Lillevann

Fin. Hvilken krokstørrelse er det?

Takk for det! God oppsummering.

Det er ingen her som husker Lillevann.

Han kaster på ingen måte bra. Det er upresist og vinglete, i tillegg til at han lar stanga vandre langt før han starter fremkastet. Der taper han masse arbeidsvei, og de tilsynelatende lange kastene forutsetter da sannsynligvis betydelig overlining. Han burde hatt litt kyndig kasteinstruksjon, så kunne han blitt bra.

Kul fisk!

Det at man oppfatter at det skal være en menneskerett å slippe dyra sine ut i villmark uten at de skal være utsatt for fare representerer en merkelig mentalitet. Jeg disponerer en seter hvor det finnes opptegnelser og beskrivelser fra seterlivet langt tilbake i tid. På 1800-tallet var det relativt mye bjørn i det aktuelle området, men det skal ikke ha vært en eneste episode i setras historie hvor bjørnen tok husdyr. Det er beskrevet en episode som opplevdes som truende, men hvor bjørnen trakk seg bort. På den tiden levde bufe og seterjenter relativt tett på villdyr, uten at det ble oppfattet som spesielt traumatisk. Forskjellen fra nå var at man passet på dyra sine. Man fotfulgte de ikke, men det var alltid mennesker i nærheten av beiteområdene. Med dagens sauehold blir det helt annerledes. De bys jo fram som både mat og underholdning. Har forøvrig 2 episoder hvor jeg har støtt på sau mens jeg har gått på ski helt på slutten av året. Da jeg sa i fra til sauebonden ble han egentlig bare sur. Han hadde nok for lengst innkassert erstatning for sauene, og det at han måtte ut og hente ned avmagret sau på snøskuter var nok et ekstraarbeide han godt kunne vært foruten. Jeg vet ikke engang om han gjorde det.

Jeg har alltid brukt vesentlig av min tid i skog og fjell. Jeg har respekt for jakt som nødvendig forvaltning. Det jeg imidlertid aldri vil forstå er at jegere kan føle glede og tilfredshet over å felle et dyr. Jeg begriper det ikke. Det å sitte å posere ved siden av en død gaupe, som de færreste får anledning til å møte gjennom et langt liv, må jo bare være trist. Likevel ser de glade, fornøyde og stolte ut. Ikke er det mat, og ikke er det vanskelig. Sporjakt på gaupe med store jaktlag, hunder og kommunikasjonsutstyr gir jo ikke gaupa noen sjans i det hele tatt. Så hvorfor synes man det er gøy? Det begriper jeg ikke. Takke meg til de som jakter med kamera og zoom-linser. De kan jeg virkelig forstå.

En myk stang vil ikke oppleves rask, men det er mulig å se for seg en stang som er relativt stiv i topp og midt, men med dyp aksjon. I praksis vil dette oppleves som en myk stang, som også fremstår rask dersom den ikke lades fullt ut. Altså - aksjonen har en betydning.

De fleste moderne stenger kan man både underline og overline. Da forandres imidlertid egenskapene, og man skulle kanskje ha valgt en annen stang i utgangspunktet. For meg blir dette litt som å kjøpe en sportsbil, for deretter å legge i sandsekker for å gjøre den mindre direkte og følsom på styringen. Da har man kanskje valgt feil bil. Method med riktig snøre funker som fy til finfiske på kort hold, av den enkle grunn at høy følsomhet muliggjør høy presisjon.

Method 590. Glimrende allroundstang etter mitt syn. Den er jo rask, og ikke veldig tilgivende, så litt kasteerfaring er nok ingen ulempe.

Jeg har Method 590, og bruker SA ED #5. Vet at jeg kunne brukt høyere snøreklasser, men synes jeg mister litt finfølelsen dersom stanga lades for mye. Komboen er kjapp og presis, med umiddelbar respons på justeringer.

Jeg har aldri prøvd Sage X, men jeg ser at Sage Method stadig trekkes frem som en stang som få liker. Det benyttes uttrykk som kosteskaft, stiv, kjepp, etc. Det synes jeg er veldig rart. Method har gjennom 2 år vært en av mine allround favorittstenger, og jeg opplever den som en fiskestang - ikke en kastekjepp. Jeg synes jeg har utrolig kontakt med snøret, og kan med små justeringer av håndledd og vinkler forme og leke meg med buktene som om jeg skulle tegnet de med tusj. Med Method får jeg veldig god kontroll, noe som ikke er noen ulempe også ved finfiske.

Jeg tror at liner med tynn skyteline er mer utsatt enn liner med tykkere skyteline. Flere her snakker om SØ, og da vil det vel ofte være synkeliner som er forholdsvis tynne som benyttes. I tillegg trekkes fluene gjennom vannmassene, og er nok mer utsatt for rotering enn ved annet fluefiske. Kombinert med tykt spissmateriale som lettere overfører tvinn til selve lina. Jeg fisker ikke så mye SØ lenger, men benyttet mye SA Wet Cell (som siden har byttet navn) i synk 3. Det var en glimrende line, men jeg var mer utsatt for tvinn enn jeg er ved innlandsfiske.

Dersom man oppfatter fluefiske kun ut i fra tekniske termer, og søker å kompensere fluekastets begrensninger mot slukkasting gjennom frontvekt og skyting av line, er jeg for så vidt enig dine betraktninger. Det er imidlertid enklere å kjøpe seg en slukstang. Eventuelt med kastedupp og fluefortom. For de som vektlegger de estetiske sidene ved et fluekast, og mener at det handler om noe mer enn å fange fisk, ja, så anbefaler jeg å prøve en DT line.

Det er vel mest korrekt å si til "lengre vannkast" - hvor du har en del line ute. En DT-line vil i praksis alltid ha mest vekt bak, som du skriver, og stangtuppen vil være i kontakt med en forholdsvis tykk line som overfører energien bedre. Dersom du har hele klumpen på utsiden av et WF-snøre vil du ikke lenger ha mest vekt bak, og stangtuppen vil måtte jobbe med en tynn skyteline. Da blir timing veldig viktig. Dersom man er for treg vil klumpen legge seg for mye nedpå, og det blir umulig å løfte den. Et DT-snøre vil være litt mer tilgivende i forhold til timing. På korte kast med lite snøre ute er det naturlig å tenke seg at WF-snøret er bedre.