Sesongstart i Salten

[Erlend]

Det er ikke fritt for at foten blir litt tung på pedalen der jeg sitter i bilen på vei til gromvika for å fiske sjøørret. En time og 40 min kjøring på normert tid innover blir korta inn med et kvarter denne gangen. Det er første mai, en dag som vanligvis i sin helhet er satt av til å starte sesongen med å fiske ørret i sjøen. Denne mai-dagen i 2008 har dagen blitt brukt til å vaske bil og passe unger mens ens gravide samboer hviler fortjent på sofaen eller pusler med småting. Heldigvis har man hatt nok å gjøre, dagen har gått fort, middagen blitt tilberedt og fortært og så kjøreturen over fjellet. Nå ligger vika der, nesten stilla, floa er på vei opp, det er 15 eventyrlige grader i lufta og jakken får ligge i sekken mens vaderne blir tatt på.

 

Å kle på seg vaderne føles uvant, det er tross alt over et halvt år siden sist de var med i sekken. Nye vadesko fra Vision er innkjøpt for sesongen og så står man der og skal sette på fortomsspiss og flue på nystanga. En Slate lightweight i #6, perfekt stang til været og den potensielle størrelsen på fisken. Ferske fortomsspisser blir inspisert, det er sannsynligvis best å starte fisket med marflo - imitasjoner og heller gå opp i størrelse i skumringa. 0.20 eller 0.15? Jeg velger 0.20 og knytter heller  på en god lengde slilk at det blir langt fram til flua fra snøret, nesten to stanglengder.

 

Spenningen i kroppen kan bare sammenlignes med den første gangen jeg var på kino. Jeg så Tarzan med Johnny Weissmüller og kan huske hver lyd, hver følelse og hvert øyeblikk fra det å være på kino. Sånn er det nå også, jeg vet at lydene og luktene denne kvelden lagres i hjernen og at jeg kan ta dem fram igjen senere og huske den første dagen i sesongen, uavhengig om jeg får fisk eller ikke.

 

Nede i vika er det en enslig fluefisker ute på et nes et lite stykke bortenfor meg, sandstranda og steinene begynner å få mer vann rundt seg og jeg tar stanga og rusler forsiktig nedover til vannet. Vader ikke ut, selv om det er fristende, tar de første kastene helt oppe på land, deretter tusler jeg ut slik at jeg får vannet opp til midt på leggen. Da legger snøret seg pent på vannet ved føttene mine samtidig som jeg ikke står og tråkker med pailabbene midt i matfatet til fisken. Det er noen bølger, en liten trekk av en pålandsvind og behagelig i vannet etter årstida. Det er godt å leve, puste ren luft og høre åpent vann. Og det utrolige skjer, etter det første kastet legger all nervøsitet og spenning seg. Kastene ruller behagelig, vant og rolig, stanga oppfører seg eksemplarisk og godtar noen av småfeilene mine. Lange kast legger seg fint utover sjøen og fortommen strekkes helt på nesten alle kastene.

 

Det tar ikke langt tid før jeg får den første fisken. En pen liten undermåler havner i håven, den blir tatt bilde av og får leve. Enda en fisk biter på, men får gå etter en LDR (en Long Distance Release :-). Etter hvert som jeg fisker flytter jeg meg sakte mot min venstre, kaster i vifteform, fisker kastene helt inn og fisker i korte, kjappe drag slik at det ser ut som om marfloa danser rett over bunnen.

 

Der! Det biter på igjen, denne er tung! Fillern, holder kroken? Nå er jeg glad jeg valgte o.20, så klønete som jeg er, ville en mindre fortom mest sannsynlig betydd nok en LDR, denne gangen med flua godt plantet kjeften på en havgående ørret med mer matlyst enn vett. Etter hvert blir jeg bare rolig. Det er rart, er det ikke, at noen ganger kan du kjenne at fisken sitter godt. Du vet at det ikke er "vindknuter" på fortommen, at denne fisken skal du få, den er en gave. Fisken blir med opp på land, det er umulig for meg å nå ned til den med håven for jeg tør ikke ta fortommen inn på stanga i tilfelle det blir et forsøk på utras i den den skal ned i håven, så jeg "beacher" den.

 

Det blir en kort og hektisk stund før jeg kan ta fisken i ordentlig øyesyn, en frisk og fin gjeldfisk, selvfølgelig merket etter vinteren, men ikke mager. Vekta tipper 2 kg med nesten 5 hg. Følelsen av ro og nær harmoni som jeg føler mens jeg fisker videre kan bare beskrives som så nært opp til lykke man kan komme i frisk tilstand. Det blir enda noen fisker, de fleste svømmer videre men en til blir med hjem, nok en gjeldfisk opp mot kiloen, det blir selvfanget sjøørret til 17. mai- middag i år :-) Det blir ikke det hvert år!

 

Jeg vet jo ikke, men når jeg drar hjemover denne dagen opplever jeg at jeg har litt mer spenst i stegene enn på hele vinteren.

 

 

E.

[Sailfish]

Fantastisk historie!

[Erlend]

Fantastisk historie!

 

Tusen takk, det er alltid artig å få tilbakemeldinger.

 

mvh Erlend