Jeg setter meg ned ved bredden og observerer. I starten er jeg optimistisk og bare vet at det snart vil komme i gang, men etter en stund blir jeg furtete. Særlig fordi de jeg fisker med stort sett står og denger blodigler og det som verre er etter fisken, og det jævligste er at de faktisk drar fisk. Noen ganger til og med stor fisk.
Etter en stund uten vak klarer jeg ikke å sitte stille lenger. Jeg prøver meg først med en stor tørrflue, samtidig som jeg håner blodigle- og nymfefiskerne som jeg fisker med. Når jeg etterhvert innser at dette er nyttesløst, så lusker jeg meg gretten, bitter og innesluttet oppstrøms. I det jeg er ute av syne for mine medfiskende nymfe-slasker, så knyter jeg med skam på en nymfe
Trua blir med ett større, men etter 20-30 kast uten napp, så blir jeg igjen den furtende grinebiteren jeg har fortalt dere om. Jeg avslutter fisket, knyter en Airhead på fortommen, setter meg ned for å båle, og slakter Montana-djevlene når de etterhvert kommer ruslende til nykokt kaffe med 2-3 nymfefangede småpene ørreter på samvittigheten.
Det merkelige er at dette stort sett gjentar seg hver eneste vår. Jeg hater det forbanna steinfluefisket, men jeg klarer likevel ikke å slutte med det...