Close

QUIGLEY CRIPPLE

By  feb 24, 2017
«Hva tok du den på»?
«Krøpling»
For utenforstående og nybegynnere kan latinske navn på insekter virke som jåleri blant fluefiskere. Men det er det eneste logiske. Dialogen over viser vel at en norsk benevnelse kan være vel så kryptisk.
Å fiske med krøplinger er godt kjent for mange på FFS, men vi tar en gjennomgang likevel.
Tekst & Fluebinder: Pål Hedenstad.
Foto: Rune Andre Stokkebekk

Quigley Cripple er – tatt i betraktning av at det er en imitasjon – et ganske gammelt mønster. Bob Quigley skapte mønsteret i 1978 og beskrev den som «halvt nymfe og halvt dun». Det er altså i utgangspunktet en imitasjon av en døgnfluenymfe som klekker, men som mislykkes i forsøket på å gjøre seg klar til take off. Ettersom den nesten alltid er effektiv mener jeg den også imiterer en vanlig klekker. For å kunne skrive det, rådførte jeg meg med Gisle Helgesen. Han mener også at den kan tas som klekker – så da tror jeg vi regner flua for å være en imitasjon av både en klekker og en døgnflue som mislykkes under klekkingen (ofte benevnt som «stillborns»).

Første gang jeg hørte om flua fikk jeg høre at den var så effektiv at den nærmest var usportslig å bruke. Det syntes jeg jeg unektelig hørtes litt brutalt ut. Like etter fikk jeg se filmen hvor Bob Quigley fisker med flua i The Fall River: En krystallklar sakteflytende elv i et paddeflatt landskap, med en intens klekking av små døgnfluer og helt uvirkelig mange ørreter som står på geledd og maskinvaker. Når man kan plukke fisk som en vil under slike forhold – ja da har man den riktige flua – selv om den i mine øyne ser litt gebrekkelig ut.

Når man står i elven og velger flue, blir det gjerne til at man først knyter på det som har fungert før. Det gjorde jeg under en aurivellii klekking rundt tusenårsskiftet– og i et par timer fungerte det stort sett utmerket med en oransjeoliven fallskjermflue. Bortsett fra en fisk: Litt over halvmeteren, steady, litt langt holdt – men absolutt overkommelig å fiske kontrollert på. Så vidt jeg kunne se, var flytene fine, men flua fikk være i fred. Når en halvtime var gått bytta jeg flue. Det var ett kast med krøplingen som skulle til. Etter den opplevelsen har jeg alltid skifta flue raskere når aurivelli duns’ene blir forkasta, og det er stort sett det samme som skjer gang på gang. Riktignok ikke nødvendigvis på første kast, men dette er ei flue som for meg har løst mange fiskesituasjoner.

Etter hvert har jeg også begynt å imitere de slankere og mindre insektene over samme lest, og det fungerer godt.

Det er av og til et godt tegn når et mønster får mange varianter av originalen. I så måte bør avdøde Bob Quigley være svært stolt om han fortsatt følger med. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at dette er rekord, men langt unna er det ikke.

Så, hvordan ser orginalen ut? Så vidt jeg har funnet ut, var Quigley så oppegående at han gjorde det eneste riktige. Han endret materialer ut fra størrelse på flua og sikkert også arten. Her hjemme har vi de klumpete brune moseklingende nymfene. De imiteres fint med en kropp av brun marabou. De slankere baetisene f. eks, imiteres med turkey biots eller tilsvarende som gir en slank kropp. Halen eller puppeskallet bandt Quigley både av marabou, strutseherl og Z-lon – eller kombinasjoner av disse. Når det gjelder valg av krok så ble det brukt standard tørrfluekroker, men etter hvert også av og til noen svakt buede kroker. Det sistnevnte var nok helst for imitasjoner av de litt større døgnfluene.

Innledningsvis nevnte jeg at Quigley beskrev flua som «halvt nymfe, halvt dun». Skal man følge den logikken skal hale/puppeskinn følge fargene som nymfa til den aktuelle døgnfluen har. Thorax  dubbes med en farge som matcher insektets dun farge. Men jeg vet at mange har bundet hele flua i dun-farger og fått det til å fungere utmerket. Hva du velger å gjøre får være opp til deg selv. På fluene vi har avbildet, er det tatt hensyn til fargen på nymfa.

Jeg liker å binde mine krøplinger litt forsiktig dresset. To til to og en halv runde med hackle synes jeg er nok. Det blir litt stusselig på bilder, men dette er ikke utstillingsfluer. Vinge og hackle impregneres med TMC Dry Magic eller annen tørrflueimpregnering i pastaform (evt. cdc olje).

Foto: Gisle Helgesen

Foto: Gisle Helgesen
En Vulgata som nesten har klart å klekke. Hadde det stoppet her så
hadde den forblitt en krøpling.

For å lese hele artikkelen må du være medlem av Norske Fluefiskere.
Medlemskontingent må til for å kunne drifte siden rent teknisk og produsere innhold, samt ha forskjellige medlemsaktiviteter. Kontingenten er svært lav sammenlignet med hva man får igjen. Klikk her for å lese om medlemsskap.
Om du allerede er medlem, så må du logge på forumet før du leser artikkelen. Klikk her for å logge på