Gå til innhold

Fiske året rundt . . .


Erlend

Anbefalte innlegg

Jeg bor i et område av verden som ikke tillater fiske på vinteren andre steder enn i havet. Sei og torsk pluss en og annen sjøørret er vinterens trøst. men fra desember til mars er det vanligvis så harde forhold her ut mot storhavet at fisket ikke er direkte optimalt. Pålandsvind, 40 effektive kuldegrader og forræderske issvuller under tynne lag med frossen snø gjør at antall fiskedøgn reduseres til det minimale.

 

- Det er når dagen er over jeg fisker nå. Når hodet treffer puta og det er meningen at jeg skal sove. Det er når alle praktiske (og upraktiske) arbeidsoppgaver er over jeg fisker. I fantasien blir jeg transportert bort. Hverdagen og det alminnelige forsvinner. Lukter, lyder og sanseinntrykk kommer til meg i denne fasen midt mellom bevissthet og hvile. Jeg står ved vann og fisken viser seg. Det kan være den stille, gripende kriblingen av spenning og tvungen ro som preger de første kastene i mai, mens ørreten fremdeles er treg og litt lat. Når dagene er behagelige og vannet er kaldt. Her jeg ligger nå kan jeg faktisk kjenne stanga i hendene mine. Hvordan den arbeider når bakslengen strekkes og opplevelsen av fokus når jeg tenker at "Der, der vil jeg ha flua". En stille glede når jeg klarer det, den lille bunten av fjær, hår og metall legger seg i fiskens foringssone. Jeg kan enda føle- at hodet mitt tømmes under flytet, at utkoblingen er så nær total som det går an å komme uten at hjernens basale funksjoner kobles av mens jeg venter. Dette må ligne et flyt i hoppbakken, et fallskjermhopp. Jeg vet det er det samme som skjer når jeg skyter. Hele sanseapparatet arbeider mot det punktet hvor flua i en lite "svupp" forsvinner i en virvel. En enslig boble er det eneste som viser at det som lå i vannet er borte, mens ringene, de perfekte konsentriske sirklene brer seg som ørsmå skjelv, et rapport om liv, mot breddene.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

×
×
  • Opprett ny...