Sjøørretens vanligste byttedyr

Tørrfluefiskeren lærer seg entmologi, får god oversikt over hvilke insekter som er tilgjengelig i sine områder, de ulike stadiene og når man kan forvente at det klekker.

I saltvann er det oftere flere ulike byttedyr tilgjengelige til enhver tid og det er ikke like vanlig at ørreten blir selektiv på samme måte som i ferskvann – selv om det forekommer her også. Til tross for at sjøørreten ikke like ofte er selektiv, viser den ofte stor interesse for byttedyr det er mange av. Så det å studere byttedyrene kan være like viktig for kystfiskeren som for tørrfluepuristen.

Som liten gikk jeg fra våren til langt ut på høsten med nesa i vannflata og med vann til opp på lårene og fulgte med på alt som rørte seg i fjæra. Jeg var enormt fascinert av alle de forskjellige skapningene  jeg fant der, og som kunne fanges med hov. Denne interessen har jeg lagt bak meg, men det jeg har lært og informasjonen man får ved å studere byttedyrene er noe man kan ta med seg inn i det praktiske fisket.

Her kommer en kort presentasjon av de viktigste byttedyrene for mitt kystnære fiske, samt noen små snutter som viser farger, utseende, og bevegelsen de vanligvis har. Langt viktigere er det at man har dette i bakhodet når man drar på tur, og observerer på egenhånd. Da tilegner man seg  egen kunnskap, og finner etter hvert sin egen måte å angripe imitasjonen av byttedyr på. Det mener jeg er nøkkelen til læring og utvikling, samt at det å lære ting på egenhånd for så å lykkes, gir en mye større tilfredsstillelse enn å gå samme vei som «alle andre».

Om man bruker litt tid i sine områder, lærer seg hvilke byttedyr som er tilgengelige, både på den aktuelle turen og gjennom sesongen, så kan man tilpasse seg ørretens tilgjengelige meny, og jeg tror ørreten er lettere å lure til å ta om man serverer den en imitasjon av et bytte den er vant til å beite på. Klarer man å etterligne byttet med en flue som ligner i form og farge, serverer den der ørreten er vant til å jakte på den, og etterligner dens naturlige bevegelse, og spesielt bevegelsene det aktuelle byttedyret gjør når det flykter, så tror jeg dette er en form for imitasjonsfiske som gjør at man oftere kan komme i kontakt med ørreten, og at veien til heftige hugg og bøyd stang er kortere. Likevel skal man ikke glemme å variere med avvikende farger og oppførsel i form av bevegelse.

Hvis man lærer seg i hvilke områder byttedyrene finnes og etterligner disse med naturlige bevegelseer, så er gjerne ørreten nysgjerrig. Har man et lett hugg, og så kvitterer med det aktuelle byttets naturlige fluktreaksjoner, så tror jeg man etterligner en reaksjon fra byttet som ørreten nesten forventer. Det tenner jaktinstinktet, trigger huggrefleksen, og jeg tror dette fører til flere fangede fisk.