Libellenymfa er en av mine to favorittnymfer for fiske i skogsvann. Den andre, en vannymfeimitasjon, ble presentert i Alt om Fiske 6/2007. I myrkransede og vegetasjonsrike tjern er dette som regel de første fluene jeg tyr til hvis det ikke vaker. Øyestikkere – Odonata – finnes i to grupper: Vannymfer (Zygoptera) og de egentlige øyestikkerne (Anisoptera). Flua jeg presenterer her, skal etterligne de egentlige øyestikkerne. Disse nymfene har to typiske fasonger: Sigarformet og lang, eller kort og bred. De største øyestikkerne (slekten Aeshna) har nymfer som er lange – opptil 5 cm – og sigarformede. Flesteparten av libellenymfene er imidlertid bredere og kortere, som regel rundt 20–25 mm lange. Det er de korte og brede jeg ønsker å imitere med denne flua. Begge kan imidlertid imiteres med små justeringer av bindeteknikken.

Denne flua er lett og kan kastes med firerstanga, som er førstevalget til markafiske for mange. Jeg har som regel med meg femmerstanga i tillegg, nettopp for å fiske med lette streamere og litt tyngre nymfer. Ofte fisker jeg med nymfe mellom vakperiodene i påvente av noe mer visuelt. Det er sjelden behov for synkesnøre til dette fisket. Insektene lever på grunne plasser med vegetasjon. En vanlig 9-fots tapert fortom med 1,5 meter 0,18-spiss holder som regel. Noen ganger ønsker jeg imidlertid å holde flua mer effektivt på dypet, og da foretrekker jeg en saktesynkende polyleader. Min tommelfingerregel er at jeg fisker effektivt med en flytende polyleader eller vanlig, ferdigtapert mono ned til 2 meter. Har du bunnapp fra tid til annen, fisker du dypt nok.

Libellenymfene har bokstavelig talt jetmotor i baken. De kan nemlig trekke inn vann gjennom kroppen og presse det ut gjennom bakenden. Slike utsprøytninger får dem til å fyke bortover i korte spurter. Derfor pleier jeg å trekke inn flua med 20–30 cm lange inntrekk for så å gi den en pause i 3–4 sekunder. Siden flua har gummibein, pleier jeg å legge inn noen vipp med stangtuppen og skjelvinger for å lokke fisken litt ekstra. Sprellende gummibein sender sjelden feil signaler… Skittent triks Treg fisk trigges ofte av jakt. For å etterligne dette, setter jeg på en liten vespertinanymfe som opphenger en halvmeter foran libellenymfa – eller i skjøten for fortomsspissen. Det er et skikkelig dirty trick som kan få ørreten til å våkne!

I løpet av de årene jeg har brukt denne flua så er den nok min aller mest effektive flue til å lokke fram stor fisk. Skaufisk som denne på langt over 2kg har gått på limpinnen flere ganger.

For noen år siden undersøkte jeg mageinnholdet til mange ørreter gjennom hele sesongen, og da fant jeg mest libellenymfer om våren og på forsommeren. Nå fisker jeg med nymfa hele sesongen, og tar like gjerne fisk på den i oktober som mai. Fisketaktikken er enkel: Jeg holder meg til grunne områder. Kastene er som regel korte; rett utenfor land og langs kantene. Jeg prøver å holde meg i skjul, og gjør de første kastene fra langt innpå land – hvis forholdene tillater det. Når jeg fisker fra flytering, kaster jeg langs land eller inn mot land. Det er sjelden hensiktsmessig å ligge midt utpå tjernet i flyteringen med dette mønsteret. Vannymfer svømmer nemlig ikke i de frie vannlagene. Men på den annen side: Fisken vet hva mat er, så du kan sikkert få fisk på det også. Jeg har også kastet på vak med denne flua flere ganger, og tatt fisk på det også. Libellenymfene er typiske nattdyr for å unngå å bli spist. De er nemlig et lett bytte. Det kan forklare hvorfor jeg like gjerne tar fisk på flua midt på lyse dagen. For fisken blir det å oppdage en velfødd libelle for godt til å være sant! Og da reagerer den kjapt!

Dette fluemønsteret er – som mange andre – sammensatt av flere bindeteknikker og impulser fra en eller flere opphavsmenn. Flua som fikk meg til å tenne på fisket med øyenstikkerlarver, kommer fra Bjørnar Skjevdal. Bjørnars flue har hul bakkropp laget av dubbing og tekstillim. Bakkroppen lages ved at du legger tekstillim på en sylinder i passende tykkelse og surrer dubbingen rundt. Før limet tørker, trekker du kroppen av sylinderen. Jeg bruker slike frittbærende kropper på en rekke fluer, både nymfer og tørrfluer. Kropper laget av polygarn eller antron gir lette fluer som er myke og kroker godt. Du kan også lage slike frittbærende kropper ved å tvinne garnet for deretter å la det legge seg dobbelt eller rett og slett smelte det i enden. Det er funksjonelle metoder på mindre fluer når kroppen er rund og jevntykk. For å få en solid og naturlig avslutning har jeg tatt i bruk metoden som du ser presentert her. Den er hele essensen i fluemønsteret, og gir en fin blanding av estetikk og funksjonalitet. Teknikken med å bruke tråd i kombinasjon med garnet kommer fra japanske Kenshiro Shimazaki. Kenshiro legger knuter rundt garnet for å få en spiss avslutning på kroppen, og bruker metoden for å lage svømmende vårfluepupper. Teknikken er imidlertid brukbar til langt mer.

Jeg legger på lynlim på tuppen av bakkroppen og former den med ei tang. Bredden på tanga bestemmer bredden på kroppen. Hvis du ønsker en ekstra bred kropp, kan du også legge på litt lim lengst framme på bakkroppen og klemme den flat der også. I tillegg oppnår jeg at garnet legger seg fint rundt og «lukker» kroppen. Dette gir en myk bakkropp som ikke går ut over fluas krokingsegenskaper. Bakkroppen blir samtidig luftig og bryter overflata lett. Materialene som brukes i dette mønsteret, er standard. Jeg foretrekker antrongarn som bakkropp for det har mer glans enn f.eks. polygarn. Antron flyter dessuten langt dårligere. Framkroppen består av ekorndubbing iblandet SLF (Squirrel SLF). Dubbingen er litt grov, og gir et litt rufsete resultat. SLF sørger for fin glans – ypperlig til å lage brystpartiet på nymfer. Børst ut noen fibrer, så har nymfa bein også! Det er viktig med en litt kraftig krok for å få litt vekt i flua. Kroken bør ha et stort gap og gjerne litt kort skaft. Det gir flua fine proporsjoner.

Pr. 28.11.2015 så ser fluemønsteret litt annerledes ut enn i steg for steg beskrivelsen. Teknikken er den samme, men jeg har byttet ut grizzly marabou i vingesekken med raffia. Nye og mer spennende bein har kommet på markedet. Og for å unngå at bakkroppen hekter seg i krokbøyen ved mye kasting så har jeg begynt å legge på en god klatt med Bug-Bond på undersiden av kroken der den starter. Pål Hedenstad mener dessuten at fasiten på antall biter garn er 8. Det gir en mer kompakt og symmetrisk kropp. Flua er mao som de fleste andre, under stadig utvikling. 2015 utgaven er den som er avbildet i topp på artikkelen.