Den siste dagen ble nok den vanskeligste. God og mett etter ei ukes fiske, og sliten i ben og armer etter lange anmarsjer nesten hver dag. Og nesten ikke innsektsaktivitet. Sånn bortsett fra mygg da, som var kanskje enda mer bitevillig enn vanlig. I tillegg var det nesten bare «kjent» vann å fiske på denne dagen - jeg lar meg lett motivere av ei ny bakevje og et nytt brekk når det butter.

Det klekket noen baetiser klokken halv to. Det varte en halvtime og genererte noen «steikfisk.» Og så var det stille...

Da jeg sto oppi elva der så jeg to stykker - en av dem i oransje overall - komme oppover elva. Jeg tenker motepolitiet har sitt å si om skrikende oransje ved elva men jeg burde kanskje ikke si så mye med min oransje simms ryggsekk...

Over er pano-bilde av stedet jeg sto og mysa på da. Jeg vil jo tilbake dit, kan man si. I alle fall - inspirert av trusselen om måtte prate med fiskere som kom nedstrøms fra løp jeg opp i bushen og tok peiling på et sted to kilometer lengre oppe i elva.

Stemningen var dårlig der og - null aktivitet.  Jeg satte meg ned og kokte en velfortjent kopp kaffe, og rigga om litt til en NZ-indy og et par meter ekstra med fluor, og ble ganske raskt belønnet med en tellende fisk på 6hg. 

Noe annet som selvsagt skjer når jeg rigger om, er at det ganske raskt begynner å vake. Altså. Sporadiske vak som plasker litt her og der. Jeg byttet til en tørr EHC og kastet på noen av dem uten respons. Jeg fikk inntrykk av at flere av vakene ble generert av en og samme fisk som farta rundt på et relativt grunt område. Nå skulle jeg hatt en happy endig selvsagt men den gang ei. Ti minutter med litt plasking og så er det stopp. Null fisk i hoven.

Og de to fiskerne jeg hadde sett tok meg igjen. Og det gikk mye raskere enn jeg trodde. Jeez. 
 

Som avslutning på dagen ville jeg sjekke et sted oppsynsmannen hadde fortalt meg om. Sliten som jeg var var det ingen problemer med å motivere meg selv til å undersøke en ny fiskeplass - selv om jeg må gå fire kilometer for å komme fram. Heldigvis var halvparten av veien samme vei som til bilen, så helt feil var det jo ikke.

Plassen jeg kom fram til var et nydelig brekk foran en øy hvor elva deler seg i to.

Passende sted å avslutte dagen, turen og spise middag på! 

Da jeg satt der og gompa Real begynte det å vake ganske mye. En større fisk var oppe og lagde litt spetakkel utpå der og. Jeg kasta meg rundt og vadet ut og fløyt min EHC gjennom flytsonen til flere vak - uten resultat. Hm...

Selvsagt spiste fisken klekkere - og etter å ha montert på en sådan var det fast fisk et par ganger - uten at det var noe størrelse. Lufta ble og relativt raskt fylt av caddis, og det så på meg ut som det var disse som klekka ute i elva. Disse flyter ikke på overflata - de bare flyr avgårde med en gang de er knekt så noe ferdig innsekt var det åpenbart ikke no vits i. Jeg tenker jeg skulle skjønt at det var det som foregikk tidligere på dagen også - samt ved et par anledninger tidligere i uka. Så nå blir det en boks klekkere til jul!

Klekkingen var over på en halvtime. Jeg vadet tilbake til land, mens jeg takket elva for gavene jeg hadde fått og lovet å komme til bake igjen ved en senere annledning.

På vei til bilen begynte det å duskregne. Sånn perfekt klekkeregn. «Det er sikkert en episk klekking på favorittstrekket mitt nå» tenkte jeg. Men det får jeg aldri vite.