Lørdag var vått. Det regnet jevnt og trutt, med en og annen skikkelig skur. Og med drittværet kom baetisene. I mengder. Det føltes til tider liksom litt fånyttes å legge ut ei flue og se at fisken like gjerne kunne velge de fem andre som kom flytende rett ved. Men jeg fant da ut hva som skulle til for å lure noen fisker - 5 fot 6x tippet, parachute dun str #16 og så myke nedlegg som mulig hjalp bra på. En nymfe servert på samme måten var og populært - og det er vel så spennende som et tørrflueflyt spør du meg.
En episode er verdt å beskrive i litt mer detalj. Jeg satt ute på spissen der elva gjør en brå sving. I denne svingen er det en dyp og rund kulp. Himmelens sluser åpna seg skikkelig, og det bøtta ned. Og fiskene ble spinnville. Jeg landa to fine fisker og mista en på de ti minuttene det pågikk. Den ene fisken sto rett ved land, en stanglengde opp fra der jeg satt, og vaka konstant. Som ei nise i overflata. Skvulp, skvulp, skvulp. Jeg satt over fisken med bare fortommen ute og fiska et par tre flyt med ei nymfe, før jeg bytta til en ganske stor komparadun (som ble søkkvåt under påknytingsprosessen.) På andre flytet ville fisken være med å leke. Jeg mista den omsider, men vi trenger bilde av en fisk nå vel?
Søndag ble i utgangspunktet et antiklimaks. De fiskene som var oppe var små, og det var rett og slett ikke så mye action som dagen før. Fisken er lettskremt på glatta, så det er jo likevel interessant sportsmessig å få fisken til å ta.
Søndag var også årets nedtur et faktum. Jeg brakk godstanga … Jeg får nok fiksa den, men jeg må leve noen uker uten er jeg redd. Dette var etter alt overmål en liten fisk på tre hekto. Den skulle på død og liv inn under torva der jeg sto og jeg holdt igjen det jeg var kar om…
«Sees neste år» - kan jeg tenke meg er et ikke helt urealistiskt utsagn.