NZ Nymfeteknikk

NZ Nymfeteknikk

Tekst og foto: Tore Magnus Nilsen

Årene 2002 og 2003 tilbrakte jeg i ørreteldoradoet New Zealand. Offisielt og først og fremst som student, men som fluefisker var det absolutt ikke tilfeldig at jeg valgte nettopp dette landet som studiested.

I løpet av denne tiden var jeg så heldig å få fisket sammen med noen av New Zealands fremste fluefiskere. Det hadde naturlig nok mye å si for mine egne prestasjoner i elvene der nede. Det første som slo meg var at de veldig ofte brukte to fluer samtidig, noe vi sjeldent ser her hjemme. De brukte kombinasjoner som tørrflue/nymfe, tørrflue/klekker, to nymfer og to streamere.

Etter jeg kom hjem har jeg funnet at metoden er akkurat like effektiv her hjemme, med visse justeringer.

Hvorfor to fluer

”Riggen”

Ved fiske med to nymfer knyter du den tyngste i enden av fortommen. I krokbøyen på denne binder du en senestump på ca. 20-25 cm i en dimensjon tynnere enn spissen, og så den letteste flue i enden av denne igjen. Forsterket slukknute eller lignende fungerer greit. Det er viktig at det ikke er for lang avstand mellom fluene fordi den bakerste flua da lett kan feste seg i bunnvegetasjonen eller i fiskens hale ved kjøring av fisk. I begge tilfeller er sannsynligheten stor for at du mister fisken. Den ytterste delen skal være tynnere enn fortomsspissen i tilfelle den bakre flue setter seg fast. Du slipper da å miste hele riggen.

For at fluene skal synke så fort som mulig bør fortommen være uten tapering, altså nærmest som en lang spiss. Kastingen blir brått verre, men med litt trening er det utrolig hvor stor presisjonen allikevel blir. Det kan være greit å ha en stump med f.eks. 0,30 nærmest snøret og feste den lange spissen i denne med en blodknute. Avstanden mellom indikator og første nymfe skal etter boka være ca. 1,5 ganger dybden, men her må man også ta strømforhold i betraktning. Hvis indikatoren gjør små bunnapp fisker du riktig. Hvis den til stadighet setter seg fast fisker du for dypt. Hvis den aldri rører bunnen fisker du for høyt. Hvis du fisker i dypt eller urolig vann kan du fint feste indikatoren helt inntil fluesnøret. Det vil gjøre kastingen enklere. I roligere vann bør du ha lenger fortom, men hold den til et minimum.

Ved fiske med tørrflue og nymfe/klekker kan du med fordel bruke en vanlig tørrfluefortom. Bind en sleng fast i krokbøyen på tørrflua, og i enden på den knyter du nymfa. På denne måten blir tørrflua en nappindikator. Lengden på den ytterste stumpen må tilpasses dybden, men jeg liker ikke å ha den for lang da det fort kan bli komplikasjoner hvis fisken tar tørrflua. Som regel bruker jeg kun denne metoden på fisk som beiter grunt.

Nymfer skal fiskes nærme bunnen, mens klekkere fiskes nærmere overflaten. Det er viktig at du bruker en tørrflue som flyter godt og en nymfe som har noe fortynging, slik at den ikke blir hengende i vannfilmen.

Indikator

For å se når fisken tar benytter man en nappindikator av et eller annet slag. Disse finnes i mange forskjellige varianter. Her er mine favoritter:

» Foam/celleplast: Flyter høyt og lander mykt. Finnes i mange farger, men jeg synes oransje er den mest synlige under de fleste lysforhold. Festes ved å klebe flatene mot hverandre. Ved bruk av tunge nymfer kan du bruke to. Du kan også smøre på tørrfluefett/silikon. (Illustrasjon)

» Flytedeig: Flyter godt men lander med et lite plask, derfor best i litt raskere vann. Også her synes jeg oransje er best synlig. Ikke bruk mer enn nødvendig. Formes lett med litt spytt på fingrene. En av fordelene med denne er at den kan brukes gang på gang, samt at det er lett å justere dybden og størrelsen. Deigen til Loon Outdoors funker meget bra. (Illustrasjon)

» Eggyarn: En dusk formet av eggyarn eller polygarn. Denne kan du enkelt lage selv, helst i forskjellige størrelser og farger. Bruk silikon/tørrfluefett. Dette er indikatoren du bruker til meget tunge nymfer, da flyteevnen er meget god. Ved finfiske i stilleflytende vann kan du knyte på en minivariant i hvitt, da den lander som en tørrflue. (Illustrasjon med beskrivelse på hvordan man enkelt lager en slik indikator)

Kastingen

Å kaste med en slik rigg kan være vrient. Spesielt vanskelig er det hvis du bruker et tørrfluesnøre med lang front tapering. Fluene er rett og slett for tunge, og du får heller ingen hjelp fra fortommen. Bruk derfor et snøre med kort tapering og gjerne kort klump. Såkalte bass/bug tapers eller saltvannssnører er ideelle. Selv kjøpte jeg et godt allround snøre på tilbud og kappet litt av fronten for å få raskere overslag. Det kan også være en fordel å gå en klasse opp da du sjeldent har hele klumpen ute under slikt fiske. Du bør bruke ei stang som er minimum klasse 5, men ei 6’er stang med 7’er snøre vil nok gjøre kastingen enklere når du bruker tunge nymfer. Ikke start første bakkast direkte fra vannet, men start med et rullekast for å få løftet fluene først.

Bruk vide bukter slik at fluene ikke hekter seg i lufta. Vent ut framsleng og baksleng slik at fortommen strekker seg helt før du starter kastet. Hvis ikke vil fluene slå i vannflata samt du vil få lavere fart på snøret, noe som øker faren for at de slår i stanga med påfølgende stangbrudd. Diverse deler av hodet er som kjent også et yndet mål for fluer i fart, og ei tung nymfe vil gi deg en smell du sent vil glemme..

Et annet triks for å få fart på snøret er å klemme sammen lille- og ringfinger i slutten av kastet. Dette forutsetter at du bruker det såkalte V-grepet.

Husk alltid å bruke briller! Det gjelder under all fluefiske.

Fiskemetoder

To nymfer:

Nymfene skal fiskes oppstrøms med fri drift, akkurat som en tørrflue. Fisker du dypt kaster du et godt stykke oppstrøms og mender med et rullekast oppover, slik at indikatoren løfter seg litt. Plasser deg slik at du ikke legger snøret over hodet på fisken hvis det er grunt og sakteflytende. I dypere og mer urolig vann spiller det som regel ingen rolle, og du kan fint blindfiske over sannsynlige standplasser.
Husk at strømmen på overflaten er raskere enn den lenger ned. Det er derfor viktig at nymfene ikke blir slepende etter indikatoren. Ideelt skal nymfene henge rett under indikatoren idet de er på høyde med fisken. Det krever at du mender aktivt hele veien. Fisk kastet ut helt til indikatoren stopper opp og nymfene stiger mot overflaten.
Et lite unntak til regelen om fri drift er hvis det er meget stilleflytende vann. Da kan det være en fordel å gi fluene litt bevegelse ved å lage en bukt nedstrøms, slik at du får litt drag i snøret og fortommen. Hvis ikke vil det være nærmest umulig å se når fisken tar.

Det som skiller en meget dyktig nymfefisker fra en middels god nymfefisker er hvor mange bitt vedkommende oppdager. Her er det nemlig mange varianter. De aller mest opplagte er der hvor indikatoren dykker, stopper helt opp eller går motsatt vei. På den andre siden av skalaen er det bittet hvor indikatoren bare gjør en ørliten bevegelse til siden, eller bare et lite løft, slik den kan gjøre ved fiske på stille vann hvor fisken ofte kommer fra undersiden. I tillegg må du kunne skille mellom fisk og bunnapp. Trening er derfor stikkordet. Det er uhyre viktig å gjøre raskt tilslag ved nymfefiske. Er du ett sekund for sent ute så er fisken som regel borte.

Tørrflue og nymfe:

Denne riggen skal fiskes på akkurat samme måte som en tørrflue alene. Det vil si fri drift. Du må som sagt bruke tørrfluer som flyter godt. Du må også gi nymfa tid til å synke før den når fisken. Kast derfor lenger oppstrøms enn det du ville gjort dersom du kun hadde tørrflua på. Igjen uten å legge lina over fisken. Denne teknikken krever også aktiv mending for å opprettholde et godt flyt gjennom hele kastet. For begge metoder er spesialkast som ”reach” kast og luftmending nyttige for å få unngå drifting av flue eller indikator. Det ligger i denne metodens natur at fisken kan velge enten tørrflua eller nymfa, og her ligger et aldri så lite problem. Hvis den tar tørrflua så skal tilslaget komme sent, men hvis den tar nymfa skal det sitte momentant. Det høres kanskje rimelig greit ut, men tro meg, hvis fisken er stor nok og dermed nervene i helspenn så krever det sin mann å ha is nok i magen til å vente med tilslaget hvis den gulper i seg tørrflua. Spesielt vanskelig er det hvis man ser hele skuet med det blotte øyet, slik situasjonen ofte er i New Zealand og noen steder i Norge.
Jeg husker spesielt en situasjon ganske tidlig i oppholdet mitt der nede. Jeg så en brunørret på ca. 1,5 kg som beitet hyppig langs bunnen på cirka en halv meters dybde. Sta nordmann som jeg var hadde jeg ikke fulgt min fiskekamerat John sitt råd om å bruke en Royal Wulff med en hareørenymfe under. ”Man bruker da ikke to fluer, og i hvert fall ikke attractor mønster!” Etter å ha servert fisken et knippe av mine tynt dressede fallskjermfluer i ymse farger og størrelser uten hell, og etter diverse oppgitte bemerkninger fra John krøp jeg til korset og fulgte hans råd. Jeg knøt på en Royal Wulff i størrelse 14 og ca. 40 cm. under denne en liten fasanhalenymfe med litt fortynging. Fisken beitet fortsatt ivrig, og jeg la kastet omtrent 4 meter skrått oppstrøms slik at nymfa skulle rekke å synke. Flytet var perfekt og jeg kjente pulsen øke proporsjonalt med at avstanden mellom fluene og fisken minket. Når den var ca. en meter fra fisken kunne jeg høre pulsen som en stortromme, og jeg var nesten bekymret for at vibrasjonene skulle nå fisken og røpe hele lureriet. Men alt gikk etter planen foreløpig. Fisken gikk sideveis mot fluene og John sa med en rolig stemme ”stay focused buddy, remember to wait if it takes the dry!” Fisken var helt tydelig interessert og jeg var så klar som aldri før. Det krystallklare vannet og de polariserte brillene gjorde at jeg så alt som skjedde. Jeg var som en spent buestreng. Ørreten gjorde seg klar til å gulpe i seg nymfa, men plutselig fikk den øye på den store godbiten på overflata og gikk til lynangrep. Med et plopp forsvant tørrflua under og jeg ble fullstendig overrumplet. Jeg gjorde et tilslag som antagelig ville sendt hele fisken direkte opp på land hvis fortommen hadde holdt. Men det var selvfølgelig ingen fare for verken flygefisk eller fortomsbrudd, fordi jeg hadde røsket flua ut av faresonen før hackelet i det hele tatt hadde rørt leppene på ørreten. John lo irriterende høyt og kom med belærende fraser som jeg fant totalt uinteressante der og da. Men jeg hadde lært!
Nå er det sjeldent særlig langt mellom kilosfiskene i New Zealand, og 50 meter lenger oppstrøms gjentok det hele seg, men denne gangen med et heldigere utfall.

I tillegg til å ha rett utstyr og riktig metode må du også ha nervene under kontroll.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.