Dette er veldig trist at høre. Men som du selv er inne på, så er nok tiden inne. Et liv er ved at utrenne. Nye kommer til. Har sittet der 4 ganger selv. Besteforeldre. Svigermor og pappa.
Folk takler det på ulike måter. Min storebror som din Lillebror. Jeg som dig. Har vært ved deres side til det siste. Og det er jeg takknemlig for.
Vært med at stelle de i siste tiden. Og etter det var slutt. Takknemlig for dette også.
Ble den siste tiden sammen og på en måte den siste verdighet og hjelp jeg kunne gi de. Foruten begravelsen.
Det er hardt. Det trist og ubeskrivelig. Det er livets ulykksalige og stygge side. Akkurat nu er det det eneste du tenker på. Men etter en stund vil de gode minner komme frem og være de du husker når du tenker på din mamma.
Du kommer ikke til at glemme disse ukene. Men det vil ikke like tungt som nu.
Vi som barn av våre foreldre har jo liksom tenkt at de er udødelige og at de er de voksne og vi barna. Men etterhvert er de vi som blir de voksne ettersom våre besteforeldre og foreldre faller fra. Vi blir den voksne generasjon. For våre egne barn.
Det er en tung tid. Prat med familien, venner, naboen, venner av de mamma (gode historier kommer gjerne frem da). Og ikke minst. Prat med din lillebror. Selvom han forsøker at takle det på sin måte, så vil han også komme til at miste sin mamma. Kan hende han trenger litt tid. Men bare være der for han. På et tidspunkt er kan klar.
De pappa må få tid. Men støtt han og hjelp han.
Dig selv. Du mister også din mamma. Ta bare på dig selv og ikke lukk dig inne. Du har lov at ta tid til dig selv. Men del dine tanker, drømme og sorg med de omkring dig.
Det er ikke noe som er flaut. Det viser styrke bare det at du tørr dele dette med stort sett ukjente mennesker.
Sender gode tanker til din mamma. Men ikke minst dig og dine og håper dere får en verdig siste tiden sammen.
Mvh
Søren Jokumsen