Catch & No Release

[Gronnvbx]

Catch & No Release eller Catch & Kakk, var betingelsen for å få lov til å fiske i det private vannet.

Endelig kom tidspunktet da jeg ble invitert med til et privat vann hvor eieren hadde satt ut fisk for henholdsvis seks og fire år siden. Vannkvaliteten hadde i forkant blitt forbedret med flere tonn kalkholdig skjellsand.

Byttehandelen omhandlet at jeg skulle lære ham litt om insekter, påfølgende fluevalg, fisketeknikk og litt om kasting. Det hele burde gå fort siden jeg ikke kan spesielt mye.

Selv om vi kom frem bare en time før det ble mørkt, måtte jeg forsøke fiskelykken. Jeg satt ved vannkanten og speidet etter vak mens vinden spaknet og vannflaten stilnet.

Ole ville fiske fra kanoen sin.

Et stille vak avslørte at ørreten stod i overgangen mellom grunt og dypt vann. Jeg måtte vade et stykke for å komme i kasteavstand.

Bunnen var overaskende solid. Når jeg vadet utover i vannet traff sålene solid sand og steinbunn bare et par centimeter under algevekster og bunnslam. Tidligere på dagen hadde jeg besøkt en elv hvor jeg strevede med å få løs vadestøvlene fra gjørmen.

Selvfølgelig var det mygg også her, og et par blodtørstige eksemplarer fant frem til fingre og tinning hvor de etterlot seg sine bumerker. Ikke at det brydde meg så mye, jeg stod og stirret utover vannet. Ventet på det neste vaket. Fokusert!

Flere og flere vårfluepupper svømte uryddig inn mot land. Noen vårfluer flakset ivrig over vannflaten, landet, surret rundt på overflaten før de tok av og fløy videre. Alt lå an til en suveren vårflueklekking med påfølgende vakfestival. Men festivalen uteble.

Et nytt vak pyntet den stille overflaten med myke ringer som buktet seg ut fra sentrum, og jeg gjorde klar til kast. Fra venstre kom Ole padlende og fortsatte rett gjennom vaket jeg hadde sett. Og ventet på. Ganske lenge.

”Øh…du padler rett gjennom vaket” sa jeg. Ole reagerte ikke og padlet videre. Selv vadet jeg tilbake til land og gikk mot en odde i overgangen mellom bekkens innløp og vannet. Siden jeg var gjest, tok jeg episoden med humor.

Polaroidbrillene hadde jeg plassert på hodet av den enkelte grunn at jeg ikke så noe som helst med de på. Selv uten briller var det vanskelig å se detaljer, som for eksempel hvor jeg måtte trekke i snøret for å løsne en vase på fortommen. Vasen oppstod da jeg så to vak langsmed en gresskant på motsatt side og jeg forsøkte å kaste dit.

Det var blitt så mørkt at jeg ikke engang vurderte å sette på ny fortom. Jeg gikk mot hytta, kveldsmat og dram. Ikke mye av sistnevnte for jeg ville opp tidlig lørdag morgen.

Klokken syv hadde jeg fått unna morgenstellet og var på vei til den sørlige siden av vannet. Vinden var i ferd med å dreie fra sørlig til østlig, men enda var den for svak til å forstyrre overflaten.

Fra en høyde speidet jeg utover vannet. En svak dis steg morgentrøtt opp fra vannet og forsvant idet solen bikket horisonten. En og annen fugl hadde våknet til og kvitret fra en treklynge.

Ole lå i den andre hytta og hadde proklamert at han ville sove lenge, så jeg startet fisketuren alene. Selv om det ikke ble noe av, må jeg innrømme at tanken på å stå med en heftig ørret i hånden når han kom gående, var fristende. Men som jeg sa, det ble det ikke noe av. To vak var alt jeg så. Begge tilkjennega seg midt ute på vannet. Ikke sjans om å klare å kaste dit. Så jeg forsøkte med Goddards Caddis for å lokke eventuelle ørret som befant seg i kasteavstand opp til overflaten. Ingenting. Jeg hektet på en nymfe. Ingenting. Jeg fisket bare med nymfe. Uansett hva jeg forsøkte, forble fluer og nymfer uberørt av ørrettenner.

Klokka var ni idet jeg besluttet å gå tilbake til hytta for å se om Ole hadde kommet seg ut av sengen. Nesten samtidig skjærte en høy plystrelyd en revne igjennom morgenstillheten. Ole stod oppe i lia med ryggsekk og fluestang.

Han var åpenbart overrasket over hvor lite det vaket i vannet sitt og forsøkte å finne en sammenheng mellom galaktiske forhold som mulig kunne påvirke ørretens spisevaner. Siden jeg kun hadde sett to vak, støttet jeg teoriene i mangel av noe bedre.

Vi fulgte en bekk til et mindre vann hvor han hadde fått lov til å fiske. ”Tynningsfiske” var visstnok nødvendig, og jeg protesterte ikke. Ved vannkanten ble vi stående og myse etter vak. ”Der var’n oppe!” sa jeg og pekte på et vak mellom oss og en stein tretti meter fra land. ”Igjen!” sa Ole og pekte. ”Nei, det er en annen tror jeg” svarte jeg og kjente pulsen øke. Nå skulle det fiskes.

Fortsettelsen kan du lese på www.bjornsfluefiske.net

[S3]

Bjørn. Du er "The Man" når det gjelder fiskturskildringer her nå.

Veldig bra

[Paul West]

Upåklagelig! Som alltid. Grattis med fin fangst!