Kim Roger

Fram med isboret, eller akebrettet :). Sesongen er nok over. Iallfall fram til onsdag, når jeg setter meg på flyet til New Zealand (ganske slemt å dra fram slikt til et sånt bilde, men klarte ikke dy meg).

Konge!

@Kenny Nguyen November og desember er sen vår/tidlig sommer ja. Vær og temperatur avhenger litt av hvor du befinner deg. Det er generelt varmere jo lenger nord du kommer. Utover november kan det ofte være fine temperaturer på dagtid, men forskjellen er størst på kveld/natt/morgen. Da kan det tidvis være litt kaldt. Når det gjelder klær, så står det beskrevet en god del i info-posten min ovenfor. Tynn merino innerst, en god og lett fleecejakke, og en skalljakke ytterst. Så har jeg med en lett dunjakke i tillegg, alternativt kan man ha med ullgenser. Når det gjelder vading, så bruker jeg tidvis mine Orvis Ultralight Waders om våren, eller jeg bruker en lett bukse som tørker fort. Kommer litt an på temperatur både i vann og på land, samt hvor mye vind det er/tørketid. Blir litt blanding for min del, også med shortsen når forholdene tilsier det.

Da har, som meldt i flere måneder, værfenomenet El Niño ankommet New Zealand. Dette er en kraftig El Niño, som kommer med flere års mellomrom. Det var slik i 97/98 også, da jeg bodde der. Med tanke på styrken også denne gang, vil nok forholdene bli ganske like: Svært mye regn på vestkysten av Sørøya. På østsiden av fjellene blir det veldig mye og kraftig vind. Der blir det også veldig tørt. I noen områder, som helt i sør, får man litt av begge deler. Kort sagt mye dårlig vær. For oss som fluefiskere betyr dette blant annet følgende: Mye nedbør gjør vestkysten ofte ufiskbar. På østsiden av alpene, som inkluderer veldig store områder, vil ekstra mye vind gjøre spotting og kasting vanskeligere. Tørke betyr også lavere elver og mindre oksygen. Spesielt i mindre elver kan fisken trekke ut, og ned til større elveløp. Lave elver gjør også fisken vanskeligere å få. Og er det veldig tørt, bør man heller ikke fiske på den i små elver. Hva bør man ellers være oppmerksom på? Vel, et tips er (åpenbart) å oppsøke elver som ligger mer i ly. Samtidig er det smart å være tidlig ute ved elva, fordi vinden normalt tar seg opp utover dagen. Ellers blir jo kasteteknikk ekstra viktig, samt at man i større grad bør blindfiske. Nå hørtes dette ganske negativt ut. Men for all del, sesongen vil by på mange fine fiskedager også, med både vindstille og optimale forhold. Men generelt vil det trolig bli litt mer utfordrende enn vanlig. Jeg reiser for øvrig nedover om 3,5 uker, som blir 8. november. Flyr hjem 17. desember. Håper virkelig forholdene blir bedre enn sist, i 2019, da de verste flommene på 70 år ødela mange muligheter. Begynner å glede meg ganske mye nå, merker jeg.

Gratulerer til Truls .

@RolvS Det går helt fint du, takk . Måtte jo skrive ned noe, skulle jeg være med i trekningen. Så da ble det fra siste turen. Når det gjelder teltet, så er jeg godt fornøyd, for øvrig. Jeg er en som googler, leser og ser masse på YT før jeg kjøper noe. Så var fint å få prøvd det litt i sommer. På denne turen ble det også stiv kuling i kastene. Pitchen var ikke optimal, på grunn av ujevn grunn og litt lite erfaring. Men bortsett fra litt lyd i teltduken, ble det greit. Genialt med et telt som er såpass lett og tar liten plass i sekken, samtidig som at kvaliteten er god (nok), og konstruksjonen er veldig praktisk.

Jepp. Durston X-Mid 2 Solid.

Denne rapporten ble skrevet til en uhøytidelig konkurranse her på Fluefiskesiden. Turen fant sted forrige helg, i de nordligste delene av Trøndelag. Jeg hadde hørt rykter om et vann, et stykke opp i fjellene, som skulle huse stor ørret. Der svømte det visstnok kraftige kubber opp mot tre kilo, de største av dem. Og med gode muligheter for å bryte den magiske kilosgrensa. Når jeg drar på fisketur, har jeg gjerne litt forskjellig fokus fra gang til gang. Målet kan være å bare få fisk, eller kanskje bare å komme seg ut. Eller teste ut en ny flue. Eller treffe på en klekking. Eller, som nå, å få så stor fisk som mulig... Jeg vet om flere vann der drømmen om storfisk kan oppfylles, hvis alt klaffer. Og når jeg besøker et slikt lite paradis, må jeg være så ærlig å si at målet er tung ørret. Dette var et slikt vann. Etter en lang kjøretur, ender jeg opp på en kjerrevei innover fjellheimen i det nordlige Trøndelag. Været er strålende, bortsett fra litt vind. Jeg har sjekket værmeldingen, iallfall kvikksølvet og hvorvidt sola vil holde meg med selskap. Det ser bra ut. I det jeg stiger ut av bilen, kjenner jeg duften av fjell, myr og frihet, samt en svak eim av stor fisk. Det siste er kanskje bare innbilning, men jeg har likevel trua. Vannet ligger ganske så nært kjerreveien, men det er visstnok få som fisker her. Jeg speider forventningsfullt ned mot tjernet, som bukter seg i alle retninger i terrenget, med innbydende odder, viker og trange sund. Sola skjærer så vidt gjennom skydekket. Jeg praktisk talt trekker pusten dypt, før jeg slipper alt jeg har i lungene ut igjen, og kvitter meg med alle bekymringer og andre tanker fra livet utenfor. Nå handler alt om å leve i nuet. Og å få storørret, selvsagt. Jeg går det korte stykket ned til vannet, der jeg setter opp teltet jeg kjøpte i vinter. Dette er fjerde turen med overnatting i sommer. Jeg tenker det er greit å etablere campen før jeg starter fisket. Men hele tiden mens jeg setter opp husværet og organiserer tingene mine, har jeg et våkent øye til vannet bortenfor. Der er det ganske kraftige krusninger. Jeg er nesten i mål med teltet, da blikket mitt sveiper en ny runde over tjernet jeg skimter i øyekroken. Var det et ørlite vak?! Jeg kjenner det slår litt hardere i brystkassa. To minutter med haukeblikk avslører derimot ingenting. Jeg fortsetter derfor med campen, det vil si å blåse opp liggeunderlaget og rulle ut soveposen i teltet. I det jeg er nesten ferdig, ser jeg nok en gang ut og ned mot vannet. Og nå er det derimot ingen tvil om hva som skjer: Det der var et vak! Brystkassa gjør et nytt lite hopp, og jeg merker at halsen blir litt mer tørr. Kanskje er det storørreten som er ute på jakt? Den største ørreten jeg har hørt om i dette vannet, var på 2,9 kilo. Den ble visst tatt på mark en varm sommerkveld året før. Det er sikkert flere der den kom fra. Om ikke trekilos, så tar jeg gjerne til takke med en på to. Ja, jeg kan til nøds lede en kilos inn i håvmaskene også, jeg trenger ikke være så kresen en gjest. Gi meg iallfall en på åtte hekto. Hvis ikke skal jeg ha en på sju. Der vaket det igjen. Det er en svært spent fluefisker, full av forventninger, som lite elegant bykser seg hurtig ned mot bredden av tjernet. Det blåser friskt, men det var garantert et vak jeg så. Nå gjelder det bare å vente, og se hvor ørreten bryter overflaten neste gang. Jeg speider som om ingenting annet i verden eksisterer. Det gjør det jo heller ikke. Kun meg og ørreten. Og DER, på et langt fluekasts avstand er fisken oppe igjen. Hvis det var samme fisken da. Vaket var lite, og jeg synes jeg så litt av kroppen og en halefinne. Jeg ser få insekter rundt meg, men antar at det klekker fjærmygg et sted. På fortommen sitter en ismopuppan, en stor vårflueimitasjon av balsa, som jeg ikke har fjernet siden forrige fisketur. En fisketur der altfor mange ørreter vaket på denne flua, uten at de kroket seg. Den siste tok balsaen med et skikkelig plask, en ørret som nok var godt over solide halvkiloet. Men nå er det ikke tid for å tenke på tidligere nedturer. Men siden det ikke vaker så mye, kan det hende at ørreten er åpen for en allsidig meny, selv om jeg ideelt hadde satt på en liten mygg delvis under vann. Jeg lar derfor balsatreet henge i enden av snøret, og legger et langt kast ut i retningen jeg tror fisken var på vei. Deretter er det bare å vente. Venting. Det er dette fluefiske ofte handler om. Noen ganger i spenning, andre ganger i apati. Med en potensiell flerkilosørret foran meg, som viser seg i overflaten, hører dette øyeblikket utvilsomt til det første. Jeg holder ubevisst pusten flere ganger, mens blikket sveiper konsentrert frem og tilbake over krusningene på vannet. Men alltid med flua mi på overflaten i øyekroken. Så husker jeg å puste ut igjen. Jeg kjenner pulsen slå. Slik står jeg i noen lange øyeblikk, nesten helt urørlig. Med halvåpen munn og store øyne ser jeg sikkert rimelig mindre intelligent ut, i det fisken vaker igjen foran meg. Ti meter unna flua. Dette er mer føre for en fjærmygg av type puppe eller klekker. Men jeg lar ismopuppan få en sjanse til. Er fisken selektiv, får jeg heller bytte etterpå. Den store ørreten sier da vel ikke nei takk til en godbit av balsa? Jeg har stort sett alltid hatt med fluestanga på fisketurer. Men på fjellet har fiske for min del ofte handlet om sluk, mark og flue i skjønn forening. Jeg har hatt imitasjoner for døgnfluene, for vårfluene, noen fjærmyggimitasjoner og litt alskens større skremselspropaganda som gjør at ørreten ikke tør annet enn å bite over fjærkreasjonen jeg serverer den. Men jeg har aldri fisket så målrettet med flue som etter at jeg oppdaget Fluefiskesiden. Det var først da jeg fikk motivasjonen til å bygge opp mer komplette fluebokser for fisket mitt, som dekker det meste jeg møter i felt. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, men samtidig effektivt. Noen få mønstre som fungerer er oppskriften min. Selv om akkurat dét begynner å skli ut i overkant mye. Poenget er iallfall, at når jeg nå ankommer et skogs- eller fjellvann, så er jeg mer forberedt enn noen gang før. Og når jeg har ørret foran meg, så føler jeg meg enda tryggere på at den vil ta flua mi, iallfall til slutt. Og det gjør at forventingene stiger enda mer, i takt med ringene som brer seg på storørretvannet foran meg. Det vaker på nytt, ytterst til venstre i øyekroken. Jeg aner en fisk som ikke er veldig stor, som nettopp brøt overflaten. Så vaker det en til, mye nærmere flua. Heller ikke denne er noen tungvekter, heller en bitte liten steikefisk. Deretter vaker nok en pinne, og snart enda en. Hva er dette? Hvor er storfisken min? Jeg har da ikke kjørt i flere timer for å fiske småfisk. Skuffelsen begynner å bre seg i brystet. Jeg rekker knapt å tenke lenger, før det plutselig vaker foran meg, akkurat der flua mi ligger! Det rykker til i armen, før jeg ser at vaket, det var 20 centimeter til høyre for balsadritten i enden av snøret mitt. Avvist. Oversett. Liggende igjen til spott og spe. Og det av en ørret som knapt nok er over minstemålet. Her er det bare å sveive inn i skam. Nå har flere fjærmygg begynt å vise seg rundt meg. Jeg skjønte jo hva som var i ferd med å skje, men ønsket å prøve en alternativ tilnærming i starten. Eller kanskje var jeg litt lat. Uansett, nå er det alvor. Jeg bestemmer meg for å finne frem verktøykassa, og ta hevn på ørreten som nettopp hadde hånet meg, selv om den er så langt fra storfisk som du kan komme. I verktøykassa finner jeg en Once & Away klekker. Den fungerer bra på slike forhold. Nå ser jeg etter hvert også flere vak, selv om de store glimrer med sitt fravær. De mellomstore har visst også dratt samme vei. Men jeg har blitt avvist. Og det liker jeg aldri. Med innbitthet svinger jeg fluesnøret målrettet gjennom lufta, og legger det foran en ørret som patruljerer ganske nære land. Så er det bare å vente. Ett sekund, to, tre... Deretter ser jeg ringer som brer seg, og en ryggfinne og spord som bryter elementene. Ørreten har tatt myggklekkeren min! Jeg kjenner en overraskende barnlig glede, i det jeg strammer snøret. Jeg vet at fisken er liten, neppe over 3 hekto. Når man jakter selveste storørreten, er en slik fisk nedtur. Men ikke denne gangen. Det viktigste i dette øyeblikket er ikke antall gram i enden av snøret, men at de grammene visste hva de ville ha. Samt ikke ha. Når flua blir oversett, og det vaker rundt den i stedet, så er ørreten åpenbart selektiv. Og er det ikke slike øyeblikk man jakter som imitasjonsfluefisker? At ørreten overser den ene flua di, men du har verktøykassa og kunnskapen til å lure den likevel. DET er fluefiske, uansett størrelse på fisken. Ja visst har jeg fisket mindre ørreter flere ganger i sommer, og hatt det gøy. Men da har jeg ikke fisket målrettet på storørret, og forventet at vannet holder stort sett grov fisk. Det gjør jeg nå, får bare småfisk, og er likevel glad. Og glad fordi jeg er glad. Den neste halvtimen koser jeg meg. En rekke mindre ørreter lar seg lure av Once & Away og Runes Myggklekker. Ja visst håper jeg på storørret, og skulle gjerne hatt en kilos på flua. Men det er lenge siden jeg koste meg slik med småørreten. Hadde ikke vårflua mi blitt avvist, hadde jeg neppe vært like fornøyd. Det skal bare litt motstand til, noen få avvisninger, litt mer innbitthet... og vipps så er gleden større med en gang. En av de mindre ørretene får en snartur på land. Fjærmyggen blir etter hvert mer sporadisk, vinden kraftigere, og vakene færre. Fisket dør omsider ut. Jeg skulle gjerne skrevet om et spennende fiske også dagen etter. Men ei natt med stiv kuling, og en påfølgende dag med enda sterkere vindkast, så ble det ingen suksess. Det hjalp heller ikke med tett regn, og at skodda kom som en tykk grøt innover terrenget dagen derpå. Heldigvis var det kort vei til bilen. I det jeg trasker oppover mot kjøretøyet, har jeg litt å tenke på. Det var lenge siden det var så moro å få småfisk. Det ble en fin påminning, om at det ikke alltid er størrelsen som teller. Men heller omstendighetene, fluene, imitasjonene. Og fisken. Ørret som avviser nettopp flua di, og ber deg om å komme med noe bedre, hvis den skal la seg lure. Selv om fisket denne helga var enkelt, tross alt, og jeg neppe kommer hit igjen, var det samtidig litt befriende godt. For jeg visste at ørreten var iallfall litt kresen på menyen min. Og mer skulle det ikke til, iallfall ikke denne helga. Vi trenger kanskje noen slike påminninger iblant. Iallfall gjør jeg det. Jeg hadde hørt ryktene om vannet, her inne i fjellene, at det huset stor ørret. Det kan godt være. Kubbene på tre kilo ble til knapt tre hekto i håven, iallfall denne gangen. Den magiske kilosfisken ble en fjern drøm. Men av en eller annen grunn, var jeg mer fornøyd enn på lenge. I det jeg la skodda og helgas opplevelser bak meg i fjellet, husket jeg noe viktig, og noe jeg ikke visste at jeg hadde glemt. Iallfall noe det er fint å huske litt oftere. Nemlig hvorfor jeg fisker med flue. Og hvor artig det er med noen små kroker med fjær og hår i en plastboks, uavhengig av hva som svømmer rundt i vannet foran deg, og hvor stort det er. Kanskje var det bare fint at kilosfisken uteble, samt de på åtte og sju hekto, hvis de i det hele tatt var der. En slik liten påminning er kanskje litt magisk det også. Fisketur handler om mer enn å få stor fisk. Ja, om mer enn å få fisk også. Tar man seg tid, legger man raskt merke til detaljene i omgivelsene, som denne spinneren som holdt på med sitt.

Smith Low Light Ignitor. Har lest mye bra om disse, som skal være glimrende i lite lys/overskyet vær. I overkant kostbare for budsjettet mitt, men dette blir en oppgradering til min neste NZ-tur (og ellers). Ja, har forresten bestilt meg NZ-tur også, som tilbehør til brillene :). Reiser 8. november, er tilbake 18. desember. Gleder meg stort.

Utrolig flotte ørreter du drar opp .

@Bjarte Austvik1 Bare hyggelig. Cikader er greit å kjøpe lokalt ja. Når det gjelder fortommer, er det mange muligheter og ulik praksis rundt omkring. Jeg varierer lengden litt etter hvor jeg fisker, men er generelt en enkel sjel i så måte. Et vanlig oppsett for min del er 12 fot tapert fortom ned til 4X eller 5X, og deretter blodknute og kanskje 5 fot tippet. Stort sett mono. Jeg bruker 4X tippet i kraftigere elver med potensielt stor fisk, ellers er 5X standard. Jeg fisker nesten aldri lengder over 20 fot. Oppsettet mitt ligger ofte på 16-18 fot. Jeg har aldri prøvd tippetring, men har vurdert å sjekke det ut. Ser jo at flere bruker det. Har heller ingen preferanser for merke, med tanke på best tapering. Så der må du sjekke med noen andre :).

@Bjarte Austvik1, @Kenny Nguyen og @Olof Lilja: Da har jeg oppdatert innlegget med info om fluer. Har også lagt til et avsnitt om Designated Waters Licence (DWL). Det er en ny ordning, som skal erstatte backcountry licence i villmarka. DWL begrenser fisket i utvalgte elver i en region, man kan totalt fiske 5 dager i hele sesongen (i disse elvene i en region). Det skal avlaste trykket i de mest sårbare elvene. For øvrig, spennende med tur, Bjarte. Det blir nok bra.

Det velkjente "morrasbettet" er ingen myte. I den lyseste årstida kan man gjerne fiske fra 4-5 om morgenen, og oppleve det beste fisket. Sjelden jeg starter så tidlig selv, men det hender. Ofte er det små ting som endrer bettet, uten at man helt vet hvorfor. En liten vinddreining kan være nok. Snakket nylig med en kar som fører statistikk over svært mange fangster i fjellet. Hans erfaringer stemte godt med mine. Der vi fisker er nordavind gjerne litt negativt. Det samme med tåke. Væromslag er positivt, som med mye annet fiske. Godvær og en liten bris kan være bra. Han hadde derimot en annen erfaring, nemlig at Abus huggtabell stemmer ganske godt. Han har fisket i svært mange år, og tatt svært mange ørreter, også store. Han var tydelig på at fangstene er best når huggtabellen tilsier det, spesielt på litt større ørreter. Jeg har ikke tenkt på huggtabellen på 30 år, men veldig interessante observasjoner. Han hadde gått tilbake flere år i statistikken og sammenlignet, da han ble obs på dette, og fant ut at tabellen stemmer ganske bra. Ellers kan det være overraskende lite vind også høyt til fjells. Plutselig er det blikk stille og ørreten beiter på fjærmygg like foran deg :).

Fascinerende godt svar da

Tre dagers fjelltur med telt og en slektning ble hyggelig. Fikk bra med ørret, deriblant masse vaking på ett eller annet en varm dag. Så en del dansende vespertina, men svært lite insekter på vannet. Fisken tok stort sett noe rett under overflata, som jeg antok var myggpupper. Satte på en Once & Away, og fikk en rekke ørreter på kort tid. De lå på cirka tre hekto, så ingen store, men artig lell. Flott å treffe på litt action. Kvelden før besøkte vi ei tjønn med potensielt storørret, men her var det helt dødt. Litt bortkastet å tilbringe årets beste kveld for fluefiske i et dødt vann. For her var det masse vårfluer, vulgata og mer til, og været var varmt og nydelig. Men noen ganger må man satse litt, i håp om de riktig store. Deilig å komme seg ut på en skikkelig tur. Over: Ørretfiske i fjellet. Over: Vet det er helligbrøde å poste bilde av en markfiskende turkamerat, så håper ingen legger merke til duppen. Under: Ett av flere navnløse vann vi snublet over, og prøvde lykken i. Her ble det et par mindre ørreter.