Jump to content

Dryflyfool

Members
  • Content Count

    1677
  • Joined

  • Last visited

About Dryflyfool

  • Rank
    Storprater

Contact Methods

  • Website URL
    http://motokenny.foto.no

Profile Information

  • Gender
    Not Telling
  • Location
    Oslo

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Er gjerne med. Om det ønskes kan jeg sikkert tvære ut av meg litt tekst og bilder og. Kunne vært moro å snekre sammen noen passe saklige artikler om fluefiske, ikke bare MC som jeg freelancer innen.
  2. Jeg VET jeg går går i fella du setter opp her OleKrS, men ææææærlig talt! Her prøver du deg med "personangrepsanklagingsteknikken"(den kjente, første gang registrert under en småstygg gjeddefiskediskusjon på Langen i 79), med ... personangrep og hint om at trådstarter har en personlig Beef(yo!) med en av de involverte, etc, etc. Teit som jeg er, så aner jeg ikke om du er direkte involvert i elva eller The Firm. Egentlig aner jeg ikke hvem disse som mange fluedengere anser som Guruer er, sånn bortsett fra Lenth, Grøthe, Eikre, Brun, og han derre med den sløyeste stemmen innen fiskefilmer, Nilssen. Ok. Så kunne jeg noen navn da. Men om Demses er involvert i enten The Firm, eller har andre indirekte interesser i elva, så er det du driver med rimelig gjennomsiktlig og småflaut å observere. Skjerpings! (Forøvrig er jeg usedvanlig sjokkert over at så mange er så usedvanlig sjokkert over utsettingen gjennom åra. Trodde ALLE visste dette, jeg.)
  3. Selve diskusjonen om selve elva her, er vel heller en konklusjon? For absolutt alle skjønner vel at intensjonen bak hvordan den driftes er å tjene mest mulig? Både direkte og indirekte inntekter ligger nok på ganske så mange mill. i året. Kortsalg er bare en av kakestykkene. Kort(!) sagt; Dette er er prat om en knallsuksess, hverken mer eller mindre. Alle er vinnere! Bortsett fra endel av fisken da. Og de av oss som synes at denne måten å overta norsk natur på rett og slett er ekkelt... Ærlig talt, Saueflokken strømmer til, uansett hvor mye prisene skrues opp. Det er prisverdig av trådstarter å ta opp bekymringene sine. Dokumentert og gode greier. Og kaaaaanskje blir dette tatt ad notam. Vel... i hvertfall bli diskutert litt av firmaet der oppe? Om det skulle minke inntekten. Men jeg tør sette minst en tier på at det ikke engang kommer til å ligne en miniminiminirevolusjon. "Begrenset kortsalg"? Haha. En måte å gjøre det på, og som jeg ikke blir overrasket over om skjer, er å velge ut ei godstrekke eller to, og innføre slkt, kanskje i perioder. Men regn med at pris for kort da blir slik at det dekker opp for gjennomsnittlig inntekt. Det skumle er at selv jeg kjenner folk som kunne lagt igjen titusener for å leie gromt vald der for seg selv og et par venner et par dager. Tenk så fint a: Komme stigende ut av Børstraktoren, og plutselig bare, Heisann! Eric Clapton, Old Chum! Alle vinner! For å være ærlig, så synes jeg det er greit med et produkt som Hemsil. Et slags aurealternativ ttil Lærdalselva i fordums prakt. Det som bekymrer meg er at det blir vist frem driftsresultater og overslag til grunneiere rundtomkring. Og da spør jeg eder: La oss si du hadde vært grunneier ved en eller annen elv. Du er filla interessert i fiske og tull. Inn på kontoen kommer det noen hundrelapper fra kortsalg pr. sesong. Så kommer det kjekke unge menn på døra og lover deg mange tusen i året. Og de har flotte tanker og "grønne" ideer bak det hele. Pluss, de skal ta seg av alt, gitt... Hva hadde DU gjort? Nettopp. Tenkte det. Akkurat dette er det som bekymrer meg.
  4. Svett&Skræmt.no Det har vært elendig med oppdateringer her fra Surrehuemedmobiltelefonpåturavdelingen. Dette har nok først og fremst gledet almuen, men kanskje også skuffet en eller annen skrudd sjel, der vedkommende har lent seg inntil en polstret vegg, ikledd sin helt nystrøkne og artige hvite Armaneikryss-skjorte. Til Deg beklager jeg! I kveld har jeg hatt en opplevelse jeg unner både min beste venn og min erkefiende. Ikke det at jeg har en erkefiende jeg vet om,men jeg liker å innbille meg at det finnes en slik ein, lurkendes i skyggene. Eller, ok, la vårs gå tilbake til gårsdagen først.(Så du hva jeg gjorde der? Jeg kjørte trikset enhver manusforfatter gjør for å drive vanlige mennesker til vannvidd. Prøvd True Detective?): Det regna så dråpene returnerte en halvmeter opp igjen fra elva. Men hver gang regnskyllet roet seg ned til bare omkring type "Skikkelig drittvær", så poppet det døgnfluer av tre slags opp, inkludert de deilige seilbåtene Auri. Og nesten umiddelbart slurpet go'stor aure ned... Det er muligens den heftigste teppeklekkinga jeg har sett på år og dager. Misset på tilslaget på fire klædder. Det var slike oppe overalt. Jeg gliste nok fra øre til øre, forkynte høyt til meg selv at "Dette blir min råeste fiskeopplevelse! Nå sitter persen!" Jeg "bomma litt" og måtte riste av tre-fire rundt halvkiloen.Men de store supte fortsatt ned. Så kom vinden... Men i kveld, altså. Dagen har faktisk gitt fem ganske fine. Alle tatt i de få korridorene med vind på rolige rundt 3-4 m/s. To av de, 4 og 6 hkt.eller deromkring, blir med hjem til Damen, som har truet med nekt om det ikke blir raumesurra aure snart. Men i kveld, altså(!): Utover, så løyet det noe. Jeg hadde vel nesten gitt opp. Men da jeg glana litt nedover strekka jeg hadde forflyttet meg til, så gikk det opp et beist. Sånn ca. en halvmeter opp, og vakkert ned igjen... Jeg måtte gni meg selv i øya. Men denne gangen gjorde jeg ikke som i går, med sånn flytemiddel på fingra, for det er supervondt! Som regel, så føler jeg at disse som hopper høyt ikke er noe å håpe på. Men så kom det en ring akkurat der. En liten og forsiktig. Men det duvet liksom der ute på blanka... Og en til. Jeg var plutselig nesten litt bekymra for om det var samme aura. For 0.15-spissen har stadig røket den siste tiden, mono og jåleutgaven.I krokknuta. Der! Joa. La ut tre forsiktige kast. Og så fløyt klekkern riktig. Den går rolig opp og slurper den inn. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare datt om der, med noe hjertesvikt eller no lignende, men det kan jo hende at det at jeg hadde sett den i lufta litt tidligere gjorde at jeg ikke sjekket ut. Tilslaget er faktisk rolig og fjongt. Jeg ser den viser bredsiden. Sojte gjønne! Jeg har på en 3+ !!!! Stanga har knapt en småbøy,jeg kjenner den siger utover, og så..... *Smakk*. Krøllen ytterst avslører ekle greier... Flaut.
  5. Apropos apropos; Hvem f... har med seg Juleakkevit fra 2005 på fisketur I 2015? Og hvem er så ondsinnet at han pålurer en troskyldig fisker dette greiene, bare fordi man hadde blitt litt frøsen i vaddarranna? Og så så midt på dagen a gitt! Og så to dager på rad a gitt... Dårlige kamerater!
  6. Enda en dag helt på det jevne. Eller, egentlig burde jeg vel vært muggen. Eller ikke. I dag har det tross alt ikke vært prat om så mye spissryking. Men du dævven som jeg har misset tilslag... Heldigvis er det ikke bare meg. Ikke det at jeg unner andre samme skjebne, men man føler seg litt mindre dust. Og så er det nå engang rart, og noe man bør tilvennes, det å høre fire mannfolk le høyt når man ikke greier å kroke Den Store... "Pogher, skeit jeg meg helt ut der, eller?", måtte jeg bare spørre... "Nei, den var bare så jævla stor!" OK. Jeg mener, man får jo litt prestasjonsangst innimellom. Men så skjønner man at likesinnede står på bredden. Og, er de litt I nærheten av meg, så er de kødder. Beste som finnes. Jatta jatta. God dag i Livet.
  7. Da jeg kom ned til elva i dag, så var føringa knall. Regnet på natta hadde tydeligvis hevet både standarden og farta. Det første som møtte meg var en feit aure, liggendes bak han som skulle dra hjem I går. Vi skravla, kasta, han dro himatt, og jeg fiklet opp en kilos I håven. En stund etterpå bommet jeg på tilslaget minst fem ganger. En satt på noen sekunder, og glapp. Og så var det den abnorme som røyk spissen tvert av.. Vel. Det er vondt å se en så stor aure ta med seg flua...
  8. Ok. I og med at jeg bare sitter her og suller, og føler at ting og tang bør formidles, så: Det er så ubeskrivelig bra å treffe venner man ikke visste man hadde savnet! Jeg kom tuslendes ned til elva da sprutregnet hadde roet seg noe. Ute i strømmen står en kar og jubler "Jo fy f. du valgte riktig tidspunkt!" Jeg så gliset, sånn under hetta. Dette var kjent! I regnskyllet klekket det noe så sinnssykt! Jeg så en tanngard I et hettemørke som prøvde å formidle et eller annet. Hadde gått ut I passe høflig avstand, og begynte å få litt problemer. Rundt meg vaket motbydelig stor aure. Draget I elva kunne sikkert vært bedre, men herreminskaper som vi fistelflira! Personlig har jeg aldri sett så mye enorm aure oppe. "Eeeeeer det muuuulig?", kom det fra karen som akkurat hadde hentet inn en halvannen kilos. . Rundt oss vaket det aurer som var minst to. Men draget I elva gjorde det sykt vanskelig. Jeg hadde tre-fire tak som kunne få enhver til å sjekke underbuksebeholdningen. Uansett, så traff jeg denne knakende kule typen igjen. Først bare lo vi. Vi hadde jo tross alt stått I en saus av gigafisk. "Å faen, er det deg" er det beste jeg hører. Sist gang var snaue ti år siden. Faen. Er nesten så man burde fått en klem... Hvem vet om vi middelaldrende gubber møtes igjen?
  9. Jodda. Det har vært noen typiske nestendager. Atter oppe i Dala, allerede for noen dager siden, så kan man vel egentlig sammenfatte det meste med et eneste ord... Vel, om man ikke ønsker å utbrodere da. Halvonde tunger påstår at undertegnede ikke er så god på akkurat det å gjøre en lang historie kort. Rare folk! Altså her for noen dager siden stoppet jeg ved et strekk jeg har nevnt tidligere: Ute på flaket vaket det så det holdt. Men som vanlig der, så flytta disse haleviftende klæddene på seg hele tida. Jeg mener, jeg ga opp flere godt over den en gang så viktige kilosgrensa. Litt lenger nede vaket det en virkelig grom en. Jeg brukte minst tjue min. på å vade meg i posisjon. Selv Hypermeg ble skjøvet unna, da jeg ikke prøvde de andre ivrige "mindre" jeg visste jeg vadet bort... Jeg så eksakt hva den slurpet ned, der på den lille blanka. Duns. Jeg hadde riktig farge, størrelse, og det meste klart ytterst på spissen. Ikke det at jeg er så jækla dyktig, men alt var så åpenbart. Jeg så det hvite I kjeften da den inhalerte døgnisene. Bak meg var det godt med buskas. Måtte sikte bakslengen mellom to samlinger med sånne. Da Hr/Fru Diger Aure atter en gang viste seg, smekket jeg til med et nøddeleg kast, selv om jeg følte at flua muligens var borte i noe... Neida. Flua landet perfekt den. På vei, i ustripende drift, mot toerkladden. Men jeg følte for å redigere fortommen litt. Sprøtt. Ingen reaksjon gitt. Da flua mi, en #14 krok, relativt oliven, ble slurpet ned av en aure man stort sett ser på tv, tenkte jeg at det kanskje var litt teit at den hadde løsnet fra fortommen min...
  10. Altså, beklager den siste prikken der, altså. Greia var den at alles kjære tørrfluetosk satt langs favorittstrekket en morgen og fnisa i det ustelte skjegget. I og med at det egentlig ikke tok så av med den lovendes klekkinga allikevel, så tok jeg meg bryet med å taste ned noen linjer om hvor lur jeg følte meg akkurat da. Men så kom en kamerat plutselig og jækla brått på meg, og hintet om at en av de jeg omtalte, anonymisert eller ikke, kanskje kunne følge denne teite tråden. (Felvsølgelig kom han med nevnte bekymringsmelding først etter at jeg fortalte hva jeg klodret ned. Det KAN hende han la litt humor i advarselen, men jeg velger å føle meg som en hot blogger de fleste fluedengere følger hele tida. Ergo slettet jeg for å unngå sløsskamp langs elva.) Det jeg nevnte var bl.a at jeg hadde "okkupert" go'strekket. På pur F. For disse anonymiserte vi har vært inne på, hadde nemlig sørget for å gjøre det samme, i tre dager til ende. Vi prater ikke akkurat Hemsil her, nei faktisk nesten det motsatte, og milevis unna i avstand, pris, og generell holdning. Disse to prestere å sette ut fire sekker, flere stenger, jakker, og det meste med god spredning for å... Ja, dere skjønner. "Her vader vi ikke!" ble forbipasserende forkynnet. Strekket kunne nok hatt plass til fem-seks fiskere i Ebony&Ivory-perfektharmoni. Hyggelige karer, absolutt, og det er lett å bli fortvila med mange langs elva, og man har garantert tatt lignende nødløsning selv med eller uten vilje... Vel vel, Derfor, og med en kraftanstrengelse uten sidestykke, og kun med fellesskapet og menneskeheten generelt sett som inspirasjon, var jeg klar som et egg og på plass omtrent før fugla hadde trukket pusten og forberedt sine første morgenkvirrevitt. Øverst, ved innoset, plasserte jeg en stolsekk med en markboks på toppen. Litt nedenfor la jeg ut en halvspist nektarin og forrige ukes Se&Hør, jeg mener; hvem hadde ikke blitt noget forvirret der? En nøddeleg frukt, sammen med bæsj... Ved det store grantreet la jeg klassikeren "Aktuell Rapport #2 1980",samt en bambusfluestang. Der man kan se rett ut på den store steinen ute i strømmen plasserte jeg en rumensk tiggedame. DA prater vi ukomfortabel spot! Panfløytegutta fikset biffen ved Bjørka. Så alt gikk bra. Nå? Æhhh. Tar det zu morgen...
  11. Nuvel. Akkurat nå sitter man og prøver å få varmen i den skrøpelige kroppen igjen. Har vært en laaang dag! Er på plassen der forrige rapport skulle fortsatt. Eller no sånn. For atte jeg måtte jo opp igjen for å la særingen av en klædd frustrere meg enda mer. For å rekapitulere, selv om jeg strengt tatt ikke har kap..(Kom ikke her å påstå at jeg ikke kan slenge rundt meg med det ene uttrykket fjongere enn det andre!): Forrige besøk bød på bl.a. halvannen dags konsing på en jækla aure. Men FOR en skapning! Den viste seg, sigendes ut fra grunna, synlig kun fordi sola traff siden dens med et blink da jeg kom traskendes... Akkurat da var jeg veldig happy for at jeg for en gangs skyld hadde tatt et hint fra tidligere nevnte episode, og iført meg dobbelt sett med underbukser... Vart skræmt ja! For såpass høyt som her, var jeg i vaffel sikker på at intet var i gang. Men dette dyret fortsatte jo bare å vise seg, dovent og selvsikkert. Og for sikkerhets skyld varierte den vakformen. Og den lot meg vade etter, selv etter forflytningen fem-ti meter utover. Den tok duns, sånn tilogbegynne med, kanskje to eller tre, for så å slurpe ned noe jeg ikke maktet å se, der i det vanskelige lyset som preger den strekka på dagen. Da jeg etter tåpelig mange flyt&fluebytter følte for alternativ #2, Ringe en venn, kom teorien jeg fryktet: -Den tar nymfer! Så selv vi ble enige om at stooor aure kan gi inntrykk av å hente tørt, p.g.a. at man ser så mye fiskekropp da den eter i filmen, var jeg småmuggen da jeg lot kamerat slippe mer fistelprat og trykket rød knapp. Først og fremst fordi jeg fortsatt suger på slik nymfing. Jeg har riktignok vært borti ei nymfoman skreppe, men det var for mange år siden, og den historien hører nok hjemme på en heeelt annen nettside. Men da jeg innimellom kunne se en åpen kjeft, med påfølgende halevifting i sjefsklassen, puttet jeg de to nymfetullefluene tilbake i The Box Of Shame. Mulig den var på mygg, eller den ekstremt pinglete lille vårflua jeg ikke hadde lagt merke til før jeg fikk et tips og en imitasjon av sorten av en Guru jeg traff i forrigårs. For først da la jeg merke til at det fløt noen sånne på vannet. Vakingen har ikke fortsatt i samme hyppighet, men den står der, urørt men sikkert noen erfaringer rikere, etter at jeg fikk selskap av en annen stakkar som også brukte dyrebar fisketid, på tullefisken de siste dagene. Fortsettelse følger. Sove nå.
  12. Altså, og dette går ut til mine tusener på tusener av stalkere, eller var det -følgere, jeg beklager elendig fremdrift i blogginga her. Greia var at kombinasjonen -fingertupper relativt godt innsmurt med flueimprignering og fingeravtrykkgjennkjenningsåpningsmetode på en dum smarttelefon ikke er innertier. Hjelper heller ikke på å glemme "reservepassord" Er man dust, er man det til fingerspissene... Uansett: Jo. Den første jeg skulle kaste på forrige fredag viste seg å være sånn ca. litt for fet for en rusten og småskjelven fluedenger. Inne på grunna, så jeg klædden helt ned til minste prikk. Jeg vippa ut flua. På andre flyt slurpet den ned... Jeg kjente bare en liten motstand, og dett var dett. Jeg var svett. Etterpå trasket jeg ned til et annet strekk jeg liker. Vinden var merkelig nok fortsatt min venn. Litt ute på blanka bredte det seg noen riktig så spennende ringer. Typiske slike som lurer pessimisten til å tenke sardin. Ytterst på spissen satt en temmelighemmelig klekker. Greide å holde roen, snek meg sluere enn en angrepsmink innpå. Et jækla kast ... der satt den! Da jeg kjente at det var furt&fart og stanga og snella fikk kjørt seg, begynte jeg nesten å lure: "Er det mulig?" Det var så jeg nesten tittet meg rundt etter et skjult kamera. "Her har jeg fått lov til å umiddelbart spotte og nesten ha på drømmeaure, og så klinker det på en slik en på neste forsøk? Er det neste at han ADHD-Carlsen spretter ut av en busk og forkynner at alt bare er tull under getøysen?" Uansett, etter en ofseleg og overraskende lang fight, gled et smykke av en gul-gull-prikkete aure på godt over kilon I håven. Akkurat nå prater vi flere opplevelser senere. Men man skal haste seg opp mot passe 'live' snart.
  13. Altså, og dette går ut til mine tusener på tusener av stalkere, eller var det -følgere, jeg beklager elendig fremdrift i blogginga her. Greia var at kombinasjonen -fingertupper relativt godt innsmurt med flueimprignering og fingeravtrykkgjennkjenningsåpningsmetode på en dum smarttelefon ikke er innertier. Hjelper heller ikke på å glemme "reservepassord" Er man dust, er man det til fingerspissene... Uansett: Jo. Den første jeg skulle kaste på forrige fredag viste seg å være sånn ca. litt for fet for en rusten og småskjelven fluedenger. Inne på grunna, så jeg klædden helt ned til minste prikk. Jeg vippa ut flua. På andre flyt slurpet den ned... Jeg kjente bare en liten motstand, og dett var dett. Jeg var svett. Etterpå trasket jeg ned til et annet strekk jeg liker. Vinden var merkelig nok fortsatt min venn. Litt ute på blanka bredte det seg noen riktig så spennende ringer. Typiske slike som lurer pessimisten til å tenke sardin. Ytterst på spissen satt en temmelighemmelig klekker. Greide å holde roen, snek meg sluere enn en angrepsmink innpå. Et jækla kast ... der satt den! Da jeg kjente at det var furt&fart og stanga og snella fikk kjørt seg, begynte jeg nesten å lure: "Er det mulig?" Det var så jeg nesten tittet meg rundt etter et skjult kamera. "Her har jeg fått lov til å umiddelbart spotte og nesten ha på drømmeaure, og så klinker det på en slik en på neste forsøk? Er det neste at han ADHD-Carlsen spretter ut av en busk og forkynner at alt bare er tull under getøysen?" Uansett, etter en ofseleg og overraskende lang fight, gled et smykke av en gul-gull-prikkete aure på godt over kilon I håven. Akkurat nå prater vi flere opplevelser senere. Men man skal haste seg opp mot passe 'live' snart.
×
×
  • Create New...