Nedtur

[Gronnvbx]

Nedtur

Skriveblokkering er noe enhver skribent kan oppleve. Heldigvis finnes det teknikker for å komme seg ut av dette. Men jeg har ikke lidd av blokkering. Jeg mistet lysten til å fiske med flue.

Uken i Midt-Norge var et vendepunkt for meg. Alt handlet om en elv, et vak og meg. Jeg hadde tidligere forsøkt spotfiske i diverse elver på Sørlandet, men av en årsak jeg ikke har funnet ut av, ble uken ved elven til en opplevelse jeg har slitt med å omstille meg fra.

Var ørreten spesielt stor? Nei, den største var rett over tre hekto. Jeg tror det handlet om at jeg kunne gjøre det jeg aller helst ville gjøre i en hel uke, helt alene. Videre handlet det om at jeg ikke trengte å gå i bratt terreng inntil beina svikter og kroppen er dyvåt av svette.

Dagene ved elva var hovedsakelig preget av ro. Selv om jeg første dagen følte frustrasjon knyttet til selektiv ørret og dårlige fluevalg, ble opplevelsen av å lykkes desto større når jeg fant rem til et mønster som fisken tok.

Jeg har ikke forsøkt meg på meditasjon, men jeg kan gjette på at jeg tidvis befant meg i en meditativ tilstand. Kanskje er harmoni et bedre ord. Kanskje.

Tilbake i hjemmet begynte en følelse av håpløshet å melde seg. Resignasjon. Fluestengene ble satt bort og kassa med bindeutstyr ble parkert i en mørk bod sammen med behovet for å dra på fisketur. Plassert i mørket. Satt på vent. Så begynte dagene å passere.

Annenhver uke har jeg gutten min hos meg, og ukene etter ferien ble fylt med lekser, lek og samvær kanskje litt mer enn tidligere. Dette gjaldt også jobben som de siste månedene har vært preget av et altoppslukende ønske om bare å fiske med flue. Plutselig fikk jeg gjort unna til og med de mest kjedelige oppgavene.

På kveldene tenkte jeg mye på det som hadde skjedd og forsøkte å legge en plan for å komme meg ut av uføret.

Invitasjonen og den påfølgende turen til et privat vann hvor jeg perset på tørrflue med en tigerørret på syv hekto, burde sendt meg til lykkeland. Det skjedde ikke. Heller ikke den påfølgende brunørreten på seks hekto klarte å utløse den store endorfinrusen, og jeg lurte en stakket stund på om jeg hadde funnet behov for en nisje: Fluefiskerpsykolog eller Tørrflueterapeut.

Opptur

En ettermiddag for litt over en uke siden skjedde det. Jeg støttet hodet mot hånden mens jeg myste på skjermen. Jeg hadde zoomet meg inn på noe som så lovende ut. En elv et godt stykke inni landet. Mens jeg satt der og studerte svinger og kulper kjente jeg små champagnebobler i hodet og i blodet og et svakt smil gjorde sitt inntog i et alvorstynget ansikt. Lysten til å fiske med tørrflue var tilbake.

Turen ble fra en fiskers ståsted, en ren fiasko. Vannføringen var veldig lav og elven var overfylt av ørretyngel som pilte ut fra elvebredden idet jeg kom gående. I tillegg begynte det å regne midt på natten. Jeg fant dette ganske uhøflig siden været ikke forholdt seg til prognosene på hverken Storm eller Yr.

Jeg hadde kjøpt en ny stekepanne til turen. En sånn med riller rundt bunnen som skal fordele flammene fra gassblusset bedre. Siden rillene lett kan skades, fulgte det med et oransje plastdeksel som i tillegg til å fungere som transportbeskyttelse også gjorde nytten som tallerken.

Nå har det seg slik at jeg operer i autopilot på morgenen inntil jeg får min første kaffe. Jeg er ikke morgengretten, bare veldig «hmmmmmm». Jeg var på ingen måte imponert over den nye pannen. Det tok veldig lang tid før den ble varm og dessuten luktet den brent plast. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å fjerne plastdekslet og at det brant ganske godt. Jeg fikk kontroll på brannen og fikk etter hvert pakket sammen utstyret hvorpå jeg satte kursen hjemover.

Selv om turen var for fiasko å regne, hadde lysten til å fiske kommet tilbake. Jeg hadde ikke manet den frem, den kom av seg selv.

Forrige helg fant jeg frem til et vann hvor det vaket stor ørret (subjektiv oppfatning). Etter tre kilometer og 183 høydemeter plukket jeg opp GPS’en fra ryggsekken og fant ut at jeg var på feil vei. Så jeg trasket tilbake og slet meg opp til vannet, denne gangen på riktig sti. Seks kilometer og 649 høydemeter totalt burde ha senket selvtilliten og sparket beina under fiskelysten, men det skjedde ikke. Jeg vil tilbake. Jeg skal tilbake.

Kanskje er det nødvendig med en og annen nedtur, kanskje til og med normalt. For meg ble nedturen en test, en prøvelse om jeg virkelig ønsket å drive på med fluefiske. Jeg bestod. Det kommer nok flere tilsvarende tester i fremtiden, men jeg vet hvordan jeg skal møte disse. Jeg skal ikke tvinge meg til å fiske når dette skjer, jeg skal gjøre andre ting. På et eller annet tidspunkt går følelsen over og jeg kommer igjen til å være klar for en ny fisketur med påfølgende skrivekløe.

[Dryflyfool]

Veldig veldig veldig bra formidlet!

[Kim W]

Ingen tvil om at du er hekta!

Bra skrevet.

[Pollen]

Veldig bra!

Nedturer finnes det mange av. Har hatt min del.

Jeg tror nøkkelordet er tur. Det er kun mange turer som gir en og annen opptur.