Kim Roger

Gratulerer til Truls .

@RolvS Det går helt fint du, takk . Måtte jo skrive ned noe, skulle jeg være med i trekningen. Så da ble det fra siste turen. Når det gjelder teltet, så er jeg godt fornøyd, for øvrig. Jeg er en som googler, leser og ser masse på YT før jeg kjøper noe. Så var fint å få prøvd det litt i sommer. På denne turen ble det også stiv kuling i kastene. Pitchen var ikke optimal, på grunn av ujevn grunn og litt lite erfaring. Men bortsett fra litt lyd i teltduken, ble det greit. Genialt med et telt som er såpass lett og tar liten plass i sekken, samtidig som at kvaliteten er god (nok), og konstruksjonen er veldig praktisk.

Jepp. Durston X-Mid 2 Solid.

Denne rapporten ble skrevet til en uhøytidelig konkurranse her på Fluefiskesiden. Turen fant sted forrige helg, i de nordligste delene av Trøndelag. Jeg hadde hørt rykter om et vann, et stykke opp i fjellene, som skulle huse stor ørret. Der svømte det visstnok kraftige kubber opp mot tre kilo, de største av dem. Og med gode muligheter for å bryte den magiske kilosgrensa. Når jeg drar på fisketur, har jeg gjerne litt forskjellig fokus fra gang til gang. Målet kan være å bare få fisk, eller kanskje bare å komme seg ut. Eller teste ut en ny flue. Eller treffe på en klekking. Eller, som nå, å få så stor fisk som mulig... Jeg vet om flere vann der drømmen om storfisk kan oppfylles, hvis alt klaffer. Og når jeg besøker et slikt lite paradis, må jeg være så ærlig å si at målet er tung ørret. Dette var et slikt vann. Etter en lang kjøretur, ender jeg opp på en kjerrevei innover fjellheimen i det nordlige Trøndelag. Været er strålende, bortsett fra litt vind. Jeg har sjekket værmeldingen, iallfall kvikksølvet og hvorvidt sola vil holde meg med selskap. Det ser bra ut. I det jeg stiger ut av bilen, kjenner jeg duften av fjell, myr og frihet, samt en svak eim av stor fisk. Det siste er kanskje bare innbilning, men jeg har likevel trua. Vannet ligger ganske så nært kjerreveien, men det er visstnok få som fisker her. Jeg speider forventningsfullt ned mot tjernet, som bukter seg i alle retninger i terrenget, med innbydende odder, viker og trange sund. Sola skjærer så vidt gjennom skydekket. Jeg praktisk talt trekker pusten dypt, før jeg slipper alt jeg har i lungene ut igjen, og kvitter meg med alle bekymringer og andre tanker fra livet utenfor. Nå handler alt om å leve i nuet. Og å få storørret, selvsagt. Jeg går det korte stykket ned til vannet, der jeg setter opp teltet jeg kjøpte i vinter. Dette er fjerde turen med overnatting i sommer. Jeg tenker det er greit å etablere campen før jeg starter fisket. Men hele tiden mens jeg setter opp husværet og organiserer tingene mine, har jeg et våkent øye til vannet bortenfor. Der er det ganske kraftige krusninger. Jeg er nesten i mål med teltet, da blikket mitt sveiper en ny runde over tjernet jeg skimter i øyekroken. Var det et ørlite vak?! Jeg kjenner det slår litt hardere i brystkassa. To minutter med haukeblikk avslører derimot ingenting. Jeg fortsetter derfor med campen, det vil si å blåse opp liggeunderlaget og rulle ut soveposen i teltet. I det jeg er nesten ferdig, ser jeg nok en gang ut og ned mot vannet. Og nå er det derimot ingen tvil om hva som skjer: Det der var et vak! Brystkassa gjør et nytt lite hopp, og jeg merker at halsen blir litt mer tørr. Kanskje er det storørreten som er ute på jakt? Den største ørreten jeg har hørt om i dette vannet, var på 2,9 kilo. Den ble visst tatt på mark en varm sommerkveld året før. Det er sikkert flere der den kom fra. Om ikke trekilos, så tar jeg gjerne til takke med en på to. Ja, jeg kan til nøds lede en kilos inn i håvmaskene også, jeg trenger ikke være så kresen en gjest. Gi meg iallfall en på åtte hekto. Hvis ikke skal jeg ha en på sju. Der vaket det igjen. Det er en svært spent fluefisker, full av forventninger, som lite elegant bykser seg hurtig ned mot bredden av tjernet. Det blåser friskt, men det var garantert et vak jeg så. Nå gjelder det bare å vente, og se hvor ørreten bryter overflaten neste gang. Jeg speider som om ingenting annet i verden eksisterer. Det gjør det jo heller ikke. Kun meg og ørreten. Og DER, på et langt fluekasts avstand er fisken oppe igjen. Hvis det var samme fisken da. Vaket var lite, og jeg synes jeg så litt av kroppen og en halefinne. Jeg ser få insekter rundt meg, men antar at det klekker fjærmygg et sted. På fortommen sitter en ismopuppan, en stor vårflueimitasjon av balsa, som jeg ikke har fjernet siden forrige fisketur. En fisketur der altfor mange ørreter vaket på denne flua, uten at de kroket seg. Den siste tok balsaen med et skikkelig plask, en ørret som nok var godt over solide halvkiloet. Men nå er det ikke tid for å tenke på tidligere nedturer. Men siden det ikke vaker så mye, kan det hende at ørreten er åpen for en allsidig meny, selv om jeg ideelt hadde satt på en liten mygg delvis under vann. Jeg lar derfor balsatreet henge i enden av snøret, og legger et langt kast ut i retningen jeg tror fisken var på vei. Deretter er det bare å vente. Venting. Det er dette fluefiske ofte handler om. Noen ganger i spenning, andre ganger i apati. Med en potensiell flerkilosørret foran meg, som viser seg i overflaten, hører dette øyeblikket utvilsomt til det første. Jeg holder ubevisst pusten flere ganger, mens blikket sveiper konsentrert frem og tilbake over krusningene på vannet. Men alltid med flua mi på overflaten i øyekroken. Så husker jeg å puste ut igjen. Jeg kjenner pulsen slå. Slik står jeg i noen lange øyeblikk, nesten helt urørlig. Med halvåpen munn og store øyne ser jeg sikkert rimelig mindre intelligent ut, i det fisken vaker igjen foran meg. Ti meter unna flua. Dette er mer føre for en fjærmygg av type puppe eller klekker. Men jeg lar ismopuppan få en sjanse til. Er fisken selektiv, får jeg heller bytte etterpå. Den store ørreten sier da vel ikke nei takk til en godbit av balsa? Jeg har stort sett alltid hatt med fluestanga på fisketurer. Men på fjellet har fiske for min del ofte handlet om sluk, mark og flue i skjønn forening. Jeg har hatt imitasjoner for døgnfluene, for vårfluene, noen fjærmyggimitasjoner og litt alskens større skremselspropaganda som gjør at ørreten ikke tør annet enn å bite over fjærkreasjonen jeg serverer den. Men jeg har aldri fisket så målrettet med flue som etter at jeg oppdaget Fluefiskesiden. Det var først da jeg fikk motivasjonen til å bygge opp mer komplette fluebokser for fisket mitt, som dekker det meste jeg møter i felt. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, men samtidig effektivt. Noen få mønstre som fungerer er oppskriften min. Selv om akkurat dét begynner å skli ut i overkant mye. Poenget er iallfall, at når jeg nå ankommer et skogs- eller fjellvann, så er jeg mer forberedt enn noen gang før. Og når jeg har ørret foran meg, så føler jeg meg enda tryggere på at den vil ta flua mi, iallfall til slutt. Og det gjør at forventingene stiger enda mer, i takt med ringene som brer seg på storørretvannet foran meg. Det vaker på nytt, ytterst til venstre i øyekroken. Jeg aner en fisk som ikke er veldig stor, som nettopp brøt overflaten. Så vaker det en til, mye nærmere flua. Heller ikke denne er noen tungvekter, heller en bitte liten steikefisk. Deretter vaker nok en pinne, og snart enda en. Hva er dette? Hvor er storfisken min? Jeg har da ikke kjørt i flere timer for å fiske småfisk. Skuffelsen begynner å bre seg i brystet. Jeg rekker knapt å tenke lenger, før det plutselig vaker foran meg, akkurat der flua mi ligger! Det rykker til i armen, før jeg ser at vaket, det var 20 centimeter til høyre for balsadritten i enden av snøret mitt. Avvist. Oversett. Liggende igjen til spott og spe. Og det av en ørret som knapt nok er over minstemålet. Her er det bare å sveive inn i skam. Nå har flere fjærmygg begynt å vise seg rundt meg. Jeg skjønte jo hva som var i ferd med å skje, men ønsket å prøve en alternativ tilnærming i starten. Eller kanskje var jeg litt lat. Uansett, nå er det alvor. Jeg bestemmer meg for å finne frem verktøykassa, og ta hevn på ørreten som nettopp hadde hånet meg, selv om den er så langt fra storfisk som du kan komme. I verktøykassa finner jeg en Once & Away klekker. Den fungerer bra på slike forhold. Nå ser jeg etter hvert også flere vak, selv om de store glimrer med sitt fravær. De mellomstore har visst også dratt samme vei. Men jeg har blitt avvist. Og det liker jeg aldri. Med innbitthet svinger jeg fluesnøret målrettet gjennom lufta, og legger det foran en ørret som patruljerer ganske nære land. Så er det bare å vente. Ett sekund, to, tre... Deretter ser jeg ringer som brer seg, og en ryggfinne og spord som bryter elementene. Ørreten har tatt myggklekkeren min! Jeg kjenner en overraskende barnlig glede, i det jeg strammer snøret. Jeg vet at fisken er liten, neppe over 3 hekto. Når man jakter selveste storørreten, er en slik fisk nedtur. Men ikke denne gangen. Det viktigste i dette øyeblikket er ikke antall gram i enden av snøret, men at de grammene visste hva de ville ha. Samt ikke ha. Når flua blir oversett, og det vaker rundt den i stedet, så er ørreten åpenbart selektiv. Og er det ikke slike øyeblikk man jakter som imitasjonsfluefisker? At ørreten overser den ene flua di, men du har verktøykassa og kunnskapen til å lure den likevel. DET er fluefiske, uansett størrelse på fisken. Ja visst har jeg fisket mindre ørreter flere ganger i sommer, og hatt det gøy. Men da har jeg ikke fisket målrettet på storørret, og forventet at vannet holder stort sett grov fisk. Det gjør jeg nå, får bare småfisk, og er likevel glad. Og glad fordi jeg er glad. Den neste halvtimen koser jeg meg. En rekke mindre ørreter lar seg lure av Once & Away og Runes Myggklekker. Ja visst håper jeg på storørret, og skulle gjerne hatt en kilos på flua. Men det er lenge siden jeg koste meg slik med småørreten. Hadde ikke vårflua mi blitt avvist, hadde jeg neppe vært like fornøyd. Det skal bare litt motstand til, noen få avvisninger, litt mer innbitthet... og vipps så er gleden større med en gang. En av de mindre ørretene får en snartur på land. Fjærmyggen blir etter hvert mer sporadisk, vinden kraftigere, og vakene færre. Fisket dør omsider ut. Jeg skulle gjerne skrevet om et spennende fiske også dagen etter. Men ei natt med stiv kuling, og en påfølgende dag med enda sterkere vindkast, så ble det ingen suksess. Det hjalp heller ikke med tett regn, og at skodda kom som en tykk grøt innover terrenget dagen derpå. Heldigvis var det kort vei til bilen. I det jeg trasker oppover mot kjøretøyet, har jeg litt å tenke på. Det var lenge siden det var så moro å få småfisk. Det ble en fin påminning, om at det ikke alltid er størrelsen som teller. Men heller omstendighetene, fluene, imitasjonene. Og fisken. Ørret som avviser nettopp flua di, og ber deg om å komme med noe bedre, hvis den skal la seg lure. Selv om fisket denne helga var enkelt, tross alt, og jeg neppe kommer hit igjen, var det samtidig litt befriende godt. For jeg visste at ørreten var iallfall litt kresen på menyen min. Og mer skulle det ikke til, iallfall ikke denne helga. Vi trenger kanskje noen slike påminninger iblant. Iallfall gjør jeg det. Jeg hadde hørt ryktene om vannet, her inne i fjellene, at det huset stor ørret. Det kan godt være. Kubbene på tre kilo ble til knapt tre hekto i håven, iallfall denne gangen. Den magiske kilosfisken ble en fjern drøm. Men av en eller annen grunn, var jeg mer fornøyd enn på lenge. I det jeg la skodda og helgas opplevelser bak meg i fjellet, husket jeg noe viktig, og noe jeg ikke visste at jeg hadde glemt. Iallfall noe det er fint å huske litt oftere. Nemlig hvorfor jeg fisker med flue. Og hvor artig det er med noen små kroker med fjær og hår i en plastboks, uavhengig av hva som svømmer rundt i vannet foran deg, og hvor stort det er. Kanskje var det bare fint at kilosfisken uteble, samt de på åtte og sju hekto, hvis de i det hele tatt var der. En slik liten påminning er kanskje litt magisk det også. Fisketur handler om mer enn å få stor fisk. Ja, om mer enn å få fisk også. Tar man seg tid, legger man raskt merke til detaljene i omgivelsene, som denne spinneren som holdt på med sitt.

Smith Low Light Ignitor. Har lest mye bra om disse, som skal være glimrende i lite lys/overskyet vær. I overkant kostbare for budsjettet mitt, men dette blir en oppgradering til min neste NZ-tur (og ellers). Ja, har forresten bestilt meg NZ-tur også, som tilbehør til brillene :). Reiser 8. november, er tilbake 18. desember. Gleder meg stort.

Utrolig flotte ørreter du drar opp .

@Bjarte Austvik1 Bare hyggelig. Cikader er greit å kjøpe lokalt ja. Når det gjelder fortommer, er det mange muligheter og ulik praksis rundt omkring. Jeg varierer lengden litt etter hvor jeg fisker, men er generelt en enkel sjel i så måte. Et vanlig oppsett for min del er 12 fot tapert fortom ned til 4X eller 5X, og deretter blodknute og kanskje 5 fot tippet. Stort sett mono. Jeg bruker 4X tippet i kraftigere elver med potensielt stor fisk, ellers er 5X standard. Jeg fisker nesten aldri lengder over 20 fot. Oppsettet mitt ligger ofte på 16-18 fot. Jeg har aldri prøvd tippetring, men har vurdert å sjekke det ut. Ser jo at flere bruker det. Har heller ingen preferanser for merke, med tanke på best tapering. Så der må du sjekke med noen andre :).

@Bjarte Austvik1, @Kenny Nguyen og @Olof Lilja: Da har jeg oppdatert innlegget med info om fluer. Har også lagt til et avsnitt om Designated Waters Licence (DWL). Det er en ny ordning, som skal erstatte backcountry licence i villmarka. DWL begrenser fisket i utvalgte elver i en region, man kan totalt fiske 5 dager i hele sesongen (i disse elvene i en region). Det skal avlaste trykket i de mest sårbare elvene. For øvrig, spennende med tur, Bjarte. Det blir nok bra.

Det velkjente "morrasbettet" er ingen myte. I den lyseste årstida kan man gjerne fiske fra 4-5 om morgenen, og oppleve det beste fisket. Sjelden jeg starter så tidlig selv, men det hender. Ofte er det små ting som endrer bettet, uten at man helt vet hvorfor. En liten vinddreining kan være nok. Snakket nylig med en kar som fører statistikk over svært mange fangster i fjellet. Hans erfaringer stemte godt med mine. Der vi fisker er nordavind gjerne litt negativt. Det samme med tåke. Væromslag er positivt, som med mye annet fiske. Godvær og en liten bris kan være bra. Han hadde derimot en annen erfaring, nemlig at Abus huggtabell stemmer ganske godt. Han har fisket i svært mange år, og tatt svært mange ørreter, også store. Han var tydelig på at fangstene er best når huggtabellen tilsier det, spesielt på litt større ørreter. Jeg har ikke tenkt på huggtabellen på 30 år, men veldig interessante observasjoner. Han hadde gått tilbake flere år i statistikken og sammenlignet, da han ble obs på dette, og fant ut at tabellen stemmer ganske bra. Ellers kan det være overraskende lite vind også høyt til fjells. Plutselig er det blikk stille og ørreten beiter på fjærmygg like foran deg :).

Fascinerende godt svar da

Tre dagers fjelltur med telt og en slektning ble hyggelig. Fikk bra med ørret, deriblant masse vaking på ett eller annet en varm dag. Så en del dansende vespertina, men svært lite insekter på vannet. Fisken tok stort sett noe rett under overflata, som jeg antok var myggpupper. Satte på en Once & Away, og fikk en rekke ørreter på kort tid. De lå på cirka tre hekto, så ingen store, men artig lell. Flott å treffe på litt action. Kvelden før besøkte vi ei tjønn med potensielt storørret, men her var det helt dødt. Litt bortkastet å tilbringe årets beste kveld for fluefiske i et dødt vann. For her var det masse vårfluer, vulgata og mer til, og været var varmt og nydelig. Men noen ganger må man satse litt, i håp om de riktig store. Deilig å komme seg ut på en skikkelig tur. Over: Ørretfiske i fjellet. Over: Vet det er helligbrøde å poste bilde av en markfiskende turkamerat, så håper ingen legger merke til duppen. Under: Ett av flere navnløse vann vi snublet over, og prøvde lykken i. Her ble det et par mindre ørreter.

Det var jo en heller frustrerende kveld... og en amatørmessig fisker... Eller, kvelden var jo fin den. 25 grader, sol og tidvis blikkstille. Endelig fikk jeg oppleve noe jeg har drømt om siden jeg satt ved bindestikka i vinter: Vulgata-fest! Eggleggende og dansende vulgataer, som tidvis forsvant i brutale plaskevak rundt om på vannet. Andre steder ble døende spinnere tatt i roligere ringer. Det var livlig, kan man si. Jeg hadde naturligvis forberedt meg i vinter, ved å binde flere duns (rakk ikke å binde spinnere, tror ikke det er så nødvendig heller). Vel framme ved vannet, og da jeg endelig skulle finne frem flueboksen, fant jeg derimot ut at akkurat boksen med vulgata hadde jeg glemt av hjemme... noe som var en morsom oppdagelse 🙄. Så... det ble i stedet å fiske med min Shipmans buzzer, som allerede satt på fortommen, og siden jeg også så fjærmygg. Det fungerte jo delvis det, flere ørreter tok buzzeren fisket tørt, men enten mistet jeg dem, eller så satt ikke kroken da jeg løftet stanga. Så det som kunne gå galt, gikk liksom galt. Så kan man helt sikkert prøve andre store fluer som alternativ, og/eller stripe diverse tørt bortetter vannflata. Men hadde jeg bare landet de som prøvde å ta flua, hadde kvelden iallfall blitt OK. Prøvde jo å nyte opplevelsen også, og gjorde tidvis det. Men må innrømme at jeg var en smule frustrert, da jeg dro inn til land og pakket sammen. En ting er å glemme av de beste fluene, en annen er å ikke lande de man faktisk kroker på andre fluer. Jeg gjorde tydeligvis mitt beste for å ødelegge kvelden selv, og fikk god hjelp av verden for øvrig. Sånn er vel livet noen ganger. Dette er altså et vann jeg har fisket i kun et par år. Og dette var første gang jeg treffer på vulgata in action, noe som var en naturopplevelse. Men som av ulike årsaker ble litt mer frustrerende enn jeg hadde håpet på.

Flott post, Jarle 👍.

Nei da, tenker ikke å ha med så mye. Men greit å ha en liten sekk liggende bak der, med niste, drikke og en genser. Det ble bare litt mindre praktisk når rommet er fullt av vann. Men løsbart er det selvsagt.

Hm, OK. Min har et hull lengst fremme i baugen, så rommet er ganske fullt av vann hele tiden. Antok dette var standard.

Sikkert et dumt spørsmål, men jeg antar alle belly boater har vann i rommet bak ryggen? Vil tro det hjelper på stabiliteten. Litt irriterende å se det fine rommet for lagring fullt av vann. Men er vel bare å ha ting i en vanntett pose da. Hvordan organiserer dere tilbehør som dere frakter med i bellyboaten? En super investering, for øvrig.

Litt treg sesong så langt. Har vært ute noen få turer (har vært travelt), fått noen mindre fisker. Har et skogsvann jeg "fant" for et par år siden, som jeg og bellyen blir stadig mer kjent med. For noen uker siden vaket det en veldig fin fisk utenfor meg, men den "ga jeg bort" til et slukfiskende familiemedlem som aldri har fått ørret. Ni hekto :). På neste tur så jeg plutselig bobler fra bunnen, akkurat som noe beveget seg veldig raskt gjennom vannet der nede. Plutselig dukker det opp en enorm ubåt, som jaget noe foran meg, tipper ørreten var tre kilo. Den plasket til med bredsiden fem meter foran meg, før den forsvant for godt. Jeg stod og gapet i sikkert fem minutter etterpå. Etter et regnskyll som varte tre uker, ble det plutselig varme og kjempevær. Forventet et godt fiske siste uka. Men nei, har vært overraskende dødt. Tross varmen, har det ofte vært en litt kald vind. De fleste jeg kjenner sier det samme, har vært lite fisk å få. I dag var det også varmt, samt igjen mulighet for dagfiske. Og da så jeg endelig noe annet enn fjærmygg. Nemlig klekkende vulgata, samt noen enorme vårfluer, samt noen små. Men kun ett plaskevak utpå vannet, ellers var det helt dødt. Gikk ruta med bellyen, uten å se et eneste vak. Fikk etter hvert en ørret på streamer, bildet nedenfor (tok denne med hjem). Håper på mer vaking og action etter hvert, for så langt har det vært ganske dødt.

Gratulerer med flott fisk og opplevelse .

Fantastisk 👍

Etter å ha kikket litt mer rundt, lander jeg trolig på Kamasan b160. Tilsynelatende passe kort krok, sterk, og fungerer nok bra til tørt (og vått).

Takk for innspill. Ja, jeg har tenkt på 2488. Har allerede disse i mindre størrelser, må i så fall handle litt. 112y har jeg i vespertina-størrelse iallfall. Jeg liker generelt minimalistiske fluer, så lenge de fisker godt (minst like bra som alternativene). Er litt derfor jeg heller mot kurvet krok med micro polychenille. Samtidig er det jo spennende å prøve litt ulike mønstre, og se om jeg merker forskjell. Så blir vel å binde 2-3 ulike typer lepto-duns. Selv om det ikke alltid er enkelt å oppleve godt fiske, slik at man kan sammenligne godt.

Hei, jeg tenker å binde noen nye lepto-mønstre. Har alltid brukt en catskill-hacklet egenkomponert sak i alle år, som har fanget sine fisker. Nå har jeg derimot kjøpt inn en pose Bruns micro polychenille til duns (fallskjerm). Hvor stor fordel er det med kurvet krok? Blir jo lettere å binde inn en lengre kropp av micro pc, uten at det kommer i konflikt med et lengre krokgap. En rett krok krever mer kropp som bindes inn. Jeg spør fordi jeg har et utvalg Ahrex FW500, som jeg gjerne bruker til dette. Men det er kanskje bedre å velge noe mer kurvet? Evt. kjøpe inn noen Ahrex FW510. Alternativt kan jeg binde andre lepto-duns på FW500, uten micro pc. Prøver bare å utnytte krokene jeg har best mulig, uten å handle mer nytt. Hvilke kroker bruker dere til slike duns, hvis noen benytter micro polychenille? Til nymfer anvender jeg for øvrig Pheasant Tail.

Konge! Grattis 👍.

Fin liten historie. Artig når man må slite litt, men finner et svar. Ikke minst når svaret lå på fluefiskesiden 🙂.

Kanskje ikke de mest inspirerende fluene, men nå har jeg bundet mine første UV-buzzere. Utvider repertoaret i boksene, og da er myggpupper med lim og UV-lys både morsomt og interessant. Planla å binde fire ulike mønstre, men det var ikke så lett som jeg trodde å velge ut og få til. Ser flere fine mønstre på nett, men så mangler jeg et par materialer her og der. Siden jeg nylig har kjøpt inn diverse buzzer-materialer, bestemte jeg meg for å bruke det jeg har. Men så er det slik at noen fluer blir mørkere når de får lim på kroppen, mens andre fluer ikke ble helt som tenkt heller. Blant annet tenker jeg å ha kun en oliven variant, mens nå sitter jeg med to mønstre, og klarer ikke helt å bestemme meg for hvilken jeg skal binde mange av. Det beste er å prøve begge to, selvsagt. Kort oppsummert om mønstrene på bildet: 1. Kropp sort bindetråd, rib er medium oliven spanflex, cheeks er rød holo flashabou. Dette blir trolig min go to-buzzer av UV-mønstrene. 2. Kropp er sort bindetråd, rib er holo flashabou rød, cheeks er spanflex grønn. 3. Dette skulle bli min brune versjon, men jeg liker ikke flua helt (at den er stygt bundet hjelper heller ikke. Fjernet ikke nok lim, så flua ser ut som en maur). Kropp brun bindetråd, rib er copper holotinsel, cheeks er gul holotinsel. 4. Kropp oliven bindetråd, rib er grønn spanflex, cheeks er gul holotinsel 5. Bakkropp er oliven bindetråd, thorax er sort bindetråd. Underkropp er chartreux holotinsel, med rib medium oliven spanflex. Cheeks er grønn spanflex Vurderer å droppe brunt mønster helt, kan ikke huske å ha kommet over brune fjærmygg der jeg fisker. Men greit å ha til nye fjellområder m.m. Så kunne jeg heller laget et lyst grått mønster. Jeg vil også velge en av oliven-fluene. De to øverste mønstrene er bankers i boksen, de har jeg troen på. Blir spennende å se hvordan disse gjør det, sammenlignet med mine Number 1 og en annen black buzzer-variant, som jeg har i boksen fra før. Så må jeg finne en måte å fortynge noen fluer på, skulle likt å vite hvor Rune handler Glassbeadene sine. Hvis ikke får jeg sette på noen gullhoder.