Gronnvbx

Januar 2016 «I år skal jeg fokusere på laksefiske,» sa jeg og sprettet en ny boks med CB pils. «Ikke noe ørretfiske?» spurte JK «Ikke annet enn eventuell bifangst jeg måtte få i Otra og Tovdalselva,» svarte jeg Juni 2016 «Hva er det du tenker på? Hvor gammel tror du at du er?» spurte kirurgen på klingende Bodødialekt. Jeg hadde nettopp fortalt om fjorårets treningsregime. Ettervirkningene av narkosen rotet fortsatt rundt i hodet og tøyset fælt med ærligheten. Kirurgen lente seg tilbake i stolen og la armene i kors over brystet. Han fortsatt; «Planen var at jeg skulle bruke tretti minutter på kneet ditt. Vet du hvor lenge du har vært under kniven?» «Nei» svarte jeg og frosøkte å holde en alvorlig mine. «Tre timer! Den ytre menisken var helt fin den, men den indre var klyvd inn til beinet. Jeg vurderte å sy den sammen, men endte opp med å runde den av. Hele medialmenisken måtte fikses på. Hvis du kommer tilbake med mensiken ødelagt en gang til og jeg finner ut at du har hoppet rundt med en ryggsekk full av sand og stein kan du glemme at jeg opererer på deg. Skjønner du?» Selv om også jeg er nordlending og har innebygd filter mot snarsinte sambygdinger, følte jeg meg litt som en syvåring som fikk kjeft av pappan sin. Flau, men andre ord. «Jeg legger om treningen til kun å gå rolige turer uten belastning» sa jeg og kikket på det store svarte krysset på høyrekneet. Lett å skjære i feil kne hvis man ikke lager et kryss som hinter om at det er DETTE kneet. Noen uker senere Jeg knep øynene sammen i smerte og bannet lavt på innpust. Det føltes som elektriske støt hver gang jeg satte høyrefoten ned. Ryggsekken gjorde det ikke bedre. Selv om ryggsekken kun var fylt med to ekstra spoler, en flueboks, to Red Bull, en flaske vann og en matpakke, var smertene på grensen til uutholdelige. I tillegg til å kunne ta med litt ekstra på turen har ryggsekken hva Microsoft ville kalt «An Added Feature». Selve bæremeisen kan vippes ut slik at den blir en klappstol. Herlig! Jeg ramlet ned på stolen og tørket svetten vekk fra pannen. Klokken var halv fem og jeg myste utover morgendisen som steg opp fra elven. «Faen så dårlig form jeg er i!» tenkte jeg og åpnet en brystlomme på vadejakka. ‘Tramadol’ og en rød varseltrekant prydet esken jeg lette etter og fant. Mens jeg ventet på at tabletten skulle gjøre jobben sin, nemlig å viske ut etthvert spor av smerte, rigget jeg stangen. Jeg kjøpte den for tre år siden og har så langt tatt to laks på den. Zpey Inspire Classig Style er navnet. Den er tolv fot og seks tommer lang i henhold til det imperiale målesystemet. Ja, og så er den en åtterstang. Det holder det. Klokka var snart fire på morgenen og disen begynte å stige opp fra elven i en stille protest mot solens ankomst. Fortommen fikk en ny tippet og i enden festet jeg en Allys Shrimp. Noen dager tidligere hadde jeg fått litt opplæring av Trond Teigen i hvor det kunne være lurt å fiske. Jeg lyttet til hvert eneste ord som ble sagt og la meg på minne merker i terrenget som jeg kunne søke tilbake til uansett vannstand. Erfarne laksefiskere som Trond skal man høre på. Selv om laksefiske på ingen måte kan sies å være en eksakt vitenskap, vil nok sjansene for å kroke en laks eller to øke hvis man følger råd og tips fra dem som vet hva de snakker om. Jeg reiste meg og vadet forsiktig ut inntil jeg stod med vann sånn ca til knærne. Tabletten sløret smertene i høyrekneet og jeg følte meg fantastisk heldig som får leve i et slikt land som dette. Godfølelsene var veldig påvirket av virkestoffene i tabletten. Det første kastet lot jeg gå nitti grader på strømmen siden elven rant litt sakte og jeg ville ha fart på flua når den gikk inn mot kulpen foran brekket nedenfor meg. Den kjente følelsen av ingenting gjorde at jeg plottet ut et nytt kast. Jeg stabbet meg forsiktig et par meter lengre nedstrøms og gjorde min tolkning av kasteteknikken ‘Spey’. Snøret rettet seg ut og svingte inn mot strømskillet. «Godt kast» mumlet jeg. Raske vibrasjonen i snøret. Jeg slapp snørebukten. Så kom utraset. «Ådæven!» tenkte jeg og la på litt mer brems. «Det er laks...det er jo faensprettemeg laks!» Noe tungt beveget hodet fra side til side. Deretter raste den ut i strømmen for så å ta strake veien oppover. Jeg løftet stanga og rygget så raskt jeg turte mot land. «Må ikke få slakk på snøret!» tenkte jeg og spolte inn snøre så fort jeg kunne. En lang, kileformet laks skar gjennom vannflaten. Jeg så den krystallklart der den hoppet oppstrøms opp av vannet. Hele laksen var i lufta. Sølv og mørkeblå. Nygått. Jeg senket stanga og lot snøret forlate snellen. Den stanset, snudde og pilte nedstrøms mot kulpen hvor den stanset i strømskillet. «Den må ikke få hvile, må ikke komme til hektene igjen» tenkte jeg og løftet opp stanga. Den fulgte mostridig et par meter før den igjen tok fart oppstrøms. Igjen måtte stanga til værs mens jeg forsøkte å få inn snøret på snella for å forhindre kontakt med bunnen. Jeg kikket bak meg og tok de siste stegene opp på tørt land. Jeg måtte finne et sted å lande den. Rett nedenfor meg var det en liten sandflekk som så ut som et egnet sted å dra i land en laks på kanskje fem-seks kilo. Vekten var ren gjetning, men det føltes som om jeg var i riktig område med tanke på vekt. Laksen var lei av å stå i strømmen og tok turen nedover igjen. Idet den entret strømskillet mot kulpen vendte den bredsiden til. «Ikke faen!» mumlet jeg og løftet stanga. Den fulgte etter mot land. Så kom den opp av vannet igjen, men denne gangen formet den en S med kroppen. Jeg løftet stanga for å spenne opp snøret. Den landet med et plask og kom i høy fart rett mot meg før den skar oppstrøms. Denne gangen hadde jeg ikke noe sted å gjøre av stanga, og jeg rakk ikke å spole inn snøre. Jeg kjente steinene hugge mot fortommen. Så kom snøret opp av vannet. Jeg hadde mistet laksen. Normalt ville følelsene ha utløst en ordflom av styggeste bannskap en nordlending kan tenke seg og et raseriutbrudd et neshorn ville misunt. Men ikke denne gangen. Jeg stod helt stille og kikket utover elven. Foran meg løftet disen seg, jaget på flukt av solen, men alt jeg så var en laks som kom seilende gjennom luften. Om og om igjen lagde den et perfekt snitt i vannflaten og viste seg i all sin prakt og skjønnhet et brøkdels sekund før den forsvant i vannmassene. Det var stille. Jeg var lammet. Jeg var kvalm. «Det var kanskje knuten?» tenkte jeg og trakk til meg snøret. Tippeten var lysegrønn unntatt de siste femten centimeterne. Kontakt meg steinene hadde farget tippeten hvit, som om noen hadde pusset den med sandpapir. «Jeg skulle ikke rygget på land. IDIOT! Tulling!». Tanken på at en utkjørt laks nå svømte rundt med en flue i munnen gjorde meg enda kvalmere. Jeg harket og spyttet et par ganger. Det føltes som om jeg holdt på å kaste opp. Igjen og igjen hoppet laksen. Igjen og igjen. September 2016 Jævla laksefiske! Det er min kortfattede konklusjon etter å ha mistet seks laks etter et enormt antall timer på jakt etter en fisk som ikke tar til seg føde. Jeg har gitt opp. Jeg hater å gi opp. Hater! Men denne gangen har jeg altså gitt opp. Jeg har prøvd det meste. Hurtig synk (3D), sakte synk, hover og flyt. Store fluer, mellomstore og små fluer. Grønne, oransje, blå, brune, sølv. Riffling Hitch, aktivt inntrekk, la flua flyte med strømmen. Seks laks mistet! Den første mistet jeg på fordi fortommen kom i kontakt med steiner og ble slitt av. De andre fem var rett og slett ikke kroket skikkelig og jeg berget flua . Tre ganger så jeg laksene jeg mistet. Det er nok til å viske ut enhver form for fiskeglede og tilintetgjøre lysten til å forsøke igjen. Jævla laksefiske! I sommerferien besøkte kona mi foreldre og vennene sine, mens guttungen og jeg dro nordover for å besøke min mor. Om jeg fisket? Selvsagt. Jeg kommer fra en øyrik kommune og jeg kan fiske stort sett hvor jeg vil. Det er svært få innbyggere der oppe som sperrer av tilgangen til havet. Skilt med ”Adgang forbudt!” og ”Privat!” er mangelvare i motsetning til der jeg nå bor. Videre finner man ikke benker og bord langs havet plassert der for å få det til å se ut som om man er i ferd med å ta seg inn på et privat område. Det finnes her på Sørlandet. I mangfold. Jeg kan ikke tenke meg mindre gjestfrie mennesker enn hytteeiere her på Sørlandet. Jeg satte personlig rekord på stangfiske fra land mens jeg var der. En sei på seks kilo bet på kroken og ble med hjem. Samme dag landet jeg et par torsk rett under fem kilo hver og et par makrell. Sistnevnte brukte jeg som agn. Fisket i Nord-Norge var rett og slett fantastisk. Dessverre landet jeg ikke en eneste sjøørret, men jeg så dem følge etter. Store, blanke fisk som mistet lysten da makrellen kom pilende for å ta kroken. Jeg visste at jeg kom til å få fisk, og jeg fikk fisk. Torsk, sei, lyr og agn. Det var fire år siden sist jeg besøkte hjemstedet mitt og denne gangen tok jeg med meg et enormt savn på turen sørover. Jeg vekket til live fiskeren i meg. Fiskeren som ønsker å sette line, garn og snik etter flyndre, brosme, torsk og kanskje uer. Fiskeren som mener det er OK å fiske etter laks, men gjør det fra dorgende fra båt. Denne høsten og vinteren kommer jeg til å bruke mye tid til å tenke på hva jeg vil drive med av hobbyer i tiden fremover. Det eneste jeg vet er at laksefiske ikke kommer til å få like mye fokus som det fikk i år.

Det krever sitt dette med å bli fluefisker. Min største tabbe så langt må kunne tilskrives manglende erfaring i kombinasjon med manglende evner til å tenke klart i en situasjon hvor jeg var noe irritert. Sistnevte var en tilstand jeg ofte befant meg i den første tiden som fluefisker. Med sola midt i øynene forsøkte jeg for aller første gang å kaste bakover grunnet feil på vindretningen. Den nylig innkjøpte flua havnet selvsagt et godt stykke opp i en bjørk foran meg som jeg i utgangspunktet hadde håpt ikke å treffe. Jeg fant en grein på bakken som dannet en liten V i enden. Perfekt. Jeg entret V-en over greinen hvor flua dinglet og begynte å trekke den nedover. Jeg fikk fatt i flua som nå befant seg i enden av en veldig oppspent grein. Jeg var lykkelig i et bittelite sekund før hjernen valgte å koble ut essensielle deler av kroppen som kunne vært greit å ha med inntil flua var løs. Høyrehånden fortsatte å holde rundt flua mens venstrehånden slapp taket. Idet greina akselererte oppover, forsvant krok og mothake inn i tommelen. Perfekt kroket stod jeg måpende og så på greina som stod i bue, og jeg rakk å tenke ”Hva ryker først?” før flua løsnet fra greina. Impulsivt og ganske så forbannet røsket jeg flua ut av tommelen. Det gjorde vondt. Veldig vondt. Etter en pause med kaffe og brødskiver med brunost og bloddråper, valgte jeg å fortsette å fiske.Jeg kastet og driftet, kastet og driftet. Ca en time senere floket snøret seg i gresset ved siden av meg. Jeg stakk hånda ned i det jeg trodde var gress og dro løst snøret. Hjernen bladde nok en gang opp uttrykket ”Måpende Bjørn” idet jeg så at neven var full av brennesle. Jeg gikk tilbake til bilen og kjørte hjem med en hoven og rød venstrehånd og en dyp flenge i høyre tommel som trengte behandling.

Plasser: Gjerne brakkvannspoll (blanding av salt- og ferskvann) i form av en vik hvor det er tilsig fra en bekk eller flere. Tok en fin SØ sist søndag i en slik vik her i Kristiansand. Tok den på Hoover Shrimp med Guideline Coastal Slow Intermediate, så reken legger seg ca 30 - 50 cm under vannskorpen. Lyse dager: Lyse imitasjoner. Mørke dager: Mørke imitasjon (skaper gode silhuetter). Er greit om det ikke blåser mer enn at du får ut snøret. Ja, og så bør det være isfritt... Hastighet på inntrekk bør varieres. Søndagsørreten slo til på sakte inntrekk.

Bandt selv Superflua og testet dem på Lista sist lørdag. Dødelig effektiv på sjøørret, lyr, sei, makrell og en knurr (subbet den nok litt dypt). Anbefales!! Flashen holder seg dessuten lengre når du kan trekke vekk tuben før kroken fjernes med tang.

Første helgen i juli tilbrakte jeg sammen med JK, sau, ørret og knott et godt stykke nord av Kristiansand. Personlig rekord på bruørret ble det også. http://www.bjornsfluefiske.net/bjornsfluefiske.net/Historier/Innlegg/2015/7/3_Fire_dager.html Tips: Internet Explorer kan rote det til mht innhold og bilder. Bruk gjerne Opera, Google eller Firefox hvis bloggen ser litt merkelig ut på IE.

1 stk Greys snelle for 8 til 9 snøre med to reservespoler 1 stk 8 til 9 kasteklump, flyt fra Guideline Skyteline Backing på alle spolene 4 stk Streaking Caddis #10 2 stk Allys Shrimp Og jeg som egentlig kjørte til butikken for å kjøpe cdc....

Hei, Mistanken min faller på Leptophlebia marginata selv om den egentlige klekkeperioden burde vært over/I sluttfasen. Mvh Bjørn

Takk for at du forsøkte. Enkelte weblesere, og spesielt Internet Explorer sliter sterkt med bruk av JavaScript samt andre funksjonaliteter som benyttes i iWeb, som jeg benytter for min blogg. Tekstrammer, bilder, skygger og andre effekter overlapper hverandre eller fremstår som det eneste kaos. Jeg skal forsøke å huske å bruke skrifttyper som er felles for Internet Explorer, Firefox, Google Chrome etc neste gang jeg skriver. Men du kan forsøke å gå på Internet Options og sjekke om JavaScript er slått på (Enabled), eller velge en annen nettleser. Google Chrome funker fint. Send gjerne en PM med mailadressen din hvis du vil ha fortellingen i pdf. Mvh Bjørn

Jeg forsøkte å skrive om fisketurene mine i 2014 på engelsk i et noenlunde håp om å treffe et større publikum. Men hvis man stikker fingeren i jorden og er ærlig med seg selv, er Norge for tørrfluefiskere etter brunørret kanskje en smule i retningen "sært", selv om temaet fluefiske er internasjonalt. Vel, i den grad du liker å lese finner du her resultatet etter mange timer elvelangs etter ørret og noe jeg bare møtte forsøke: Laksefiske. Det forutsetter kun et ting: Du må kunne lese engelsk. Mvh Bjørn Grønnvold (Gronnvbx) 2014 Fly fishing stories.pdf

Jepp, etter et kanskje bortkastet forsøk på å skrive om fisketurene i 2014 på engelsk i den tanke om å nå et potensielt større publikum, har jeg endelig løftet ræva opp av stolen og gitt meg i kast med sesong 2015...på norsk. Skrivekløen er som fiskelysten: Tilbake! Hvis du kunne tenkte å lese om dagen jeg fikk en laks på 7.7 kg, eller da jeg fisket i en elv langt fa.. i vold oppi fjellet, kan du sende meg en pm med mailadressen din, så sender jeg gjerne turbeskrivelsen jeg jobbet med i fjor...på engelsk i sånn ekte pdf. Men, hvis du ønsker å lese på norsk hvordan det var å fiske i et vann på Sørlandet fra første til tredje mai i år finner du historien og bildene her: http://www.bjornsfluefiske.net/bjornsfluefiske.net/Historier/Innlegg/2015/5/1_2015_-_Sesongstart_trrfluefiske.html

Apropos Stein, se gjerne hvordan du løfter et synkesnøre opp fra vannet før du evt speyer det nederst på denne siden: http://fluefiske.net/nyttige-kastetips-fra-gronberg/ NB: Som Stein er jeg stor fan av det vanlige overhodetkastet. Jeg håper du kan lære litt av min største feil (som det tok ca 2 år før noen fortalte meg at jeg hadde): Ikke legg for mye kraft i begynnelsen av kastet. Er man kraftig i armene er det enkelt å "peise" til, noe som gjør at snøret slår raskt opp for deretter å gå raskt ned for til sist å miste all kraft: http://www.flyfisherman.com/feature/fly-casting-overcoming-the-tailing-loop/ Konklusjon: Tenk "zzzaaAAAPP" (som filmen som sikkert ikke staves slik). SVÆRT lite kraft i begynnelsen av kastet for deretter å sette bukten på slutten med ordentlig kraft. Og for guds, allahs, buddhas, tors, odins og alle andre guders skyld: GLEM at du har et håndledd. Ikke rør håndleddet! For da fucker du til alt du forsøker å få til. Skyteklumper er artige å kaste med, men intermediatesnøret (det mellom skyteklumpen og backingen) kan virke litt vanskelig å håndtere pga materialet. Hvis du vil ha et litt tykkere intermediatesnøre er det bare å snakke med Stein og forberede kontoen på en kjapp reduksjon.

På Sørlandet har døgnfluene har gjort sitt på denne siden av sommeren. Nymfer klamrer seg til steiner og krabber i mudderet mens vi fluefiskere lurer på om det blir noen høstklekkinger etter hvert. Pauserommet fylles med fotball-VM, familieferie og varianter av fluefiske over temaet landinsekter, vårfluer og kanskje til og med nymfer. Noen av oss tar turen opp i høyden og forsøker å henge med på døgnflueklekkinger med vekslende hell. Mens Nederland og Cost-Rica flyttet ballen rundt på midtbanen begynte en ide å ta form. Jeg ville forsøke meg på laks. Kanskje jeg kunne få innblikk i en hobby jeg så langt ikke har hatt forståelse for. Kanskje ville også jeg finne ut hva andre ser i sporten? Fiskeravgift: 240 Døgnkort Mandalselva Sone 3: 300 2 stk tubefluer og 3 stk andre fluer: 305 Veldig tykk fortom: 95 Tippet 0.33: 175 Sum: 1.115 Døgnkortet startet klokken 00:00, og klokken 00:10 labbet jeg mot fossen på Øyslebø mens noen hegrer skrålte i natten. Fuglesang er gjerne noe som kan krydre den naturopplevelsen det er å fiske med flue i elv, men hegresang/skrik/skrål sorterer på ingen måter inn under «krydder». Den er bent fram skummelt når de uten forvarsel, gjerne mens jeg er innhyllet i tåke og nattemørke, skriker til som om himmelen revner. Men ingenting er uten nytte. De bidro til at jeg holdt meg våken. Veldig våken. Min kjære Winston GVX 9’ #8 var konvertert fra sjøørret- til laksefiske, dvs satt opp for større og tyngre fisk. Stangen rigget jeg ved bilen og en svart, langhåret tubeflue dekorerte snellen med et lite gullfarget anker i enden. Kraftig skyts dette. Bare tippeten fortonet seg som en trosse, mens tre mothaker på kroken vitnet om liten mulighet for en eventuell fisk å komme seg løs. Vannstanden i elven var visstnok bra. Siden dette var første gang jeg forsøkte å fiske i elven, hadde jeg ingen forutsetning for å mene det ene eller det andre, så jeg nikket på hodet og tenkte «Ja, dette er sikkert OK vannføring.» Nedenfor hytten/gapahuken kastet jeg over fossen og lot fluen drifte litt nedstrøms før jeg stoppet snøret og fluen hakket seg gjennom elveløpet. Jeg har lært at man skal kaste nedstrøms, ca 45 grader, få kontakt med fluen og la den krysse strømmen for deretter å trekke inn. Man kan gjerne «pilke» litt over kulper og mens inntrekket skjer. Deretter er det bare å gjenta. Flytte seg en meter lengre nedstrøms, og gjenta. Når man står med en liten foss foran seg, er det å flytte seg nedstrøms ikke en opsjon. Konsekvensen innbefatter gjerne dykkere, negativ medieoppmerksomhet og et hodegjerde i utsøkt granitt. Så jeg flyttet meg sakte men sikkert rundt bakevjen men fluen gang på gang ble plassert i vannet. Selv om fiskekortet var noe dyrt i forhold til hva jeg er vant til å betale, er ikke prisen spesielt høy når man tar en kikk rundt seg. Langs elven er det opparbeidet gangveier, trapper, gapahuker, toaletter og grillplasser som gir selv den mest ukondisjonerte fiskeren tilgang til en av Norges mest populære lakseelver. Jeg vil gå så langt i hevde at til og med rullestolbrukere vil kunne nyte godt av arbeidet som er lagt ned. Veldig positivt med andre ord. Men en snikende, ukomfortabel følelse begynte å feste seg. Det hele virket for enkelt. Ikke den delen som handler om å få laksen til å glefse til blingen på enden av tippeten, men tilkomsten, mulighetene. Klokken bikket fire idet jeg plukket opp ryggsekken og gikk mot bilen. En tykk og kjølig tåke hadde lagt seg over elven som for å skjule nattens aktiviteter. Det sammenfalt med behov for å hvile kastearmen og inntak av kaffe. I bilen studerte jeg kartet for sone 3 og bestemte meg for å krysse broen og kjøre til enden av veien på østsiden av elven. Etter å ha lagt femti kroner i en konvolutt med bilens registreringsnummer og tidspunkt for passering, kjørte jeg oppover langs elven mens jeg tenkte på om skattemyndighetene fikk sin del av kaka. Det lå mange konvolutter i stålkassen. Kanskje pengene går med til vedlikehold? Jeg parkerte ved hyttene i enden av veien og kikket utover elven mens kaffetermosen ble hentet frem sammen med brødskiver med salami og potetsalat. Det skal ikke mye til for å løfte humøret og fiskelysten, så etterhvert byttet jeg til en mer oransje blingflue siden det begynte å lysne og pælmet i vei. Det er noe dissens om hvordan man skal gå til verks for å avfiske kulper og renner. Noen mener at man skal fiske seg metodisk nedstrøms, mens andre mener at «Rett-På-Sak» strategien er best. Sistnevnte begrunnes med at da har ikke laksen sett flua så mange ganger at den er lei av den når du til sist plasserer den foran snuten dens. Så jeg varierte litt mens jeg stadig forflyttet meg oppover elven. I rennene fisket jeg meg nedstrøms. I kulpene gikk jeg rett på sak. Siden jeg hverken kjente en eneste antydning til noe annet enn bunnen i ny og ne, byttet jeg fluer litt dann og vann, og lot det stå til. Jeg forserte til og med skogen i enden av veien for å komme meg til en odde som gav meg mulighet til å kaste over til en renne pluss en stor bakevje rett nedenfor. Ingenting. Tre hundre kroner hadde gitt meg rett til å fiske i elven. Ikke garanti for å få fisk. Men det hele føltes mer og mer ukomfortabelt. Når jeg fisker etter ørret er vakene avslørende. Jeg kan se hvor fisken står og jeg kan observere hva den tar. Det kan du ikke med laksen. Blindfiske er hva man driver på med, og jeg er ikke spesielt begeistret for metoden. Joda, jeg fisker gjerne med nymfe fra tid til annen, men da på fisk jeg har sett, men som ikke stiger nevneverdig i vannsøylen. Men i en humusfarget elv med god vannføring kan du glemme å se laksen. Ergo fisker du i blinde, og det er forstyrrende for en ørretfokusert fluefisker. Solen hadde gitt liv til knotten og klokken ni gikk jeg mot bilen med en ny samling knottbitt. Jeg ville se om det var en annen plass jeg kunne forsøke meg på, selv om trøtte og tunge øyelokk truet med å stenge utsikten. Tre menn med 12’ to-håndsstenger hadde stilt seg opp som en eksekusjonspelotong nedenfor hyttene. Det var imponerende å se hvordan tunge skyteklumper ble speyet selvsikkert og klokkerent utover kulper og renner. Så jeg bestemte meg for å skremme livet av vedkommende som stod nærmest. Gresset på elvebredden var nyklippet som den fineste plenen, så han hørte ikke at jeg tok oppstilling fire meter bak ryggen hans. Jeg ventet til han slo en snakeroll og idet stangen gikk bak for å ankre snøret utbrøt jeg høyt og tydelig: «FÅR DU NOE?» At han ikke kastet stangen og seg selv i elven var mildt sagt meget imponerende. Men sørlendinger er herlig ydmyke, så etter å ha trukket inn snøret som lå litt foran og bak ham og summet seg litt, svarte han; «Nei, nå satte du en støkk i meg. Det er en vanskelig elv dette. Jeg har ikke kjent noe så langt.» De to andre som stod litt lengre ned langs elven rettet oppmerksomheten i min retning, og den nærmeste av dem lurte på hva jeg hadde i enden av tippeten og om jeg hadde fått noe. «Ikke annet enn kontakt med bunnen. Har fisket siden midnatt når fiskekortet slo inn, men uten reslutat». Han vadet til land og tok en kikk på fluen som var festet til snellen. «M….joooda, det er riktig flue dette,» sa han og viste meg sin flue, en perfekt kopi. Han hadde altså fasiten. Vi ble stående og prate litt, og jeg fikk noen tips om et par andre steder kombinert med en advarsel om at det var ferietid og at mange andre hadde funnet veien til elven. Deretter vadet han ut og synkronspeyet med de to andre. Jeg kjørte oppover mot Laudal mens jeg kikket utover elven og spredte klynger av fiskestenger. Biler med danske og tyske skilt, vitnet om at også andre nasjoner var representert. Jeg fikk øye på to menn ikledd tweed og gummivadere med alvorlige ansikt og bambusstenger. For tre hundre kroner hadde jeg også fått litt teater. Artig. På vei hjem fikk jeg god tid til å tenke over hva laksefiske dreier seg om. Én dag i elv på jakt etter laks, kvalifiserer neppe til annet enn en kjapp sammenligning, og kanskje en uhildet konklusjon. Jeg vil ikke si at laksefisket er en rikmannssport, til det er prisene overkommelige for de fleste. Og jeg kan forstå at det må være en stor opplevelse å få en kampvillig laks på kroken. Men for meg handler fiske om så mye mer. Jeg liker å være alene når jeg fisker sammen med tankene mine og lyden av naturen. Jeg er nok en sær fyr, men det er slik jeg er. Jeg vil lure meg innpå ørreten og tyvtitte på den uten at den vet at jeg er der. Jeg vil se hva den spiser og forsøke å lure den til å tro at det jeg presenterer foran den, er i samme gate. Og jeg vil sette fisken tilbake med unntak av en og annen matfisk. Jeg vil også ha en følelse av at jeg har jobbet for å komme til akkurat dette stedet. Gått et stykke. Svettet en del. Bannet litt. Gjort meg fortjent til å være der. Jeg blir nok ingen laksefisker, men det var interessant å gjøre et lite forsøk. jeg kommer kanskje til å forsøke en annen gang, et annet år. Hvem vet? Avslutningsvis kunne det vært av interesse å høre om din erfaring med forsøksfiske etter laks, så skriv gjerne noen i ord hvis også du har vært litt ‘alternativ’ en gang.

Når du: kroker fisk i søvne og våkner fordi du har klappet til deg selv. ryker en ørret og sorgen ikke slipper taket før.....ikke slipper taket. midt i et møte avbryter presentasjonen med "ÅÅååååååh!" fordi sjøørreten i bukta utenfor vakte. mottar mail om definisjonen på autisme. rusler sliten og medtatt hjem etter en flere fiskeløse dager med et spørsmål i hodet "Hva faen er det jeg driver på med?", for senere på kvelden å binde fluer som skal lokke frem fisken. kontinuerlig overvåker sporingen av pakken fra Skitt Fiske stempler alle fluefiskere som notoriske lystløgnere, inkludert deg selv.

Kjøpte en Orvis Access 9' #4 Tip Flex i fjor vår. Den ble og blir mye brukt med en #5 Guideline Presentation. Snørevekten passer godt på en noe stiv stang og gir kjapp aksjon. God å speye med? Nei. Til det er det for lite aksjon i stanga, og da kommer Gatti'en frem. I tillegg er stangen presis så lenge kasteren er det Har Orvis Access og Hydros sneller med ekstraspoler. Lette og følsomme sneller med fin lyd de få gangene jeg har opplevd utras.

Kan bekrefte klekking av E. danica i Rørosomårdet sist uke. Vanntemp ca 8 grader, luft ca 6. Ikke noe sprutklekking, men en og annen danica plasket rundt på overflaten i det minste.

Har du prøvd denne? http://www.jsonsweden.com/en/jsons-fly-fishing-fly-tying-products/anti-twist-swivels/

Blir nok ikke lett å forlate tittelen "En fluefisker blir til" tatt i betraktning hvem jeg forsøker å lære av, og som jeg måler meg mot, som f.eks. FlyBandit, Waffern, Stein Grønberg, Lars Lenth for å nevne noen. Mine steg inn verden som dere har valgt å dele her på Fluefiskesiden, har vært og er, lærerikt mht kasteteknikk, valg av fortom, tippet, fluer, strategier, tankesett og betraktninger, så inntil videre: Jeg betrakter meg som en som lærer, en som blir til hva fluefiske angår. Kanskje blir tittelen etterhvert forandret, men det er foran meg i tid på høyde med den gangen jeg forhåpentligvis går over 1 kg på brunørret. Til det fikk jeg en gave fra en venn, en flaske Armensk "konjakk" 20 år gammel som skal sprettes når vekta bikker kiloet. Bloggen min ble til fordi jeg ville fortelle hvor vanskelig det egentlig er å fiske med tørrflueimitasjoner, og hvordan tålmodighet og det å tillegne seg lærdom betaler seg. Det var tanken. Kanskje skriver jeg også litt for meg selv slik at jeg kan gjenoppleve sesongen når snøen ligger meterhøy på altanen og tiden til den første fjærmyggen klekker føles like nært som f.eks. å kjøre til månen Pluto. Fluefiske består ikke av en 20 min redigert film fra Lars Nilsen & Co. Den består av leting, vandringer, svetting, myggstikk, venting, venting og atter venting, usikkerhet, fluer i norks fauna (hhv bjørk, furu, gran, selje, Bergensbanen osv). Og kanskje, men bare når du har gjort ALT riktig: en ørret over 500 gram. Er det verdt strevet? JA! Hvert forbanna sekund!! Så inntil videre: Bloggen min blir hetende "En Fluefisker Blir Til".

Det skulle være en fisketur, men ble vel mer fokus på insekter. Historien finner du her: www.bjornsfluefiske.net To filmer som viser libellenymfer og en vårfluelarve (som kan ta litt tid før de starter), finner du her: www.bjornsfluefiske.net

Se der ja, da lærte jeg noe nytt. Waffern: Utseendet og størrelsen gjorde at jeg brukte pirkepinne Da blir det besøk til vannet i pinsehelgen med nye kreasjoner i egen boks. Takk til dere begge

Fulgte et utos fra en innsjø med hvit boks, en sil, lupe og en pirkepinne. Disse to karene fant jeg på ca 10 cm dybde på gjørmete bunn sist torsdag. De svømte ganske bra når de ble motivert (les: pirket på), kan minne om hvordan en frosk svømmer. Lengde på den ene var 38 mm og den andre 32 mm. Lurte på om det kan være de største steinfluene, men ble veldig usikker. Noen som kan bestemme arten(e)? Sted: Utos fra innsjø på Sørlandet. Høyde over havet: ca 280 meter Tid for funn: Torsdag 17. april

Denne sesongen blir annerledes. Jeg kan kjenne det. Formen er bedre. Ryggen er bedre. Og jeg tar med meg noe nytt, noe som kan forandre meg som fluefisker: Tålmodighet og ro. Dette med ro og tålmodighet var ikke et bevisst valg, bare noe som kom over meg da jeg stod ved elva to uker tidligere. I løpet av åtte timer forlot ikke snøret snella. Selv om jeg sov hele natten, våknet jeg så tidlig at jeg begynte å tenke at tålmodigheten kun hadde vært et blaff. Det var meldt 7-10 sekundmeter og overskyet, men fra førerstet i bilen så jeg speilblank overflate på vannene jeg kjørte forbi. Kanskje hadde Storm svingt feil og jeg kom til å oppleve en elv badet i sol uten forstyrrende vind? Jeg tok meg i å kjøre for fort. Jeg var for ivrig. ”Roll with the punches!” Ta det som det kommer. Slapp av. Det blir som det blir. Jeg tenkte lenge på dette med å ta forholdene slik de kom uten å skulle bli frustrert. Det er en stor utfordring, spesielt med tanke på at jeg har vært på jobb de få gangene solen har lokket fram en og annen fjærmygg fra vinterkalde vann i lavlandet er sør. Bildene ligger på facebook. Stolte fiskere med sine første brunørreter. Tatt på imitasjoner av fjærmygg. Som sagt: Veldig vanskelig å akseptere forholdene i naturen og se det hele an. Opprørske tanker om blindfiske med nymfer, truet med å sende Den Indre Ro på en skikkelig lang ferie, og hvis politiet holdt kontroll: Legge til rette for en klekkelig bot. Igjen løftet jeg foten av gasspedalen og gjentok mitt nye mantra ”Roll with the punches”. Det gav en slags mening og hastigheten la seg litt nærmere fartsgrensen. Litt. Til jul fikk jeg noe jeg hadde ønsket meg siden jeg begynte med fluefiske. En ryggsekk med en liten stol man kan folde ut. At gaven var fra meg selv betydde ikke så mye, jeg hadde gitt den til med selv med mye omtanke. Jeg satte ryggsekken på bakken og vippet ut setet. Her skulle jeg sitte og se på vannflaten. Se om steinfluene kom i gang med klekkingen. Drikke kaffe. Tenke. Se. Litt av tiden gikk med til å bytte fortommen som har vært med siden sesongavslutningen i fjor. Den hadde gjort sin nytte i vinter mens jeg trente på ikke å legge snøret for langt ned i bakslengen. En ny 12’ tapert Stroft erstattet den gamle. Deretter 4X tippet. Og i enden? Vel..så langt hadde det ikke vært noen aktivitet å melde i overflaten. Og helt ærlig: Var det å forvente? Termosen ble hentet opp av en sidelomme på den briljante ryggsekken sammen med en trekopp jeg hadde fått av min mor. Hun hadde fått med seg taktendringen i livet mitt. Forstått at jeg hadde funnet veien ut i naturen igjen og at jeg trengte noe naturlig å drikke kaffen fra. Noe med ”Herøy” preget på håndtaket, slik at jeg ikke skulle glemme hvor jeg kom fra, stedet en tidlig fluefiskestart fikk en altfor brå død. Inntrykkene blir for meg litt sterkere i naturen. Det samme gjelder smakssansene. Kokekaffen smakte fortreffelig der jeg satt en halvmeter over bakken og speidet ut over en flomstor elv mens håpet om å se en vakende ørret begynte å bygge seg opp. Men jeg hadde det ikke travelt. Jeg måtte ikke pælme ut en steinfluenymfe. Jeg måtte ikke avfiske sektor for sektor mens jeg bevegde meg et steg av gangen oppstrøms. Den var her. Tålmodigheten. Mellom ullgenseren og strikkelua kjente jeg at jeg smilte. Fra klokka halv ni til ett flyttet jeg meg kanskje femti/hundre meter. Men jeg kastet ikke. Av en uforklarlig grunn ville jeg se fisken før jeg kastet. På slaget ett så jeg den første steinflua. Den krøp opp langs en furustamme, akkurat slik ”Innsektlære for fluefiskere” beskriver klekkingen. Siden flua gjorde det boka sa den skulle gjøre, tenkte jeg at også jeg måtte forsøke noe som stod i boka. Så jeg kakket i stammen nedenfor flua, som fulgte instruksjonene og slapp seg ned i hånden min. Fiffig. Jeg tror ikke man blir en bedre fluefisker av å vite det latinske navnet på en døgn- eller steinflue, men må innrømme at jeg har kjøpt boken med den hensikt å lære litt mer, og kanskje skal jeg ta vare på et par individer etter hvert. Denne gangen fikk det holde med et bilde som ikke var tilstrekkelig for meg til å kunne bestemme verken familie eller art. Flua ble plassert tilbake på trestammen hvor den fortsatte sin ferd mot nye høyder bokstavelig talt. Et par meter fra elvebredden fikk jeg øye på en steinflue som hadde vært uheldig og havnet på vannet. Den flakset som om den mente det, men måtte pent nøye seg med å forflytte seg sammen med vannmassene. Men store innsekt som bakser på en blank vannflate… En biff med vinger limt fast til matfatet. Det må da friste en ørret, eller? Et lite øyeblikk så det ut til at flaksingen tok den mot land, men den havnet i en søm og skar på skrått over et lite felt med lys grusbunn. Og der var den. Ørreten. Jeg så den tydelig gjennom polaroidbrillene. Den enset ikke flua som passerte noen centimeter over hodet på den. Den bare lå der. Det så ut som om den beveget seg i sakte kino. Termometeret lå hjemme, så det eneste som dugde var vill gjetning. Tidligere hadde jeg drukket litt vann fra elva og gjettet på maks fire grader. Kanskje temperaturen gjorde den treig? Kanskje den gulpet i seg en og annen nymfe som forsøkte å kravle seg i land for å bli steinflue? Jeg gjettet på det siste i litt kombinasjon med det første. En tørr steinflueimitasjon ble fulgt av en nymfe med ca 20 cm fortom mellom. Men vinkelen var håpløs. Jeg gikk en stor bue innover land og kom ut på nedsiden av grusflekken. Ørreten hadde ikke sett meg. Men siden den stod veldig nært land, ville et kast oppstrøm måtte plasseres rett over hodet på den. Beslutningen om å døddrifte flue og nymfe nedstrøms ble fattet og jeg gikk tilbake. Denne gangen låste bare kneet seg to ganger mens jeg akte meg langs elvebredden. Det kan jeg leve meg. Syv meniskoperasjoner har etterlat et kne som ligner en krigssone. Jeg holdt i snøret og spente opp stangen. Teknikken heter ”Slingshot” på engelsk, men i farten husker jeg ikke det norske navnet. Idet jeg slapp, spratt flue og nymfe perfekt ut og traff sømmen hvor den paniske steinflua hadde tatt veien minutter tidligere. Flua nærmet seg kanten av grusflekken og jeg så skyggen bevege seg. ”Jaaaaaa….taaaaadeeeeen!” hvisket jeg stirret på skyggen. Den bevegde seg plutselig veldig fort og vekk fra flue og nymfe. Bort. I fjor ville et lignende tilfelle skremt fugler og dyr i nær omkrets, i tillegg til å ødelegge dagen for undertegnede, med potensiale for hele uken. Men det var i fjor. Jeg reiste meg og tenkte litt på hvorfor den stakk. Kanskje hadde den sett fortommen på overflaten? Kanskje nymfa virket truende? Hvem vet? Det eneste jeg vet er at flua ikke var i nærheten av å stripe. Perfekt mending. Men den stakk. Gleden av å ha sett årets første brunørret filleristet behovet for å surmule. Jeg pakket sammen og forlot elva. Halv tre var jeg tilbake i bilen og satte kursen hjemover. På samme tid i fjor ville jeg vært utslitt etter en lignende tur, men treningen i vinter hadde altså virket. En kropp i bedre form og et sinn med mer tålmodighet. Hvordan kommer denne sesongen til å bli?

Overgangen til et nytt år er gjerne et godt tidspunkt for å reflektere litt over det som har vært. Jeg har tatt meg tid til å tenke på det store spørsmålet: Hvorfor begynte jeg med fluefiske? Dette spørsmålet blir gjerne etterfulgt av tilleggsspørsmål som for eksempel hvorfor aspektene ved fluefiske okkuperer så mye av min fritid, hvilken flue jeg skal velge, om det er på tide å kjøpe en mid-flex stand, ett og annet innen entomologi, og mange, mange flere dyptgående ting å undre seg over, som jeg kanskje kommer tilbake til en annen gang. Men hvorfor begynte jeg med dette? Og når begynte det egentlig? ”Det begynte i 2012”, skriver jeg i bloggen min. Det er en smule feil. Det begynte da jeg var seksten. Jeg kommer fra en liten øy som sammen med flere hundre andre øyer er rasket sammen under fellesnavnet Herøy kommune. Det bor ca 1.750 mennesker der og det er visstnok tilsvarende like mange øyer, holmer og skjær som innbyggere. At det er lange tradisjoner innen fiske bør ikke komme som en bombe. Effektivt fiske. Garn, ruser, line, gangvad, pilk, trål og not har skapt livsgrunnlag i en overskuelig mengde år. Slik var det også i min slekt. Pappa var fisker. Hans pappa var fisker og før han var det flere fiskere som målbevisst seilte/rodde til Finnmark- og Lofotfiske med lokalfiske mellom sesongene med varierende hell og/eller lykke. Det fantes fiskemottak på de flere øyer i Herøy, så hvis du ikke jobbet i båt kunne det hende at du allikevel kom i nærkontakt med torsk, sei, lyr, hyse, brosme og andre delikatesser fra havet. Til og med gårdbrukerne hadde båt. Det å være selvberget når det kom til fisk var viktig og en nødvendighet. I begynnelsen fisket jeg sammen med min bror fra broa som forbinder Tenna med Sør-Herøy, eller fra et par falleferdige kai litt lengre nord i sundet. Jeg var i syvende himmel hver gang noe bet på. Småfisken, gjerne i form av sei (dassmort) ble båret hjem med stolt eiermine og mottatt med lovord av mamma. At hun matet måkene med samme småseien er noe jeg har stor forståelse for i voksen alder. Fem kilo småsei med makslengde 20 cm, er en utakknemlig jobb å sløye. Flere av hennes forestillinger burde sendt henne rett i nominasjon for beste skuespiller med tilhørende Amanda, Oscar eller Den Forgylte Dassmort (lokal pris). Etter hvert som vi ble eldre og fikk låne hekksbåten av pappa, begynte min bror og jeg å ”drifte” sjøen. Når leksene var gjort og helgen kom, fisket vi gjerne sei og torsk og solgte det som kattemat til en del faste kunder på øya, gjerne så opp i årene at de ikke kom seg på sjøen. Selv om kundene betalte ”kattmatpris” skal jeg banne på at de samme katteierne snek til seg litt fiskemat fra posen også. Vi klagde ikke. Vi tjente noen kroner som omtrent like kjapt ble omsatt i godteri og leker. En sommer bestemte vi oss for å ta fiskeriet litt mer seriøst. Vi skulle fiske og levere til mottaket på Brasøy. Tjene penger. Betale for bensin. Ha med matpakke og termoser blandet halvt om halvt med kaffe og melk. Være Menn! De andre klassekameratene fikk heller svette på slåttmarkene eller i siloene rundt på de forskjellige gårdene til luselønn. Bortsett fra at jeg måtte svømme etter båten en gang fordi min kjære bror ikke hadde festet fanglinen i båten, tjente vi penger uten for mange skader eller hendelser. Godt med penger. Jeg var seksten år og leker var på vei ut. Så hva burde man investere i? Mobiltelefoner veide ett tonn, kostet ca et tonn penger og jeg hadde ingen jeg ville ringe. Datamaskiner var ikke helt min greie og klær var noe som kom fra Cubus. Jeg hadde sett en serie på NRK om to menn som drev på med fluefiske. Eller femifiske som jeg kalte det en stund. Alle andre mente at fluefiske var for bøger, så hvorfor skulle mene noe annet? En liten fisleflue i enden av et snøre. Og jaggu satte de ikke fisken tilbake. Det var en vanhelligelse av alt Vi Som Visste Hva Fiske Handlet Om hadde gjort og kom til å gjøre. De tok rennefart og hoppet på mine aners graver. De fortjente å bli slått med en frossen uer på spesielt følsomme områder på kroppen. Lenge. Men… det var noe som pirret. Ikke tanken på å bli bøg, eller å bli mishandlet av frossenmat, men tanken på å forsøke meg på fluefiske. Å lure en ørret til å tro at det jeg hadde presentert på vannfilmen var en flott flue på vannflaten med tilnavnet ”Lunsj”. Tanken på å ta hjem et knippe ørret i halvkilosklassen til mammas store øyne og min brors misunnelse. Catch & Release var noe jeg ristet på hodet av akkompagnert av snøft og hånlatter. Jo. Jeg skulle bli fluefisker. Hvor vanskelig kunne det være? I Sandnessjøen møtte jeg opp på G-Sport og lurte på om de hadde forslag til hva jeg burde kjøpe av utstyr for å bli en fluefisker. Jeg endte opp med en oransje teleskopstang i glassfiber med et flytesnøre, noen fortommer og en fullstappet boks med fluer som så veldig spennende ut. At det var våtfluer like mye som tørrfluer fikk så være. De skulle forsøkes. Jeg kjøpte også et lite hefte om fluefiske som fortalte hvordan man fikk kastet ut dette merkelige snøret samt en del andre tips jeg enkelt hoppet over. Teknikk var alt. Den fortalte også at man burde klippe av selve krokbøyen på en flue og bruke den når man øvde. På den måten var sjansen liten for unødig å oppta tid hos en fullbooket kommunelege. Jeg husker at jeg stod på oversiden av huset og strakk ut snøret. Det var plass til i hvert fall å kaste tjue meter både forover og bakover uten å komme i kontakt med så mye mer enn meg selv, tenkte jeg og trykket FK-capsen nedover pannen. Det viste seg å være mer enn rikelig med plass. For mye plass. Dag etter dag stod jeg på plenen og straffet gresset og mammas prydbusker, slo krøll på fortommen, leste om og om igjen i heftet, forsøkte på nytt, opparbeidet et overskuddslager av sinne, og kastet og kastet og kastet og…ja, du har sikkert skjønt bildet. Jeg var skuffet langt inn i sjelen. Det så jo så fordømt lett ut. Gutta på tv’en kastet jo kjempelangt og halte inn fisk etter fisk. Hvorfor insisterte snøret på lande i en kveil rett foran stangtuppen? Hvorfor? Det var kl 10 og 14, var det ikke? Det ville nok bli bedre når jeg kom til vannet. Storvatnet. En varm morgen i august syklet jeg av gårde på en blå DBS med stang og trommelbrems på framhjulet. Nå skulle det fiskes ørret. En svak brisen lagde små krusninger på vannflaten. Jeg myste etter vak i kilen rett på nedsiden av Nord-Herøy Skole. Og det vakte. Og jeg kastet. Fluevalget falt på en liten flue med spenstige farger. Men hver gang endte flua opp maks fem meter fra land. Kanskje seks. Og selvsagt sluttet ørreten å vake. Desillusjonert og tvers gjennom lei meg, syklet jeg hjem igjen. Forbanna idioti. Bortkastet sommertid. På trynet. Selv om jeg fortsatte å forsøke, var avstanden mellom det som ble vist på tv og det jeg presterte så stor at jeg hadde gitt opp. Fluefiske ble forsøkt mer og mer sporadisk. Siste gang jeg brukte stanga var på fiskefylletur til Dønna sammen med min bror og en felles venn. Spikeren i kista var da jeg glemte flueboksen igjen i marka, noe jeg ikke oppdaget før jeg kom hjem. Dessuten hadde ringen på stangtuppen falt av. Det fikk holde. 2012 Svett og utmattet etter mitt livs verste fisketur på fjellet innforbi Ljosland så jeg noen små vak på et grunt parti mellom land og en liten holme. Jeg visste at slukene jeg hadde med meg ville treffe bunnen og skremme vettet av fisken idet den traff vannet. Det var da jeg husket det. Fluefiske. Minnene raste på. De hadde selvsagt fått en oppussing av tiden og alle negativitieter var planslipt vekk. Igjen stod minnene om vakre fluer, en smekker stang og et håp om å lure en fisk til å tro at fluen på enden av fortommen var skapt av naturen og fullt spiselig. Underbevisstheten skal man ikke spøke av. Jeg husket at jeg i hvert fall ikke skulle kjøpe en teleskopisk fluestang. Nei, jeg skulle drive litt resaerch. Tilbake etter helvetesturen til Ljosland peilet jeg meg inn på Grønbergs Sport i Kristiansand. Researchen var gjort målrettet om enn noe kjapt. Jeg skulle kjøpe en fluestang. En femmerstang. Det var visstnok det man burde begynne med. Og snelle og snøre og fortom og fluer. Stein hjalp til og med en del tusenlapper byttet inn mot det mest nødvendige, bar turen videre til XXL for å kjøpe en billig fiskevest som kunne romme en boks fluer, tørkepulver, fortom og kirurgtang. Mens jeg var på XXL kom jeg i snakk med en som jobbet der om en plass jeg burde forsøke. En plass velegnet for nybegynner. Selv om jeg endte opp med å bruke suttekluten (haspelstang og spinnere), var det en fisk om slo etter flua. Løpet var kjørt. Jeg var frelst. Det handlet bare om tid før fluestang ble fluestenger som igjen ble faste følgesvenner langs vann og elver. Historien ligger på bloggen. Det er min første turberetning og du finner den under Arkiv. Så jeg har møtt meg selv i døren hva førsteinntrykket av fluefiske angår. Jeg bedriver Catch & Release i stor utstrekning og jeg fisker kun med fluer. Kanskje er det greit å møte seg selv i døren en og annen gang? Ikke alltid følge De Andre, tenke litt selv, finne ut av ting selv.

Tom for øyer!! Og UV-limet blir litt for klissete, og reperasjonslakken til den forrige bilen min var brukt opp og jeg er ikke helt fornøyd med de kjøpte. Kanskje en annen type lakk kunne duge? Neglelakk...tja, kan funke. Så jeg steamet inn på en kosmetikkbutikk og kjøpte negleakk i sølv m/glitter og noe som så svart ut. "Hehe...jo, jeg skal lage øyer til imitasjoner. Sånne som skal ligne reker. Flott å fiske med" forklarte jeg dama i butikken mens jeg imiterte kokt hummer. Ærlig talt, det er lettere å handle kondomer! Et stearinlys, litt 0.40 snøre og vips hadde jeg øyer.

Rio Outbound anbefales på det sterkeste. Takk for tipset og turen

Den vaker sjelden. Fiske med streamer. Pattegrisen. For god sikt i vannet. For mye vind. Småsei. Lyr. Tang. Tare. Steinbunn. 01:00 – Jeg må forsøke å sove mer. Det er for tidlig. 02:04 – Pokker! 03:26 – Er det mulig? 04:15 – Litt til. Forsøke å sove litt til. 04:49 – Endelig! Kaffekannen står på kokeplaten mens innholdet i ryggsekken sjekkes. Varme klær ligger på en kjøkkenstol. Ullsokkene…hvor er ullsokkene? Der. Må ha med ekstra skift. Blir fuktig i vaderne etter hvert. Posen med bjørkeved og tennbriketter ligger i yttergangen sammen med vadebukser og vadestøvler med stålpigger og klappstolen. Lurt å ta med en klappstol. Komfortabel avslapping med kaffe og brødskiver når jeg trenger en pause. Jeg er klar. Klokken er nesten seks idet jeg rygger ut foran huset. Jeg skal vestover. Lista er målet. Oversiktsbildene virker lovende. Leopardbunn flere steder. Laguner, strender og odder. Vekslende dybder og åpent hav utenfor. Dette blir bra. Jeg byttet fra VW Passat CC til VW Tiguan i april. Det var et valg jeg ikke har angret på. Ikke i dag heller. Traktorhjulene har gravd dype spor i terrenget, men Tiguanen trekker seg sindig og rolig fremover. Forbi veggen av siv åpner utsikten seg. De første solstrålene farger havet mørkeblått og bader landet i et dyprødt skjær. Det er vakkert. Lukten av råtnende tang og tare sender meg tilbake til barndommen da broren min og jeg gikk langs fjærekanten etter høststormene og letter etter «rak». Det vil si alt som kunne se litt nyttig eller spennende ut. Vi fant blåser, kavler, flasker, fiskekasser og en gang en redningsflåte. Uten noen oppi. Heldigvis. Jeg tar meg god tid når jeg knyter på tippet og en Runars Deceiver. Denne gangen skal knuten holde. Og den holder helt til kroken finner tare. Løkka gir tapt og ny imitasjon blir satt på. Tre ganger gjentar det seg. Selv om det ikke blåser mer enn frisk bris, er det mye svell i sjøen. Bølgene tar rennfart og raser forbi der jeg står og fortsetter flere meter innover land. Jeg må holde meg fast den ene gangen og går tilbake til land når bølgen er på vei ut igjen. Det blir for mye sjø. Snøret treffer bunn i bølgedalene og skal jeg ha nok imitasjoner til senere på dagen, må jeg finne et roligere sted. Retrett til bilen. Jeg finner et annet sted med roligere forhold. En time går. En liten sei. Ellers ingenting. Mellom Spangereid og Vigeland er det flere strender som er verdt et forsøk, tenker jeg og kjører østover. Jeg finner en strand og et lite utstikk hvor jeg har gode muligheter til å avfiske en sektor på ca 90 grader. En rosa pattegris-lookalike er bundet på for anledningen. Tre brødskiver med servelat er spist og skylt ned med svart kokekaffe. Humøret er på vei tilbake. Etter noen få inntrekk slår noe borti reka. Jeg gjør tilslag, men bare havet svarer. Men…kanskje hvis jeg bytter til en Runars…kanskje? På andre kastet sitter den. En meget aktiv krabat på kanskje seks hekto forsøker sitt beste for å komme seg vekk. Men denne gangen sitter den fast. Og den er blank. Middag! Presten sender den til fiskehimmelen og jeg er i en annen himmel. «Den som må sette ut all fisk er like naiv som den som må kakke alt han fisker» leste jeg i en leder i Alt om Fiske en gang, eller noe ganske så tilsvarende. Ja, det gjør litt vondt å kakke en så vakker skapning, men tanken på sprøstekt sjøørret med agurksalat og rømme veier en sjelden gang tyngre. Dette var andre gang på to år, så min samvittighet bør kunne takle det. Før dagslyset forsvant får jeg en liten sjøørret til, men den er brun og får dermed leve en stund til sammen med en bitteliten lyr og nok en liten sei. Ikke den helt store uttellingen for en lang dag langs havet, ser man kun på antall fisk. Men fra mitt ståsted er enhver dag ute i naturen et resultat å glede seg over. Vedkubbene blir med hjem igjen.