Vinnerliste

Hei godtfolk. Jeg har en historie jeg ønsker å dele med dere i forbindelse med et fluemønster, jeg har utviklet for mange år siden. Som de fleste av dere vet, så er det å finne på nye ting, nærmest umulig, da det meste er gjort før. Men når dette mønsteret, så dagens lys, våren i `97, hadde det elementer, som ikke tidligere var samlet i ett mønster. Det hele startet sommeren i 96, da vi flere fiskekamerater, satt ved elvebredden å ventet på at vinden skulle avta. Samtalen dreide seg om fluer og diverse løsninger på hva og hvordan. En av guttene, hadde noen interessante løsninger, som jeg begynte å spinne videre på. Han hadde også et navn på denne kreativiteten, et navn som nok flere vil kjenne igjen. "JAS" Oppkalt etter det Svenske jagerflyet, som fikk en relativt trang start. Den påfølgende vinteren, holdt jeg på med et mønster, basert på beskrivelsene fra denne karen (jeg ønsker ikke å bruke vedkommendes navn, da han ikke er forespurt om dette). Og etter mye feiling og prøving, hadde jeg et godt mønster, som jeg hadde virkelig tro på. Alle elementene jeg ønsket, var på plass. Som følge av at jeg den gang, jobbet i bransjen, var det flere, som så dette mønsteret gjennom mitt arbeid. Og ganske straks, fikk jeg forspørsel fra Jon Lenæs, fra Jakt & Fiske om han kunne få gjøre en artikkel på dette mønsteret. Spent, takket jeg ja, og slik ble det. På en forespørsel, fra Jon, på om dette mønsteret hadde et navn, ble jeg litt tatt på sengen. Men med samtalen der ved elvebredden fra sommeren før, så var navnet i mitt enkle hode, gitt, og ble "JAS" Flua fikk mye oppmerksomhet, og litt senere, skrev også Andre Brun en sak om dette mønsteret. Nå i senere tid, har jeg tatt opp denne hobbyen igjen, etter mange år, med konkurranseskyting og jakting. Og det har vert en trivelig reunion, med mange gamle kjente. FFS, har vert portalen tilbake, og jeg har lest øyet stort og vått. For en liten stund siden, ble jeg kontaktet av den meget dyktige fluebinderen Roger Eng Lie, som spurte om det var jeg som stod bak "JAS". Jeg svarte stolt ja, og beskrev bindetekniskt hvordan denne skulle bindes. Bare noen dager senere, dukket det opp en tråd om "JAS", hvorpå Roger kort beskrev vår kontakt, og bant en steg for steg, på sin nydelige tolkning av min "JAS". Flua er å se i en tråd med samme navnet. Nydelig stykke arbeid, og som vanlig fra den karen, fluebinding på høyt nivå. Noen dager etter dette, ble jeg kontaktet her på innboksen, av vedkommende som sommeren i `96, kom opp med navnet "JAS". Han mente, jeg hadde stjålet navnet "JAS" og brukt det på mitt mønster. Han har rett i at navnet var hans, og jeg spurte aldri om å få bruke det på mitt mønster. Og det er høyst beklagelig, at han føler det slik. Mønsteret er uten diskusjon mitt, men navnet på mønsteret er uten tvil hans. Så da står vi der, jeg med et mønster uten navn og han med navn uten mønster. Tipper vel mønsteret skapte navnet og ikke omvendt, men rett skal være rett. Og jeg ønsker ikke ha noe usnakket med vedkommende, da jeg forøvrig har stor respekt for denne karen som person og fluefisker. Så med tanke på at dette mønsteret nå står uten noe navn, ber jeg pent, om noen har forslag til navn på den kreasjonen, som jeg nå skal vise og beskrive, steg for steg. Jeg forbeholder meg retten til å bruke det forslaget (om det kommer noen) jeg liker best. Jeg beklager bildekvaliteten, men håper dere vil være overbærende med dette. Materialer: *God tørrfluekrok etter eget ønske *Bindetråd i egnet farge og tykkelse Hale : Fibbets i egnet farge. Kropp: Fly rite i egnet farge Vinge: Organza Thorax: SLFi egnet farge, spunnet i løkke. Støtte til ving: Foam i egnet kvalitet, klippet i tre like tykkelser, som på bildet. 1. Bind inn haletrådene, og fest disse slik at de danner god balanse for flua. Deretter dubb en slank kropp, ca. 2/3 av kroklengden, med dubbing i egnet farge, utfra hva du ønsker å imitere. Deretter, bindes foamen inn, pekende bakover. 2. Bind så inn en løkke til dubbingen. 3. Bind inn vingen. 4. Legg inn ønsket mengde SLF i den fargen, som egner seg til det du ønsker å imitere. 5. Spinn løkka med en dubbingspinner, og legg dette 3 tørn bak og 2 tørn forran vingen. Fest dette og klipp bort overskytende. 6. Brett foam delene fremover. En del på hver side av vingene og en i midten, og bind disse inn og klipp overskytende. Avslutt med vhip finnisher. 7. Børst all SLF dubbingen nedover med en dubbingbørste, og klipp i høyde med krokspissen. (Dette kan være enklere om du setter flue opp ned) 8. Børst deretter SLF`n opp igjen og ut til hver side, slik at dette blir fluas "bein" og balansepunkt. Klipp deretter ønsket fasong og høyde på vingen, og flua er ferdig. Håper med dette, at innehaver av navnet "JAS", kan akseptere min beklagelse, og redgjørelse for situasjonen. Samtidig, håper jeg mønsteret, snart har et nytt navn, det kan gjenkjennes med og at flere får annledning til å teste mønsteret til kommende sommer. Mønsteret, er beskrevet med materialene som det ble bundet med originalt den gangen i `96, og har gjennom årene som har gått, fått flere ansiktsløftninger i forbindelse med nye materialer. Og i dag binder jeg mønsteret i all hovedsak, med CDC i ving og thorax. Ronny B. Pettersen

Trur nok forskjellen på billige og dyre vadere handler mere om hvor bra dem puster en hvor lenge dem holder tett om dagen

Min favoritt mygg er Black Gnat Parachute på liten krok. Størrelse 22-24-26 eller mindre,litt avhengig av hvor tynn fortom du tør bruke,eller mener er fornuftig å bruke. Tom.

Går god for sistnevnte! Cc3 :-)

scierra CC3 buksa ser hvertfall veldig bra ut mtp bang for the buck

Må legge til at jeg bruker mine vader MYE. Ikke blir de vasket, men skyller ALLTID i dusjen etter et besøk i saltvann. Det samme for sko og alt annet utstyr. Det med forventninger i forhold til pris er helt riktig. Selv forventer jeg at en vader som er rimelig (og kanskje billig billig på bud) holder 2 sesonger, hvis ikke man selv river hull i de. Dyre vader vil jeg bli skuffet over, hvis de ikke holder lengere. Her forventer jeg vel endtlig 3-6 år. Har en så'n liten faktor i hovedet som siger 500-600 kr/år for vader i forhold til mine forventninger og mitt bruk. Så gir jeg 5-6000 kr bør de holde 9-10 år uten store problemer. Dette er mine forventninger. Pusteegenskaper og passform er opp til en selv å bestemme.

Et godt poeng det SBJ skriver her.. kjøp i en butikk som gir god service og som ordner opp hvis uhellet er ute. Greit å slippe å sitte hele sommeren å vente på en vader som er sendt inn til produsent pga en feil. Da spiller det liten rolle om vaderen er billig eller dyr. Jeg har også kompiser som har kjøpt vadere for et par hundrelapper på "ryddesalg" og liknende,. De bruker riktignok dette litt skjeldnere en det jeg gjør, men de er strålende fornøyd. Forventningene til et produkt du betaler lite for er heller ikke så høye, så om de holder noen år er jo det tipp topp. Følg magefølesen og lommeboka. Selv bruker jeg Simms G3, som nå er inne på sitt sjette år. Aldri hatt problemer eller reparasjoner. Og de er brukt sinnsykt mye ;-)

Kjøp gjerne i en butikk som gir god service og ordner opp hvis uheldet er ute eller produktet ikke holder mål. Både billig eller dyr vader. Har selv vært ute på søk etter ny bukse. Alle bukser vil lekke på et tidspunkt. Oftest i skrittet eller ved sokken. Har kjøpt rimelige bukser selv. Kinetic Extreme (5år), Rapala ?? (3år) , Vision Ikon (2år og akkurat rep.), Guideline Crosswater?? (2år). Alle har holdt 2 år. Tok en liten ringe runde ang. service. Er kun Simms som skifter sokk/rep. vader i Norge.F.eks etter 4 år når sokken er gåen. Alle andre har kjøpsloven som de forholder sig til. Dette er bra det, men har du gitt 4000 for en vader synes jeg det vil være greit å kunne får rep. de. Svar jeg fikk var bla. at jeg selv kunne sende til produsenten og ta dialogen der. Har som skrevet selv kjøpt billig/på tilbud. 600-1000 kr. De har holdt greit og jeg har vært tilfreds. Men skal jeg opp i pris ville jeg gått for en produsent som kan fikse/rep innen rimelig tid og kost. Passform og pusteegenskaper er opp til en selv å bestemme. Alle har passet greit til mig. Men nu liker jeg litt mer "luft" i vaderen. Kjøper ikke for smått. Rapala'en er kjøpt et nr større for å kunne ha litt ekstra klær under. Brukes primært i sjøen og når det er kaldt. Vadesko er en ting. Her trenger man ikke det beste eller dyreste. Jakke er det siste man bør bruke penge på. Da hellere litt mer på vaderen. En vanlig regnjakke, softshell eller altværsjakke holder det. Selv er jeg usikker på hva som jeg skal kjøpe neste gang. Men går sikkert for et godt tilbud på en rimeligere vader (500-1000 kr), frem for å bruke 4-5000kr. Også selvom servicen er god og produsente rep. de innen rimelig tid.

Mulig de har blitt forbedret, er lenge siden jeg har hatt det.

En kamerat av meg har kinetic vadepakka, han har brukt den på ca 15-20 turer nå men kunn i ferskvann. Han er strålende fornøyd både med vadere og jakke.

Jeg har ikke særlig erfaring med vadepakker i prisklassen dere nevner, og personlig ville jeg investert litt mer i en skikkelig vadebukse. vadesko og vadejakke er det sikkert mulig å få tak i for en billig penge ett eller annet sted, men selve buksa bør holde en viss kvalitet. Det er ingenting (tror jeg) som kan være mer ødeleggende for en flott fisketur enn vadere med lekkasje. Nå sier jeg ikke at de aller dyreste vaderne ikke lekker, for det hender det at de gjør. men levetiden er nok vesentlig lenger på de litt mer påkostede modellene. Spesielt hvis de også skal brukes en del i saltvann. Det kommer jo også an på hvor mye dette skal brukes.. Er det snakk om noen få lufteturer i året er sikkert det aller meste bra nok bare det blir behandlet bra og spylt/tørket godt etter bruk. Passform og komfort er også viktig. En vadebukse som puster dårlig, eller ikke puster i det hele tatt, gjør deg like klissvåt på beina på en glovarm sommerdag som en vadebukse med lekkasje. Dette ble selvsagt ikke svar på om Kinetic vadepakka holder mål, men mer en generell anbefaling ;-)

Og buksen er ikke særlig tett i stoffet heller..

Kinetic vadejakka er veldig stiv i stoffet.

På Sørlandet har døgnfluene har gjort sitt på denne siden av sommeren. Nymfer klamrer seg til steiner og krabber i mudderet mens vi fluefiskere lurer på om det blir noen høstklekkinger etter hvert. Pauserommet fylles med fotball-VM, familieferie og varianter av fluefiske over temaet landinsekter, vårfluer og kanskje til og med nymfer. Noen av oss tar turen opp i høyden og forsøker å henge med på døgnflueklekkinger med vekslende hell. Mens Nederland og Cost-Rica flyttet ballen rundt på midtbanen begynte en ide å ta form. Jeg ville forsøke meg på laks. Kanskje jeg kunne få innblikk i en hobby jeg så langt ikke har hatt forståelse for. Kanskje ville også jeg finne ut hva andre ser i sporten? Fiskeravgift: 240 Døgnkort Mandalselva Sone 3: 300 2 stk tubefluer og 3 stk andre fluer: 305 Veldig tykk fortom: 95 Tippet 0.33: 175 Sum: 1.115 Døgnkortet startet klokken 00:00, og klokken 00:10 labbet jeg mot fossen på Øyslebø mens noen hegrer skrålte i natten. Fuglesang er gjerne noe som kan krydre den naturopplevelsen det er å fiske med flue i elv, men hegresang/skrik/skrål sorterer på ingen måter inn under «krydder». Den er bent fram skummelt når de uten forvarsel, gjerne mens jeg er innhyllet i tåke og nattemørke, skriker til som om himmelen revner. Men ingenting er uten nytte. De bidro til at jeg holdt meg våken. Veldig våken. Min kjære Winston GVX 9’ #8 var konvertert fra sjøørret- til laksefiske, dvs satt opp for større og tyngre fisk. Stangen rigget jeg ved bilen og en svart, langhåret tubeflue dekorerte snellen med et lite gullfarget anker i enden. Kraftig skyts dette. Bare tippeten fortonet seg som en trosse, mens tre mothaker på kroken vitnet om liten mulighet for en eventuell fisk å komme seg løs. Vannstanden i elven var visstnok bra. Siden dette var første gang jeg forsøkte å fiske i elven, hadde jeg ingen forutsetning for å mene det ene eller det andre, så jeg nikket på hodet og tenkte «Ja, dette er sikkert OK vannføring.» Nedenfor hytten/gapahuken kastet jeg over fossen og lot fluen drifte litt nedstrøms før jeg stoppet snøret og fluen hakket seg gjennom elveløpet. Jeg har lært at man skal kaste nedstrøms, ca 45 grader, få kontakt med fluen og la den krysse strømmen for deretter å trekke inn. Man kan gjerne «pilke» litt over kulper og mens inntrekket skjer. Deretter er det bare å gjenta. Flytte seg en meter lengre nedstrøms, og gjenta. Når man står med en liten foss foran seg, er det å flytte seg nedstrøms ikke en opsjon. Konsekvensen innbefatter gjerne dykkere, negativ medieoppmerksomhet og et hodegjerde i utsøkt granitt. Så jeg flyttet meg sakte men sikkert rundt bakevjen men fluen gang på gang ble plassert i vannet. Selv om fiskekortet var noe dyrt i forhold til hva jeg er vant til å betale, er ikke prisen spesielt høy når man tar en kikk rundt seg. Langs elven er det opparbeidet gangveier, trapper, gapahuker, toaletter og grillplasser som gir selv den mest ukondisjonerte fiskeren tilgang til en av Norges mest populære lakseelver. Jeg vil gå så langt i hevde at til og med rullestolbrukere vil kunne nyte godt av arbeidet som er lagt ned. Veldig positivt med andre ord. Men en snikende, ukomfortabel følelse begynte å feste seg. Det hele virket for enkelt. Ikke den delen som handler om å få laksen til å glefse til blingen på enden av tippeten, men tilkomsten, mulighetene. Klokken bikket fire idet jeg plukket opp ryggsekken og gikk mot bilen. En tykk og kjølig tåke hadde lagt seg over elven som for å skjule nattens aktiviteter. Det sammenfalt med behov for å hvile kastearmen og inntak av kaffe. I bilen studerte jeg kartet for sone 3 og bestemte meg for å krysse broen og kjøre til enden av veien på østsiden av elven. Etter å ha lagt femti kroner i en konvolutt med bilens registreringsnummer og tidspunkt for passering, kjørte jeg oppover langs elven mens jeg tenkte på om skattemyndighetene fikk sin del av kaka. Det lå mange konvolutter i stålkassen. Kanskje pengene går med til vedlikehold? Jeg parkerte ved hyttene i enden av veien og kikket utover elven mens kaffetermosen ble hentet frem sammen med brødskiver med salami og potetsalat. Det skal ikke mye til for å løfte humøret og fiskelysten, så etterhvert byttet jeg til en mer oransje blingflue siden det begynte å lysne og pælmet i vei. Det er noe dissens om hvordan man skal gå til verks for å avfiske kulper og renner. Noen mener at man skal fiske seg metodisk nedstrøms, mens andre mener at «Rett-På-Sak» strategien er best. Sistnevnte begrunnes med at da har ikke laksen sett flua så mange ganger at den er lei av den når du til sist plasserer den foran snuten dens. Så jeg varierte litt mens jeg stadig forflyttet meg oppover elven. I rennene fisket jeg meg nedstrøms. I kulpene gikk jeg rett på sak. Siden jeg hverken kjente en eneste antydning til noe annet enn bunnen i ny og ne, byttet jeg fluer litt dann og vann, og lot det stå til. Jeg forserte til og med skogen i enden av veien for å komme meg til en odde som gav meg mulighet til å kaste over til en renne pluss en stor bakevje rett nedenfor. Ingenting. Tre hundre kroner hadde gitt meg rett til å fiske i elven. Ikke garanti for å få fisk. Men det hele føltes mer og mer ukomfortabelt. Når jeg fisker etter ørret er vakene avslørende. Jeg kan se hvor fisken står og jeg kan observere hva den tar. Det kan du ikke med laksen. Blindfiske er hva man driver på med, og jeg er ikke spesielt begeistret for metoden. Joda, jeg fisker gjerne med nymfe fra tid til annen, men da på fisk jeg har sett, men som ikke stiger nevneverdig i vannsøylen. Men i en humusfarget elv med god vannføring kan du glemme å se laksen. Ergo fisker du i blinde, og det er forstyrrende for en ørretfokusert fluefisker. Solen hadde gitt liv til knotten og klokken ni gikk jeg mot bilen med en ny samling knottbitt. Jeg ville se om det var en annen plass jeg kunne forsøke meg på, selv om trøtte og tunge øyelokk truet med å stenge utsikten. Tre menn med 12’ to-håndsstenger hadde stilt seg opp som en eksekusjonspelotong nedenfor hyttene. Det var imponerende å se hvordan tunge skyteklumper ble speyet selvsikkert og klokkerent utover kulper og renner. Så jeg bestemte meg for å skremme livet av vedkommende som stod nærmest. Gresset på elvebredden var nyklippet som den fineste plenen, så han hørte ikke at jeg tok oppstilling fire meter bak ryggen hans. Jeg ventet til han slo en snakeroll og idet stangen gikk bak for å ankre snøret utbrøt jeg høyt og tydelig: «FÅR DU NOE?» At han ikke kastet stangen og seg selv i elven var mildt sagt meget imponerende. Men sørlendinger er herlig ydmyke, så etter å ha trukket inn snøret som lå litt foran og bak ham og summet seg litt, svarte han; «Nei, nå satte du en støkk i meg. Det er en vanskelig elv dette. Jeg har ikke kjent noe så langt.» De to andre som stod litt lengre ned langs elven rettet oppmerksomheten i min retning, og den nærmeste av dem lurte på hva jeg hadde i enden av tippeten og om jeg hadde fått noe. «Ikke annet enn kontakt med bunnen. Har fisket siden midnatt når fiskekortet slo inn, men uten reslutat». Han vadet til land og tok en kikk på fluen som var festet til snellen. «M….joooda, det er riktig flue dette,» sa han og viste meg sin flue, en perfekt kopi. Han hadde altså fasiten. Vi ble stående og prate litt, og jeg fikk noen tips om et par andre steder kombinert med en advarsel om at det var ferietid og at mange andre hadde funnet veien til elven. Deretter vadet han ut og synkronspeyet med de to andre. Jeg kjørte oppover mot Laudal mens jeg kikket utover elven og spredte klynger av fiskestenger. Biler med danske og tyske skilt, vitnet om at også andre nasjoner var representert. Jeg fikk øye på to menn ikledd tweed og gummivadere med alvorlige ansikt og bambusstenger. For tre hundre kroner hadde jeg også fått litt teater. Artig. På vei hjem fikk jeg god tid til å tenke over hva laksefiske dreier seg om. Én dag i elv på jakt etter laks, kvalifiserer neppe til annet enn en kjapp sammenligning, og kanskje en uhildet konklusjon. Jeg vil ikke si at laksefisket er en rikmannssport, til det er prisene overkommelige for de fleste. Og jeg kan forstå at det må være en stor opplevelse å få en kampvillig laks på kroken. Men for meg handler fiske om så mye mer. Jeg liker å være alene når jeg fisker sammen med tankene mine og lyden av naturen. Jeg er nok en sær fyr, men det er slik jeg er. Jeg vil lure meg innpå ørreten og tyvtitte på den uten at den vet at jeg er der. Jeg vil se hva den spiser og forsøke å lure den til å tro at det jeg presenterer foran den, er i samme gate. Og jeg vil sette fisken tilbake med unntak av en og annen matfisk. Jeg vil også ha en følelse av at jeg har jobbet for å komme til akkurat dette stedet. Gått et stykke. Svettet en del. Bannet litt. Gjort meg fortjent til å være der. Jeg blir nok ingen laksefisker, men det var interessant å gjøre et lite forsøk. jeg kommer kanskje til å forsøke en annen gang, et annet år. Hvem vet? Avslutningsvis kunne det vært av interesse å høre om din erfaring med forsøksfiske etter laks, så skriv gjerne noen i ord hvis også du har vært litt ‘alternativ’ en gang.

Ha ha, Jørn! Gammelt dritt som gjelder!;-)

slenger meg på med ønske om anbefalinger om samme sak!