Gå til innhold

Risks and rewards on the Russian tundra


RolvS

Anbefalte innlegg

Risks and rewards on the Russian tundra

Jeg er nylig tilbake etter en uke fiske på Kola. Det forgjettede land for fluefiskere som foretrekker å jakte ørret med (forholdsvis) lett flueutstyr. Tenker du på å dra selv? Her er noen erfaringer jeg gjorde meg - kan hende er de nyttige for deg å lese om.

Så først litt skremselspropaganda. Det er ikke helt uten risiko å reise til Kola.

Antallet ganger jeg fryktet for mitt liv: 8

Vi fløy totalt sju «legs» med helikopter, av typen IM-8. Gamle krigsmaskiner fra Sovietunionens storhetstid designet på sekstitallet med titusenvis av flytimer bak seg. Gamle teknikere, gamle flyvere. Jeg var livredd minst noen perioder under hver flyvning. Det aller verste var dog den første turen, samt å hoppe ut av helikoptret mens det var i gang, stable alle tingene i en haug under de roterende knivbladene snaue to meter over hodene våre, for så å ligge oppå bagasjen under takeoff. Helikoptret fløy opp og over hodene på oss. Tøft - og skremmende. Ille var det også da vi skulle hentes. Bagasjen i en haug, oss oppå, og helikopteret som kom sigende ned og landet med hjulene to meter unna bagasjen vår. Det var vanskelig å ikke tenke på de engelske laksefiskerne som omkom under lignende omstendigheter for ti år siden da et av beina på helikoptret de skulle hentes med gav etter (verdt å merke seg at det var bare to fiskere og at det var en annen helikoptertype) mens helikopteret kom ubønnhørlig nærmere haugen av bagasje og menn. Vanlig praksis på tundraen. Sikkert ulovlig i de fleste andre land.

Øglehjernens flukt-respons er i slike stunder en verdig motstander mot den mer rasjonelle storehjernen. Men det er greit å tenke på at disse helikoptrene har veldig bra ulykkesstatistikk. Teknisk Ukeblad hadde en artikkel for en tid tilbake hvor det framkommer, om man leste grundig og så forbi de tabloide overskriftene, at ulykkesstatistikken til disse maskinene har mye høyere antall flytimer pr havari sammenlignet med helikoptre i bruk i det norske forsvaret. Selv om man regner inn bruken i krigssituasjoner! Den rasjonelle delen av hjernen min er overbevist om at disse maskinene er trygge. Flygerne er ganske enkelt dritflinke. Det limbiske systemet får jeg bare holde i sjakk...

En del av opplevelsen innebar en busstur fra Murmansk til helipaden hvor vi ble plukket opp, og selvsagt tilbake igjen. La meg si det sånn: De sjåførene har en skrue løs. Høyere stressnivå enn vanlig da også, der altså... Disse bussturene tror jeg har høyere risk enn helikopterturen - selv om de skjer med hjula (for det meste) godt planta på bakken.

Antallet ganger vi var i faktisk livsfare: 1

På dag tre skulle vi hentes og transporteres til en ny leir. Etter at leiren var rigget ned og bagasjen klargjort for transport, kom uværet. Det hadde vært dritvarmt, og lavtrykket som kom feiende mot oss genererte mengder av lyn og torden. Uværsfronten passerte over hodene på oss flere ganger. Fram og tilbake. Naturkreftene kan være skremmende når det drar seg til.

Leiren vår var på en stor åpen slette, i et forholdsvis flatt landskap, og bagasjehaugen med mennesker rundt var utvilsomt det høyeste punktet i kanskje opp mot en kilometers radius. Det lynet og smalt rundt oss. Blåste kraftig. Regnet horisontalt. Det lynet og smalt. Vi telte til ti den ene veien. Femten den andre. Tjue den tredje. Så ti igjen. I alle retninger.

På bildene smiler og ler vi. Men her er både øglehjernen og den rasjonelle delen av hjernen min enige: Vi var i reell livsfare. Uten noe egentlig sted å dra - alt var flatt. Vi kunne løpe i kilometer uten at det ville gjøre noen forskjell. Lynet kan slå ned hvor som helst. Ikke annet å gjøre enn å smile tappert og skrive om det når vi er ute og i live. Heldig vis fant lynet alltid en vei via kollene i utkantene av den store sletta vi befant oss på.

Stormer er dog ikke spesielt for Kola. Dette kunne vi nok opplevd på hvilken vidde som helst. Ikke tror jeg det skjer ofte på Kola heller - du trenger gjerne varmt sommerregn for at det skal skje.

Fisket er ikke alltid knallbra

Vi hadde rett og slett dårlige forhold. Ekstremt lav vannstand etter tre uker med tropetemperatur, med høy temperatur i vannet og sol hele dagen de første dagene. Det var mindre fisk på elva enn vanlig, fisken viste seg lettskremt, og områdene rett i nærheten av campene ble raskt «brukt opp» av en gruppe på seks personer. Vi måtte gå langt og lete etter fisk hver dag, de fleste av oss rundet mila før middag. Det var lite vaking - selv hadde jeg gleden av å oppleve seks, kanskje sju, «Kola-vak» med store halefinner som vifter over overflaten nesten uten å lage så mye som en krusning. Resten av tiden bar fisket preg av hardt arbeid: blindfiske på steiner, strømnakker, sømmer og brekk (der det var noen - det blir lite fres når mesteparten av elva er 30cm dyp) med kontinuerlig forflytning for å lete etter fisk. Det blir ikke fisk uten at snøret er i vannet, og det er ingen synlige indikasjoner på hva fisken har lyst på i dag. Noen nøtter måtte knekkes, for å si det sånn.

Vi opplevde ofte scenarier hvor fisken fulgte, uten å ta. Ploge, stikke. Eller at den tok en gang - for så å aldri bli sett igjen. Den første campen måtte i alle fall noen av oss tenke større for å få fisk. På den andre måtte vi tenke mindre (men det skjønte vi ikke, de fleste av oss, før fisket var ferdig den siste dagen og vi satt i lavoen før nedriggingen og diskuterte fisket.)

Flere av oss blanka flere dager. Jeg tror kanskje ingen ikke blanka minst en dag. (Det er dog interessant å være ett sted hvor man «blanker» etter å ha landet flere ørret på 700 og 900 gram... men det er et spesielt sted... Bare fisk over kiloen teller.)

Det er ingen garantier - kjøper du en slik billett  betaler du for muligheten til å fiske i noen av de beste ørretelvene på kloden, men den muligheten kommer omtrent uten garantier. Når du er der er det føre og ferdigheter som avgjør. Det kan være enda vanskeligere. I 2017 fikk en av gruppene sju fisk til sammen. Luguber stemning der vil jeg tro. En av gruppene uka etter rundet hundre. Så man kan bomme - og treffe.

På Kola ryker du fisk

Jeg røyk tre. Med 2x fortom. To av ren inkompetanse, den tredje tror jeg muligens jeg ikke kunne ha berga uansett hvor flink jeg var.

Den første hoppet en meter opp i lufta og var borte. En og en halv kg tenker jeg. Ikke to. Jeg hadde festet tippet med kirurgknute, og tippeten hadde dratt seg ut. Knuten satt igjen på fortommen. Jeg bannet litt over han idioten som hadde lagd den kirurgknuten. Men det gav seg fort når jeg noen få minutter etter så en halefinne på størrelse med en voksen manns håndflate løfte seg i været i sømmen ved siden av...

Den andre tok på toppen av et kraftig brekk. Satte bredsiden til i den kraftige strømmen, og jeg holdt helt fast. Paralysert. Spennende hvordan stor fisk plasker lavfrekvent... floppa brumle floppa... borte. To pluss tenker jeg, som et konservativt estimat på vekt. Kjøtthuet som ikke hadde vett til å slippe ut løstaumen fikk gjennomgå ganske mye resten av turen. Makkeren tok fisken som sto bak denne - lengre nede på brekket - knappe minuttet etter. Den trakk vekta til 1.8. Fisken høyere på brekkene var typiskt større, og det er med i betraktningen når jeg vurderer fiskestlrelsrn. (Jeg fikk en rakett på 900g samtidig som fiskekompisen ble sendt på løpetur ned brekket etter sin fisk - morsomt med en dobbel hookup i en slik situasjon, det ble litt plaster på såret etter å ha keita til det som muligens var mitt livs fisk.)

Den tredje jeg røyk var den siste dagen, i de siste minuttene før vi måtte begynne å traske hjem og rydde leiren. Fisket av noe struktur, fisken tok på veldig grunt vann og skjøt som en rakett oppover elva og rett rundt en diger stein som sporenstreks klipte fortommen. Et rimelig kraftig «Nææææiiii!» fyllte den ellers stille dalen.

På Kola er det stor fisk

Jeg endte opp med å få ni fisk over kiloen på en uke - resten av gruppa Fikk stort sett noenlunde det samme, med totalt 56 fisk fordelt på seks personer. Jeg fikk to fisk over to kilo - den største var 2.7kg. Skal jeg få noe større enn det på tørt (Dyret, #8) må jeg nok tilbake til Kola... Snittvekt på de ni fiskene ble til slutt 1.6kg. Fikk og mye (ikke tellende ) fisk rundt fem seks hundre gram.

D42099B7-2501-49A6-A9E3-23E4CA86C0C8.thumb.jpeg.cd6fafeaaf4de6c7a8ac2c2818154053.jpeg

Den største fisken på gruppa var på 3.5kg. Det er en veldig stor fisk.

I det hele tatt en ganske crazy opplevelse. Må ta den litt ned med meitefiske etter abbor i nærmeste overfylte myrputt. Fulgt av en snartur til Rena neste helg...

  • Lik 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe... man opplever litt av hvert der oppe ja. Det jeg synes var mest grøss var den bilturen ut på tundraen som du også har nevnt (husk nyrebelte og vodka!) Skal du tilbake så se om du får deg plass i uke 27 el 28. August på Kola er ofte ganske fattig på både klekk og vak sammenliknet med første halvdel av Juli. På begge turene jeg var (Litza/Kharlovka) der hadde vi rundt 125-130 fisk med snitt på 2kg. De største var rundt 3,5-3,8 ish. Og vi misset en dag fiske på hver av turene pga. drittvær og tåke.

Fisket du no med streamere/tuber?

  • Lik 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig ikke meningen å bedrive markedføring - en av de bilene kommer til å kræsje før eller senere... :]

Vi fisket mye «overflatestreamer» - dyret eller tchernobyl eller gurglers stripet over overflaten nært strukturer og brekk. Vi tok totalt én fisk på en deaddrifta tørrflue. Den største jeg tok var på et strekke hvor vannet aldri var over knærne da vi vadet over.

Ser poenget med en tidligere uke - Men da risikerer man vel også å være «for tidlig.» Det som skjedde med gruppa med sju fisk i fjor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overflatestreamer funker det, generelt så er de ikke så vonde å be der. Vi gjorde også det første par dagene når det var 5grader og liten kuling ;D Fanga som f...  Så snudde det fra +5 til +25 på 15 timer og da smalt det. Trur det skal temmelig mye til å bomme andre uka i juli. Se litt på rapportene der over flere år så danner du deg et greit bilde.  Jeg var der i 2007/2008.

  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bilturen inn til Tumani er vel det mest skremmende med hele turen. Men etter å ha vært inne i 2008, 2013 og 2015 så merka vi et merkbart skifte til det bedre. De kjører jo generelt som idioter der borte, så transporten det siste året var veldig bra.

Jeg har også opplevd skikkelig tørke og varme på Kola. Det som gjaldt da var å flytte seg mye, den som gikk mest fikk som regel mest fisk. Og samtidig tørre å dra på en streamer. Kola Killeren har på mine turer vært en ufattelig fiskefinner! For min del kanske den beste ørretflua jeg har fiska med.

Tørrfluefisket har jeg også opplevd, faktisk også i uke 35... Da hadde vi noen flotte dager med 20+ grader og fisken viste seg både her og der uten at det var noen kalasklekkinger.

Mitt kanskje beste tips for fisket på Kola når fisket er tregt og fisken ikke vaker på dagesvis er å tenke som en laksefisker. Hvor er standplassene ? Hvor det er dyprenner ? Hvor er plassen med littegrann mer oksygen en resten av elva, og ikke minst, finnes det en innsjø å fiske i ? Fiskere som vet litt om dette og vet å utnytte disse plassene (tenk på de gamle markfiskerne i norske lakseelver som la marken med milimeterpresisjon og dro fisk på brøt ? ) kommer til å lykkes mere på Kola under rævva forhold.

 

Jan

  • Lik 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er alltids en risk for bomtur også til Kola og slik forholdene var i år var det nok ikke lett, spesielt ikke i Kharlovka slik jeg har forstått det med minimal vannføring.

Siden det foreløpig har blitt med en tur for 4 år siden så får jeg nøye meg med mimring, men jeg begynner å merke suget etter en ny tur selv om det begynner å bli dyrt etterhvert. Jeg vil sikkert aldri oppleve noe tilsvarende som uka jeg fikk oppleve den gang - crazy er bare fornavnet.

Vi fisket i uke 32 på First Knee i Litza og på Wulfs Lear i Kharlovka og vi hadde knallvær og badetemperatur (opp mot 20 grader) omtrent hele uka. Det var nesten ikke vind og vi gikk etterhvert kun i t-skjorte og kun underbukse under vadebuksa og klint inn med en salig blanding av mygg og sololje. Men vannstanden var bra og fisken stod på brekkene og lot seg lure til å ta tørt til tross for minimale klekkinger. Gruppa fikk totalt 108 fisker og jeg fikk selv vannvittige 36 over kiloen hvorav 22 på Wulfs Lear. De langt fleste (31) tok tørt og dead drift siden det stort sett ikke tok når flua stripet. Jeg brukte stort sett helt normale fluer tilsvarende de jeg normalt bruker på Hardangervidda og de langt fleste tok på Krogvolds Tricaddis i str 8 og 10 (rakk aldri å binde opp de mer klassiske Kola-fluene..). Snittet mitt på Wulfs Lear var på hele 2,53.. og de 4 største jeg klarte å få i håven (3,8, 3,8, 4,0 og 5,5) tok alle tørt :P Fiska etterhvert bare med tørrflue siden det funka vel så effektivt som streamer. Røyk også et par store fisker men det skulle vel bare mangle. Brukte forøvrig Stroft 0,20 spiss på tørrflua.

Helt drøyt og det klart råeste jeg har vært med på. Anbefaler alle å unne seg en slik tur minst en gang i livet selv om det ikke finnes noen garantier selv på Kola.

Legger ved et bilde av den største.

Per Martin

P1010454.thumb.JPG.e27be1d8e46ee5871e39d557b44e3fa4.JPG

  • Lik 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

×
×
  • Opprett ny...