Månemygg

[HåkonH]

Kan ikke se bakslengen, eller greinene som henger ned bak deg. Ser egentlig ikke en dritt der du står. Lykta ligger hjemme og du ber til høyere makter om at du ikke sliter av flua i bakslengen og må knytte på ny. Men fremfor deg, utpå blikkstille vann glimrer det av månen, en stripe av måneskinn i vannet som gir nok lys i mørket, akkurat nok.

Du ser ikke lenger vak, men innimellom høres små snøft og skvulpelyder etterfulgt av ørsmå krusninger på vannflata.  Burde dratt hjem for en time siden, de venter nok hjemme. Snev av dårlig samvittighet, sover jentene? Eller må mor ta hele jobben så far kan fiske.

Avsporing, må konse. Her kreves fokus. Ikke no tull. Skyver tankene bort.

 

Snøret famler seg gjennom mørket, leter etter den ene åpningen mellom greinene. Flaggermusa snur og kommer etter. Hjertet i halsen, har kroka en sånn før. Var ikke no særlig. Flaggermusa snur igjen, Palmer str 16 med ADHD som suser i supersonisk hastighet frem og tilbake frister ikke nok. Pulsen senker seg litt, snøret finner åpningen og får tilbake selvtilliten. Svever vektløst gjennom nattmørket før den ruller ut på vannflata og setter forsiktig ned myggen din. Kjempekast, sikkert 10-12 meter ut. Perfekt. Du strekker hals, klemmer sammen øya og aner en liten mørk skygge der ute. Har kontroll. Myser mot flua som bader i måneskinnet så det knaker i øyeeplet. Du er klar. Kjenner det suger litt i magen, nervene ligger utpå Simms`n. Intenst Det er støyende stille, suser i øra. Ro deg ned tenker du, Vente vente med tilslaget. Må roe deg ned. Famler etter snusboksen, det svir under leppa. Roer deg litt ned, du har kontroll ikke sant. Nyter å være lydløs jeger i natta.

 

Ut av intet kommer en liten hvirvel tilsyne på vannflata, hvor ble det av flua? Helvete!! Tiden står stille. Tenker rolig rolig, vente litt. Den tanken er helt alene, resten av hodet og kroppen skriker etter tilslag!! Du vet at du er for snar, helvete. Kropp og sinn er ikke samstemt. Du løfter stangtuppen, og kjenner noe tungt i enden av snøret. Det gikk. Ørreten får sjokk og eksploderer i vannflata. Stillheten er brutt. Du har kontroll, håver fisken og setter deg ned. Fyrer en røyk med skjelvende fingre og vannet roer seg ned igjen. Stillheten siger innover standa på ny og månen får igjen ha vannflata for seg selv.

 

Du finner roen. Perfekt. På tide å dra hjem.

Eller klarer månemyggen å finne åpningen mellom greinene en gang til......

[s-fisk]

Flott skrevet! Fiskereksistensialisme.

[Gjest Sjur]

Der kjente jeg meg igjen gitt! I alt!

Flott forfattet!

 

Mvh Sjur 

[HåkonH]

Takker 

 

 

[sixpack_karlsen]

Veldig levende, engasjerende og lettlest tekst. Skrivemåten minner meg litt om Per Tørmoen, en skribent som jeg forøvrig har stor sansen for Nice!

[iverjon]

minner meg vel mest om at jeg sitter inne når jeg burde vært ute :'(

men men sånn er det med familie

[HåkonH]

minner meg vel mest om at jeg sitter inne når jeg burde vært ute :'(

men men sånn er det med familie

 

 

Dreier seg vel om realistiske forventninger ift virkelighet, og kanskje mest evne til å glede seg over de stundene man får.

Med familie kan du ikke være ørretboms! Men hva er bedre enn å stjele de siste timene med dagslys, i en hektisk & stressende hverdag, sittende ved stille vann eller slentrende langs en liten elv og speide etter vak. En kopp kaffe, en sviende pris under leppa. Koble ut jobb & plikter en stakket stund, senke pulsen. Glede seg over omgivelsene, kanskje finne glede over samspillet mellom stanga og snørebukten. For så å se et vak,( puls & blodtrykk self i været igjen ), bli en ivrig liten guttunge med fiskestang i handa, presentere en tørrflue på vannflata med hjertet i halsen. Komme hjem med senkede skuldre, hentet deg inn, har et smil til overs og overskudd til hun der hjemme ( som du tross alt diskuterer nødvendigheten av fluefiske med ganske ofte ) og finne roen før du kryper under dyna. Sove som en stein, drømmeløst og dypt. Fluefiske i seg selv er meningsløst.

Bivirkningene derimot, gir meg mye