Ole1994

Da er det jo bare å kjøre på! Er gjort på ei uke om du tar en time eller to hver kveld

Da jeg i sommer tok mitt livs ørret kom kjapt utstopping opp som et tema. Men da jeg undersøkte litt rundt på priser skjønte jeg fort at det ble en god del dyrere enn forventet. Gjerrigknarken i meg begynte da å male på noen ideer min onkel hadde kommet på, og etter noen netter med halvdårlig søvn og mye tenking var planen klar. Og ikke bare var planen klar, den var billig også! Og i tilfelle noen skulle ønske å gjøre det samme lager jeg en liten oppsummering her. Den blir i to deler, der den ene omhandler selve utformingen og den andre lakkeringen. Det hele begynte som et stykke med bakepapir hvor ørretens omriss ble tegnet. Samtidig med avtegningen tok jeg også en del mål til senere bruk. Plassering av finner er også lurt å få med på denne tegningen. Etter noen få endringer her og der for å få den posituren jeg ønsket var den delen klar. Derfra ble omrisset overført til to biter med bluefoam og et stykke 5mm kryssfiner. Bluefoam fås kjøpt hos butikker som XL-Bygg og liknede. Koster ca 80,- for ei stor plate. Jeg hadde både kryssfiner og foam fra før så ingen utgifter så langt. Når dette så var skåret ut fra emnene ble to ståltrådbiter limt fast i spolen på finerplata. Disse skal senere brukes til å feste halen i. Deretter limte jeg det hele sammen med Tec7 og lagt under press i et par dager. Hadde fra før her og, så fortsatt ingen utgifter. For de som ikke har Tec7 og syntes det er dyrt kan trelim fint brukes. Bare vær obs på at temperaturen må være noenlunde og at det fort tar en uke før det er gjennomherdet [attachimg=1] Etter at limet var tørt og jeg hadde et solid stykke var det bare å brette opp ermene og finne frem tusj og kniv. Her tegnet jeg et litt stort omriss av ørreten, sett over ryggen og formet fiskekroppen i grove trekk. Et stort område rundt munnen ble også såret ut, hvorfor kommer vi til senere. Når jeg så hadde forma kroppen så mye jeg turte med kniv var det frem med sandpapiret. Hadde jeg vist det jeg gjør nå, hadde jeg tatt enda mer med kniven, det er nemlig mye lettere å bygge kroppen opp igjen på et senere tidspunkt enn å slanke den. Etter mengder med pussing hadde jeg en plugg som var på måla litt mindre enn originalen. Dette er for å kompensere for tykkelsen på sparkelet når vi kommer til det.[attachimg=2][attachimg=3] Fisk har finner og de kan være en utfordring! Som de fleste vet er de også en smule gjennomsiktige, noe som innsnevrer materialvalget noe. Om det er ønskelig kan du selvfølgelig klippe finner og hale av den originalen og tørke disse som på en utstopping. Jeg gjorde ikke dette, men tok lokket fra en gammel farseboks. Herfra klippet jeg ut finnene og halen. Igjen, kostnadsfritt! Til dere som velger å gjøre det samme kan det være lurt å klippe ut en utstikker der hvor finna går inn i kroppen på fisken, slik at du har litt mer hold. Halen ble så limt fast i de to ståltrådbitene og resten av finnene pakket pent bort. Nå er det på tide å gi denne isoporklossen litt ørretpreg. Vi begynner med munnen. Her kommer også de første utgiftene. For å forme en hul munn og tunge brukte jeg en enkel bøyle med ståltråd som armering. Den formet utsiden av munnen. Oppå denne bøylen ble det lagt epoxykitt (maritim type) for å forme munnen. Dette kan ses på bildene. Av dette stoffet formet jeg også tunga. Prisen for dette kittet var 49,- og fås på biltema: http://biltema.no/no/Bygg/Kjemikalier/Epoksylim/Epoksykitt-361301/ Dette stoffet la jeg også rundt «øynene». For de som vil kan utstoppingsøyne enkelt kjøpes. Jeg valgte den billige løsningen og lot kreativiteten løpe løpsk. Enden på visa blei at to bolter med rundt hode ble kappet til og montert inn i hodet på ørreten ved hjelp av kittet. [attachimg=4][attachimg=5] Når dette var formet var det på tide å begynne å sparkle, det er her mesteparten av jobben ligger når det kommer til utformingen. Jeg har brukt to typer sparkel. Et løsemiddelfritt epoxysparkel beregnet på båter. Også det fra biltema, men finner det ikke på biltemas nettsider her og nå. Det andre er et mer hurtigtørkende sparkel beregnet på bil: http://biltema.no/no/Bilpleie/Sparkel/Sparkel-36052/ Jeg begynte med epoxysparkelet da det ga et hardt og robust skall rundt foamkjernen. Med dette formet jeg også spolen. Tørketiden på epoksysparkelet varierte fra 18-72 timer avhengig av temperatur. Jeg pusset etter ca 32timer. Dette sparkelet ga ikke de helt glatte overflatene og hadde den ulykkelige egenskapen at det har nøyaktig samme farge som foamen. Derfor brukte jeg finsparkel som et topplag. Med dette formet jeg også «bartene» på ørreten. Finsparkelet herder så fort at det egner seg dårlig til å dekke hele ørreten på en gang, med mindre man tar den i seksjoner. Det er heller ikke like sterkt så egner seg ikke like godt til å forme spolen med. Prisen for disse to spanna med sparkel var totalt 319,- [attachimg=6] Etter en god del pussing var det på tide å finne frem finnene igjen. Ved hjelp av omrisset fant jeg plasseringene finnene skulle ha. Disse ble markert før en Stanleykniv ble brukt til å skjære et lite dypt snitt som finnene kunne dyttes inn i. Dette går ikke for rygg og gattfinne da disse står midt over finerplata inne i kroppen. På disse finnene laget jeg et grunt spor som guidet finnen på rett plass mens jeg limte de på plass. Finnene ble først punktlimt med superlim før de omhyggelig ble festet med epoksy. Lim har jeg også bøtter og spann, så ingen særegne utgifter her. [attachimg=7] Vel da var ørreten klar for lakk, og prisen til nå endte på 368,- Og det gikk med 8-10 arbeidstimer. Ikke akkurat avskrekkende med tanke på at innkjøpene holder til langt mer enn en fisk! Av det jeg kjøpte skal det formes tre ørreter. Og deler vi det hele på de tre blir det ca 123,- per ørret pluss lakk! For de som ikke har så mye rart liggende må kanskje et par hundrelapper til påberegnes, men det er fortsatt et godt stykke opp til prisen en preparant tar. Det bør også nevnes at kvaliteten en preparant leverer er en del høyere. Håper det var noen som syntes det var underholdene og kanskje har lyst til å prøve det samme. Og for å ha alt på det rene, jeg har ingen forbindelse med biltema utover kundeforholdet. Grunnen til at jeg brukte den butikken var rett og slett at jeg ville se hvor billig jeg kunne klare å få det hele.

Takker for fine svar! Er mange som har spurt hvor jeg har tatt denne. Det er ei lita bygd ryktene flyr fort og ørret over en halv kilo her regnes som stort! Derfor er jeg ekstra nøye på å bevare de få plassene det er mulig å ta slike. Kall meg gjerne ego, men jeg vil ha de plassene for meg selv. Jeg og onkel har brukt så mye tid og ressurser på å finne perlene, så da gir jeg det ikke bare bort. Svaret de som har spurt har fått er så enkelt som at "jeg dauer heller enn å fortelle luftambulansen hvor vannet er!"

Her er et bilde av dyret :-)

Vannet har gjennomstrømning i begge ender, så smaken bekymrer meg ikke Er heller ikke mer enn 19 og har ikke fiska aktivt med flue i mer enn 3 år, så var nok derfor ørreten ble kakka. Uten at jeg er helt sikker på hvordan hjernen min fungerte i gjerningsøyeblikket ^^ Men jeg kan love at jeg ikke kakker en til av det kaliberet i samme vann

Takker så mye! Prøver å laste opp bilder, men får det ikke til, noen som kan hjelp meg? Bør kanskje ta det i en annen del av forumet?

Klokka er 9 mandag morgen og jeg våkner til fuglekvitter og beskjedne solstråler som tvinger seg forbi rullgardina. Jeg har fri og planene er klinkende klare. Jeg skal rømme til skogs. Vekk fra maset på jobb, vekk fra medienes ustanselige mas om valg og partier. Etter en kjapp frokost og et par kopper kaffe låses døra og ferden mot ørretens rike begynner. På veien legger jeg igjen en stemmeseddel og kjøper kokekaffe, da jeg oppdager at fjellstøvlene ikke er med. Verdifull fisketid går til spille. Etter litt småbanning og grov kjøring er jeg igjen på vei mot paradis. Lyden av Bon Jovi fyller kupeen og med en skrikende falsk stemme nynner jeg med på refrenget. Etter en drøy halvtime bak rattet parkerer jeg bilen og begynner å pakke sekken. Grunnet tidligere erfaringer med GPS-peiler til hund i bagasjen pakker jeg bestandig sekken før jeg begynner å gå. Trærne har begynt å gulne, luften er kjølig og sekken kjennes akkurat passe tung. Mens jeg går lytter jeg til naturens egen konsert. Gresset spiller fløyte i vinden, bekken spiller bass og trosten er vokalist. Jeg går der i min egen verden med en underlig følelse i mellomgulvet. Det er som om jeg vet at i dag kommer det til å skje noe stort. Og i det det bitte lille vannet kommer til syne i enden av myra forsterkes følelsen. Jeg nyter det hele i noen minutter mens jeg betrakter det storslåtte landskapet. Jeg river meg selv ut av min egen lille verden og tilbake til virkeligheten før jeg tusler bort mot en liten odde med fast grunn. Sitteunderlag har jeg selvfølgelig glemt, så jeg heller ut innholdet i sekken og setter meg på den. Tanken på en kaffekopp er ekstremt fristende, men ørreten kaller. Bål får jeg fyre etterpå, jeg må bare ta noen kast først. En ny fortom blir tatt fra fluevesten og montert på lina, her kan det være stor fisk så det er viktig at alt er på stell, tenker jeg. Rolig rusler jeg over til andre enden av det lille vannet og lusker meg ut mot kanten. Den lette brisen lager krusninger i vannet og valget faller derfor på en stor Streaking Caddis. Første kastet blir helt suverent, nesten så jeg blir sjokkert over at jeg kunne klare noe sånt. Caddisen lager perfekte striper og spenningen stiger. Det må jo være noe her. Et nytt kast gjøres og igjen lander det til min forbauselse perfekt på vannfilmen. Jeg trekker Caddisen til meg med to kjappe drag, og før jeg rekker å si «ørret» høres et voldsomt drønn. Vassføyka står og en enorm ørrethale stikker som en bauta opp av vannet to meter utenfor myrkanten. Små vanndråper treffer meg i ansiktet og den lille stanga i klasse 4# bøyer seg som om jeg har et godstog på kroken. I et kort forfjamset øyeblikk er jeg faktisk litt usikker på om det er ørret eller bever jeg har i andre enden. Ørreten tar det hele med knusende ro, her er det den som bestemmer. I en rolig og målrettet ferd svømmer den enkelt og greit under en bit flytemyr som ligger inntil land. Der blir den stående og jeg begynner å tro jeg har mistet fisken. Da den igjen bestemmer seg for å ta en rolig tur utover i vannet. Slik jeg står, er det umulig å få landet beistet. Den lille flytemyra, som ikke er stort større enn en bil ser ut til å være den eneste løsningen, men er den stødig nok til å bære meg? Jeg sier høyt til meg selv at dette får briste eller bære og hopper ut. Den holder!! Derfra blir jeg stående og la fisken slite ut seg selv, den turer stille og rolig rundt rett foran beina mine. Som en gul torpedo cruiser den majestetisk rett under vannskorpa. Håven stikkes ned i vannet, men ørreten svinger bestemt unna og drar med seg snøre utover i myrputten. Snella lager ikke den hylende lyden man hører på film eller i nattens villeste drømmer. Nei, rolig og bedagelig klikking når snøret forsiktig forsvinner ut fra snella treffer trommehinna. Når den på ny kommer inn til meg og snøret er sveiva så langt inn jeg får det stikkes hoven i vannet når ørreten svømmer vekk fra meg, slik at jeg ikke skremmer den. Og når jeg får snudd den og styrt hodet inn mot hoven svømmer den målbevist inn i hovens tette masker. Ørreten er for stort for den lille hoven, så med hoven som spade vipper jeg kubben opp på flytemyra. Derfra kaster jeg den regelrett inn på trygg grund. Og da, når den ligger der, da går det opp for meg hvor stor den faktisk er. Det er et monster!! Tusen tanker flyr mellom hodet. «Skal jeg slippe den ut igjen?!» «Skal jeg kakke den?!» «Kommer folk til å tro meg om jeg bare viser bilder?!» Det er med blandede følelser jeg drar frem fiskehammeren og kakker den i hodet på den praktfulle skapningen. Den er gylden, tung og vakker. Og da, som en tsunami skylder det adrenalinet som var igjen i kroppen ut i blodårene, jeg blir nesten kvalm! Jeg jubler, for en fangst, det er sånn man bare ser på film!!! Sliten etter kampen drasser jeg med meg ørreten bort til bagasjen og setter meg pladask ned. Beina skjelver og jeg har problemer med å sitte oppreist. Hva var det jeg akkurat opplevde?? Drømte jeg?! Det er ikke til å tro. I disse vanna er det jo ikke vanlig å få annet enn pannefisk!! Helt i hundre tar jeg noen bilder av ørreten, pakker sakene og vender nesa hjemover, jeg vil ikke fiske mer i dag! Jeg vil fordøye en opplevelse av gangen. Vel hjemme ble ørreten veid opp til flere ganger på godkjent vekt…. 2915gr!!

Takker! Satte ny pers i dag med 2915gram og det var hinsides alt, men fortsatt så står den vesle høyt på lista over de fineste opplevelsene denne sesongen

Heisan, jeg er en 19 år gammel gutt som er ny her på forumet. Har ikke mye å bidra med på kunskapsfronten enda, men her er en liten historie fra i sommer :-) Det er siste uka i sommerferien, sola sender sine glodvarme stråler ned på oss der vi går. Det er nesten som om den sier takk for i sommer, ses på den andre siden av vinteren. Det raslende gresset hvisker til oss der vi går, går og fabler om store ørreter, kilosgrensa og høylytte utras. Kompisen med slukstanga, jeg med med fluestanga. Vi fabler vidre, fabler om hvor mange vi kommer til å få, hvor store de kommer til å være. Vannet vi skal til er jo bare helt kanon! Etter noen minutter står vi der og betrakter det lille vannet i skogen. Bare lyden av skvalpende vann, fuglekvitter og den beskjedne vinden bryter stillheten. Fablene våre ligger igjen på traktorveien. Her er arkene blanke, virkeligheten skal skrible på de, ikke fantasien. Kompisen bryter stillheten og spørr om fjellknausen ute på den lille halvøya kan være en plass å slå seg ned. Jeg kommer med et lite bekreftende nikk mens jeg speider etter insekter på vannet. Insekter, og ikke minst vak! Den surklende lyden av kaffen som fyller trekoppen treffer øret. Kompisen trekker frem en bit hjemmelaget lefse og rekker meg den. Jeg takker pent og fortsetter å speide utover den lilme myrputten vi har fabla så mye om. Vinden lager små krusninger i overflata mens to vannymfer leker seg i vannkanten. Landskapet er som dratt ut fra et postkort, og her sitter vi bare ti minutters gange fra sivilisasjonen. Ei enslig skjære setter seg i ei krokete gammel furu på andre siden av vannet. De skarpe skrikene som vanligvis får deg til å se rødt høres plutselig ganske beroligende ut, kanskje de tilmed kan oppleves som en slags sang? Fluestanga klargjøres og en Elk Hair Caddis finner veien fra flueboksen til fortommen. Jeg lusker meg ut på en liten lyngdott i håp om at det skal være fast grunn og starter kastingen. Lyden av snøret som glir mellom melene fyller ørene. Det umiskjennelige suset fra snøret når det skyter ut over vannet og for en gangs skyld legger seg som en linjalstrek på vannflaten. Ingenting skjer, et kast til! Et til. Og enda et. Kastene blir mange, men ørreten har vist ikke planer om å spise vårfluer til lunsj i dag. Igjen søker vi tilflukt på den lille fjellknausen og kaffekoppen fylles på ny mens vi begge sitter der og speider etter vak. Jeg momler lavt med munnen full av lefse at jeg tar en titt på andre siden av den lille halvøya, kanskje det er bedre på lesiden. Jeg åler meg ut til vannkanten, lukten av røslyng og jord føles behagelig i sommervarmen. Jeg trenger ikke kikke lenge, en ørret går og beiter mygg bare en meter fra land. Vakene avløser hverandre og avslører tydelig mønsteret til den beitende fisken. Forsiktig kryper jeg bort fra vannkanten og går tilbake til fjellknausen for å hente fluestanga. En liten palmermygg blir festet til spissen og jakten kan begynne. Som en indianer åler jeg meg ut til vannkanten mens jeg lar blikket gli over vannfilmen på søken etter den beitende fisken. Jeg trenger ikke vente lenge før late vakringer ruller over den speilblanke overflaten i lesiden av halvøya. Forsiktig og halvveis i skjul bak ei gran kaster jeg flua ut mot vaket. Skivebom, at det går ann! Pulsen øker i deg fisken viser seg igjen, er den stor?? Et nytt kast resulterer i enda en fiasko, faen! Ta deg sammen, du kan jo så mye bedre enn det der!! Jeg trekker pusten dypt, konsentrerer hver celle i kroppen om akkurat den fisken, og i det vakringene på ny ruller over vannet, ruller snøret mit i en rett linje utover vannet og plasserer myggen perfekt i en av vakbølgene. Det tar trolig ikke mer enn to sekunder, men spenningen får det til å føles ut som år. Myggen forsvinner og blir senter av et vak som hurtig utvikler seg til plask. Jeg kjenner den deilige motstanden i stanga. Den herlige ristinga og den vidunderlige følelsen av å lykkes. Få strakser senere glir en beskjeden ørret på knappe 150gram inn i håven. Liten, men elegant. Man skulle tro jeg blei skuffa. Siden jeg åla meg langs bakken, snek som en indianer og endelig fikk lagt ut flua på en vetug måte. Men nei, gledesrusen er der uansett. Skjelvingen i henda, den vaklende stemmen og adrenalinet som pumper som en orkan imellom kroppen. I det jeg lar ørreten gli tilbake til sitt rette element slår det meg. Det er faktisk ikke størrelsen som teller! Det er faktisk ikke mengden fisk som avgjør om en fisketur er vellykket eller ikke. Opplevelsen, naturen og ikke minst kosen rundt er det som virkelig teller. Kanskje det tilmed går ann å dra på fisketur kun utstyrt med trekopp og svartkjele?