Kim Roger

Jeg fikk en gang påpekt noe viktig, da jeg kjøpte time hos en instruktør: La stanga gjøre jobben! Dette er i teorien veldig basic, men i praksis er det en typisk feil hos mange. Man bruker kroppen for mye, og stanga for lite. Dette blir ekstra tydelig i motvind. Man gir gjerne "litt ekstra", spesielt i siste framkastet, for å strekke fluelina lengst mulig. Dette kan virke mot sin hensikt. Med fokus på å la stanga jobbe, kastet jeg plutselig veldig mye bedre og lengre i sterk vind. Og fikk fisk jeg garantert ikke ville fått, uten denne endringen i teknikken. Det blir litt vanskelig å forklare på nett, men det handler om å bruke mindre kraft i armen. Man merker det best på kortere kast. Da bruker man praktisk talt kun håndleddet og kort kasteradius, i stedet for å jobbe og slite seg ut med arma. På litt lengre kast bruker man håndleddet og litt lengre, men fremdeles kort, radius på kastearma. Veldig kort radius. Det er viktig med rett bane overhånds og tydelige stopp. Da blir også buen på snøret smal, noe som gir mindre luftmotstand. På lengre kast bruker man mer av arma og kroppen, men har fremdeles fokus på å la stanga jobbe, med jevn bane og tydelige stopp. Det er som sagt litt vanskelig å forklare, og for mange er dette grunnleggende og selvsagt teknikk. Men jeg oppfordrer alle som sliter litt med teknikken, blant annet i vind, til å prøve å fokusere på dette. Hva er det som jobber? Du eller stanga? Alt handler om energi, og den må alltid gå gjennom stanga og snøret. For min del merket jeg iallfall stor forskjell, og kastet "gjennom" sterk motvind til lengder som forbløffet meg. I bunn og grunn er jo det svaret: Generelt god kasteteknikk gjør at man kaster godt også i vind. Jeg anbefaler at man lærer seg et godt overhåndskast, og helst perfeksjonerer det. Da er de fleste rustet for 80-90 prosent av fisketurene, under alle forhold. Det er bedre å fokusere på å utføre det grunnleggende skikkelig, i stedet for å lære seg alskens spesialkast halvveis. De kan man eventuelt spe på med senere, etter behov. Så er det også kjekt med en profesjonell instruktør, hvis man klarer å oppdrive en. Jo mindre feil teknikk man slipper å avlæres først, jo lettere er det å lære det riktig etterpå. Som for eksempel det å la stanga gjøre jobben.

Hei, i høst kjøpte jeg følgende håv fra Skitt fiske:

Hei gjest!
For å se skjult innhold må du være medlem av foreningen. Klikk her for å lese om medlemskap.

. Dette er en sammenleggbar håv, som tar liten plass. Jeg betalte 1 200 kroner, og forventet god kvalitet. McLean er normalt det. Men hva skjer når jeg skal håve min første ørret på New Zealand-turen før jul? Jo, håven bøyer seg nedover med strømmen, og det er umulig å håve fisken. Jeg holdt på lenge for å lande den, med flere forsøk, noe som heller ikke var bra for ørreten. Til slutt fikk jeg dratt fisken opp i noen steiner. Dette var en svært skuffende opplevelse. Med uflaks kunne jeg potensielt ha fått på og mistet en veldig stor ørret, på grunn av dette. Greit nok at strømmen var ganske rask, men ikke raskere enn det man møter i mange elver. Håven kastet jeg selvsagt med en gang, og samtidig 1 200 kroner rett i dass. Enten var denne håven en feilvare. Eller så er håven generelt dårlig kvalitet, og dette er vanlig, noe jeg tviler på. Eller at jeg hadde ødelagt håven litt da jeg lærte meg å brette den sammen. Men i så fall vil flere ha gjort det samme. Og da mener jeg håven uansett ikke er god nok. Jeg skrev til Skitt fiske og klaget, og fortalte hva som skjedde, og at jeg kastet håven etter en gangs bruk. Skitt fiske svarte at de aldri har fått klager, men at håven trolig ikke er laget for mye strøm, siden den er bøyelig. Og det var det. En dårlig håv og ganske skuffende kundeservice. Det gjør meg litt mer skeptisk på Skitt fiske, til neste gang jeg handler noe. Forresten, historien sluttet ikke der. Jeg kjøpte meg så en annen håv til cirka samme pris. Den presterte jeg å legge igjen langs en elvebredd, til noen andres glede. Så da måtte jeg kjøpe ENDA en ny håv. Endte på cirka 3 500 kroner for en håv, altså. Kjøp en, betal for tre :).

Fin artikkel med mange gode tips. Dekker veldig mye av det en "fersking" trenger. Også bra med en artikkel til, for å holde sidene her levende.

Ja, skal ikke påberope meg å sitte med noen fasit jeg . Men jeg ble iallfall mer nysgjerrig og bevisst på temaet etter denne fisketuren. Og at vinduet er kort fra fisken tar flua til kroken må settes, ja det er det ingen tvil om. Men mange er samtidig opptatt av dead drift, noe jeg også normalt har i bakhodet når jeg nymfer i elv. Jeg legger ofte snøret med en ørliten bukt oppstrøms, hvis jeg står litt på siden av fisken, og det er en del strømmer mellom meg og fisken. Eller rister litt på stanga for å få til noen S-kurver på snøret. Det kommer litt an på fiskevinkelen og strømmen, selvsagt. Og det er ikke spesielt ofte at jeg er for seint ute med tilslaget heller, som jeg vet om iallfall. Så skal det nevnes at kontroll på snøret også handler om godt inntrekk, samt vinkelen på stanga (spesielt i raskt vann). Her er det mye å hente, eller miste, med tanke på hurtige tilslag. Nerdete, ja visst :). Det blir jo sånn, når det ikke alltid finnes noen "fasit" på hva som er riktig. Men jeg ønsker å være åpen for nye ideer og andres teknikker, iallfall. Det er jo det som gjør oss til bedre fiskere. Heretter skal jeg bry meg mindre om mending og fri flyt. Så får jeg se om et par-tre år, om jeg har merket noen forskjell. EDIT: En liten kommentar om "naturlig bevegelse" og ørrethugg. Jeg opplever også at fisk kan ta når man avviker fra normalen. Fungerer ikke "det normale" først, er det gjerne avviket etterpå som trigger hugget. Samtidig, noe som har slått meg på New Zealand, er når man fisker med to nymfer samtidig. Jeg bruker i så fall ofte en stor og en liten flue. Man skulle tro at ørreten utelukkende ville gå etter den største flua, som gir mest mat. Men nei da, fisken tar oftere størrelse 16-flua, i stedet for den store. Trolig fordi hjernen til fisken er vant til at dette er normal føde, og fokuserer på det. Litt som hvis fisken tar knøttsmå fluer som klekker, og overser det digre stankelbeinet. Fascinerende. EDIT 2: Litt variasjon i teknikkene er jo naturlig nok alltid viktig. Det hender jo at nymfer svømmer også, og ikke flyter fritt. Men de viktigste kastene er jo normalt dem man gjør først, med tilhørende fisketeknikk. Og får man flua på riktig dybde, har man iallfall et godt utgangspunkt.

Ja, og det er jo dette som gjør nymfefiske fascinerende. Det kan være utfordrende, med flere ting som må være på plass, ikke minst at tilslaget er hurtig nok. Samtidig ble jeg litt overrasket over hvor lite kjentmannen brydde seg om unaturlig drift, og det å ha iallfall en bitte liten riktig bukt i snøret. Greit nok at hurtig tilslag ofte er alfa og omega, men å ha det som eneste fokus var litt uvant. Det hadde for øvrig vært veldig interessant, hvis man hadde visst hvor mange ørreter man mister på grunn av drag i flua. For det er jo så mye vanskeligere å oppdage, enn dem man mister på seint tilslag (selv om man heller ikke vet om alle fiskene som spytter ut flua før fiskeren merker det). For å si det sånn; hvis man er enige om at hurtig tilslag er "viktigst" i nymfefiske, så er det selvsagt forståelig. Kjappe tilslag kan være alfa og omega, og man trenger jo god kontakt med flua. Men vet vi hvor mange fisker som ikke biter, fordi snøret dro litt i flua? Det gjør vi jo ikke. Det er lettere å si "jeg mistet fisken fordi jeg var for sein med tilslaget", og fokusere mest på dette. Visste man om fiskene som ble skremt av driften, så ville man kanskje tenkt annerledes? Eller, det er jo mange som også tenker annerledes, og fokuserer mest på dead drift. Og det er jo nettopp her dette med balansegangen kommer inn da.

På det siste oppholdet mitt på New Zealand, fisket jeg en dag med en lokal kjentmann, for å kunne nå ei veldig bra storørret-elv. Få, om noen fiskere/guider, har like god erfaring med storørret på Sørøya som han her. Når vi snakker storørret, mener jeg fisk fra cirka 4 kilo og oppover. Når jeg har fisket oppstrøms med indikator, har jeg alltid vært opptatt av såkalt dead drift. Det at nymfa skal bevege seg så naturlig som mulig (som dog ikke alltid betyr dead drift, men det er en annen sak). Da må man planlegge kastet, og gjerne mende snøret slik at det får nok slakke. Enten i selve kastet, eller rett etter at snøret lander. Dette kjenner mange av dere godt til. Uten mending vil nymfa i flere tilfeller få et unaturlig drag, på grunn av strømmene. Og fisken kan bli mistenksom og nekte å ta. Da jeg begynte å kaste på min "vanlige" måte, for å unngå drag, begynte derimot den lokale eksperten å korrigere meg. Han mente folk flest mender for mye, og er altfor opptatt av dead drift. Det snakkes og skrives om det "overalt", som det viktigste for å få ørret under nymfefiske med indikator. Hans erfaring er derimot at det viktigste under fiske etter storørret, er hurtige tilslag. Akkurat det er også åpenbart et viktig poeng, og godt kjent. Man trenger normalt både fri flyt og hurtige tilslag for å lure kresen ørret. Utfordringen er derimot at disse to tingene ofte motstrider hverandre. Jo mer slakk line og fri flyt, jo senere tilslag. Jo strammere line og raskt tilslag, jo vanskeligere med fri flyt. Så vil det selvsagt være en balanse her, de fleste fiskere vil normalt prøve å balansere driften best mulig. Så også jeg. Dette kommer jo helt an på strømmene foran deg. Jeg ble likevel overrasket over hvordan eksperten balanserte disse to tingene. I stedet for å finne "en gylden middelvei", som de fleste fiskere gjør (deriblant meg), bikket guiden ekstremt mye over til "hurtig tilslag"-siden. Han var ofte villig til å oppgi dead drift totalt, så lenge kontakten med flua var optimal. Igjen, jeg ser også verdien i raske tilslag, og prøver alltid å ha god kontakt med flua. Men denne tilnærmingen var så ekstremt ubalansert, at det likevel ble en liten øyeåpner. Nå skal det presiseres og gjentas at dette var fiske etter stor og kresen NZ-ørret. Men det er trolig overførbart også til annet ørretfiske. Og forresten, når vi nymfer nedstrøms, med sving, så er det jo sjelden mye dead drift å spore der heller. Og fisken tar ofte da også, uten at jeg har prøvd det på kresen troféørret (eller jo, jeg har kroket firekilos på Kola på nedstrøms nymfefiske. Men den fisken var nok mindre kresen enn NZ-ørretene). Teori: Skal man fiske stor og kresen ørret, bør man tenke langt mer på raske tilslag enn fri flyt. Som den lokale eksperten sa: Folk mister flere storfisker på grunn av for sene tilslag, enn på grunn av manglende dead drift. For min del har jeg alltid sett på dette som en balansegang, med en "gylden middelvei". Og jeg har da fått min del pene New Zealand-fisker jeg også. Men nå har jeg like fullt fått en noe annerledes tilnærming til nymfefisket mitt, spesielt etter stor og kresen ørret. Nå har jeg langt mer fokus på direkte kontakt med flua, i stedet for dead drift. Mending underveis i driftet fikk jeg også knapt "lov til". Stikk motsatt av hva mange lærer bort, og hva man ofte ser i videoer og bøker. Igjen, dette er ikke snakk om "enten eller", fordi både kontakt med flua og dead drift er viktige ingredienser i nymfefiske. Men neste gang jeg har en kresen storørret foran meg, vet jeg iallfall hva jeg kommer til å fokusere mest på...

Mye bra der ja. Opplever du at noen farger på rekefluene funker bedre enn andre? Jeg har stort sett endt opp med hvit glimmerreke, fordi den har fisket godt fra jeg prøvde den. Men om den er bedre enn brun, rosa, gul eller grønn skal jeg ikke påstå. Jeg fisker også en del med rosa, for øvrig. Men favoritten er hvit, som iallfall ikke er dårligere enn andre farger jeg har prøvd. Erfaringer?

God jul herfra også

@Terje Bendiksby: Ja, været gjør mye av turen. Men nå hadde jeg strukket oppholdet så lenge som jeg klarte, så jeg kunne ikke gjort noe annerledes der :). @Jarle TL: Takk for det. Har noen bilder, kan legge ut noen av dem når jeg får tatt meg tid.

For min del blir det å fylle på med sjøørret- og laksefluer. Bruker normalt kun noen få mønstre, som jeg må etterfylle med flere eksemplarer. For sjøørret går det stort sett i hvit glimmerreke, pluss et par streamere. På (små)laksen går det i noen hjemmelagede mønstre, pluss noen veldig få klassikere (som Thunder & Lightning, hårvinge). Av småfluer er jeg ganske ok rigget. Til meg å være, for jeg skjønner at her inne er boksene litt fullere enn hos meg :). Jeg er ikke like detaljert på imitasjonene som flere av dere. Tenkte å binde meg opp litt før NZ-turen, men det ble for travelt. Så endte med å komplettere samlingen med noen kjøpefluer, dessverre.

Det ble tidligere avreise enn først planlagt. Har nå gjort unna to av tre uker på New Zealand. Mye av turen har dessverre vært preget av flom og regn, over hele Sørøya. Noen steder er det erklært unntakstilstand. Dette har preget litt for mye av turen og fangstene... Denne uka skulle jeg vandre opp en av de aller beste elvene for storørret, og være der i flere dager. Gledet meg noe så innmari, helt til værmeldinga kansellerte turen. Så det har blitt en del frustrasjon. Men heldigvis har det jo blitt en og annen fisken likevel. Bare ikke så mange som håpet, siden alternativene for å fiske er langt færre. Hva så med superelva? Jo da, jeg fikk ordnet meg tur, med firehjulstrekker og en veldig lang gåtur. Helikopter tok jeg meg ikke råd til. Timingen var perfekt, da elva var i ferd med å klarne fra siste flom, men før den neste store flommen kom. Det var ikke før ankomsten at jeg visste om elva var fiskbar. Det var den altså. Jeg fikk seks ørreter i løpet av dagen, tre store og tre "små". De største var 4,3 + 4,1 + 3,4 kilo. Så ble det tre stykker rundt kiloet. Jeg mistet også en stor, som gikk rundt en stein. Likedan skremte jeg noen store med dårlig kasting, eller litt for seint tilslag. Den største jeg fisket på var minst fem kilo, og trolig en god del større. Jeg klarte akkurat ikke å bryte grensa for 10 pund, altså 4,5 kilo. Men det gjorde absolutt ingenting. Det var en nydelig dag med fiske av ypperste klasse. Hadde jeg vært dyktigere, hadde jeg iallfall landet 4-6 fisker over fire kilo. Jeg er storfornøyd med dem jeg landet, samt hele opplevelsen. Skal også sies at vinden etter hvert gjorde forholdene mer utfordrende. Den største fikk jeg i en del motvind, noe som føltes ekstra bra da flua landet i cirka riktig posisjon ovenfor fisken. Konklusjon: En tur med mye frustrasjon. Men den ene dagen med storfisker berger mer eller mindre hele ferien. Målet var storørret, og det fikk jeg i en helt utrolig fin elv. Det er iallefall noe å trøste seg med, her jeg sitter småfrustrert i ei hytte nedenfor Ahuriri-dalen, og skuler bort på elva som velter seg stor og brun like ved. For dagen i drømmeelva kan i hvert fall ingen ta fra meg. Det ble heldigvis gode minner, som jeg hadde håpet på. Edit: Kan legge til at det er museår denne sesongen, noe som normalt skjer hvert sjuende til tiende år. Det gjør ørreten smellfeit, noe mine også var. Hvor store de blir i mars-april kan man jo bare drømme om.

Jeg har vært i Patagonia i både Argentina og Chile. Var der i 2006 eller 2007, men har skuffende lite info å komme med. Husker jeg fisket en del i Rio Limay, som er ei fin større elv nær Bariloche. Den anbefales. Elva fiskes best fra båt, men jeg fikk da en del ørreter fra land. Så fikk jeg noen kilosørreter i ei lita blank elv jeg besøkte. Men husker dessverre ikke hva den het. Det er også noen veldig gode vann i nærheten, spesielt enda litt seinere på sesongen, nær gytetida. Jeg bodde i Bariloche, og kjørte en del rundt med bil. Veldig fint der, og et område jeg vil anbefale å besøke. Du kan glede deg, så får vi håpe det blir noen fisker også. Rio Limay: Elva uten navn: Fangst fra elva uten navn (rettere sagt at jeg ikke husker det): Middagsmat fra Rio Limay: Limay: I Chile bodde jeg for øvrig i byen Puerto Montt (rettelse, byen het Coyhaique). Her er en typisk Patagonia-ørret, denne fra chilensk side.

Da har jeg investert i skikkelige vadere, for første gang i mitt liv:

Hei gjest!
For å se skjult innhold må du være medlem av foreningen. Klikk her for å lese om medlemskap.

Nå må jeg bare få kjøpt skoene som hører til. Det kan bli en utfordring, siden jeg ikke får prøvd/kjøpt dem i fysisk butikk. Ikke lett å treffe med størrelsen. Skoene skal jeg bruke både med og uten vadebukse, når jeg trenger å våtvade. Opp gjennom årene har jeg alltid brukt vadere i PVC og lignende, typisk "støvlevadere". Klamt som bare det, men billig og greit. Noen holder lenge, andre holder altfor kort tid. Nå har jeg forhåpentligvis kjøpt en vadebukse jeg kan bruke til "alt", og som jeg vil ha i mange år. Og som er langt mer behagelig, ikke minst på varme dager. Pluss at denne buksa er genial for reising, samt gåing langs elver (som jeg dog gjør lite). Blir brukt litt mer penger på vadere/sko enn jeg liker, men jeg gleder meg virkelig til å få prøvd investeringen.

Hei, jeg vurderer å kjøpe en GoPro. Tenker det blir kjekt med noen egne fiskeklipp å se på midtvinters. Blir mest å bruke den på capsen noen ganger når jeg fisker smålaks, eller kaster på vakende ørret. Samt på tur til New Zealand om noen måneder. Men hvordan er det å hente ut stillbilder fra videoene? Blir det bra oppløsning/kvalitet? Det må vel funke OK hvis motivet ikke rører seg (hvis man filmer seg selv holde en fisk mot kameraet)? Kan bildene for eksempel brukes i ei fotobok med 20x20 cm? Spørsmålet er om jeg må ta bilder av fangsten i tillegg, eller om det holder med video-klipp fra GoPro-en. For øvrig, ulempen når man fisker laks er at man aldri vet når fisken tar, så man mister selve hugget. Men på vakende eller synlig ørret er jo det annerledes. Stemmestyring virker også genialt da. Bare å la kameraet rulle like etter at for eksempel laksen har tatt flua. Innspill til en nybegynner på GoPro? Edit: Det ser ut til at GoPro 5, Go Pro Hero (2018) og GoPro 7 White er de aktuelle modellene. Kim Roger

Hei, jeg planlegger en tur til New Zealand i januar 2020. Jeg vet om en elv som kanskje er den beste i hele landet, og som jeg har drømt om i 15-20 år (har bodd der nede). Utfordringen er at elva er vanskelig tilgjengelig, og krever helikopter og guide (de få guidene som kjenner elva tar heller ikke med mange dit, men kun noen veldig få). Rundt 2006-2008 fikk jeg en pris på 10 000 kroner for en dagstur dit med helikopter. I dag er prisen sikkert enda litt høyere. Og da slo tanken meg at vi kanskje kan reise flere? To fiskere vil halvere prisen, noe som er svært gunstig, siden det er så dyrt. Å reise alene tar jeg meg rett og slett ikke råd til. Derfor, er det noen som tilfeldigvis skal til Sørøya kommende vinter, og vil være med og spleise? Jeg kan jo først nevne det viktigste, nemlig litt fakta om elva: Dette er en typisk newzealandsk ørretelv, det vil si ganske lita og glassklar. Typisk sight fishing. Det unike med elva er derimot størrelsen på ørretene. De beste elvene på New Zealand har stort sett snittvekter på drøyt to kilo, med enkelte troféørreter over 4,5 kilo (såkalt double figures, det vil si over 10 pund). I denne elva derimot, er snittet troféørret, der 4-6 kilo er den vanlige størrelsen... Det er naturligvis også en del mindre fisk i elva, men det virker som at mange ørreter her blir maksimalt store. Og nettopp derfor blir snittstørrelsen så unik, i motsetning til "normale" elver, der bare enkelte ørreter blir så store. I praksis er dette derfor en elv full av troféørret. Jeg har forstått det slik at det finnes to slike elver i det samme området. Og det er selvsagt godt mulig at det finnes flere på Sørøya. Men de er garantert svært få. Så igjen, noen som blir med og spleiser på en dagstur dit? Som sagt, med to personer og halv pris vurderer jeg å dra. Jeg kommer til å sjekke pris når jeg har booket billetter (er 80 prosent sikkert at det blir NZ-tur). For min del er dette det ypperste av ørretfiske. Ei lita blank NZ-elv og en trofé brunørret på kastehold er for meg drømmefiske... Og drømmefisken. Og her kan jeg oppleve det flere ganger på en dag, hvis forholdene klaffer... Dyrt, men once in a lifetime. Skulle det passe sånn, kan vi selvsagt også reise rundt andre plasser i tillegg (hvis jeg drar rundt alene, og ikke hooker opp med lokale kjentfolk). I så fall, kort om meg: Som person er jeg rolig og avbalansert, og går overens med de fleste. 1976-modell, bodde i Kurow i Waitaki Valley ved Mackenzie Country i 1997/98 (i de sentrale delene av South Island). Der jobbet jeg som birøkter med 3 000 bikuber (for familien jeg bodde hos). Var tilbake på langtidsferier i 2002, 2006 og 2008. For min del er å reise til New Zealand som å komme "hjem", etter å ha bodd på innsiden av landet med en familie, og fått mange lokale venner. Og nå "må" jeg bare tilbake igjen, for å oppleve fisket, nostalgien og "mitt andre hjemland". Jeg har for øvrig fisket over hele Sørøya, og tenker denne gangen å reise strekningen Christchurch-Te Anau-Christchurch. Med mest tid i "hjemtraktene" i Mackenzie Country. Ønsker du en dagstur til New Zealands kanskje aller beste ørretelv, eller noen dager sammen på reisefot og fiske litt, så gi meg en lyd. Så tar vi det derfra. Kim Roger