2014 - Tilbakeblikk på begynnelsen

[Gronnvbx]

Overgangen til et nytt år er gjerne et godt tidspunkt for å reflektere litt over det som har vært.

Jeg har tatt meg tid  til å tenke på det store spørsmålet: Hvorfor begynte jeg med fluefiske?

Dette spørsmålet blir gjerne etterfulgt av tilleggsspørsmål som for eksempel hvorfor aspektene ved fluefiske okkuperer så mye av min fritid, hvilken flue jeg skal velge, om det er på tide å kjøpe en mid-flex stand, ett og annet innen entomologi, og mange, mange flere dyptgående ting å undre seg over, som jeg kanskje kommer tilbake til en annen gang.

Men hvorfor begynte jeg med dette? Og når begynte det egentlig?

”Det begynte i 2012”, skriver jeg i bloggen min. Det er en smule feil. Det begynte da jeg var seksten.

Jeg kommer fra en liten øy som sammen med flere hundre andre øyer er rasket sammen under fellesnavnet Herøy kommune. Det bor ca 1.750 mennesker der og det er visstnok tilsvarende like mange øyer, holmer og skjær som innbyggere. At det er lange tradisjoner innen fiske bør ikke komme som en bombe. Effektivt fiske. Garn, ruser, line, gangvad, pilk, trål og not har skapt livsgrunnlag i en overskuelig mengde år.

Slik var det også i min slekt. Pappa var fisker. Hans pappa var fisker og før han var det flere fiskere som målbevisst seilte/rodde til Finnmark- og Lofotfiske med lokalfiske mellom sesongene med varierende hell og/eller lykke.

Det fantes fiskemottak på de flere øyer i Herøy, så hvis du ikke jobbet i båt kunne det hende at du allikevel kom i nærkontakt med torsk, sei, lyr, hyse, brosme og andre delikatesser fra havet. Til og med gårdbrukerne hadde båt. Det å være selvberget når det kom til fisk var viktig og en nødvendighet.

I begynnelsen fisket jeg sammen med min bror fra broa som forbinder Tenna med Sør-Herøy, eller fra et par falleferdige kai litt lengre nord i sundet. Jeg var i syvende himmel hver gang noe bet på. Småfisken, gjerne i form av sei (dassmort) ble båret hjem med stolt eiermine og mottatt med lovord av mamma. At hun matet måkene med samme småseien er noe jeg har stor forståelse for i voksen alder. Fem kilo småsei med makslengde 20 cm, er en utakknemlig jobb å sløye. Flere av hennes forestillinger burde sendt henne rett i nominasjon for beste skuespiller med tilhørende Amanda, Oscar eller Den Forgylte Dassmort (lokal pris).

Etter hvert som vi ble eldre og fikk låne hekksbåten av pappa, begynte min bror og jeg å ”drifte” sjøen. Når leksene var gjort og helgen kom, fisket vi gjerne sei og torsk og solgte det som kattemat til en del faste kunder på øya, gjerne så opp i årene at de ikke kom seg på sjøen. Selv om kundene betalte ”kattmatpris” skal jeg banne på at de samme katteierne snek til seg litt fiskemat fra posen også. Vi klagde ikke. Vi tjente noen kroner som omtrent like kjapt ble omsatt i godteri og leker.

En sommer bestemte vi oss for å ta fiskeriet litt mer seriøst. Vi skulle fiske og levere til mottaket på Brasøy. Tjene penger. Betale for bensin. Ha med matpakke og termoser blandet halvt om halvt med kaffe og melk. Være Menn! De andre klassekameratene fikk heller svette på slåttmarkene eller i siloene rundt på de forskjellige gårdene til luselønn.

Bortsett fra at jeg måtte svømme etter båten en gang fordi min kjære bror ikke hadde festet fanglinen i båten, tjente vi penger uten for mange skader eller hendelser. Godt med penger. Jeg var seksten år og leker var på vei ut. Så hva burde man investere i? Mobiltelefoner veide ett tonn, kostet ca et tonn penger og jeg hadde ingen jeg ville ringe. Datamaskiner var ikke helt min greie og klær var noe som kom fra Cubus.

Jeg hadde sett en serie på NRK om to menn som drev på med fluefiske. Eller femifiske som jeg kalte det en stund. Alle andre mente at fluefiske var for bøger, så hvorfor skulle mene noe annet? En liten fisleflue i enden av et snøre. Og jaggu satte de ikke fisken tilbake. Det var en vanhelligelse av alt Vi Som Visste Hva Fiske Handlet Om hadde gjort og kom til å gjøre. De tok rennefart og hoppet på mine aners graver. De fortjente å bli slått med en frossen uer på spesielt følsomme områder på kroppen. Lenge.

Men… det var noe som pirret. Ikke tanken på å bli bøg, eller å bli mishandlet av frossenmat, men tanken på å forsøke meg på fluefiske. Å lure en ørret til å tro at det jeg hadde presentert på vannfilmen var en flott flue på vannflaten med tilnavnet ”Lunsj”. Tanken på å ta hjem et knippe ørret i halvkilosklassen til mammas store øyne og min brors misunnelse. Catch & Release var noe jeg ristet på hodet av akkompagnert av snøft og hånlatter.

Jo. Jeg skulle bli fluefisker. Hvor vanskelig kunne det være?

I Sandnessjøen møtte jeg opp på G-Sport og lurte på om de hadde forslag til hva jeg burde kjøpe av utstyr for å bli en fluefisker. Jeg endte opp med en oransje teleskopstang i glassfiber med et flytesnøre, noen fortommer og en fullstappet boks med fluer som så veldig spennende ut. At det var våtfluer like mye som tørrfluer fikk så være. De skulle forsøkes. Jeg kjøpte også et lite hefte om fluefiske som fortalte hvordan man fikk kastet ut dette merkelige snøret samt en del andre tips jeg enkelt hoppet over. Teknikk var alt. Den fortalte også at man burde klippe av selve krokbøyen på en flue og bruke den når man øvde. På den måten var sjansen liten for unødig å oppta tid hos en fullbooket kommunelege.

Jeg husker at jeg stod på oversiden av huset og strakk ut snøret. Det var plass til i hvert fall å kaste tjue meter både forover og bakover uten å komme i kontakt med så mye mer enn meg selv, tenkte jeg og trykket FK-capsen nedover pannen. Det viste seg å være mer enn rikelig med plass. For mye plass.

Dag etter dag stod jeg på plenen og straffet gresset og mammas prydbusker, slo krøll på fortommen, leste om og om igjen i heftet, forsøkte på nytt, opparbeidet et overskuddslager av sinne, og kastet og kastet og kastet og…ja, du har sikkert skjønt bildet. Jeg var skuffet langt inn i sjelen. Det så jo så fordømt lett ut. Gutta på tv’en kastet jo kjempelangt og halte inn fisk etter fisk. Hvorfor insisterte snøret på lande i en kveil rett foran stangtuppen? Hvorfor? Det var kl 10 og 14, var det ikke?

Det ville nok bli bedre når jeg kom til vannet. Storvatnet. En varm morgen i august syklet jeg av gårde på en blå DBS med stang og trommelbrems på framhjulet. Nå skulle det fiskes ørret.

En svak brisen lagde små krusninger på vannflaten. Jeg myste etter vak i kilen rett på nedsiden av Nord-Herøy Skole. Og det vakte. Og jeg kastet. Fluevalget falt på en liten flue med spenstige farger. Men hver gang endte flua opp maks fem meter fra land. Kanskje seks. Og selvsagt sluttet ørreten å vake. Desillusjonert og tvers gjennom lei meg, syklet jeg hjem igjen. Forbanna idioti. Bortkastet sommertid. På trynet.

Selv om jeg fortsatte å forsøke, var avstanden mellom det som ble vist på tv og det jeg presterte så stor at jeg hadde gitt opp. Fluefiske ble forsøkt mer og mer sporadisk.

Siste gang jeg brukte stanga var på fiskefylletur til Dønna sammen med min bror og en felles venn. Spikeren i kista var da jeg glemte flueboksen igjen i marka, noe jeg ikke oppdaget før jeg kom hjem. Dessuten hadde ringen på stangtuppen falt av. Det fikk holde.

2012

Svett og utmattet etter mitt livs verste fisketur på fjellet innforbi Ljosland så jeg noen små vak på et grunt parti mellom land og en liten holme. Jeg visste at slukene jeg hadde med meg ville treffe bunnen og skremme vettet av fisken idet den traff vannet.

Det var da jeg husket det. Fluefiske. Minnene raste på. De hadde selvsagt fått en oppussing av tiden og alle negativitieter var planslipt vekk. Igjen stod minnene om vakre fluer, en smekker stang og et håp om å lure en fisk til å tro at fluen på enden av fortommen var skapt av naturen og fullt spiselig.

Underbevisstheten skal man ikke spøke av. Jeg husket at jeg i hvert fall ikke skulle kjøpe en teleskopisk fluestang. Nei, jeg skulle drive litt resaerch.  

Tilbake etter helvetesturen til Ljosland peilet jeg meg inn på Grønbergs Sport i Kristiansand. Researchen var gjort målrettet om enn noe kjapt. Jeg skulle kjøpe en fluestang. En femmerstang. Det var visstnok det man burde begynne med. Og snelle og snøre og fortom og fluer.

Stein hjalp til og med en del tusenlapper byttet inn mot det mest nødvendige, bar turen videre til XXL for å kjøpe en billig fiskevest som kunne romme en boks fluer, tørkepulver, fortom og kirurgtang. Mens jeg var på XXL kom jeg i snakk med en som jobbet der om en plass jeg burde forsøke. En plass velegnet for nybegynner.

Selv om jeg endte opp med å bruke suttekluten (haspelstang og spinnere), var det en fisk om slo etter flua. Løpet var kjørt. Jeg var frelst. Det handlet bare om tid før fluestang ble fluestenger som igjen ble faste følgesvenner langs vann og elver. Historien ligger på bloggen. Det er min første turberetning og du finner den under Arkiv.

Så jeg har møtt meg selv i døren hva førsteinntrykket av fluefiske angår. Jeg bedriver Catch & Release i stor utstrekning og jeg fisker kun med fluer.

Kanskje er det greit å møte seg selv i døren en og annen gang? Ikke alltid følge De Andre, tenke litt selv, finne ut av ting selv.