Vinnerliste
-
i alle områder
- Alle områder
- Quizzes
- Quiz Comments
- Quiz Reviews
- Videoer
- Comments
- Review
- Blogginnlegg
- Bloggkommentarer
- Articles
- Artikkel-kommentarer
- Artikkel-omtaler
- Oppføringer
- Oppføring-kommentarer
- Oppføring-omtaler
- Fluer
- Flue-kommentarer
- Flue-omtaler
- Byttedyr
- Byttedyr-kommentarer
- Byttedyr-omtaler
- Kalenderhendelser
- Kommentarer på hendelser
- Emner
- Innlegg
- Profilkommentarer
- Statussvar
-
Måned
-
Evig tid
18. mars 2014 - 19. mars 2024
-
År
19. mars 2023 - 19. mars 2024
-
Måned
19. februar 2024 - 19. mars 2024
-
Uke
12. mars 2024 - 19. mars 2024
-
I dag
19. mars 2024
- Tilpasset dato
-
Evig tid
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng siden 19. feb. 2024 i alle områder
-
7 poeng
-
Fluorcarbon som i "fiskesene" består ikke av samme emner som bla. brukes i tekstilindustrien (PFAS). Fluorcarbon sene består av PVDF (polyvinyldenefluorid) og dette er for øyeblikket ikke på ECHA (Europeiske Kjemikalie Inspeksjonen) sin SVHC-liste (Substances of very High concern). Men, PVDF inneholder fluor og kan ha liknende egenskaper. Det påståes dog at dette i fast form ikke utgjør fare for "lekkasje" i miljø og mennesker som i produkter med PFAS. Når det er sagt så skal vi ikke se bort i fra at det havner på ECHA sin liste og da er det kjørt! Uansett om man bruker monofil nylon eller FC... ta med det du kapper av hjem! Begge deler brytes ikke ned i vår- eller våre barns levetid.7 poeng
-
5 poeng
-
Hallo Jarle, Jeg har laget i lys variant også med fasan bleket ginger i bakkropp og oliven squirrel slf i thorax. Nytt bilde vedlagt. Dette med hotspot... den er ganske dus da og jeg spurte en kompis i spania om dette hvor jeg har det fra. Og han mente at flua funket bedre med hotspot enn uten. Og jeg kan være enig i at det tilfører noe, gir en mer multi-farget flue med liv som jeg også liker. Jeg har laga disse med litt mindre bead enn de hardcore nymfefiskerne liker.. Kjører 2mm på 16 f.eks.. Jeg skal bruke disse som dropperfluer og gjerne der det er rolig strøm også.5 poeng
-
5 poeng
-
4 poeng
-
4 poeng
-
Brukbart moment på bindingen i helga. Her er et av mønstrene som er laget. Fasanfluer er allsidige saker og denne her er i str. 16. Krok: Kamasan 170 #14 (er mer 16 i str). Skalle: 2mm BLN Tungsten. Tråd: Svart 14/0. Haler: Cock de Leon. Rib: X-Xmall wapsi kobberwire. Kropp: 3 fasanhalefibre. Vingesekk: Mørk grå cdc fibre i bunt. Thorax 1: Brun Squirrel SLF. Thorax 2: Burnt orange Squirrel SLF. Disse beina blir enkelt til ved at du bretter over cdc'n, deretter splitter du 50/50 ut til hver side og binder ned, klipper evt av de som blir for mye.. Dubber litt foran..4 poeng
-
3 poeng
-
Hurra! Nå er det like før. Alle har blitt fordelt rundt på rommene, og du vil få informasjon om hvor du skal ligge når du kommer til Åstjern. Har du glemt å be om å få sove på samme rom som BFF'en? Det kan fortsatt være mulighet, så send meg en melding. Oppmøtetid på Åstjern er mellom kl 16 og en stund før kl 20 (foredrag). Når du kommer dit finner du en i styret slik at du kan registreres, og få vite hvor du skal sove. Det er sikkert flere som har noen teknikker eller fluer som vises rundt omkring på bordene, så her er det bare å følge med, spørre og evt tilby å vise sidekompisen et triks eller to. Om du trenger hjelp til noen grunnleggende teknikker, er sikkert de fleste interessert i å hjelpe deg. Er bare å spørre! Hva bør du ta med deg? - Bindesaker (duh). Skulle du glemme noe, så får du sikkert låne noe. - Skjøteledning og lampe. Er du som meg så trenger du 89 millioner lumen for å klare å binde på krok 4, så medbrakt lys er lurt. - Sengetøy eller sovepose. Det er dyne og pute der, ta eventuelt ditt sengetøy over beskyttelsen som allerede er på. - Ta med egen mat til frokost, lunsj og kvelds. Det er kjøkken som vi kan lage mat på. På lørdag vil det bli servert middag: Pulled chicken burger med hjemmelagd brød (kommer også til å være noen glutenfri) og masse tilbehør. Er du veldig allergisk mot noe som kan bli servert, er det kanskje lurt med medbrakt middag. - Drikke. Vi har lov til å nyte medbrakt, så her kan du ha med dine favoritter. Er ikke langt til Brandbu, så er du tom for noe på lørdagen kan det vel svippes ned en tur dit for å fylle på. Antar at det finnes en plass der som i det minste selger en Ringnes eller to. - Godt humør og ørepropper Parkering. Det er en stor parkeringsplass utenfor tunet som brukes. Vi kan ikke parkere inne på tunet, da brannvesenet ønsker fri adkomst der. Det er forresten bomavgift på skogsveien - lurt med samkjøring.3 poeng
-
Oppfordrer alle som kjører etter gps om å bruke veien som går via Brandbu sentrum. Da er man trygg på å komme frem og ikke sitte fast på en dårlig brøytet skogsbilvei 👍👍3 poeng
-
Denne tråden fortjener et comeback. Kunne vi ydmykt få be om et gjensyn med Rune & Robban på Danicatur og fanger ørret med gulrotflua? Veldig feelgood-snutter som ga mye i en typisk mars-abstinens ☺️3 poeng
-
Man trenger alltid en ny steng! Problemet er ikke mengden utstyr, men tiden og muligheten til å bruke alt sammen 😉3 poeng
-
Har sett div utgaver å kaste uten fluestang, men denne viser hvor effektivt dobbeltrekket og god teknikk er. Kanskje ikke noen god måte å kjøre fisk på samtidig et lite skudd mot at markedsføringen av at akkurat den fluestanga er alfa og omega for et vellykket og presist kast. https://www.facebook.com/Karlssoncaster/videos/725136992751699/?idorvanity=15493437619040613 poeng
-
2 poeng
-
Det har jeg også 😁 Jeg lærte en slags matematisk formel for det der en gang, og den er noe sånt som Behovsprøvd antall = x+1 og x tilsvarer naturligvis alltid "dagens antall"2 poeng
-
2 poeng
-
Jeg ville heller ikke gitt slepp på min lille (????) kolleksjon av fluestenger, samtidig minner videoen meg på at rett teknikk er det viktigste. Noe å minne meg selvpå hvis / når ting butter engang i blant når man er ute å kaster på drømmefisken. Tid for å ta fram stanga for å trene litt nå gitt.2 poeng
-
Nei, vi trenger i utgangspunktet ingen fluestang, men den gjør det lettere, og mer morro både mht kasting og ikke minst kjøring av fisk. Jeg gir ikke fra meg fluestengene i hvert fall. Livet ville blitt fattigere uten.2 poeng
-
2 poeng
-
Det er ikke slutt på salg av fc verken som ferdigtapert eller spissmateriale i Norge. Han som jobba i avdelingen var nok en god blanding av lite opplyst og stutt - som veldig mange andre av dissa på de store megasjappene.2 poeng
-
2 poeng
-
Da har jeg omsider fått tid til å taste meg gjennom en liten oppsummering av NZ-turen før jul. Regner med et par reiseklare New Zealand-turister på forumet vil sette pris på noen ord og bilder, før dere straks setter kursen til andre siden av jorda. Ørretfiske på New Zealand er i mine øyne det ypperste innen fluefiske. Så forventningene var store, og planer lagt på detaljnivå. Ble de innfridd? Svaret er delvis... Årets ørretfiske på New Zealand ble en severdig blanding av glede og frustrasjon, slit og suksess. Litt som det bruker å være, med andre ord. Jeg skal fortelle litt om det viktigste jeg sitter igjen med fra turen. PS: Ønsker du tips til å planlegge ørretfiske på New Zealand? I denne tråden står mange praktiske råd for en reise nedover. PS2: Denne teksten ble veldig mye lenger enn planlagt. Men det får så være. Jeg har ikke tenkt å skrive kronologisk fra hele reisen, som fant sted i november og desember 2023. I stedet vil jeg trekke fram noen stikkord, som oppsummerer mye av det jeg opplevde og følte underveis, samt dele noen erfaringer og råd. Stikkord 1: Hjemmebane To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Denne gangen via Amsterdam og Guangzhou i Kina. Jeg nevnte det i Kennys tråd om tips til ørretfiske på New Zealand, og gjentar det gjerne: Tynn merinoull er det beste klesplagget som finnes. En Icebreaker Tech Lite II eller Devold Breeze T-skjorte under ei tynn fleecejakke, og du har funnet de mest komfortable plaggene å reise langt med. Gjerne med en lett softshell-bukse på beina, og et par pustende gore tex joggesko nederst. Tynn merino er så lett og behagelig at du knapt merker stoffet mot kroppen. Det svaler huden når det er varmt, og holder den varm når det er kjølig. Og når man reiser, er det nydelig med et plagg som knapt lukter. Det er godt nytt både for egen og andres del, spesielt med uendelig lange flyturer og intime seterader. Det er kjekt når man reiser rundt på New Zealand også, siden det tar mange døgn før man kjenner antydning til kroppslukt. Glimrende for svinepelser og andre som liker å dusje sjelden, altså. Så får det heller være at plaggene koster skjorta og litt til, og er skjøre som spindelvev. Men verdt pengene, det er de så absolutt. OK, jeg skulle vel si noen setninger om min hjemmebane. Jeg må bare fortelle at New Zealand gjør meg oppriktig glad. Å se de sørlige alpene fra flyruta bringer fram minner fra da jeg bodde her, og fra senere turer. Det føles som å komme hjem. Etter 45 timers reise er det rett på leiebil med rattet på feil side, og kjøring i venstre felt. Med 12 timer tidsforskjell i hodet. Men de få timene sørover mot den første campinghytta gikk helt fint. Det er godt å være tilbake. Flere ganger under oppholdet tar jeg meg selv i å bare beundre landskapene rundt meg, og trekke pusten dypt. Jeg synes seriøst at New Zealand har en egen duft, som jeg elsker å trekke langt ned i lungene. Vel, det er sikkert bare ett eller annet som blomstrer et sted. Eller så er det bare i hodet mitt. Ja, jeg er litt sær. Duften av New Zealand føles sterkest når jeg befinner meg i de vakreste dalene, som gjerne har snødekte fjell i bakgrunnen, og med en sakteflytende ørretelv som svinger seg rolig forbi. Er det sol og vindstille i tillegg, glemmer jeg ofte å fiske, men lar heller blikket vandre sakte rundt, mens jeg nyter de vakre elementene rundt meg. Slike øyeblikk fyller hele meg, bringer fram gode minner og får meg til å smile bredt. Og som sagt, gjør at jeg trekker pusten dypt og lenge. Gjerne mens jeg strekker armene langt ut til siden. Jeg føler meg litt som en narkoman, når jeg inhalerer denne duften av paradis. Bare at denne lukta har ingen bivirkninger. Bortsett fra at jeg får veldig lyst til å reise tilbake. Hjemmebane er også å reise til gamle trakter, hente turutstyret til en lokal bekjent, og fiske på “mine” fiskeplasser. Da jeg bodde på New Zealand i 97/98, var jeg i starten ganske grønn på elvefiske med flue, og lærekurven ble bratt. Jeg var mest vant til stille vann i Trøndelag, samt laks- og sjøørretfiske. Men gradvis avdekket jeg flere av feilene jeg gjorde, og fangstene steg i takt med mer erfaring og kunnskap. Den gangen fisket jeg med altfor tykke og korte fortommer, brukte aldri indikator og oppsøkte plasser der alle andre fisket. Jeg skal ikke skryte på meg å være ekspert i dag heller, men som en middels fluefisker og fluekaster får jeg nok ørret til å berge mange av turene mine. Og jeg har, i all beskjedenhet, blitt godt kjent i landet og med fisket. I starten av min New Zealand-karriere var det ikke likedan, bortsett fra én ting jeg derimot brukte å lykkes med, når resten feilet: Vårflueklekkingene i Waitaki River! Jeg bruker egentlig aldri å navngi elver på New Zealand. Jeg liker heller ikke å legge ut bilder som viser hvor jeg fisker. Høyt fiskepress gjør at elvene og fisket må beskyttes så mye som mulig. På de siste reisene mine har jeg vel heller ikke publisert noe på Facebook. Men nå skal jeg gjøre et unntak, og fortelle om det som er favorittelva mi på New Zealand, og for øvrig overalt. Akkurat det handler om en blanding av kvalitet og nostalgi. Waitaki betyr “the river of tears” på maori, og forteller historien om gudesønnen Aoraki. I denne maori-legenden er Aoraki sønn av Papatuanuku og Raki, som var “jordens mor og himmelens far”. Aoraki og brødrene løp en dag rundt i høylandet på det sentrale Sørøya, da de plutselig ble gjort til stein. Slik ble de atskilt fra foreldrene sine. Aoraki ble til et stort fjell, som i dag er mest kjent som Mount Cook, New Zealands høyeste fjelltopp. Men maori-navnet Aoraki lever videre, og brukes også ganske ofte. Fjellene rundt Aoraki er brødrene, som også ble gjort til stein. Aoraki ble for evig atskilt fra foreldrene, og har siden grått sine tårer utover landskapene i Mackenzie country. Disse tårene flyter hele veien til havet, som elver og vann, der Waitaki River er deler av denne sorgtunge ferden. Waitakielva er derfor tårene til fjellet Aoraki/Mt. Cook, noe som har gitt elva sin betydning; “the river of tears”. Det er denne vakre elva, som fløt rett forbi hjemstedet mitt, som har gitt meg flest minner på New Zealand. Waitakielva er ganske bred og dyp, og tilbyr typisk fiske i stor elv. Den er aller best fisket fra båt. Men elva er også såkalt “braided”, og tilbyr samtidig finfiske i små sideløp, noe mange ikke er klar over. I ett av dem traff jeg denne gangen på en ørret som kom sigende opp bak noen busker. Jeg snek meg bort til bredden foran buskene, i retningen ørreten svømte. La ut tørrflua med et diskré pil og bue-kast på kloss hold, og ventet noen lange øyeblikk, mens jeg stod urørlig halvveis bak krattet. Hodet til ørreten kikker snart forsiktig fram rett nedenfor meg, på drøyt to meters hold, før den stopper helt. Det føles som om vi ser rett inn i hverandres øyne og dypere indre, noe vi kanskje også gjør. Men jeg står helt stille. Noen lange sekunder senere beveger ørreten seg sakte bort til flua, mens jeg knapt tør å trekke pusten, før fisken forsiktig gaper over åtet. Det var kanskjet tilslaget som ble for hardt, eller kroken som var litt for svak. Uansett, etter noen kraftige plask og et hopp som nesten gjør meg våt, retter kroken seg og fisken blir fri. Litt nedtur. Men etter et øyeblikks tomhet, føler jeg mest på takknemlighet. Et slikt indianerfiske er utrolig spennende, og en givende del av Waitaki River, som mange går glipp av. Vårfluene, ja. Waitakielva har noe av det beste vårfluefisket på hele Sørøya, et fiske som også er overraskende lite kjent. Jeg var her derimot flere ganger i uka, en hel fiskesesong, som oftest fra litt før det ble skumt om kvelden. Våpenet var min nykjøpte St. Croix 9-fot fluestang i klasse seks, mens ammunisjonen het Pheasant Sedge og Deer Hair Sedge i kaliber 12. Den første flua var konstruert av meg, basert på forbildene i Waitaki River, og er fremdeles den beste vårflueimitasjonen jeg noen gang har fisket med. Noen ganger satte jeg på en March Brown våtflue under tørrflua, for å øke sjansene for fast fisk. Å kjøre bort og spankulere ned til Waitakielva på kveldstid ble en kjær vane, og skapte alltid en ekstra sitring i mellomgulvet. Belønningen var ofte plaskevak på kort og langt hold, og i mange retninger, før ett av dem smalt akkurat der flua mi var. Det var gode tider. Utsikt over Waitaki River. For min del kan lite måle seg med "the river of tears". Noe av det første jeg gjorde på denne New Zealand-turen, var å dra tilbake til de gamle jaktmarkene ved Waitakielva. Årene har dessverre forandret mye langs de lokale elvene, og steder jeg brukte å fiske, er nå gjenvokst med beskyttende tornekratt. Den sterkt regulerte elva er derimot veldig lav, og jeg får tilgang til flere fiskestrekker utenfor trær og busker. Her får jeg flere ørreter både før og etter mørkets frembrudd. Den første kvelden lander jeg tre regnbuer og en brun, tatt på stripende tørt, i hovedsak en innbydende Devil Bug. I tillegg har jeg en lang strekning med et lengre stryk, som er tiltalende under slike forhold. Insektene klekker gjerne i ustabilt vann, som gjør det lettere å trenge gjennom vannfilmen. Her vil derfor ørretene også samle seg. Den andre kvelden starter jeg i stryket, i god tid før det blir mørkt, og før fluene begynner å danse på overflaten. En gulbrun puppe fisket nedstrøms er effektivt, og gir tre ørreter denne fiskeøkta, den største på to kilo pluss. En bonus er å få fisk på en flue jeg bandt hjemme i vinter, med akkurat dette stedet i tankene. Jeg får sende en liten takk til forumet også, for den ekstra motivasjonen som hjalp meg til å binde mer. Årsaken til at jeg kan nevne denne elva, er at Waitaki River er ei stor elv, med mye bevegelse av fisk. Den er derfor ikke veldig sårbar, i motsetning til andre elver, som jeg ikke kommer til å navngi. Men på hjemmebane reiser jeg selvsagt rundt både her og der, og ørreter får jeg flere av, i ulike elver. Den største var vel en regnbue på drøyt to og et halvt kilo, som tok tørrflua så jeg knapt enset det, men akkurat nok til at kroken satt. Etterpå trakk jeg pusten dypt og lenge, i det som virket som en liten evighet med harmoni. Over: Ei gulbrun vårfluepuppe var riktig oppskrift. Men det visste jeg jo på forhånd. Over: Det kommer alltids en ny kveld i Waitaki River. Over: Regnbueland. Over: Gode tider! Over: En ørret har tatt flua i det sørlige Otago. Over: Kanalene ved Twizel er veldig populære for fiskere. Årsaken er at her bor mange svært grove ørreter. De blir store på grunn av mye næring, ikke minst snegler. Flere av ørretene sper i tillegg på kosten med pellets fra lokale oppdrettsanlegg. Jeg bruker tidvis å ta noen tilfeldige kast når jeg kjører forbi. Kanalene er del av de enorme kraftutbyggingene i Mackenzie country. Stikkord 2: Backcountry Tre elver. Tre drømmer. Tre håp. Jeg hadde planlagt dette lenge. Et stort mål for denne reisen var å vandre langt inn i villmarka, opp noen av de beste elvene for storørret. Dette er det beste av ørretfiske på New Zealand. Jeg har aldri vært noen trofejeger, men liker følelsen av backcountry og stor fisk. Har man fått smaken på kvalitet, vil man gjerne oppleve det igjen. Den første elva kunne jeg av praktiske årsaker kun fiske noen bestemte dager. Jeg hadde planlagt to dager med fiske. Men selvsagt, i dagene før avreise åpnet himmelen seg, og elva steg til en brun og ufiskbar liten flod. Det første av tre håp var slukket. Trøsten er at jeg får dra dit neste gang, når enn det blir. Noen dager senere er jeg klar for elv nummer to. Jeg har tenkt å gå i mange timer, med full sekk (som riktignok veier maks 13-14 kilo). Det går en merket sti oppover, som jeg ganske tidlig mister av syne. Denne ruta er forholdsvis lite brukt, blant annet fordi elva ikke er godt kjent for å ha stor ørret. Og jeg har aldri sett elva vært nevnt i noen guidebok for ørretfiske på New Zealand. Jeg ender etter hvert på en øde gårdsvei, og oppdager snart en rød traktor. Bonden i traktoren spør hva jeg gjør der. Jeg svarer ydmykt at jeg er på vei til de øvre delene av elva, men åpenbart har mistet stien. Jeg føler meg litt som den minste av bukkene Bruse. Det viste seg dessverre at jeg har møtt trollet. “Ja, åpenbart”, svarer bonden hånlig, med et blikk som øste av forakt. Jeg har fortrengt den påfølgende samtalen, men husker bruddstykker av bannskap og hat. Jeg prøvde å forklare at det var en beklagelig tabbe å havne på gårdsveien hans, som man skulle tro var belagt med gull. Samtidig var det ikke med vilje, og jeg hadde heller ikke skadet noe. Mannen med ljåen, eller rettere sagt traktoren, var derimot full av avsky. Jeg sa at jeg fikk gå tilbake og finne stien, som han fortalte hvor var. Men nei, det skulle jeg visst ikke. Mannen formante at det var kortere å gå til elva, og følge elvebredden opp dit jeg skulle overnatte for kvelden. Dette var neppe noe vennlig råd. Mannen ville bare bli kvitt meg, og gjerne straffe meg på kjøpet. Men jeg fant da snart elva, og la av gårde oppover den nærmeste bredden. Det var seint på ettermiddagen, og siden elva lå i skygge, var det vanskelig å se elvebunnen. Det var upraktisk, siden jeg noen ganger ble nødt til å krysse vannmassene. Jeg misliker sterkt å krysse elver, så fremt de ikke er rolige og passe grunne. Synet og lyden av ei stri og buldrende elv kan gi meg en klam uro i brystet og magen, iallfall hvis jeg vet jeg skal over. For eksempel som nå. Jeg måtte også krysse elva, som var litt striere og dypere enn jeg ønsket, med en sekk som plutselig kjentes litt tyngre og mer ustabil ut. Et par ganger var jeg rett og slett usikker på om jeg ville bli tatt av strømmene, som presset hardt rundt de litt for tynne beina, og truet med å dra meg av gårde. Det føltes som om vannet stod i ledtog med den nevnte bonden, og gjorde sitt beste for å velte meg ned i det kalde dypet. Men jeg kom meg heldigvis over alle gangene. Det er også tungt å gå på steiner i flere timer. Nedturen ble ikke mindre da jeg kjente noe kaldt og vått på innsiden av vaderne. Mine Orvis ultralight vadere er godt brukt, og nå var de utslitt litt ovenfor skoene. Hullene var ikke store, men nok til at det piplet vann ned i sokkene, og gjorde meg våt. Jeg var lei, men måtte bare fortsette, i håp om å nå leirplassen før det ble mørkt. Det skulle bli ikke bare en kamp mot klokka, men også mot levende tornekratt og tette busker som sperret veien. Flere ganger gikk jeg meg fast, måtte snu, og finne en ny vei rundt veggene av kratt. Da jeg kom fram til leirplassen, blødde jeg både fra armer og ansiktet. Men heldigvis skulle de neste to dagene gi et drømmefiske, med svært stor ørret og mye glede. Trodde jeg iallfall. Neste dag ser jeg at elva er fin. Det er i dag det skal skje. Og i morgen. Fast forward seks timer og jeg har ikke fått en eneste fisk. Jeg har sett noen få, men ikke lurt dem på kroken. Eller jo, det var et par ørreter som tok nymfa. Men jeg tabbet meg skikkelig ut, iallfall på den første. Jeg fisket egentlig på en ørret helt øverst i en liten høl, ved en stor kampestein. Jeg fisker på og forbi fisken, uten suksess. Jeg legger snart et godt kast foran ørreten, men den tar ikke nå heller. Når indikatoren har passert ørreten, holder jeg fremdeles blikket festet på fisken. Og glemmer rett og slett flua som fisker videre ned i kulpen. Jeg har fisket gjennom kulpen flere ganger, men det er selvsagt akkurat nå at en ørret bestemmer seg for å ta flua. I sidesynet ser jeg indikatoren gå under, før jeg løfter stanga på refleks og strammer snøret. Det tar jo alt for lang tid, med alt løssnøret jeg har skapt. Så etter et sekund på kroken løsner festet, og fisken er fri. Det var en amatørmessig tabbe av meg. Jeg går videre med bøyd hode i skam, og lover at det aldri skal skje igjen. Det ble ingen fisker denne dagen, skuffende nok. Jeg så ikke veldig mange ørreter heller. Men neste dag var det nye muligheter. Denne dagen, øverst i de såkalte headwaters, hadde jeg gledet meg til i årevis, og den skulle bli reisens høydepunkt. Jeg skal gjøre smerten kort, for min egen del, og fortelle hva som skjedde. Nemlig absolutt ingenting. Her oppe i det aller helligste, så jeg bare noen veldig få ørreter, og ingen av dem ville bite. Du går i time etter time, og stirrer hardt ned i elva. Inn i elva. På utikikk etter en skygge, en bevegelse, en form blant former. Etter noe. Men dette er en vanskelig hobby. Noe av det vanskeligste med ørretfiske på New Zealand er å oppdage fisken. Det kan være lett, men det kan også virke umulig. Spesielt hvis elva har litt strøm. Jeg tror jeg er OK til å spotte fisk, men på denne turen føltes det ikke sånn. Det handler om trening, og det får man lite av som bosatt utenfor New Zealand. Nettopp derfor er de lokale fiskerne ofte dyktigere til å se ørreten, sammenlignet med oss andre. Og på denne turen føltes alt ekstra vanskelig. Det skal sies, og det tror jeg oppriktig, at det var lite fisk i de øvre delene av denne elva, da jeg besøkte den. Dette kan variere. Legg til at jeg slet med å spotte fisk, og at jeg ikke klarte å lure de få jeg kastet på, så ble hele dagen en fiasko. Ja, kort sagt hele den slitsomme turen inn hit. Det eneste lyspunktet var fangstmannen jeg møtte, som jaktet opossum med åte. Dette var det han levde av, etter å ha sagt opp jobben som bygningsarbeider. På turen ut regnet han med å bære 43 kilo på ryggen, der mange av kiloene skulle byttes mot penger, når han var vel framme i sivilisasjonen. Vi utvekslet gode historier og sikkert et par skrøner, før vi ønsket hverandre lykke til videre. Det føltes som jeg trengte det. Et lite far vel, før jeg starter på min lille dagsreise ut fra denne elendigheten. Jeg hørte så vidt lyden av den stikkende latteren til bonden, i det jeg støl og sliten passerte gården hans. Hvis det ikke bare var ekkoet i hodet mitt. Det verste var likevel verken såre bein eller en utslitt kropp. Det som tynget meg langt mer, var vissheten om at jeg ikke hadde fått en eneste ørret. Stikkord 3: Jag etter fisk Jeg trekker pusten dypt og lenge, nok en gang. Jeg befinner meg i en av de vakreste dalene, ganske langt nord på Sørøya. Foran meg flyter en lydløs elv mykt gjennom landskapet, den bærer på historier fra lenge før mennesker satte sin fot her. I dag ser elva stort sett bare fluefiskere, som målrettet haster langs breddene dens, noen av dem med blikket kun festet ned i vannmassene. Det er denne elva, krystallklar og med et skjær av smaragd, som gir liv til den fredfulle dalen. Elveløpet er omkranset av majestetiske fjell, som ofte blåser kraftige vinder fra vest nedover dalføret, som for å beskytte hemmelighetene som bor i elva. Noen ganger derimot, som i dag, er det annerledes. Både dalen og elva har bestemt seg for å vise meg gjestfrihet. Kun en rolig vind kjæler langs overflaten, akkurat nok til å forme ørsmå bølger, men ikke nok til å skjule de forlokkende skyggene der nede i dypet. Det blir en fin dag for fluefiske. I det jeg knyter på riggen, kommer det en bil og parkerer bak meg. En kar på kanskje 30 år stiger ut og hilser. Det viser seg å være en amerikaner, som har vært i landet i tre uker for å fiske ørret. Nå har han kun to dager igjen. På bred texas-dialekt forteller han om vestkysten og flomstore elver, om ørreter som var umulige å få, og at han er her på rekognoseringsreise for seg selv og en kamerat. Og det uten å få en eneste fisk på hele oppholdet. Jeg gir ham flere råd om elver og steder han kan fiske. Jeg håper virkelig at han får ørret på de to siste dagene i paradis. Mens vi diskuterer fisketaktikk og ørret, og jeg gir de rådene jeg kan, sender han lange blikk mot elva bortenfor. Sier at jeg er velkommen til Texas, hvis jeg vil fiske i statene. Kanskje er de andre hotspottene langs denne elva også opptatt for dagen, amerikaneren var litt seint ute. Han ønsker åpenbart å fiske sammen med meg. Det hadde jo vært trivelig, hadde det ikke vært for to dilemmaer. Jeg ønsket nemlig mest å fiske alene. Dessuten hadde jeg nettopp lagt bak meg den tunge backcountry-turen nevnt ovenfor. Ikke nok med det, noen dager senere la jeg ut på flere timers gange til en annen backcountry-elv, min drøm nummer tre. Dagen i denne elva ble også en fiasko, med null fisk på stanga. Deretter var det å traske flere timer tilbake igjen, før jeg utslitt lovet meg selv å aldri besøke backcountryen igjen (det vil jeg selvsagt gjøre). Det var en fattig trøst at de lokale fortalte at elva hadde vært vanskelig hele sesongen. Og at en annen fisker besøkte den lille krystallklare elva dagen før meg, også han uten suksess. Nok en gang var jeg ikke bare tynget av fysisk utmattelse etter hjemturen, men også skuffelsen over ikke å ha fått fisk. Den skuffelsen er større jo mer innsats man legger ned. Og jeg hadde lagt ned mye innsats. Etter disse nedturene ble det noen dager med mye vind og vanskelige forhold, som heller ikke ga den største suksessen. Så her stod jeg, endelig med fine forhold, og foran ei elv som jeg visste var bra. Den trivelige amerikaneren virket enda mer sympatisk enn før. Og jeg skjønte lengselen hans etter å få en ørret, før han reiste hjem. Han begynte også å hinte om at han kanskje burde finne et annet sted å fiske. Jeg nølte med å si noe om temaet, fordi jeg ikke helt visste hva jeg ønsket mest. Å hjelpe den stakkars amerikaneren, som var det åpenbart snilleste alternativet. Eller å tilfredsstille min egen egoisme og lengsel etter ørret, som ikke var blitt mettet på altfor lang tid. Jeg skammer meg oppriktig over å si det, men jeg valgte det siste. Selv om jeg riktig nok også ønsket å være alene, noe som helt klart spilte inn. Men i det amerikaneren forsvant nedover veien i firehjulstrekkeren, kjente jeg en liten klump i magen. Dette var det motsatte av hvordan jeg ønsket å være, og forhåpentligvis stort sett er. Problemet var bare at de siste turene mine, med innsatsen jeg hadde lagt ned, de store forventningene og påfølgende skuffelser, fortsatt lå som et dunkelt teppe i hodet mitt. Jeg kjente en følelse jeg noen ganger får, etter flere dager uten ørret. Et jag... et jag etter fisk. Jo lenger tid det går uten ørret, uansett om det skyldes vær, udyktighet eller uflaks, jo sterkere blir denne urolige følelsen i brystkassa. Ja visst handler fisking om mer enn å fange ørret. Selvsagt gjør det det. Og naturligvis handler ørretfiske på New Zealand om hele pakken, med natur og alle opplevelsene. Samtidig, når man reiser helt til New Zealand, er ørret gjerne en viktig del som definerer både suksess og fiasko. Uten ørret i håven, jo mer kjenner man det trykker inne i brystet. Det starter som en liten uro man ikke helt tenker over. Etter hvert som trykket blir sterkere, forstår man hva som skjer. Man har mistet fokus på å nyte helheten og leve i nået, en svakhet mange av oss dessverre noen ganger har. Derfor er det alltid deilig å lande en fisk tidlig på dagen, noe jeg merker også ved annet fiske. Resten av dagen blir en bonus, og jeg nyter livet og slapper av enda litt mer. Senker skuldrene. Jag etter fisk... det er en uting blant oss fiskere. Og på New Zealand kan man merke dette sterkere enn de fleste andre plasser. På den andre siden, jag etter fisk er også naturlig, for hvem reiser til New Zealand for ikke å få fisk. Uansett hvor fine fjellene er, og uansett om man møter Bill Clinton eller finner et nytt favorittøl, så er det viktigste å få ørret... Tross alt. Som en del av helheten, åpenbart. Men fjerner man fangsten, etter å ha reist halve jorda, vil de fleste kjenne på denne uroen i brystet, på ett eller annet tidspunkt. Selv om kanskje ikke alle vil innrømme det helt selv. Jeg har ennå litt dårlig samvittighet for amerikaneren, som jeg burde ha hjulpet mer, selv om jeg tross alt ønsket og fikk en dag i ro og ensomhet. Jeg håper virkelig han fikk ørret, og de beste opplevelsene i sitt liv, både dagen vi møttes og de to neste. Det får jeg aldri vite. Dagens gode råd er derfor å prøve å nyte turen så mye du kan, også når fisken ikke biter, eller du ikke finner den. Vær bevisst på hva som skjer, når du begynner å føle deg litt nedstemt. Når det trykker veldig lett lengst inne i brystet, og du kjenner denne udefinerte uroen i kroppen, som du ikke helt vet hvor kommer fra. Du har begynt å jage. Jage etter fisk... Over: Inn i det ukjente. Kanskje venter en ørret i det fjerne? Stikkord 4: Stillevannsfiske Det siste jeg vil trekke fram, som har blitt viktig for meg på New Zealand, er fiske i stille vann. Så også på denne turen. Sørøya har mange tjern, vann og pytter som glatt blir oversett av mange sportsfiskere. Jo da, jeg setter også elvefisket høyest. Men fiske i stille vann er en veldig fin forandring. Og ofte trenger ikke ørreten store vannmassene for å bo i et knøttlite og grunt tjern. Man bruker normalt en av to taktikker, men ofte begge. Enten sniker du deg rolig langs bredden, og speider etter ørret å kaste på. Eller så legger du ut flua og venter, som en jeger på post. Fisker du med nymfe, gir du flua en ørliten bevegelse når en ørret er i nærheten, slik at flua løfter seg fra bunnen. En grytidlig morgen befinner jeg meg ved et stort vann, som ligger i Otago, i de sørlige delene av Sørøya. Her, ved utløpet av en innbydende ørretelv, cruiser det ofte sultne ørreter på jakt etter mat. I det fjerne kan jeg se skodda danse lett over deltaet, som gir meg en magisk følelse av ro og sjelefred. Sola bryter så vidt gjennom skyene, og vil nok snart oppløse disen som henger mykt over vannet. Det er slike morgener man lagrer på minnet og husker lenge. De nederste partiene av denne elva splitter seg opp i flere deler, til mindre og sakteflytende smale elveløp, som siger ut i vannet nedenfor. Noen av dem attraktive nok til at ørreter cruiser opp og ned i dem. Jeg vader rolig ut i overgangen mellom ett av disse elveløpene og vannet. I noen øyeblikk holder jeg pusten, for ikke å skremme eventuell ørret i nærheten. Og ganske snart ser jeg en skygge bevege seg sakte over den lyse sandbunnen, som en bonefish på jakt i det karibiske hav. Det er en ørret mellom ett og to kilo. Fisken går en fast runde opp og ned mellom vannet og elva, mens den tidvis vaker på noe jeg ikke ser hva er. Jeg prøver to ulike fluer, uten at fisken bryr seg i det hele tatt. Men den fortsetter å vake sporadisk. Hvis man ikke ser insektet, må man se an vakformen. Denne ørreten tar tørt. På New Zealand er nøkkelen til suksess ofte å gå ned på fluestørrelsen, hvis ørreten ikke tar. Et godt tips er små og svarte fluer. Jeg setter på et hemmelig våpen i boksen, som har gitt meg mange ørreter her nede. Et presist kast, og flua legges på et sted jeg forventer at ørreten vil passere igjen. Det tar kanskje et minutt før den dukker opp. Først går den nedover på andre siden av elveløpet, før den svømmer så vidt uti vannet, snur og fortsetter opp tilbake på min side. Når den nærmer seg flua mi, står jeg som en saltstøtte. Avstanden er kanskje 10 meter, og jeg har ingenting å skjule meg bak. Ørreten siger mot flua, før den åpner gapet og sluker imitasjonen i et arrogant jafs. Tilslaget sitter, og jeg får en givende kamp mot en sprek motstander. En liten tur i håven, og ørreten får svømme videre. Det er fremdeles tidlig, men det føles som sagt fint å lande fisk før dagen har kommet skikkelig i gang. Nå kan jeg slappe av enda litt mer, senke skuldrene og bare nyte tilværelsen til fulle. Jeg vader rundt langs deltaet, mens jeg speider etter flere fisker. Verden er stille og fredelig, iallfall til det kommer et helikopter, som plutselig begynner å plaffe løs med rifle mot en flokk med canadagjess. Det er et uvanlig og fascinerende syn, der vannsprutene står rett bortenfor meg, når kulene treffer vannet. Canadagjess er uønsket på New Zealand, på linje med mange andre fugler og dyr. Det minner meg på at neste gang jeg kommer hit, skal jeg jakte mer. Det er altfor lenge siden sist. Men det blir nok uten helikopter. Over: Morgener som dette gir fred i kropp og sjel. Denne arrogante ørreten falt for ei lita og svart tørrflue. Noen ord til slutt... Jo da, turen ble bra. Ørretfiske på New Zealand er stort sett alltid bra, så lenge man får noen fisker, iallfall. Det ble en rundreise med kontraster, som jeg nevnte innledningsvis. Så var det selvsagt noe småplukk som irriterte. Som håven som ofte hengte seg fast i seg selv, og jeg måtte bruke tid på å løsne nettet, mens jeg kjørte fisk. Hvor mange ganger sa jeg ikke at dette skal jeg fikse til neste gang? Og hva med knutene som tidvis røk hele tiden, uten at jeg skjønte hvorfor? Blodknuter, slukknuter og orvis-knuter... nye snører og fortommer, jeg fuktet knutene og gjorde alt riktig. Prøvde til og med ulike antall surringer og variasjoner. Men noen ganger røk snøret mer enn jeg likte, og på uforståelig vis. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor. Andre ganger var fisketurene en kamp mot naturen. Rettere sagt mot stikkende busker. New Zealand har ingen farlige dyr, men tar det igjen i tornekratt og sandflies, selv om sistnevnte var snille på denne reisen. Det meste du ser av busker har spisse torner og pigger, som gjerne kutter opp en blek og naiv turist. Ha det i bakhodet før du prøver å trenge deg gjennom greinene foran deg. Jeg fikk heldigvis ganske bra med fisk, både her og der. Men som nevnt, det var kort vei mellom suksess og skuffelse. Denne gangen ble nedturene litt tunge, fordi jeg hadde gledet meg så mye til noen eventyr, der jeg ofret både blod, svette og sikkert et par ørsmå tårer, uten en eneste ørret i håven. Men slik er livet. Når skuffelsene er store, smaker derimot også oppturene bedre. Spesielt i form av veldreide ørretkubber som målrettet sluker flua, før de raser av gårde mot nærmeste horisont eller tre. Det skjedde flere ganger. Eller menneskene man møter underveis, som setter spor. For ikke å snakke om landskapene, og den gode følelsen av å være på tur. Det siste er kanskje det viktigste av alt. Er det rart man får lyst til å trekke New Zealand dypt ned i lungene? To døgn. Det er tiden det tar å reise fra Trøndelag til Waitaki Valley. Og det er verdt det hver eneste gang. Over: Noen ganger stemmer det meste. Over: Ørretlykke! Over: New Zealand har variert og flott natur. Noen ganger må man bare ta en pause, for å nyte utsikten. Over: Jeg bodde ofte i campinghytter. Men også en del i mitt Durston X-Mid 2 Solid telt. I vannet ved siden av gikk for øvrig noen ørreter og vaket. Over: Vis alltid hvor du fisker. Oppstrøms eller nedstrøms? Skriv en lapp og legg i frontruta. Har du glemt penn og papir, finnes det alltids nødløsninger. Disse villgeitene lokket jeg til meg, langt ute i bushen. Heldigvis for dem var ikke rifla med på turen. De sa at veien egnet seg for tohjulstrekker. Det gikk heldigvis bra. Over: Hvor går ferden? På New Zealand er man aldri langt fra ei god ørretelv. Man må bare huske å nyte hele turen, mens man kan. Også når man ikke får fisk. En fin ørret landes i paradis på jord. Tross noen skuffelser underveis, ble det en flott tur på gamle trakter. THE END2 poeng
-
Tid: Fredag 15 mars kl 1600 til søndag 17 mars kl 1200 Sted: Åstjern, Brandbu (80 km fra Oslo) - https://astjern.no/ Påmelding: Ledige plasser: Velkommen til en hel helg med fluebinding for alle medlemmer! Fluefiskesiden gjentar suksessen fra arrangementet i 2023. Vi har igjen booket Åstjern, og satser på en like fantastisk helg i 2024. Vi gjør et forsøk på å samle alle fluebindere i spisestua og peisestua, slik at vi sitter mer samlet. Foredrag og binding på storskjerm tar vi nede i skolestua. Merk! Du trenger ikke å være spesielt erfaren fluebinder for å være med, her er absolutt alle velkommen - også fullstendig nybegynnere! Trenger du hjelp til noe, så sitter det mange klar til å vise teknikker og mønster. Vil du bare se på, prate litt og drikke en øl eller fire, er du likevel velkommen. Det er selvfølgelig også mulig å låne utstyr. Da vi har leid stedet som selvhushold, har vi anledning til å nyte medbrakt 🍺🍷. Det vil bli servert felles middag lørdag. Det er overnatting på stedet. Ledige plasser vil være oppdatert til enhver tid øverst i innlegget her. NB: Husk lampe og skjøteledning! Fredag Kl 1600: Oppmøte kan begynne; registrering, innkvartering og klargjøring av bindestasjon Kl 1955: Velkommen med Eirik Rusten (praktisk info, allsang, alternativ dans) Kl 2000: Europeisk nymfeteknikk med Erlend Vivelid Nilssen Lørdag Kl 0715: Skolestua er åpen for binding på storskjerm. Programmet oppdateres fortløpende med navn og fluer. Kl 1300: Jarle Larsen binder vulgataklekker Kl 1700: Anekdoter om fluefiske og fluebinding før internett Kl 1900: Middag serveres Søndag Kl 1200: Avreise (Tidspunktene kan endres!) Priser: Egenandel 250 kr gjelder som påmelding og dekker opphold, foredrag og middag lørdag. Arrangementet er kun for medlemmer, men medlemskontingent er usle 150 kr pr år som kan betales før påmelding (klikk her for å bli medlem først da) Innkvartering: Det er totalt 22 soverom som de påmeldte deler på. Ha med sovepose eller sengetøy (det er dyner og puter der). De som vil dele rom eller hytte sier fra, ellers blir man bare plassert rundt litt sånn vilkårlig (blir hengt opp oversikt). Veibeskrivelse: Se astjern.no for veibeskrivelse. Vi anbefaler at flere kjører sammen, så avtal med andre på forumet. Kjøkken: Vi har storkjøkken tilgjengelig så her kan man lage seg mat når man måtte ønske. Bortsett fra middag lørdag må du ordne mat selv. Vi rydder og vasker selvfølgelig skikkelig etter oss her. Utvask: Vi trenger ikke å vaske, men som de voksne og flotte menneskene vi er forlater vi stedet så skinnende flott som mulig. Dyr: Hund kan være med, men har ikke adgang til hovedhuset. Pass på at det er greit for de andre i hytte/rom (spør i tilfellet du må vite hvem du er på rom sammen med). Og at den ikke står og uler hele natta1 poeng
-
1 poeng
-
Kult! Ta en tur til Lutvann i månedsskiftet mai/juni. Da får du god bruk for den.1 poeng
-
Klarer ikke å være der kl 16 må fikse bremser på bilen håper å være der rund 18-19 tia1 poeng
-
1 poeng
-
Med flere stenger, blir den prosentvise økningen i stangsamlingen mindre. n/n + 1/n = n+1/n ~= n/n I mange sammenhenger er dette en god tilnærming til virkeligheten.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Har tenkt å lage meg litt spente spinnere med cdc som vinger, er mest fan av hackle men på små så kan de gå an synes jeg. Satt her å fikla litt og fant ut at jeg skul droppe hele vingespisser og kjøre fibre. Så da ble denne varianten til og kanskje det er noe som kan inspirere til no. Prinsippet er enkelt for vingen/thorax som er hele poenget her. Binder inn en bundt med cdc, tykkdelen av fibrene pekende fram, 3 harde surringer, så reiser alt opp med surringer midt på kroken. Nå kjem splittern som skal dele bunten i 2 like deler til hver side. Jeg bruker dry wing og her kan man bruke farger som passer til lysforholdene. Etter å ha splittet legger jeg en runde tråd rund hver vinge før jeg dubber thorax på kryss. Bretter så over splittern igjen og binder den fram til øyet og så noen surringer tilbake mot thorax slik at du reiser den opp. Kapp til passe lengde.1 poeng
-
Hei, eg var innom xxl igår og tenkte sjå om eg fant meg ein ferdig tapert fortom + fortomsspole til sjøfiske.. Eg pleier då og kjøpe fluorcarbon... Ikkje uventa var de dårlig utvalg i den xxl butikken, eg handle somregel i ein butikk som spesialiserer seg på jakt og fiske, men er eit stykke og kjøre so gadd ikkje når eg ikkje skulle ha so mykje. Uansett, dårlig utvalg, og forhåpentligvis dårlig kompetanse fra dei ansatte?🤞 Han som jobba i avdelingen sa de ikkje var lov og selge FC fortom i Norge lenger. Dette var nytt for meg, og ser feks skitt fiske selger FC fortom som vanlig. Nåke eg ikkje har fått med meg eller er de slutt på salg av FC fortom?1 poeng
-
Der er jeg helt på linje med deg. Liker ikke overdrevent store beads på nymfene. Spesielt ikke de som skal imitere døgnfluenymfer. Har selvfølgelig noen som skal synke kjapt, men er mer glad i å lage flua strømlinjeformet og bruke tynn fc hvis den skal ned i vannlagene (type perdigon). I juni måned står ørreten gjerne nærme elvebredden der jeg fisker, og det er da jeg bruker nymfe mest. Behøver ikke nymfer som synker fryktelig fort når ørreten står på 40cm vann. Artig å sightfiske med små nymfer på denne tiden.1 poeng
-
1 poeng
-
Sitter fint de der, fint å lage som duns også da og har gjort et par mygg i samme gata. Du la vel ut en dun lengre opp her som har samme teknikk? Man kan brette fram ei fjør eller to også og kappe spissen og brette tilbake fibrene, men det synes jeg bygger litt vel mye og blir ikke like fint. Haremix til alle mulige typer fluer som skal flyte blander jeg til selv ved å bruke ørehår og litt fra masken. Tar bort mest mulig underull og kjører i kaffekverna.1 poeng
-
Døgnfluekonsept på mygg... why not... Mygg som klekker kan sitte å "bakse" litt med vinga før de forlater nymfeslepet. Har surra noen sånne døgnfluer og ble noen mørke også på krok 19 som her. Vinge og loop er cdc fibre... lag en liten loop, slå et par runder over og bind ned fibre 50/50 til hver side av loopen.. Haremaskemix uten noe særlig ull i thorax flyter fint. 422006799_7281563985233281_4773784630603221621_n.mp41 poeng
-
1 poeng
-
Måtte lage meg en jigg til isborkrona. Har slipt boret med Bryne og liten fil fram til nå. Så at krona ikke var helt lik på begge sider så behovet for en jigg var nødvendig. Ble løst som vist på bildet. Det som ikke synes så godt er at rør som dremmel slider på er på skrå både oppover mot senter og bakover fra senter for å få rett vinkel som orginal sliping. Må nå bare lage noe som jeg kan finslipe med av type 3-400 papir.1 poeng
-
…var en av ørretens siste filosofiske betraktninger, før den tok flua…1 poeng
-
Ikke skjedd mye i denne tråden i år gitt. Og det er vel det jeg skal rapportere om i denne posten: «Ikke mye» og «fint lite». Hadde årets siste elvetur etter ørret sist helg 9-10. september. Sesongslutt i Snirklebekken. Elva var kommet ned til «fiskbart» fra en full sommer med historiske nivåer uka før eller så, så jeg hadde med snev av tro på at jeg skulle se noen micro-baetiser og full boks av duns og klekkere i oliven-variasjoner i str 19. Jeg så en fisk bryte overflata én gang. Og det var nok sannsynligvis pga en krasjlanda stankelbein. Snirklebekken er ganske dynamisk, så jeg fikk nymfet en del i områder med litt fart. Jeg greide finne noen «barnehager» på den måten, steder som holdt tre fire fisk på 25cm, men «tellende» fisk glimret med sitt fravær. De var i alle fall ikke mulige å finne på steder jeg har funnet dem tidligere. Noe jeg strevde litt med, var at jeg ikke var helt alene om å vite at det var helga for sessongslutt. Alle var der! Jeg er helsig vis i stand til å kaste ut ei flue utafor glattstrømmene, men steder der det hadde vært mulig å se ett vak om det hadde skjedd - der kunne du banne på at der satt det en kis og hadde posteringsvakt. Finnes det et ok bekkefar noe sted, hvor det ikke er femti meter mellom hver gubb? Må vel begynne å se på steder som er litt vanskeligere å komme til… Mager uttelling til tross - det var deilig med to dager i elv, i nydelig vær og vakker natur. Her er et bilde.1 poeng
-
Så artig at det har blitt lagt ut rapportkonkurranse og jeg nettopp har gjennomført sommerferiens tur på hardangervidda. Vi hadde bestemt tur tidlig, og tross hva yr viste i forveien så var vi egentlig ganske heldige med været siden det var meldt regn regn og atter regn. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg hadde sett meg ut to vann og kunne på satelittbilder se en del grunner, strender med marbakker, bukter, odder og andre interessante ting, om tørrflueforholdene ikke slo til. Fjorårets tur viste at sjøørrettaktikk kan være meget effektivt i ferskvann også og det skulle vise seg at det skulle bli det mest givende i år også. Jeg måtte ut første kvelden, og dette var det som møtte meg. Ingen vaking men for eg syn for en sjøørretfisker. Jeg gikk strekket til enden og fisket meg over. Det tok ikke lange stunden før det var et lugg, men det skulle vise seg at det tok litt tid før den første satt. Plutselig klinket det til og det svarte godt der ute. Fisken tok på første trekket og ga en skikkelig fight. Jeg ble mildt sagt overrasket når fisken var på knapt 400g. Den var kulerund og kjenpet som på steroider. Kvelden skulle gi tre fine fisker til fra 4-700g og det ante meg at turen kunne bli innholdsrik! Neste dag skulle by på litt mer vrient vær og tørrflueboksen var det neppe noen vits å ta med. Mye vind, men det fine med et vann er at man kan gå rundt hele og bruke den til sin fordel. Første fisk tok raskt, så skulle det gå et stykketid før jeg endelig fant et strekke som holdt bra med fisk. Og for noen utrolig flotte fisker dette vannet skulle inneholde. De lyste opp i orange, rødt og kobber i intenst lysende farger. Og hjelpe meg så sterke de var for størrelsen. De tok på veldig raske inntrekk, virket som de ble trigget av flyktende bytter og de dro til av full kraft og tok så vassføyka sto. Når de satt så var det ville krefter og full fart. Flere av fiskene prøvde å gjøre det vrient, en smatt mellom bena mine og kampen må ha sett vittig ut der jeg kålet med stanga mellom bena. Pussig nok endte det bra! Dagen etter gikk til det andre vannet som er en del mindre. Jeg fisket omtrent rundt hele med en fin fisk som resultat. Bar langs en odde var det liv, og jeg er sikker på at jeg kunne landet så mye fisk jeg bare ville, men snittstørrelsen var mye mindre med stort sett fisk på +/-300g. I perioder var det ganske vanvittig fiske, og dette er vann med mye gyting og det må tas ut en del fisk. Fint å få tatt med noen til mat også. Dagene gikk alt for fort, og med en rekke fisk fra 600g og oppover så ville jeg ikke hjem. Heldigvis er det bilder å se på og noen stunder som er brent fast i hjernebarken. Siste dagen ble pussig, været ble helt strålende, og jeg ble så vanvittig silbrent. Men fisket var bra og jeg endte opp med å pakke meg inn i hettegenser og stuffe alle åpninger inn til hud med dopapir for å ikke bli enda mer brent. Sola i høyden kan være ubarmhjertig, og en fluefisker som fisket mumie-style var nok et syn for guder... hva gjør man ikke for å fiske 😅 Det gode været dempet fisket, men på siste draget over godstrekket som hadde levert fisk etter fisk så satt jeg opp tempoet og i pausen sto vannspruten rundt flua og jeg så fisken tok før jeg kjente den. Det ble nok en vanvittig fight med en flott ørret og for en måte å avslutte på.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
1: Fest rib. Bind den ned over hele krokskaftet. 2: Bygg opp en fin tapert kropp med tråden og legg på ribben. Whipfinish og bytt tråd til svart. 3: Fest inn flashabouen og lag en krage, du kan godt bygge opp thorax litt med denne og bare surre over med bindetråden for å justere størrelsen. 4: Etter at fasong på thorax er laget så fester du inn cheeks og lager de som på flexi buzzern som jeg har video på her inne. Krok: Velg den du liker, husk bra krokgap og rett str. Her Kamasan B405 str 16 som er 7mm/en reell str 18. Bakkropp Tråd: Lt. Cahill, tynn slik at den ikke bygger. Sheer 14/0, TMC 16/0, Veevus 14/0... Rib: Hends Body Quill (uten trådene) Framkropp tråd: Svart, samme typer som over. Krage: Flashabou Copper. Cheeks: Flexi floss, splittet. Poenget er som sagt å vise en liten buzzer som får de rette proporsjoner. Gode materialvalg er en forutsetning for å få til dette. Hends BQ bygger ingen ting og er glimrende til småfluer som ribb og kropp. Fargen her er meget god og den kan du trygt kopiere. Når du får denne flua i hånda så ser du hvor diskret ribben egentlig blir, den blir akkurat passe tydelig. Macrobilder er jo en forstørring mange ganger og gir et helt annet inntrykk. Skal du lage i andre farger så kan du kjøre på en grå tråd bak med svart, eller lage en som har en mer jevn oliven farge med samme lyse rib. Svart thorax på alle. Mygg kommer i alle størrelser, fra bittesmå som er for små å imitere til krokstørrelse 8-10 for en puppe. De fleste lager for store buzzere, standardstørrelsen på myggpupper er ikke krok 10-12-14. Det er heller str 16-18-20-22. Kun fåtallet vann har mygg som er så stor at vi binder fluene på krok 10-12. Og vil man være skikkelig imitasjonsfisker og lykkes så må man ha mindre fluer. Her er et tips i bruk av materialer som gjør det mulig å lage små, pene buzzere som har litt detaljer og kontrast i seg. For at små fluer skal fiske bra så er det nemlig ingen ulempe at det er litt kontraster, ulike farger som gir mer liv i flua. Fisken oppfatter dette lettere enn en liten tynn svart strek som like gjerne kan se ut som bøss i vannet. Man må ikke ha en drøss med detaljer, men en godt segmentert kropp med kontrast og en thorax som har en mørkere farge er det viktigste. Her har jeg laget en fullblods buzzer på en 18krok for å vise at det er fint mulig å lage de små like detaljerte som de store og den fisker ikke dårligere av den grunn, snarere tvert i mot. Du kan også lage meget fine små klekkere/shuttlecocks med bakkroppen i denne flua her.1 poeng
-
1. Bind inn marabou i halen, noen ganger blir de veldig tynne i enden, da kan endene kappes så det blir mer volum helt ut. Test i vann først. 2. Fest inn biot, og taper kroppen. Denne skal være noe tykkere enn hos døgnfluene. 3. Påfør litt lynlim og hackle bioten opp med touching turn, få frem den fluffy kanten på bioten. 4. Bind inn mørk cdc i underkant, og hvit i overkant. 5. Ved hjelp av en dubbingløkke spinner du ekorn/haremaske i thorax, avslutt med hodet. Krok: Ahrex Curved Dry Hale: Marabou Olive Kropp: Biot olive Ben: Cdc Vinge: Cdc hvit Thorax/ben: Natural fur Fox squirrel kjent Staffan Lindstrøm-stil er chuck’n av marabou, denne gir bevegelse uten innsats fra fiskeren.1 poeng
-
Tørrfluefiskeren lærer seg entmologi, får god oversikt over hvilke insekter som er tilgjengelig i sine områder, de ulike stadiene og når man kan forvente at det klekker. I saltvann er det oftere flere ulike byttedyr tilgjengelige til enhver tid og det er ikke like vanlig at ørreten blir selektiv på samme måte som i ferskvann – selv om det forekommer her også. Til tross for at sjøørreten ikke like ofte er selektiv, viser den ofte stor interesse for byttedyr det er mange av. Så det å studere byttedyrene kan være like viktig for kystfiskeren som for tørrfluepuristen. Som liten gikk jeg fra våren til langt ut på høsten med nesa i vannflata og med vann til opp på lårene og fulgte med på alt som rørte seg i fjæra. Jeg var enormt fascinert av alle de forskjellige skapningene jeg fant der, og som kunne fanges med hov. Denne interessen har jeg lagt bak meg, men det jeg har lært og informasjonen man får ved å studere byttedyrene er noe man kan ta med seg inn i det praktiske fisket. Her kommer en kort presentasjon av de viktigste byttedyrene for mitt kystnære fiske, samt noen små snutter som viser farger, utseende, og bevegelsen de vanligvis har. Langt viktigere er det at man har dette i bakhodet når man drar på tur, og observerer på egenhånd. Da tilegner man seg egen kunnskap, og finner etter hvert sin egen måte å angripe imitasjonen av byttedyr på. Det mener jeg er nøkkelen til læring og utvikling, samt at det å lære ting på egenhånd for så å lykkes, gir en mye større tilfredsstillelse enn å gå samme vei som «alle andre». Om man bruker litt tid i sine områder, lærer seg hvilke byttedyr som er tilgengelige, både på den aktuelle turen og gjennom sesongen, så kan man tilpasse seg ørretens tilgjengelige meny, og jeg tror ørreten er lettere å lure til å ta om man serverer den en imitasjon av et bytte den er vant til å beite på. Klarer man å etterligne byttet med en flue som ligner i form og farge, serverer den der ørreten er vant til å jakte på den, og etterligner dens naturlige bevegelse, og spesielt bevegelsene det aktuelle byttedyret gjør når det flykter, så tror jeg dette er en form for imitasjonsfiske som gjør at man oftere kan komme i kontakt med ørreten, og at veien til heftige hugg og bøyd stang er kortere. Likevel skal man ikke glemme å variere med avvikende farger og oppførsel i form av bevegelse. Hvis man lærer seg i hvilke områder byttedyrene finnes og etterligner disse med naturlige bevegelseer, så er gjerne ørreten nysgjerrig. Har man et lett hugg, og så kvitterer med det aktuelle byttets naturlige fluktreaksjoner, så tror jeg man etterligner en reaksjon fra byttet som ørreten nesten forventer. Det tenner jaktinstinktet, trigger huggrefleksen, og jeg tror dette fører til flere fangede fisk.MEMBERONLYSTART Ta deg tid til å se i fjæra Hvilke byttedyr finner du? Følg med på hvordan de beveger seg, og hvordan de reagerer når du kommer for nærme og de føler seg truet. Hvor finner man den største konsentrasjonen av et byttedyr? Lokaliserer man et sted hvor det er vesentlig mer byttedyr enn områdene rundt, er sjansen veldig stor for at ørreten allerede vet om dette stedet. Kutlinger Kutlingene er en stor gruppe fisk av relativt beskjeden størrelse. Disse finner man på sand, mudder, fin grusbunn og gjerne leopardbunn. Tangkutling som skiller seg mest fra de øvrige, er brunere og lever i tangklasene. Øvrige kutlinger lever på bunnen, ofte delvis nedgravd. De er som regel grå eller lysebrune, litt spettet farge, og de tilpasser seg fargene til omgivelsene. Størrelsene er oftest fra 5-8 cm. Kutlingen beveger seg noe vimsete, med små forover-rettede rykk med innlagte varierende pause. I pausene tipper kutlingen litt over og synker ned mot bunnen. Når den flykter har den samme vimsende tendensen, men vesentlig lenger rykk, to til fire etterfulgt av en pause. Under flukten graver den seg ofte ned for å kamuflere seg, eller den kan fortsette fremover. Her er et par snutter som viser kutlinger under vann: Undervannskamera Kutling 03.03-13 https://m.youtube.com/watch?v=q_Rc7g1eWSs Tangkutling : (hopp til 1:00) : https://m.youtube.com/watch?v=BP-Z6K3t6eY Tobiser Grav deg ned i tide. Og utide… Tobisen (småsil) er en langstrakt sølvblank fisk med mørk rygg, oliven eller brun rygg er mest vanlig. Buken er nærmest hvit og sidene sølvblanke, med et rosaaktig skjær. Med sitt maksmål på ca 20 cm så kan den utgjøre en skikkelig munnfull for sjøørreten. Den er aktuell for kystfiskeren fra sen vår til godt utpå høsten. Tobisen har et snodig levesett, og man finner den på, eller i nærheten av sandbunn Faktisk er den avhengig av det da den graver seg ned. Kysttobisen er nedgravd om natten, og man kan også se den nedgravd på dagen med bare hodene stikkende opp. Når den jakter går den i stim, og svømmebevegelsene er buktende, men den mangler svømmeblære og synker mot bunnen, noe vi bør ha i bakhodet når vi binder fluer, og når vi trekker inn tobislignende fluer. Tobisen kan være vanskelig å finne, da den er stedbunden og man ikke finner den på alle strender. Den foretrekker mye strøm i vannet, som gjerne samler og konsentrerer byttedyrene som er plankton, krepsdyr og yngel. For sjøørretfiskeren så er en tobisholdende strand noe i nærheten av det et vulgatavann er for tørrfluefiskeren. Av fluer kan man gjerne bruke store slanke fluer som flatwing, men en tynn craftfurflue eller til og med en jiggy kan kjøre nytten. Flua kan nesten ikke bli for stor, og 12-15 cm er ikke feil. Fluktrefleksen er gjerne et utslag til siden, og full fart fremover! Den kan også sette fart mot sanden for å grave seg ned. Slukfiskerne benytter ofte et triks hvor de stikker stangtuppen i bunnen og sveiver det de kan slik at det ser ut som byttet er i flukt og på vei ned i skjul. Dette kan fort resultere i et hardt hugg. Her er noen snutter av tobis: https://www.youtube.com/watch?v=Ws5sGoiikGE Og flyktende tobis helt på slutten av denne : Stime af tobiser sp. Reker Imitasjoner av reker finnes det vel en utallig mengde av. Og antagelig er det ikke helt uten grunn at disse er populære. Sjøørreten spiser mye reker, og imitasjoner fisker egentlig godt hele sesongen gjennom. Det er også disse fluene jeg varierer mest med tanke på inntrekk, og lyktes med mange varianter av rykk, napp, hastigheter og lengde på pauser. Hovedsakelig er det strandreke og sandreke man finner på grunnene. Vanlig størrelse er 5-7 cm, men de blir også større. Sandreka er vanligst på renere sandbunn. Den vandrer opp fra dypet tidlig vår, og ut igjen sen høst. Den gjør også vandringer i løpet av døgnet, og følger tidevannet opp i grunnere områder, og ut igjen når det fjærer. Den kan også jakte ventende, nedgravd i sanden så bare øyne og følehorn stikker opp. Strandrekene er gjennomskinnelige, og vanligvis gylne i fargen, gjerne mot gyllenbrun i tonen, mens sandrekene er mer grå og mindre gjennomsiktige. Strandrekene liker en mer variert biotop og er å finne i tettest antall i ålegressområder. Den vandrer opp i grunnere områder senere på våren og vandrer til dypere områder sent på høsten / tidlig vinter. Vandringen er avhengig av vanntemperatur, og derfor litt vanskelig å tidfeste. Ofte kan den også vadre ut mot dypere vann på sommeren pga høy temperatur, og antagelig mindre oksygen i vannet. I perioder er det enorme mengder reker i fjæra, men imitasjoner av reker er viktige gjennom hele året i mitt praktiske fiske. Både naturlige og skrikende farger bør være representert i boksen. Bevegelsesmønsteret til rekene er artig å følge. Den kan bevege seg langt med en sammenhengende glidende bevegelse i rolig tempo. Oftere beveger den seg med korte rykk. Fluktrefleksen er av interesse og bør studeres nøye i felten. Den gjør to-tre kraftige slag med halen som sender den i kraftige rykk baklengs før den lar seg dale ned, ofte inn i skjul blant tang eller ålegress. Dette er bevegelsesmønstre vi bør legge merke til, og etterligne. Har du et lite hugg i flua, og drar til to, tre korte, kraftige rykk og så bare venter, så bør du ikke bli overrasket om du ser snøret strammer seg før du kjenner et kraftig hugg og har fast fisk! Utrolig spennende! Sandreke filmsnutt: https://www.youtube.com/watch?v=i7GxTSzRvWA Tanglopper Dette er en av de byttedyrene som er desidert viktigst for sjøørreten, og egentlig alltid tilgjengelige. I noe mindre antall om vinteren, men fortsatt til stede. De er ekstremt produktive, og et tangloppepar kan bli et sekssifret antall individer i løpet av en sesong. Snakk om produktivitet! Størrelsen er 1,5 – 2 cm, og opp mot 3 cm for de største. Ofte ser man to stk som henger sammen, og disse «tandem» loppene kan være en godbit. De vanligste fargene er brun, oliven, rød og mørk grønn, og kan i utgangspunktet imiteres med dubbing surret rundt en krok. Enklere kan det ikke gjøres. Jeg har noen i naturlige farger, men også noen med litt flash og skrikende orange eller rosa kan være lurt. Tettest konsentrasjon med lopper finner man over ålegress, men også inne i tangen kan det være godt med lopper. Når jeg endelig fikk til dette loppefisket, så har det blitt en veldig artig del av sjøørretfisket, og jeg opplever bevegelsen, eller inntrekket som viktig. Lopper er relativt utstrakt når de svømmer, og jeg fisker de fortere enn reker vanligvis, men det er viktig med innlagte pauser. Små raske rykk og lange rolige drag kan med fordel prøves. Jeg blir stadig overrasket over hvor brutalt hardt ørreten kan ta en liten loppe. Og små fluer trenger ikke bety liten fisk! Her er noen eksempler på hvordan disse kan bevege seg: Mysis Dette er en reke i miniatyr om man tenker på utseende, og spesielt opplever jeg at de kan være viktige på sensommer og tidlig høst. Mysisen ses ofte i store mengder over og rundt tangklaser, og over ålegress. De kan se ut som de svever nesten helt stillestående, bare beveget litt forsiktig frem og tilbake av bølgene. De svømmer med bena, og kan gjøre hopp omtrent slik som rekene gjør når de flykter. Mysis er små og oftest gyllen gul/brune men gjennomskinnelige til nesten gjennomsiktig, og årsaken til at disse er viktige som byttedyr er at de kan opptre i enorme antall. Da utgjør de viktig føde for ørreten, og faktisk så kan man observere at ørreten slår med halen inn i tangklaser for å riste ut mysis. Det er sjelden jeg imiterer mysis, da ørreten sjelden takker nei til andre fluer også, men er det mengder med mysis, så kan man forvente at disse trekker ørreten mot grunt vann. De kan faktisk finne på å hoppe opp av vannet. Ser man det, så er det som regel en ørret på ferde. Mysisfilm: https://www.youtube.com/watch?v=vAmK2gbxfmw Sild og Brisling Stakkars silda går det kanskje an å si. Den står på menyen til de aller fleste kystnære fisk i sjøen. De blir ofte presset opp mot overflaten av rovfisk på jakt. Når den ikke har mer vann over seg å flykte i så blir den angrepet ovenfra av måker og andre sjøfugl. Den har et hardt liv denne silda, men det må den kanskje regne med når den har jobben som foringsstasjon for en lang rekke arter. Den er rett og slett mat. Overlevelsesstrategien til silda er å gå i stim, slik at hver enkelt reduserer sjansen for å bli spist. Om ørreten har muligheten sier den sjelden nei til en næringsrik munnfull sild. Imitasjoner av sild på størrelse 7-10 cm er det jeg bruker oftest, men silda kan bli forholdsvis stor, og utgjør da en skikkelig munnfull for stor sjøørret. Hovedsakelig går sildestimene pelagisk i de frie vannmasser, og da følger gjerne mye ørret stimene sammen med makrell, sei, og en rekke andre arter. Med sild tenker jeg på de kystnære som når en størrelse på helt opptil 20-25 cm. Disse er vårgytende, og fra april-mai inntar de kysten i stort antall og supplerer de som allerede finnes i fjorden. Den grove størrelsen gjør de til en skikkelig matbit, og ofte tar de største sjøørretene for seg av disse, selv om det er overraskende hvor store byttefisk selv mindre ørret kan ta. Områdene jeg velger meg da, er ofte strømsatte med varierte bunnforhold, store steiner, tang og grus/sandpartier, eller rullestein. Det bør være større dyp i mer eller mindre umiddelbar nærhet med lange spennende marbakker, selv om jeg vet en del grunnere områder hvor silda kan dukke opp. Dype strømsatte sund kan være spennende. Brislingen er mer kystnær, og overvintrer i Oslofjorden på dypere vann. Den er derfor mer eller mindre tilgjengelig for sjøørreten året rundt, men jeg har mest fokus på den sen sommer og høst. Ofte ser man den blir jaget av større fisk innenfor kastehold fra land. Det kan være makrell eller annet som jakter, men det kan også være ørreten som er på jakt. De kan til og med jakte på samme stim. Jakten foregår enkelte ganger i så høyt tempo at det kan være for sent allerede når man får lagt ut flua. I de varmere deler av året så flytter brislingen seg gjennom vannlagene. Dypere om dagen og opp mot overflaten kveld og natt. Om sommeren kan den gå høyt hele døgnet, og på vinteren overvintrer de dypt, og da har jeg mest fokus på andre byttedyr som trekker sulten sjøørret opp på grunna, selv om ørreten ikke sier nei til en sildeimitasjon da også. Ofte får man de største eksemplarene når sild og brisling står øverst på matseddelen, og ørret som mesker seg med slike feite byttedyr får raskt en meget god kondisjonsfaktor. https://m.youtube.com/watch?v=Ezpo25FMxEk https://m.youtube.com/watch?v=ZryieEbGj6A Ålekvabbe En art som er vanlig å glemme, men som er tilgjengelig og veldig viktig mat for sjøørreten på en tid da det er minst andre fødeemner inne på grunna er ålekvabbe. Den kommer inn på grunnene sent i desember, tidlig i januar og utover mot februar og klekker ungene sine. Ålekvabben er merkelig utseende, nesten som en blanding av ål og kutling, og yngelen dens er som små kopier av den voksne. Det er yngelen som utgjør den viktige føden for ørreten. De føder levende unger, så de er fra dag en aktuelle som mat for ørreten. De er fra 4-5 cm og går i små stimer. Mest av de finner du i og rundt ålegress, og ofte på sandbankene rundt disse. Ålekvabbeyngel har brun rygg, lysere brune sider, og lys buk. Årsaken til at jeg tar med disse er at i perioden midt på vinteren så er det ofte ikke mange andre fødeemner for ørreten, og ålekvabben er derfor et kjærkomment tilskudd. Fluer og fisketeknikk kan være som for kutlinger, men prøv gjerne med en litt slank imitasjon, fisket rykkvis nede ved bunnen med gode pauser. Andre Byttedyr Jeg velger å si lite om stingsild, børstemark og flere andre arter som sjøørreten spiser. Stingsild legger jeg lite vekt på i mitt eget fiske, og børstemarken er det sagt mye om av andre, samtidig som jeg ikke bruker mye energi på den som byttedyr. De gangene jeg opplever sverminger av børstemark, så opplever jeg bedre resultater med prinsippet «unmatch the hatch» som tørrfluefiskerne ofte sier. Jeg får gjerne godt med fisk på en orange reke, men jeg prøver å variere inntrekket ved også legge inn noen jevne rolige drag. Stingsild : https://www.youtube.com/watch?v=w0fvtFjUChE&app=desktop Avslutningsvis vil jeg si at det er lite som slår lokalkunnskap innenfor sjøørretfiske. Tar man seg tid til å bli godt kjent i sine områder, observerer byttedyrene i sitt naturlige miljø, ser på bevegelsene og ikke minst hvordan de flykter, har man lært seg veldig mye nyttig. Dette øker sjansene for å komme på talefot med sjøørretene – også på de dagene hvor den ikke later til å kaste seg over alt som blir servert. Så ta turen ut og let på grunna. Finner du byttedyrene, så er ofte ørreten i nærheten også. Lykke til! MEMBERONLYEND1 poeng
-
1 poeng