Det er bare fordi du ikke har prøvd imitasjonsfiske etter beitende laks, som f.eks. svømmer rundt og sippvaker på myggpupper
Jeg lover deg at det er ganske spennende å dead drifte vårflueklekkere over steady head & tail vakende (beitende) laks, særlig når man f.eks. bruker en spagettimyk firer, tynn fortom og elva/bekken er glassklar Du ville likt det, Andrè!
Hvorfor det var så vanskelig å få han til å ta? Jo, han var f*** meg selektiv på myggpupper! Laksen?!?? Ja, laksen...
Forøvrig er jeg selvfølgelig enig med tidligere skribenter om at helhetsopplevelsen er det man jakter etter. Derfor synes jeg kanskje et lettere spørsmål å besvare kunne vært: Hvordan ville din perfekte fisketur vært?
I mine våteste drømmer er det alltid et element av smerte. Jeg bør helst slite meg frem til destinasjonen, og den må være langt fra folk. Forøvrig bør det helst være ei elv jeg fisker i, og den bør fortrinnsvis være relativt stilleflytende. I tillegg bør det være et helvetes innsektsliv der. Bortsett fra knott. Den lille djevelen finnes heldigvis ikke akkurat i det området. I elva mi så går det en del feite, smarte og gromme ørreter. Disse er ikke lette å lure, og blir fort skremt dersom man driter seg ut. De er altså temmelig vanskelige å komme på talefot med, slik at hver fisk man tar blir en liten triumf i seg selv. Samtidig får man alltid nye sjanser, fordi det er akkurat nok fisk i denne hemmelige lureelva, som (selvfølgelig) nesten bare jeg vet om. Når jeg vandrer langs bredden, så har jeg alltid god tid. Jeg har ingenting å rekke, og ingen som forventer at jeg skal komme hjem på et visst tidspunkt. Klokka ligger igjen hjemme, og mobildekning er et fremmedord.
Omtrent sånn starter min historie om hva jeg søker etter med mitt fluefiske...