Gå til innhold

Interessant teori om dead drift og storørret


Kim Roger

Anbefalte innlegg

På det siste oppholdet mitt på New Zealand, fisket jeg en dag med en lokal kjentmann, for å kunne nå ei veldig bra storørret-elv. Få, om noen fiskere/guider, har like god erfaring med storørret på Sørøya som han her. Når vi snakker storørret, mener jeg fisk fra cirka 4 kilo og oppover.

Når jeg har fisket oppstrøms med indikator, har jeg alltid vært opptatt av såkalt dead drift. Det at nymfa skal bevege seg så naturlig som mulig (som dog ikke alltid betyr dead drift, men det er en annen sak). Da må man planlegge kastet, og gjerne mende snøret slik at det får nok slakke. Enten i selve kastet, eller rett etter at snøret lander. Dette kjenner mange av dere godt til.  Uten mending vil nymfa i flere tilfeller få et unaturlig drag, på grunn av strømmene. Og fisken kan bli mistenksom og nekte å ta.

Da jeg begynte å kaste på min "vanlige" måte, for å unngå drag, begynte derimot den lokale eksperten å korrigere meg. Han mente folk flest mender for mye, og er altfor opptatt av dead drift. Det snakkes og skrives om det "overalt", som det viktigste for å få ørret under nymfefiske med indikator. Hans erfaring er derimot at det viktigste under fiske etter storørret, er hurtige tilslag. Akkurat det er også åpenbart et viktig poeng, og godt kjent. Man trenger normalt både fri flyt og hurtige tilslag for å lure kresen ørret. Utfordringen er derimot at disse to tingene ofte motstrider hverandre. Jo mer slakk line og fri flyt, jo senere tilslag. Jo strammere line og raskt tilslag, jo vanskeligere med fri flyt. Så vil det selvsagt være en balanse her, de fleste fiskere vil normalt prøve å balansere driften best mulig. Så også jeg. Dette kommer jo helt an på strømmene foran deg.

Jeg ble likevel overrasket over hvordan eksperten balanserte disse to tingene. I stedet for å finne "en gylden middelvei", som de fleste fiskere gjør (deriblant meg), bikket guiden ekstremt mye over til "hurtig tilslag"-siden. Han var ofte villig til å oppgi dead drift totalt, så lenge kontakten med flua var optimal. Igjen, jeg ser også verdien i raske tilslag, og prøver alltid å ha god kontakt med flua. Men denne tilnærmingen var så ekstremt ubalansert, at det likevel ble en liten øyeåpner. Nå skal det presiseres og gjentas at dette var fiske etter stor og kresen NZ-ørret. Men det er trolig overførbart også til annet ørretfiske. Og forresten, når vi nymfer nedstrøms, med sving, så er det jo sjelden mye dead drift å spore der heller. Og fisken tar ofte da også, uten at jeg har prøvd det på kresen troféørret (eller jo, jeg har kroket firekilos på Kola på nedstrøms nymfefiske. Men den fisken var nok mindre kresen enn NZ-ørretene).

Teori: Skal man fiske stor og kresen ørret, bør man tenke langt mer på raske tilslag enn fri flyt. Som den lokale eksperten sa: Folk mister flere storfisker på grunn av for sene tilslag, enn på grunn av manglende dead drift. For min del har jeg alltid sett på dette som en balansegang, med en "gylden middelvei". Og jeg har da fått min del pene New Zealand-fisker jeg også. Men nå har jeg like fullt fått en noe annerledes tilnærming til nymfefisket mitt, spesielt etter stor og kresen ørret. Nå har jeg langt mer fokus på direkte kontakt med flua, i stedet for dead drift. Mending underveis i driftet fikk jeg også knapt "lov til". Stikk motsatt av hva mange lærer bort, og hva man ofte ser i videoer og bøker.  Igjen, dette er ikke snakk om "enten eller", fordi både kontakt med flua og dead drift er viktige ingredienser i nymfefiske. Men neste gang jeg har en kresen storørret foran meg, vet jeg iallfall hva jeg kommer til å fokusere mest på...

Endret av Kim Roger
  • Lik 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra input dette Kim Roger. Nå har ikke jeg jaktet på nz på trofefisk ennå, dessverre. Men jeg fisker endel med rigg både på vann og elv ellers. Og raskt tilslag er veldig viktig også når man fisker mygg "klink & dink". Når den tørrflua går under så skulle du nesten ha satt tilslaget allerede. Lynrask er essensielt og da også ganske kort vei til god kontakt. Nytter ikke å være halvsløv og i litt andre tanker i dette fisket, da blir det mye "langnese".

  • Lik 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, og det er jo dette som gjør nymfefiske fascinerende. Det kan være utfordrende, med flere ting som må være på plass, ikke minst at tilslaget er hurtig nok. Samtidig ble jeg litt overrasket over hvor lite kjentmannen brydde seg om unaturlig drift, og det å ha iallfall en bitte liten riktig bukt i snøret. Greit nok at hurtig tilslag ofte er alfa og omega, men å ha det som eneste fokus var litt uvant.

Det hadde for øvrig vært veldig interessant, hvis man hadde visst hvor mange ørreter man mister på grunn av drag i flua. For det er jo så mye vanskeligere å oppdage, enn dem man mister på seint tilslag (selv om man heller ikke vet om alle  fiskene som spytter ut flua før fiskeren merker det).

For å si det sånn; hvis man er enige om at hurtig tilslag er "viktigst" i nymfefiske, så er det selvsagt forståelig. Kjappe tilslag kan være alfa og omega, og man trenger jo god kontakt med flua. Men vet vi hvor mange fisker som ikke biter, fordi snøret dro litt i flua? Det gjør vi jo ikke. Det er lettere å si "jeg mistet fisken fordi jeg var for sein med tilslaget", og fokusere mest på dette. Visste man om fiskene som ble skremt av driften, så ville man kanskje tenkt annerledes? Eller, det er jo mange som også tenker annerledes, og fokuserer mest på dead drift. Og det er jo nettopp her dette med balansegangen kommer inn da.

Endret av Kim Roger
  • Lik 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 hour ago, Kim Roger said:

Men vet vi hvor mange fisker som ikke biter, fordi snøret dro litt i flua?

Viktig å utfordre etablerte sannheter syns jeg! De beste fiskene er de som tar til tross for at jeg brøyt «reglene» :) «Fisken tok ikke før jeg fikk til et dead drift.» - ok? Hvordan er vi sikker på at det var den utløsende faktoren? Noen ganger vet vi - andre ganger ikke... Men det er i alle fall sikkert at mulighetsvinduet fra indikatoren/sighteren flytter på seg til kroken settes er rimelig kort - selv på mindre fisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herlig nerdete tråd dette!

Vet ikke om det er sammenligningsbart i det hele tatt, men noe som stadig skjer er at ved sjøørretfiske så tar ikke fisken før man avviker veldig fra det naturlige bevegelsesmønsteret, særlig om det er mye naturlige byttedyr og fisken ikke er i skikkelig jakthumør.

Da kan man ha hellet med seg og få hugget om man beveger flua helt unaturlig. Mulig fisken reagerer og tar det som et skadet/lettvint bytte.

Mulig det at man plutselig ikke har dead drift og naturlig bevegelse gjør at man fanger ørretens oppmersomhet og trigger et hugg. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, skal ikke påberope meg å sitte med noen fasit jeg :). Men jeg ble iallfall mer nysgjerrig og bevisst på temaet etter denne fisketuren.  Og at vinduet er kort fra fisken tar flua til kroken må settes, ja det er det ingen tvil om. Men mange er samtidig opptatt av dead drift, noe jeg også normalt har i bakhodet når jeg nymfer i elv. Jeg legger ofte snøret med en ørliten bukt oppstrøms, hvis jeg står litt på siden av fisken, og det er en del strømmer mellom meg og fisken. Eller rister litt på stanga for å få til noen S-kurver på snøret. Det kommer litt an på fiskevinkelen og strømmen, selvsagt. Og det er ikke spesielt ofte at jeg er for seint ute med tilslaget heller, som jeg vet om iallfall. Så skal det nevnes at kontroll på snøret også handler om godt inntrekk, samt vinkelen på stanga (spesielt i raskt vann). Her er det mye å hente, eller miste, med tanke på hurtige tilslag.

Nerdete, ja visst :). Det blir jo sånn, når det ikke alltid finnes noen "fasit" på hva som er riktig. Men jeg ønsker å være åpen for nye ideer og andres teknikker, iallfall. Det er jo det som gjør oss til bedre fiskere. Heretter skal jeg bry meg mindre om mending og fri flyt. Så får jeg se om et par-tre år, om jeg har merket noen forskjell.

EDIT: En liten kommentar om "naturlig bevegelse" og ørrethugg. Jeg opplever også at fisk kan ta når man avviker fra normalen. Fungerer ikke "det normale" først, er det gjerne avviket etterpå som trigger hugget. Samtidig, noe som har slått meg på New Zealand, er når man fisker med to nymfer samtidig. Jeg bruker i så fall ofte en stor og en liten flue. Man skulle tro at ørreten utelukkende ville gå etter den største flua, som gir mest mat. Men nei da, fisken tar oftere størrelse 16-flua, i stedet for den store. Trolig fordi hjernen til fisken er vant til at dette er normal føde, og fokuserer på det. Litt som hvis fisken tar knøttsmå fluer som klekker, og overser det digre stankelbeinet. Fascinerende.

EDIT 2: Litt variasjon i teknikkene er jo naturlig nok alltid viktig. Det hender jo at nymfer svømmer også, og ikke flyter fritt. Men de viktigste kastene er jo normalt dem man gjør først, med tilhørende fisketeknikk. Og får man flua på riktig dybde, har man iallfall et godt utgangspunkt.

Endret av Kim Roger
  • Lik 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, nettopp gjenopptatt denne type fiske etter Påls foredrag på Trysil. Teknikken jeg syne funka var å lage en nedstrøms loop. Størrelsen på loopen varierer med forholdene. Jevn strøm = liten loop. Jo verre strøm, større loop. Tilslaget kan gjøres enten ved å løfte stang som man samtidig trekker inn,, når man har liten loop. Ved stor loop settes tilslaget ved å føre stanga motstrøm med stangtuppen rett over vannet. Bruker da strømmen til å kjapt stramme lina. Funker små tålelig greit utenfor mange misser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

×
×
  • Opprett ny...