Gronnvbx

Januar 2016 «I år skal jeg fokusere på laksefiske,» sa jeg og sprettet en ny boks med CB pils. «Ikke noe ørretfiske?» spurte JK «Ikke annet enn eventuell bifangst jeg måtte få i Otra og Tovdalselva,» svarte jeg Juni 2016 «Hva er det du tenker på? Hvor gammel tror du at du er?» spurte kirurgen på klingende Bodødialekt. Jeg hadde nettopp fortalt om fjorårets treningsregime. Ettervirkningene av narkosen rotet fortsatt rundt i hodet og tøyset fælt med ærligheten. Kirurgen lente seg tilbake i stolen og la armene i kors over brystet. Han fortsatt; «Planen var at jeg skulle bruke tretti minutter på kneet ditt. Vet du hvor lenge du har vært under kniven?» «Nei» svarte jeg og frosøkte å holde en alvorlig mine. «Tre timer! Den ytre menisken var helt fin den, men den indre var klyvd inn til beinet. Jeg vurderte å sy den sammen, men endte opp med å runde den av. Hele medialmenisken måtte fikses på. Hvis du kommer tilbake med mensiken ødelagt en gang til og jeg finner ut at du har hoppet rundt med en ryggsekk full av sand og stein kan du glemme at jeg opererer på deg. Skjønner du?» Selv om også jeg er nordlending og har innebygd filter mot snarsinte sambygdinger, følte jeg meg litt som en syvåring som fikk kjeft av pappan sin. Flau, men andre ord. «Jeg legger om treningen til kun å gå rolige turer uten belastning» sa jeg og kikket på det store svarte krysset på høyrekneet. Lett å skjære i feil kne hvis man ikke lager et kryss som hinter om at det er DETTE kneet. Noen uker senere Jeg knep øynene sammen i smerte og bannet lavt på innpust. Det føltes som elektriske støt hver gang jeg satte høyrefoten ned. Ryggsekken gjorde det ikke bedre. Selv om ryggsekken kun var fylt med to ekstra spoler, en flueboks, to Red Bull, en flaske vann og en matpakke, var smertene på grensen til uutholdelige. I tillegg til å kunne ta med litt ekstra på turen har ryggsekken hva Microsoft ville kalt «An Added Feature». Selve bæremeisen kan vippes ut slik at den blir en klappstol. Herlig! Jeg ramlet ned på stolen og tørket svetten vekk fra pannen. Klokken var halv fem og jeg myste utover morgendisen som steg opp fra elven. «Faen så dårlig form jeg er i!» tenkte jeg og åpnet en brystlomme på vadejakka. ‘Tramadol’ og en rød varseltrekant prydet esken jeg lette etter og fant. Mens jeg ventet på at tabletten skulle gjøre jobben sin, nemlig å viske ut etthvert spor av smerte, rigget jeg stangen. Jeg kjøpte den for tre år siden og har så langt tatt to laks på den. Zpey Inspire Classig Style er navnet. Den er tolv fot og seks tommer lang i henhold til det imperiale målesystemet. Ja, og så er den en åtterstang. Det holder det. Klokka var snart fire på morgenen og disen begynte å stige opp fra elven i en stille protest mot solens ankomst. Fortommen fikk en ny tippet og i enden festet jeg en Allys Shrimp. Noen dager tidligere hadde jeg fått litt opplæring av Trond Teigen i hvor det kunne være lurt å fiske. Jeg lyttet til hvert eneste ord som ble sagt og la meg på minne merker i terrenget som jeg kunne søke tilbake til uansett vannstand. Erfarne laksefiskere som Trond skal man høre på. Selv om laksefiske på ingen måte kan sies å være en eksakt vitenskap, vil nok sjansene for å kroke en laks eller to øke hvis man følger råd og tips fra dem som vet hva de snakker om. Jeg reiste meg og vadet forsiktig ut inntil jeg stod med vann sånn ca til knærne. Tabletten sløret smertene i høyrekneet og jeg følte meg fantastisk heldig som får leve i et slikt land som dette. Godfølelsene var veldig påvirket av virkestoffene i tabletten. Det første kastet lot jeg gå nitti grader på strømmen siden elven rant litt sakte og jeg ville ha fart på flua når den gikk inn mot kulpen foran brekket nedenfor meg. Den kjente følelsen av ingenting gjorde at jeg plottet ut et nytt kast. Jeg stabbet meg forsiktig et par meter lengre nedstrøms og gjorde min tolkning av kasteteknikken ‘Spey’. Snøret rettet seg ut og svingte inn mot strømskillet. «Godt kast» mumlet jeg. Raske vibrasjonen i snøret. Jeg slapp snørebukten. Så kom utraset. «Ådæven!» tenkte jeg og la på litt mer brems. «Det er laks...det er jo faensprettemeg laks!» Noe tungt beveget hodet fra side til side. Deretter raste den ut i strømmen for så å ta strake veien oppover. Jeg løftet stanga og rygget så raskt jeg turte mot land. «Må ikke få slakk på snøret!» tenkte jeg og spolte inn snøre så fort jeg kunne. En lang, kileformet laks skar gjennom vannflaten. Jeg så den krystallklart der den hoppet oppstrøms opp av vannet. Hele laksen var i lufta. Sølv og mørkeblå. Nygått. Jeg senket stanga og lot snøret forlate snellen. Den stanset, snudde og pilte nedstrøms mot kulpen hvor den stanset i strømskillet. «Den må ikke få hvile, må ikke komme til hektene igjen» tenkte jeg og løftet opp stanga. Den fulgte mostridig et par meter før den igjen tok fart oppstrøms. Igjen måtte stanga til værs mens jeg forsøkte å få inn snøret på snella for å forhindre kontakt med bunnen. Jeg kikket bak meg og tok de siste stegene opp på tørt land. Jeg måtte finne et sted å lande den. Rett nedenfor meg var det en liten sandflekk som så ut som et egnet sted å dra i land en laks på kanskje fem-seks kilo. Vekten var ren gjetning, men det føltes som om jeg var i riktig område med tanke på vekt. Laksen var lei av å stå i strømmen og tok turen nedover igjen. Idet den entret strømskillet mot kulpen vendte den bredsiden til. «Ikke faen!» mumlet jeg og løftet stanga. Den fulgte etter mot land. Så kom den opp av vannet igjen, men denne gangen formet den en S med kroppen. Jeg løftet stanga for å spenne opp snøret. Den landet med et plask og kom i høy fart rett mot meg før den skar oppstrøms. Denne gangen hadde jeg ikke noe sted å gjøre av stanga, og jeg rakk ikke å spole inn snøre. Jeg kjente steinene hugge mot fortommen. Så kom snøret opp av vannet. Jeg hadde mistet laksen. Normalt ville følelsene ha utløst en ordflom av styggeste bannskap en nordlending kan tenke seg og et raseriutbrudd et neshorn ville misunt. Men ikke denne gangen. Jeg stod helt stille og kikket utover elven. Foran meg løftet disen seg, jaget på flukt av solen, men alt jeg så var en laks som kom seilende gjennom luften. Om og om igjen lagde den et perfekt snitt i vannflaten og viste seg i all sin prakt og skjønnhet et brøkdels sekund før den forsvant i vannmassene. Det var stille. Jeg var lammet. Jeg var kvalm. «Det var kanskje knuten?» tenkte jeg og trakk til meg snøret. Tippeten var lysegrønn unntatt de siste femten centimeterne. Kontakt meg steinene hadde farget tippeten hvit, som om noen hadde pusset den med sandpapir. «Jeg skulle ikke rygget på land. IDIOT! Tulling!». Tanken på at en utkjørt laks nå svømte rundt med en flue i munnen gjorde meg enda kvalmere. Jeg harket og spyttet et par ganger. Det føltes som om jeg holdt på å kaste opp. Igjen og igjen hoppet laksen. Igjen og igjen. September 2016 Jævla laksefiske! Det er min kortfattede konklusjon etter å ha mistet seks laks etter et enormt antall timer på jakt etter en fisk som ikke tar til seg føde. Jeg har gitt opp. Jeg hater å gi opp. Hater! Men denne gangen har jeg altså gitt opp. Jeg har prøvd det meste. Hurtig synk (3D), sakte synk, hover og flyt. Store fluer, mellomstore og små fluer. Grønne, oransje, blå, brune, sølv. Riffling Hitch, aktivt inntrekk, la flua flyte med strømmen. Seks laks mistet! Den første mistet jeg på fordi fortommen kom i kontakt med steiner og ble slitt av. De andre fem var rett og slett ikke kroket skikkelig og jeg berget flua . Tre ganger så jeg laksene jeg mistet. Det er nok til å viske ut enhver form for fiskeglede og tilintetgjøre lysten til å forsøke igjen. Jævla laksefiske! I sommerferien besøkte kona mi foreldre og vennene sine, mens guttungen og jeg dro nordover for å besøke min mor. Om jeg fisket? Selvsagt. Jeg kommer fra en øyrik kommune og jeg kan fiske stort sett hvor jeg vil. Det er svært få innbyggere der oppe som sperrer av tilgangen til havet. Skilt med ”Adgang forbudt!” og ”Privat!” er mangelvare i motsetning til der jeg nå bor. Videre finner man ikke benker og bord langs havet plassert der for å få det til å se ut som om man er i ferd med å ta seg inn på et privat område. Det finnes her på Sørlandet. I mangfold. Jeg kan ikke tenke meg mindre gjestfrie mennesker enn hytteeiere her på Sørlandet. Jeg satte personlig rekord på stangfiske fra land mens jeg var der. En sei på seks kilo bet på kroken og ble med hjem. Samme dag landet jeg et par torsk rett under fem kilo hver og et par makrell. Sistnevnte brukte jeg som agn. Fisket i Nord-Norge var rett og slett fantastisk. Dessverre landet jeg ikke en eneste sjøørret, men jeg så dem følge etter. Store, blanke fisk som mistet lysten da makrellen kom pilende for å ta kroken. Jeg visste at jeg kom til å få fisk, og jeg fikk fisk. Torsk, sei, lyr og agn. Det var fire år siden sist jeg besøkte hjemstedet mitt og denne gangen tok jeg med meg et enormt savn på turen sørover. Jeg vekket til live fiskeren i meg. Fiskeren som ønsker å sette line, garn og snik etter flyndre, brosme, torsk og kanskje uer. Fiskeren som mener det er OK å fiske etter laks, men gjør det fra dorgende fra båt. Denne høsten og vinteren kommer jeg til å bruke mye tid til å tenke på hva jeg vil drive med av hobbyer i tiden fremover. Det eneste jeg vet er at laksefiske ikke kommer til å få like mye fokus som det fikk i år.

Det krever sitt dette med å bli fluefisker. Min største tabbe så langt må kunne tilskrives manglende erfaring i kombinasjon med manglende evner til å tenke klart i en situasjon hvor jeg var noe irritert. Sistnevte var en tilstand jeg ofte befant meg i den første tiden som fluefisker. Med sola midt i øynene forsøkte jeg for aller første gang å kaste bakover grunnet feil på vindretningen. Den nylig innkjøpte flua havnet selvsagt et godt stykke opp i en bjørk foran meg som jeg i utgangspunktet hadde håpt ikke å treffe. Jeg fant en grein på bakken som dannet en liten V i enden. Perfekt. Jeg entret V-en over greinen hvor flua dinglet og begynte å trekke den nedover. Jeg fikk fatt i flua som nå befant seg i enden av en veldig oppspent grein. Jeg var lykkelig i et bittelite sekund før hjernen valgte å koble ut essensielle deler av kroppen som kunne vært greit å ha med inntil flua var løs. Høyrehånden fortsatte å holde rundt flua mens venstrehånden slapp taket. Idet greina akselererte oppover, forsvant krok og mothake inn i tommelen. Perfekt kroket stod jeg måpende og så på greina som stod i bue, og jeg rakk å tenke ”Hva ryker først?” før flua løsnet fra greina. Impulsivt og ganske så forbannet røsket jeg flua ut av tommelen. Det gjorde vondt. Veldig vondt. Etter en pause med kaffe og brødskiver med brunost og bloddråper, valgte jeg å fortsette å fiske.Jeg kastet og driftet, kastet og driftet. Ca en time senere floket snøret seg i gresset ved siden av meg. Jeg stakk hånda ned i det jeg trodde var gress og dro løst snøret. Hjernen bladde nok en gang opp uttrykket ”Måpende Bjørn” idet jeg så at neven var full av brennesle. Jeg gikk tilbake til bilen og kjørte hjem med en hoven og rød venstrehånd og en dyp flenge i høyre tommel som trengte behandling.

Plasser: Gjerne brakkvannspoll (blanding av salt- og ferskvann) i form av en vik hvor det er tilsig fra en bekk eller flere. Tok en fin SØ sist søndag i en slik vik her i Kristiansand. Tok den på Hoover Shrimp med Guideline Coastal Slow Intermediate, så reken legger seg ca 30 - 50 cm under vannskorpen. Lyse dager: Lyse imitasjoner. Mørke dager: Mørke imitasjon (skaper gode silhuetter). Er greit om det ikke blåser mer enn at du får ut snøret. Ja, og så bør det være isfritt... Hastighet på inntrekk bør varieres. Søndagsørreten slo til på sakte inntrekk.

Bandt selv Superflua og testet dem på Lista sist lørdag. Dødelig effektiv på sjøørret, lyr, sei, makrell og en knurr (subbet den nok litt dypt). Anbefales!! Flashen holder seg dessuten lengre når du kan trekke vekk tuben før kroken fjernes med tang.

Første helgen i juli tilbrakte jeg sammen med JK, sau, ørret og knott et godt stykke nord av Kristiansand. Personlig rekord på bruørret ble det også. http://www.bjornsfluefiske.net/bjornsfluefiske.net/Historier/Innlegg/2015/7/3_Fire_dager.html Tips: Internet Explorer kan rote det til mht innhold og bilder. Bruk gjerne Opera, Google eller Firefox hvis bloggen ser litt merkelig ut på IE.

1 stk Greys snelle for 8 til 9 snøre med to reservespoler 1 stk 8 til 9 kasteklump, flyt fra Guideline Skyteline Backing på alle spolene 4 stk Streaking Caddis #10 2 stk Allys Shrimp Og jeg som egentlig kjørte til butikken for å kjøpe cdc....

Hei, Mistanken min faller på Leptophlebia marginata selv om den egentlige klekkeperioden burde vært over/I sluttfasen. Mvh Bjørn

Takk for at du forsøkte. Enkelte weblesere, og spesielt Internet Explorer sliter sterkt med bruk av JavaScript samt andre funksjonaliteter som benyttes i iWeb, som jeg benytter for min blogg. Tekstrammer, bilder, skygger og andre effekter overlapper hverandre eller fremstår som det eneste kaos. Jeg skal forsøke å huske å bruke skrifttyper som er felles for Internet Explorer, Firefox, Google Chrome etc neste gang jeg skriver. Men du kan forsøke å gå på Internet Options og sjekke om JavaScript er slått på (Enabled), eller velge en annen nettleser. Google Chrome funker fint. Send gjerne en PM med mailadressen din hvis du vil ha fortellingen i pdf. Mvh Bjørn

Jeg forsøkte å skrive om fisketurene mine i 2014 på engelsk i et noenlunde håp om å treffe et større publikum. Men hvis man stikker fingeren i jorden og er ærlig med seg selv, er Norge for tørrfluefiskere etter brunørret kanskje en smule i retningen "sært", selv om temaet fluefiske er internasjonalt. Vel, i den grad du liker å lese finner du her resultatet etter mange timer elvelangs etter ørret og noe jeg bare møtte forsøke: Laksefiske. Det forutsetter kun et ting: Du må kunne lese engelsk. Mvh Bjørn Grønnvold (Gronnvbx) 2014 Fly fishing stories.pdf

Jepp, etter et kanskje bortkastet forsøk på å skrive om fisketurene i 2014 på engelsk i den tanke om å nå et potensielt større publikum, har jeg endelig løftet ræva opp av stolen og gitt meg i kast med sesong 2015...på norsk. Skrivekløen er som fiskelysten: Tilbake! Hvis du kunne tenkte å lese om dagen jeg fikk en laks på 7.7 kg, eller da jeg fisket i en elv langt fa.. i vold oppi fjellet, kan du sende meg en pm med mailadressen din, så sender jeg gjerne turbeskrivelsen jeg jobbet med i fjor...på engelsk i sånn ekte pdf. Men, hvis du ønsker å lese på norsk hvordan det var å fiske i et vann på Sørlandet fra første til tredje mai i år finner du historien og bildene her: http://www.bjornsfluefiske.net/bjornsfluefiske.net/Historier/Innlegg/2015/5/1_2015_-_Sesongstart_trrfluefiske.html

Apropos Stein, se gjerne hvordan du løfter et synkesnøre opp fra vannet før du evt speyer det nederst på denne siden: http://fluefiske.net/nyttige-kastetips-fra-gronberg/ NB: Som Stein er jeg stor fan av det vanlige overhodetkastet. Jeg håper du kan lære litt av min største feil (som det tok ca 2 år før noen fortalte meg at jeg hadde): Ikke legg for mye kraft i begynnelsen av kastet. Er man kraftig i armene er det enkelt å "peise" til, noe som gjør at snøret slår raskt opp for deretter å gå raskt ned for til sist å miste all kraft: http://www.flyfisherman.com/feature/fly-casting-overcoming-the-tailing-loop/ Konklusjon: Tenk "zzzaaAAAPP" (som filmen som sikkert ikke staves slik). SVÆRT lite kraft i begynnelsen av kastet for deretter å sette bukten på slutten med ordentlig kraft. Og for guds, allahs, buddhas, tors, odins og alle andre guders skyld: GLEM at du har et håndledd. Ikke rør håndleddet! For da fucker du til alt du forsøker å få til. Skyteklumper er artige å kaste med, men intermediatesnøret (det mellom skyteklumpen og backingen) kan virke litt vanskelig å håndtere pga materialet. Hvis du vil ha et litt tykkere intermediatesnøre er det bare å snakke med Stein og forberede kontoen på en kjapp reduksjon.

På Sørlandet har døgnfluene har gjort sitt på denne siden av sommeren. Nymfer klamrer seg til steiner og krabber i mudderet mens vi fluefiskere lurer på om det blir noen høstklekkinger etter hvert. Pauserommet fylles med fotball-VM, familieferie og varianter av fluefiske over temaet landinsekter, vårfluer og kanskje til og med nymfer. Noen av oss tar turen opp i høyden og forsøker å henge med på døgnflueklekkinger med vekslende hell. Mens Nederland og Cost-Rica flyttet ballen rundt på midtbanen begynte en ide å ta form. Jeg ville forsøke meg på laks. Kanskje jeg kunne få innblikk i en hobby jeg så langt ikke har hatt forståelse for. Kanskje ville også jeg finne ut hva andre ser i sporten? Fiskeravgift: 240 Døgnkort Mandalselva Sone 3: 300 2 stk tubefluer og 3 stk andre fluer: 305 Veldig tykk fortom: 95 Tippet 0.33: 175 Sum: 1.115 Døgnkortet startet klokken 00:00, og klokken 00:10 labbet jeg mot fossen på Øyslebø mens noen hegrer skrålte i natten. Fuglesang er gjerne noe som kan krydre den naturopplevelsen det er å fiske med flue i elv, men hegresang/skrik/skrål sorterer på ingen måter inn under «krydder». Den er bent fram skummelt når de uten forvarsel, gjerne mens jeg er innhyllet i tåke og nattemørke, skriker til som om himmelen revner. Men ingenting er uten nytte. De bidro til at jeg holdt meg våken. Veldig våken. Min kjære Winston GVX 9’ #8 var konvertert fra sjøørret- til laksefiske, dvs satt opp for større og tyngre fisk. Stangen rigget jeg ved bilen og en svart, langhåret tubeflue dekorerte snellen med et lite gullfarget anker i enden. Kraftig skyts dette. Bare tippeten fortonet seg som en trosse, mens tre mothaker på kroken vitnet om liten mulighet for en eventuell fisk å komme seg løs. Vannstanden i elven var visstnok bra. Siden dette var første gang jeg forsøkte å fiske i elven, hadde jeg ingen forutsetning for å mene det ene eller det andre, så jeg nikket på hodet og tenkte «Ja, dette er sikkert OK vannføring.» Nedenfor hytten/gapahuken kastet jeg over fossen og lot fluen drifte litt nedstrøms før jeg stoppet snøret og fluen hakket seg gjennom elveløpet. Jeg har lært at man skal kaste nedstrøms, ca 45 grader, få kontakt med fluen og la den krysse strømmen for deretter å trekke inn. Man kan gjerne «pilke» litt over kulper og mens inntrekket skjer. Deretter er det bare å gjenta. Flytte seg en meter lengre nedstrøms, og gjenta. Når man står med en liten foss foran seg, er det å flytte seg nedstrøms ikke en opsjon. Konsekvensen innbefatter gjerne dykkere, negativ medieoppmerksomhet og et hodegjerde i utsøkt granitt. Så jeg flyttet meg sakte men sikkert rundt bakevjen men fluen gang på gang ble plassert i vannet. Selv om fiskekortet var noe dyrt i forhold til hva jeg er vant til å betale, er ikke prisen spesielt høy når man tar en kikk rundt seg. Langs elven er det opparbeidet gangveier, trapper, gapahuker, toaletter og grillplasser som gir selv den mest ukondisjonerte fiskeren tilgang til en av Norges mest populære lakseelver. Jeg vil gå så langt i hevde at til og med rullestolbrukere vil kunne nyte godt av arbeidet som er lagt ned. Veldig positivt med andre ord. Men en snikende, ukomfortabel følelse begynte å feste seg. Det hele virket for enkelt. Ikke den delen som handler om å få laksen til å glefse til blingen på enden av tippeten, men tilkomsten, mulighetene. Klokken bikket fire idet jeg plukket opp ryggsekken og gikk mot bilen. En tykk og kjølig tåke hadde lagt seg over elven som for å skjule nattens aktiviteter. Det sammenfalt med behov for å hvile kastearmen og inntak av kaffe. I bilen studerte jeg kartet for sone 3 og bestemte meg for å krysse broen og kjøre til enden av veien på østsiden av elven. Etter å ha lagt femti kroner i en konvolutt med bilens registreringsnummer og tidspunkt for passering, kjørte jeg oppover langs elven mens jeg tenkte på om skattemyndighetene fikk sin del av kaka. Det lå mange konvolutter i stålkassen. Kanskje pengene går med til vedlikehold? Jeg parkerte ved hyttene i enden av veien og kikket utover elven mens kaffetermosen ble hentet frem sammen med brødskiver med salami og potetsalat. Det skal ikke mye til for å løfte humøret og fiskelysten, så etterhvert byttet jeg til en mer oransje blingflue siden det begynte å lysne og pælmet i vei. Det er noe dissens om hvordan man skal gå til verks for å avfiske kulper og renner. Noen mener at man skal fiske seg metodisk nedstrøms, mens andre mener at «Rett-På-Sak» strategien er best. Sistnevnte begrunnes med at da har ikke laksen sett flua så mange ganger at den er lei av den når du til sist plasserer den foran snuten dens. Så jeg varierte litt mens jeg stadig forflyttet meg oppover elven. I rennene fisket jeg meg nedstrøms. I kulpene gikk jeg rett på sak. Siden jeg hverken kjente en eneste antydning til noe annet enn bunnen i ny og ne, byttet jeg fluer litt dann og vann, og lot det stå til. Jeg forserte til og med skogen i enden av veien for å komme meg til en odde som gav meg mulighet til å kaste over til en renne pluss en stor bakevje rett nedenfor. Ingenting. Tre hundre kroner hadde gitt meg rett til å fiske i elven. Ikke garanti for å få fisk. Men det hele føltes mer og mer ukomfortabelt. Når jeg fisker etter ørret er vakene avslørende. Jeg kan se hvor fisken står og jeg kan observere hva den tar. Det kan du ikke med laksen. Blindfiske er hva man driver på med, og jeg er ikke spesielt begeistret for metoden. Joda, jeg fisker gjerne med nymfe fra tid til annen, men da på fisk jeg har sett, men som ikke stiger nevneverdig i vannsøylen. Men i en humusfarget elv med god vannføring kan du glemme å se laksen. Ergo fisker du i blinde, og det er forstyrrende for en ørretfokusert fluefisker. Solen hadde gitt liv til knotten og klokken ni gikk jeg mot bilen med en ny samling knottbitt. Jeg ville se om det var en annen plass jeg kunne forsøke meg på, selv om trøtte og tunge øyelokk truet med å stenge utsikten. Tre menn med 12’ to-håndsstenger hadde stilt seg opp som en eksekusjonspelotong nedenfor hyttene. Det var imponerende å se hvordan tunge skyteklumper ble speyet selvsikkert og klokkerent utover kulper og renner. Så jeg bestemte meg for å skremme livet av vedkommende som stod nærmest. Gresset på elvebredden var nyklippet som den fineste plenen, så han hørte ikke at jeg tok oppstilling fire meter bak ryggen hans. Jeg ventet til han slo en snakeroll og idet stangen gikk bak for å ankre snøret utbrøt jeg høyt og tydelig: «FÅR DU NOE?» At han ikke kastet stangen og seg selv i elven var mildt sagt meget imponerende. Men sørlendinger er herlig ydmyke, så etter å ha trukket inn snøret som lå litt foran og bak ham og summet seg litt, svarte han; «Nei, nå satte du en støkk i meg. Det er en vanskelig elv dette. Jeg har ikke kjent noe så langt.» De to andre som stod litt lengre ned langs elven rettet oppmerksomheten i min retning, og den nærmeste av dem lurte på hva jeg hadde i enden av tippeten og om jeg hadde fått noe. «Ikke annet enn kontakt med bunnen. Har fisket siden midnatt når fiskekortet slo inn, men uten reslutat». Han vadet til land og tok en kikk på fluen som var festet til snellen. «M….joooda, det er riktig flue dette,» sa han og viste meg sin flue, en perfekt kopi. Han hadde altså fasiten. Vi ble stående og prate litt, og jeg fikk noen tips om et par andre steder kombinert med en advarsel om at det var ferietid og at mange andre hadde funnet veien til elven. Deretter vadet han ut og synkronspeyet med de to andre. Jeg kjørte oppover mot Laudal mens jeg kikket utover elven og spredte klynger av fiskestenger. Biler med danske og tyske skilt, vitnet om at også andre nasjoner var representert. Jeg fikk øye på to menn ikledd tweed og gummivadere med alvorlige ansikt og bambusstenger. For tre hundre kroner hadde jeg også fått litt teater. Artig. På vei hjem fikk jeg god tid til å tenke over hva laksefiske dreier seg om. Én dag i elv på jakt etter laks, kvalifiserer neppe til annet enn en kjapp sammenligning, og kanskje en uhildet konklusjon. Jeg vil ikke si at laksefisket er en rikmannssport, til det er prisene overkommelige for de fleste. Og jeg kan forstå at det må være en stor opplevelse å få en kampvillig laks på kroken. Men for meg handler fiske om så mye mer. Jeg liker å være alene når jeg fisker sammen med tankene mine og lyden av naturen. Jeg er nok en sær fyr, men det er slik jeg er. Jeg vil lure meg innpå ørreten og tyvtitte på den uten at den vet at jeg er der. Jeg vil se hva den spiser og forsøke å lure den til å tro at det jeg presenterer foran den, er i samme gate. Og jeg vil sette fisken tilbake med unntak av en og annen matfisk. Jeg vil også ha en følelse av at jeg har jobbet for å komme til akkurat dette stedet. Gått et stykke. Svettet en del. Bannet litt. Gjort meg fortjent til å være der. Jeg blir nok ingen laksefisker, men det var interessant å gjøre et lite forsøk. jeg kommer kanskje til å forsøke en annen gang, et annet år. Hvem vet? Avslutningsvis kunne det vært av interesse å høre om din erfaring med forsøksfiske etter laks, så skriv gjerne noen i ord hvis også du har vært litt ‘alternativ’ en gang.

Når du: kroker fisk i søvne og våkner fordi du har klappet til deg selv. ryker en ørret og sorgen ikke slipper taket før.....ikke slipper taket. midt i et møte avbryter presentasjonen med "ÅÅååååååh!" fordi sjøørreten i bukta utenfor vakte. mottar mail om definisjonen på autisme. rusler sliten og medtatt hjem etter en flere fiskeløse dager med et spørsmål i hodet "Hva faen er det jeg driver på med?", for senere på kvelden å binde fluer som skal lokke frem fisken. kontinuerlig overvåker sporingen av pakken fra Skitt Fiske stempler alle fluefiskere som notoriske lystløgnere, inkludert deg selv.

Kjøpte en Orvis Access 9' #4 Tip Flex i fjor vår. Den ble og blir mye brukt med en #5 Guideline Presentation. Snørevekten passer godt på en noe stiv stang og gir kjapp aksjon. God å speye med? Nei. Til det er det for lite aksjon i stanga, og da kommer Gatti'en frem. I tillegg er stangen presis så lenge kasteren er det Har Orvis Access og Hydros sneller med ekstraspoler. Lette og følsomme sneller med fin lyd de få gangene jeg har opplevd utras.

Kan bekrefte klekking av E. danica i Rørosomårdet sist uke. Vanntemp ca 8 grader, luft ca 6. Ikke noe sprutklekking, men en og annen danica plasket rundt på overflaten i det minste.