Tilslag

[Gjest Henning]

Hei hei.

Satt å såg på ein heimelaga film igår, og der var det ein kompis som hadde eit par kolosale tilslag.

Det eg lurer på om dere har ein "regel" inne i hodet som der bruker når dere gjør tilslag på på fisk som tar flue (for min del gjelder dette tørrfluefiske)

Når eg ser flua blir tatt, går det inne i hodet mitt......:ein to LØFT...Og eg drar flua NESTEN aldrig ut av kjeften på fisken. Har noen eg fisker med som rykker til så krampa tar dem når de ser flua forsvinner, og de kroker SKJELDEN fisk. Hva triks bruker dere på dette?..........(PS....dette var kanskje eit domt spørsmål som kanskje ikke er så viktig?)

[Bjørn-Tore Holvik]

Ska ikke skryt på mæ at æ tenke så fryktelig my prøve bare fortvilt å holde igjen til jeg ser fisken går ned.. men bommer en del i starten av sesongen så går det seg til..

[-Lars-]

Har helt klart tilslagsproblemer på de første turene etter en lang vinter !

Ellers sliter jeg litt med tilslaget under nymfefiske etter røye 

[Jørgen Korstad]

Tilslaget ligger litt i ryggmargen tror jeg, og bestemmes av spenningsnivået, om vi vil innrømme det eller ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg "tenker" når fisken tar, men den sitter som regel på kroken etter tilslaget...

[Gjest Lars M]

Sleit litt med tilslagene under sjørøyefisket i fjor, spesielt med små tørre fjærmyggimitasjoner.

Eller hadde jeg overraskende god uttelling.

Husker spesielt en av de første turene med fjærmygg etter ørreten....  7 takes= 7 fisk (860- 2200 gram). Slikt glemmer man ikke over natta :-)

[Gjest Fjellfant]

På sjørøya merker man virkelig at tilslaget kan være viktig, men min erfaring på ørret og røye generelt er at nødvendigheten av tilslag er litt overdrevet.

Etterhvert syns jeg det er viktigst å presentere slik at man får fisken ta på "den riktige måten", om det går an å si det slik. Det betyr at fisken aktivt oppsøker flua og tar kontant slik at den kroker seg selv når den reutrnerer til standplassen, på den måten går kroken praktisk talt alltid inn i munnviken der den finner godt feste.

Jeg gir vel egentlig aldri noe tilslag (bortsett fra et lett og hurtig et på sjørøya), men hever stanga i en refleks hvis det lukter skikkelig storfisk - stanga opp, over hodet! Og ned igjen når den springer til værs, slik storørret nesten alltid gjør, før eller senere.

 

Altså gjelder det først og fremst å ha mest mulig oversikt over den aktuelle fiskens bevegelsesmønster, på best mulig vis "lese" hva som faktisk foregår under vannflata. Jeg for min del lykkes best om jeg tilbringer minst like mye tid i ro på bredden for å obserevere, vurdere og legge en strategi.

 

 

 

[Viggo]

Fjellfant

 

Hmm en liten tanke her.

Du får jo ikke en fisk til å ta flua på "riktige måten", jeg mener hvordan kan du bestemme at en fisk tar på riktig måte hver gang.

 

Den er jo ikke fjernstyrt eller?

 

 

[Gjest Fjellfant]

Fjellfant

 

Hmm en liten tanke her.

Du får jo ikke en fisk til å ta flua på "riktige måten", jeg mener hvordan kan du bestemme at en fisk tar på riktig måte hver gang.

 

Den er jo ikke fjernstyrt eller?

 

 

 

Godt spørsmål Viggo, og jeg har vel egentlig ikke noe svar å komme med. Det blir en litt sånn intuitiv greie kanskje, men ørreter - jo større de er, oppfører seg som en slags "vanedyr" som har en fast standplass i elv, eller mer eller mindre faste vandringsrunder i matletingen i stille vann.

Hadde man hatt et entydig svar å komme med her, hadde man vel løst et av ørretfiskets største vanskeligheter. Men det går på å prøve å presentere slik at fisken straks snur for å returnere tilbake dit den kom fra.

Nøkkelen, tror jeg altså, ligger i "lese" overflaten for å tolke bunnforholdene, dybde, strømkanter etc.

Jeg tror også mange går glipp av storfiskene av ren iver, fordi man rett og slett skremmer dem fra å vake ved å gå rett ut i elva og kaste. Noen av mine største fisker har jeg oppdaget ved først å sitte på bredden en time eller to,  og de har vaket stødig og ensartet, men kanskje bare hvert 20 minutt eller så, og noen ganger påfallende regelmessig i en slik langsom rytme, og med bare små, beskjedne vak som ved første øyekast minner om "tusenbrødre".

[Gjest Lars M]

Ca. 90% av fisket mitt foregår i stille vann. Her har fisken gjerne god tid til å granske flua samt at den ofte tar forsiktig (såfremt det ikke dreier seg om store vårfluer, stankelbein eller bibio). Da kreves ofte en godt timet oppstramming, spesielt ved "dead drift" nymfefiske. I elv er min erfaring at jo større ørreten er desto større er evnen til selvkroking. Der gir jeg ofte et lite nykk ei stund etter at fisken har tatt for å være sikker på at kroken trenger skikkelig inn.

[ørretvak!]

hei

 

vent alltid et sekund eller to så fisken får huka flua ordentlig. reagerer du for fort så rekker den ikke å sluke flua skikkelig. fisken går jo opp for å ta flua og når den er på vei ned igjen da gjør du tilslaget. Da sitter den som oftest:) Dette har jeg blitt lært.

[Gjest Lars M]

Dette er en grei regel ved tørrfluefiske etter ørret......