere, både overfor seg selv og andre ?

Kanskje en naturlig utvikling i tråd med at livet generelt legges ut på sosiale media, men det stinker uansett litt ?

Jeg innbiller meg at for mange av oss ville det vært krise om vi en dag skulle få selve drømmefisken, men ikke ha mulighet til å veie eller måle den ? Eller kanskje verst av alt; Ikke få tatt bilde av den !

Jeg flyr rundt med håv med vekt selv, men har spurt meg selv noen ganger om hvorfor. Skulle jeg få en fisk som er betydelig større enn noe jeg har fått tidligere, så ser jeg jo det uten å måtte veie eller måle den !

La oss si at den veier 3kg . . . Blir gleden større etter å ha fått bekreftet dette ? Tror egentlig ikke det.

Hva tenker dere om det å reise til et storørret-paradis uten noe å veie eller måle fisken med ? Er det helt greit, eller ville det vært en begrensning for fiskegleden ?

Hva om dere har en sesong eller to hvor det meste går stang inn, med masse flotte fisker i håven, etterfulgt av en sesong eller to hvor det meste går skeis ?

Ville det bare vært en del av gamet, eller ville det vært skikkelig nedtur ?

Det ER jo en del av gamet, men hvis man hele tiden måler en fiskesesong etter hvor mye og hvor stor fisk man har fått, så vil det kanskje bli et nederlag av episke dimensjoner ;-)

Selv har jeg lært å sette pris på bare det å være på fisketur, og få oppleve noen dager med gode forhold. Om jeg ikke får så mye betalt av det i antall fisk, det er faktisk ikke så viktig. Men jeg vil gjerne vite at de er der, slik at jeg i hovedsak kan skylde på meg selv for resten.

Neste skritt blir å kvitte seg med håv m/vekt, og det blir kanskje ved neste håvbytte ;-)

[Gjest 1337]

Knakande godt innlegg! En dokumentert opplevelse gir heller ikke like mye rom for utbrodering når venner sitter rundt bålet. Men det viktigste er opplevelsen og den kan hverken måles eller dokumenteres. Og opplevelse har langt ifra en direkte sammenheng med størrelse eller godt lysforhold for bilder.

Endret 17. oktober 2015 av 1337

[FluePiloten]

Jeg håper og tror at dem fleste tar bilder og film fordi dem liker å ha noen fine minner å se tilbake på når den kalde vinteren kommer Men jeg er enig i at noen kanskje dokumenterer vel mye, og det er jo dumt når det tar fokuset bort fra selve opplevelsen å være ute i naturen. Selv syns jeg det er godt å både slå av mobil og kamera av og til. Da kobler man helt av og er mer tilstedet i omgivelsene   

[Finn Rampen]

Det er helt klart en utvikling man ser i mange grener for fritidsaktiviteter. Man må dokumentere og skryte til andre, være seg dagens gåtur, løpetur, kilosfisker eller toppturer, og den gode følesen får man vel først etter hvor mange likes bilde/dokumentasjonen får. Vi ser det jo her inne på forumet med tråder som kilosfisken, tokilosfisken etc. Hadde man ikke hatt en ekstrem trang for å få skryt og cred i miljøet hadde man greit driti i slike tråder. Og det å få ørret på 1-1,3 kg er ikke akkurat noen bragd å få om man vil, er bare å reise til en av de kjente elvene i riktig tid, så klarer man til slutt å rykke opp noen slike fisker.

[André_Brµn]

Vi "måler og veier" hele tiden. Det å ta øyemål av størrelsen på ei døgnflueklekking, er også en form for veiing - og jeg synes det er interessant. Jeg vektlegger også et godt vennskap. For å dra denne hipster-tankegangen du proklamerer her langt, så er det kult nok å tenke at man skal gå inn i skogen, ta første sti til venstre og bygge ei tømmerhytte, kjøpe ei øks på kjøpesenteret på Raufoss og leve av det skogen gir, og at du har nyttårsønske om å la være å veie på en måte, men heller veie suksess på en annen måte, nemlig etter i hvor stor grad man lykkes med å bare være ute i naturen og nyte det. Men det er jo også "veiing". 

 

Selv har jeg aldri følt at det ene utelukker det andre; å være ute i naturen og ha det fint langs elva er den store naturlige suksessfaktoren for min del, og har alltid vært det. Og samtidig ta fine bilder, eventuelt også være heldig å ta en brukbar fisk, desimerer ikke den gode opplevelsen. For min del framstår det som litt sår urban selvpisking å sette dette opp mot hverandre. Og å dytte på andre sine egne ideer omkring sosiale medier, må vel være selve meta-diskusjonen på tilværelsen anno 2015. 

 

Men er det ikke sånn at jo mindre man har tid til å være ute, jo mer ønsker man å se for seg en tilværelse "i pakt med naturen"?   Det finnes en butikk midt i New York som selger tømmerøkser. At den går med suksess har ikke noe realitetsforankring, men er mer et symptom på noe i samfunnet. 

Endret 17. oktober 2015 av AndréB

[Håvard Stubø]

Fint innlegg!

Selv skiller jeg mellom "filmeturer" og fisketurer.

 

Når jeg filmer alene oppsøker jeg ofte bestemte steder og situasjoner som jeg tror kan gi bra materiale, og ignorerer andre steder og situasjoner som sikkert kunne gitt bedre og artigere fiske, men dårligere bilder. Fokus ligger mye på kameravinkler, lys o.l., og det hele kan være ganske stressende, særlig når man skal gjøre alt selv, samtidig;). Så selv om jeg selvsagt synes det er veldig gøy, er det noe annet enn en vanlig fisketur, og jeg blir skikkelig sur hver gang jeg kløner det til teknisk og går glipp av potensielt fine scener. 

 

På en vanlig fisketur har jeg veldig lite fokus på dokumentasjon. Jeg pleier å ha med meg telefonen (i flymodus) som kamera, men ender alltid opp med å ta svært få bilder. Synes det er utrolig deilig å bare tusle rundt og fiske, gå helt opp i naturen og tenke på absolutt ingenting.

 

Før pleide jeg ofte å ha videoutstyret skuddklart, sånn i tilfelle det skulle dukke opp noe interessant, men det har jeg mer eller mindre sluttet med. Jeg må ha en plan og fullt fokus å klare og få filmet noe brukbart med selvskudd, halvveis filming og halvveis fisking funker dårlig, og fører bare til frustrasjon for meg.

Så derfor pleier jeg nå å bestemme meg på forhånd for om jeg skal filme eller ikke.  

[ØrjanK]

Til vanlig handler mye min offentlige deling av fiskebilder og turer om å spre fiskeglede å bidra til rekruttering. Noe jeg føler vi er godt på vei med her oppe i nord. Når du blir kontakta av masse forskjellige menneska som egentlig aldri har fisket med flue men synes dette ser veldig artig ut føler jeg det er verdt det  
I andre situasjoner er det godt med litt gratulasjoner å likes for å være helt ærlig. I sommer følte jeg selv at jeg virkelig tok eksamen i fluefiskefaget tørrfluefiske etter brunørret. I 5 dager lå jeg alene på et vann og opplevde det vanskeligste og særeste fisket jeg noen ganger har vært borti. Jeg får en fisk den siste dagen. Om den var 3.1 eller 3.5 vet jeg ikke. Har ikke så veldig mye å si. Men at den veide over 3kg var noe ekstra helt klart. Men da for meg selv. Har ingen behov for cred for størrelsen. Mange har fått mye større brunørret, selv om jeg er veldig usikker på om jeg noen gang kommer til å få en større fisk da Det er mere selve opplevelsen og den jakta jeg var med på i 5 dager som tilslutt ga meg denne fisken som jeg føler for å dele. Og da er det også godt med litt gratulasjoner å likes som man kaller det. 
Litt samma som skolebenken der man jobber å sliter flere år før man består eksamen å blir utdannet. Da er det greit med litt gratulasjoner og likes for det. Det føles liksom godt å få litt cred for noe man iherdig har jobbet med å fullført. Det er bare å innse at alle mennesker liker annerkjennelser for de prestasjonene man gjør. Å det syns jeg ikke det er noe galt i heller. Men disse "skrytetrådene" gir mæ absolutt ingenting. Å ramse opp fisk etter fisk på 1.1 - 1.2- 1.5 - 1.7 - 2.1 osv er for meg dritkjedelig. Men føler du at du har prestert noe bra, fått en fisk som var artig å fange del den å da kan en fisk på 1.2 bli en veldig artig lesning å skrytebilde  
 

[Øyvind S]

. 

Endret 10. oktober 2016 av Øyvind S

[-Lars-]

Jeg syntes det kan være både gøy og inspirerende å lese andres turformidlinger, gjerne med bilder, og jeg poster jo bilder på nett fra egne turer også.

Så det er ikke det jeg sikter til . . .

Jeg delte egentlig bare noen av mine egne tanker, uten at jeg hverken forventer eller har behov for at alle skal ha samme tanker rundt dette som meg.

Man utvikler seg jo for hvert år man driver med dette, med alderen, og i forskjellige retninger.

De 30 første årene jeg vanket rundt med fiskestang var det svært begrenset med "likes" å få fra omverdenen, uten at det la noen demper på opplevelsene.

Men hvis ikke gleden over det å være på fisketur -over naturen og alt den byr på- veier tyngst, da tror jeg man er mer disponibel for å fokusere mer enn godt er på hvor mye og hvor stor fisk man får, og "bomturene" gjør kanskje litt mer vondt enn de burde ?

Selvfølgelig er det surt når den femte av sju tilmålte fiskedager blåser bort, men man glemmer det overraskende fort ;-)

[Sindre Andersen]

Godt skrevet!

 

Selv syns jeg turene jeg drar på, hvor jeg ikke stresser med å ta bilder, eller filmer, faktisk blir mer minnerike enn når jeg ser tilbake på et bilde. da får jeg har tid til å nyte øyeblikket i stedet for å dra opp kameraet så raskt at halve sekken pakkes ut samtidig. Men jeg syns også det utrolig morsomt og ikke minst motiverende å sitte her inne på Fluefiskesiden om kveldene, og kikke på hva andre laster opp av både bilder, erfaringer og filmer. Spesielt nå som sesongen nærmer seg slutten.

 

Men jeg ser også hva du mener! litt som med middag og mat generelt, man lager ikke lengere god mat for seg selv eller sin partner, pr 2015 lager man mat og pynter opp bordet for bildet og ikke minst sosial nettverkets skyld. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange.

 

Når det kommer til å veie fisken, så er det vel først og frem personlig rekord som er meste av grunden, håper jeg! Men samtidig så er stor og fin fisk litt som en flott bil. Man er stolt og syns det er stas å skryte litt, og det mener jeg man skal få lov til 

[Ruffen]

Er jo vanskelig å måle lykke. For noen er jo dette å bli profilert med store fisker. Det gir stor pondus og så videre. 

For min del er nok selve turen det viktigste. Luffet av sted tre uker i sommer og fisket landet i fra  sør til nord. Det var fint.

Fikk nå noen fine fisker, ja jeg gjorde det men min sterkeste opplevelse var en fisk jeg surra det til på.

 

Jeg traff en artig raddis i fra Frankrike som delte sin siste ost med meg. Heldigvis hadde jeg en flaske god bordeaux på lur.

Jeg fikk servert wit i fra nøgne ø fra en inder som hadde kjørt mororsykkel i fra Istanbul. Dette var det beste han hadde smakt.  

 

Syke klekkinger som ikke var forutsigbare. Det hadde jo vært et merkelig vær.

 

Fikk feber og det som værre er fanden i vold på vidda  og fikk hjelp av hyggelige mennesker. Takk til de!

 

Osv... det er alle disse tingene  som  topper en tur. 

 

Tilbake til den jævla fisken. Jeg sto å fisket på et digert, perfekt brekk ut i fra et digert vann. ble var på en plog. En virkelig plog!

Fikk lusket ut og kastet på fisken som jagde.  Hadde på en stor vårflue. Jeg bommet litt så flua landet to meter utenfor fisken-. det var et langt kast. Fisken snudde brått og fulgte flua et god stykke. Den tok ikke. Nå sto fisken stille og jeg visste hvor.

Fikk kastet perfekt og fisken tok...

 

Kan dere tenke dere adrenalinnivået? Var bare flaks jeg ikke dro snellefestet rett av i tillslaget. Resultat var ei vårflue 63 meter inn i skogen bak meg. 

 

For en opplevelse! Jeg feilet men til helvete, jeg planlegger ikke å dø i morgen. Den skal få igjen den jævelen....

 

Ble vel litt på siden dette men opplevelser er mer en diger fisk. 

Da er det jo bare å dra til Hemsil å fiske fjøsfisk

Endret 17. oktober 2015 av Ruffen

[Ruffen]

En ting til.

Jeg er glad jeg mister hodet av og til. Det er jo selve drivkraften som er oppe å vaker .

[André_Brµn]

Uten sammenligning til noe i tråden her, men man kan sikkert misunne noen for både ørret, fluer, bilder og alt, men hvis man går i seg selv, så tror jeg alle unner en god kompis å lykkes med en flott ørret som stod vanskelig til. Og at han vil veie den etterpå, og kanskje også ta bilde av den - ja, det skal jeg gjerne være med på for å hylle akkurat den lille opplevelsen vi alle føler akkurat der og da. Det betyr ikke noe for andre, men vi er litt stolte av det selv. Og det synes jeg er fryktelig fint jeg da. Kall meg enkel. 

 

 

[Ruffen]

Du er er enkel.

[-Lars-]

Sørg i det minste for at fisken selv ikke får med seg hva vekta viser da, om det på død og liv må veies.

Det kan ødelegge en ellers god dag for en ørret som inntil da hadde høye tanker om seg selv, og selvtillitten kan, i verste fall, få seg en varig knekk.

Endret 19. oktober 2015 av -Lars-

[Lillevann]

Trivelig at Ruff er på igjen - det er gutt som vet å ordlegge seg!

 

Jeg veier fisk på øyemål med mindre det er snakk om en potensiell personlig rekord, og det er ikke ofte.  Registrerer at veldig mange av kilosfiskene her på forumet også er målt på øyemål, et visst skjeløyd sådan, men det er helt ok.  Fiskeglede handler om andre ting enn størst mulig fisk.  Da hadde jeg nok ikke fisket der jeg fisker.

 

Lørdag gikk jeg langtur i et hei/skogområde som ligger på rundt 800 meter.  Flere vann var islagte, men da jeg kom til tjenna som var målet for turen var halve vannet isfritt.  Det var nydelig vær, og det vaket fisk på mygg.  Helt stille vann.  Dagen før hadde jeg bundet noen bitte små mygg, som egentlig bare var sort bindetråd og litt cdc.  Måtte ned i 0.10 fortom for å få tredd en på.  Liker ikke å bruke så tynn fortom, men jeg strekk-testet den skikkelig.  Stor var fiskegleden da jeg så at myggen, som jeg bare så vidt kunne se, forsvant ned i en liten hvirvel - og snøret strammet seg da jeg løftet stanga.  Noen minutter senere håvet jeg en flott hannfisk på ca. 700 gram.  Den ble ikke fotografert eller veid, men forsiktig satt ut igjen.  Sannsynligvis sesongens siste, og for en sesongavslutning!  Halvveis islagt, helt stille, sol fra blå og høstklar himmel, vanskelige forhold, mygg.  Kan ikke bli bedre!  Det er den fisken jeg kommer til å huske, men ikke på grunn av størrelsen.

[Kjell S. Rakkenes]

Fiskeglede er å løse vanskelige utfordringer. I min bok er all motivasjon som tar utgangspunkt i en vekt eller målbånd fiskegledens horunge. Legger du til klar høstluft, kaffe, snus og løvfall, har Lillevann en ganske presis beskrivelse av hva pur fiskeglede er for meg. 

[.JB]

Du er konservativ og bakpå nå, Lars.  

 

Det eneste som kan få ungene ut er vel konkurranser? Da må selvfølgelig fisken veies og dokumenteres. Fluefiskere er stort sett forskånet fra konkurransementaliteten som gjennomsyrer samfunnet. Kun nå få våger å utsette seg for dette (konkurransefiskerne), men de fleste andre surrer rundt i skauen og på fjellet uten de store ambisjoner, men blir fryktelig misunnelige når andre fluefiskere legger ut bilder av storfisk, mens de selv sliter.

 

Ingenting er f.eks. så irriterende som å bomme litt på forholda f.eks. i Hemsila, for uka etterpå å registrere at en gjøk, f.eks. fra Sverige gjør rent bord og poster en hel serie bilder på FB. 

 

Jeg har valgt å innta en mer progressiv holdning: Det jeg savner mest i fluefiske er et sosial medium der man deler fiskejournaler, slik at man løpende kan følge med på andres prestasjoner. Hver dag må logges, også de dagene man ikke har uttelling. I syklingen har vi treningsloggen "Strava" som måler både lengde, fart og watt - og man blir rangerte i forhold til andre som har syklet samme strekning. Tenk om man hadde fått gjennomsnittlig antall kilo fanget pr. time tilbrakt i Hemsila, Rena eller Bardua!  Da kunne man begynt å få opp litt interessante data og fått kåret den mest effektive og dyktige fluefiskeren. Et flott fiskebilde på Facebook i ny og ne sier ingenting om reelle prestasjoner. Følgelig er min konklusjon at fluefiskemiljøet ligger bakpå, og det slår nok ikke heldig ut over rekrutteringen, skulle jeg tro.   

 

EDIT: Eller for å si som legendariske tmags her på forumet en gang sa det: Fluefiske kan bli litt vel mye fuglekvitter, fløytespill og visesang.  

Endret 19. oktober 2015 av .JB

[Vidar Langerud]

Ja det hadde jo vært fint om vi fluefiskere også hadde fått målinger og statistikk på lengde, fart og watt. Det hadde satt en liten spiss på fisketuren.

[Ondrej]

For meg handler fiskeglede om hele opplevelsen- fra været, mod, selskap, natur, andre dyr osv. til selve fiske. Jo flere ting på plass jo bedre, men det er absolutt ikke kraven. I noe tilfeller kan jeg oppleve stor fiskeglede selv om jeg ikke får fisk i det hele tatt. De siste to dager deltok jeg her:

https://randselva.wordpress.com/2015/10/18/arets-stamfiske-unnagjort-i-en-fei/

Selv om jeg kastet som gal i to dager og fikk ikke mer enn bunn napp var dette en av mine fineste fiske opplevelser noen sinne. Desidert beste bomturer jeg har hatt

Og jeg tror at hvis man oppfatter dokumentasjon som bonus til gleden, er det ikke noe farlig. Blir derimot dokumentasjon viktigere enn opplevelse (for de som ikke "jobber"), så er det noe rart.

Beste i verden på dette er Japaner, som drar på ferie for en uke... Spør man dem etterpå om hvordan de hadde det, så viser de fram 2000 bilder med smil...

Endret 20. oktober 2015 av Ondrej

[Gjest Unknown User]

Selve dokumentasjonen tror jeg mer eller mindre har vært konstant gjennom fluefiskerens tider. Jeg kjenner en hel del folk som fører dagbok med det meste av info fra turer. Det som skiller de seneste årene er muligheten til å eksponerere dokumentasjonen. Før var det kun de ivrigste, ikke nødvendigvis de flinkeste, som fikk muligheten til å vise frem sin dokumentasjon gjennom naturlig begrenset utvalg av bøker og magasiner. Nå er det hver man sin mulighet at på forskjellige måter vise frem sine dokumenter.

Jeg tror ikke at ønsket om å vise fram dokumentasjon er hverken mer eller mindre. Muligheten har skapt publisisten. Hvis våre besteforeldrene hadde hatt den samme muligheten så er jeg sikker på at mange fler av dem da tyste ville tatt den. Derimot tror jeg at mulighet og utvikling har skapt inspirasjon for fler å dokumentere.

Selv oppdaget jeg slow motion-funksjon på nye telefonen nå i sommer for å dokumentere mine opplevelser. Kan ikke si noe annet enn at det er dritdigg å se fisken svømme avgårde mellom fingrene. Det forlenger definitivt sommerens minner på en betydelig visuell måte og jeg kjenner ettersmaken av situasjonen bedre enn et stillbilde. Skal vel ærlig innrømme at vekten ikke er viktigere enn dokumentasjonen men at jeg heller dokumenterer de større fiskene enn de små. Jeg fanger så pass mye småfisk at minnebrikkene mine ville vært konstant fulle. Jeg er ganske sikker på at våre besteforeldre også valgte mer etter størrelse da de sikkert hadde begrenset med papir i dagbøkene sine og det å fange småfisk ofte er enklere og mindre dokumentasjonsverdig.

[-Lars-]

Selv fikk jeg kjenne litt på ekte fiskeglede i går !

Tok turen til gudbrandsdalslågen etter gråharren (min favoritt), og selv om det var dønn vindstille hjemme ble vi møtt av frisk bris fra nord da vi ankom elva. Antakelig nærmere kuling enn bris, men heldigvis var det skikkelig kaldt, slik at man merket at man var ute.

Fluefiske handler om å fryse, og da helst på bena og fingrene.

De første timene var det ikke vak å se heller, slik at man fikk frisket opp litt i rusten nymfeteknikk. Fluelina frøs fast i stangringene, så det var begrenset kontakt å få med nymfa, men det gjør det bare enda mer utfordrende. Har aldri følt at jeg har særlig kontroll på nymfefiske uansett forhold, så det gjorde ikke så mye fra eller til. Vi var skjønt enige om at dette var meninga med livet . . .

Så, etter 3-4 timer med ingenting på nymfe, viste de første vakene seg !

Nydelige sprutvak fra gråharr på opp mot 235 gram, og jeg var ikke sen om å knyte på en oktober-aurivilli på krok 16, så fort jeg fikk tint opp fingrene.

DryDip flaska var bunnfryst, men heldigvis var vannet i elva så kaldt at flua nektet å synke uansett, og harren lot seg ikke be to ganger. Jeg ga meg ikke før harr nummer 7 eller 8 var landet.

Den største var ikke langt under 300gram, og da passet det fint å avslutte sesongen, mens man var på topp !