Mitt sureste minne er fra i fjor sommer. Jeg var på hytta, og hadde pekt meg ut et lite fjellvann på kartet. Jeg hadde aldri forsøkt stanga der, kun sett det fra avstand på fotturer. De gangene tenkte jeg alltid at det skulle være artig å ta med stanga opp dit, men avstanden fra hytta er 2-3 timers hurtig gange, så det ble som oftest å nøye seg med vann som lå nærmere. En dag bestemte jeg meg likevel for å ta turen, og etter nærmere 3 timer kunne jeg sette meg ned på noen flate svaberg å spise nistepakka og fyre opp primusen mens jeg speidet utover et flatt vannspeil. Det å sitte ved et nytt vann og bare speide, for så plutselig å se noe som bryter filmen - et stille vak av en luring som bare slurpet i seg hva det nå enn måtte være. Lenge satt jeg slik og forsøkte å få et overblikk. Det var ikke mange vak, men de som var vitnet om fisk med mange år på baken, uten alt for stor konkurranse om matfatet. Man får den sitrende følelsen, og lysten på å komme i gang overmannet fascinasjonen av å beskue de sløve vakene. Stanga ble montert, flueboksen kom frem. Så overtok panikken. Hvor i helvete var snella?
Jeg skal ta en ny tur til sommeren.